Schleitheimbekjennelsen - en trosbekjennelse som kostet mange livet, del 7

Vi er nå kommet til det sjuende og siste punktet i den anabaptistiske Schleitheim bekjennelsen:

Om edsavleggelse:
7. Vi er kommet overens om følgende i spørsmålet om edsavleggelse. Edsavleggelse er en bekreftelsen blant dem som er uenige eller som avgir løfter. I loven slås det fast at dette skal bare skje i Guds navn, sannferdig og ikke falskt. Kristus, som lærer oss den fullkomne loven, forbyr sitt folk å sverge, være seg om det er sant eller falskt, verken ved himmelen eller jorden, være seg Jerusalem eller ved vårt hode, og dette med følgende begrunnelse: "for du kan ikke gjøre ett hår hvitt eller svart." På grunn av dette kan vi se at all edavleggelse er forbudt. Vi kan ikke utføre noe av det vi sverger på, ettersom vi ikke kan forandre det aller minste hos oss selv.

Det finnes de som ikke kan tro på dette enkle Guds bud og sier: Men Gud sverget ved seg selv innfor Abraham, ettersom Han er Gud (da han lovet ham å være god mot ham og være hans Gud om han holdt hans befalinger). Så hvorfor skulle jeg ikke da avlegge ed da jeg lover noe innfor noen? Svaret: hør hva Skriften sier: "Siden Gud var enda mer fast bestemt på å bevise for løftets arvinger hvor uforanderlig Hans plan er, gikk Han imellom og stadfestet det med en ed, for at vi ved to uforanderlige ting, som bekrefter at det er umulig for Gud å lyve kunne ha en sterk trøst." Legg merke til uttalelsens ordlyd: Gud har makten til å gjøre det Han ikke tillater deg, ettersom alt er mulig for Ham. Gud svor en ed til Abraham, ifølge Skriften, for å vise at Hans rådsslutning er urokkelig. Det betyr: Ingen kan motstå eller endre Hans vilje, på den måten kan Han holde sin ed. Men vi kan ikke, som Kristus har sagt, holde eller virkeliggjøre vår ed, derfor skal vi ikke sverge noen.

Andre sier at edavleggelse ikke kan forbys av Gud i Den nye pakt da det er befalt i Den gamle, men at det bare er forbudet mot å sverge ved himmel, jord, Jerusalem eller vårt hode. Svaret; hør hva Skriften sier: den som sverger ved himmelen sverger ved Guds trone og ved Ham som sitter på tronen. Legg merke til: Å sverge ved himmelen er forbudt, hvilket bare er Guds trone; hvor mye mer forbudt er det da å sverge ved Gud selv? Dere blinde dårer, hva er større, tronen eller Han som sitter på den?

Andre sier at om det er galt å anvende Gud som sannhetsvitne, så sverget jo apostlene Peter og Paulus. Svar: Peter og Paulus vitner kun om det som Gud har lovd Abraham som noe han lengtet etter. Men når noen vitner, er det et vitnesbyrd om det eksisterende, det være seg det som er ondt eller godt. Derfor talte Simeon til Maria om Kristus og vitnet: "Se, Han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som skal bli motsagt."

Kristus lært det samme da Han sa: "Men la deres ja være ja og deres nei være nei. For det som er mer enn dette, er av det onde." Han sier at din tale eller ord skal være ja eller nei, slik at ingen kunne forstå at Han hadde tillatt det. Kristus er helt enkelt ja og nei, og alle som i enkelhet søker Ham kommer til å forstå Hans ord. Amen.

(fortsettes)

Schleitheimbekjennelsen - en trosbekjennelse som kostet mange livet, del 6

Anabaptister er fredens mennesker, og deres historie viser at de har handlet annerledes enn andre kristne i spørsmål som handler om maktutøvelse. Her kommer sjette del av den anabaptistiske Schleitheim bekjennelsen som nettopp handler om krig og fred og verdslig makt:

Om sverdet:
6. Angående sverdet er vi blitt enige om følgende: Sverdet er en Guds ordning utenfor Kristi fullkomne vilje. Det straffer og døder den som er ond og beskytter og bevarer den som er god. Gjennom loven er sverdet innsatt over den som er ond til avstraffelse og død, og de verdslige herskere har i oppdrag og anvende det på en slik måte. Men innen Kristi fullkomne husholdning skal kun forsamlingstukt anvendes til formaning og utestengelse av den som har syndet, det er snakk om kjødets død, en advarsel og befaling om ikke å synde mer.

Nå spør mange, som ikke forstår Kristi vilje for oss; om en kristen får eller bør anvende sverdet mot den som er ond til beskyttelse og forsvar av det som er godt, eller for kjærlighetens skyld. Svaret er tydelig åpenbart; Kristus lærer og befaler oss til å lære av Ham, for Han er saktmodig og ydmyk av hjertet, og da skal vi finne hvile for våre sjeler. Kristus sier jo til kvinnen som ble tatt til fange på grunn av sitt ekteskapsbrudd, ikke at hun skulle stenes, i overensstemmelse med Hans Fars lov (og likevel sier Han: det som Faderen har befalt meg, det gjør jeg) men med barmhjertighet og tilgivelse og med advarsel om ikke å synde igjen: "Gå, og synd ikke mer!"
På samme måte skal vi gå frem, i følge forsamlingstuktens ordning.

For det andre blir det spurt om sverdet: om en kristen skal ta avgjørelsen i disputer og kamp om verdslige spørsmål, slik som de vantro har det seg imellom. Svaret: Kristus ønsket ikke å beslutte eller felle dom mellom brødre angående arv, men vegret seg for å gjøre det. Slik skal vi også handle.

For det tredje, i spørsmål om sverdet: om en kristen skal være en øvrighetsperson som han kan velges til? Til dette gir vi følgende svar: Kristus skulle gjøres til konge, men Han vek unna og betraktet ikke denne utvelgelsen som noe som kom fra Faderen. Slik skal vi også handle og etterfølge Ham og vi skal ikke vandre i mørket. For selv sier Han: "Den som vil følge ettter meg, han skal fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg." Han selv forbyr bruken av sverdet når Han sier: "denne verdens herskere opptrer som herrer etc, men blant dere skal det ikke være slik." Paulus sier også: "Den Gud har kjent, har han også forutbestemt til å bli sin Sønns avbilde." etc. Peter sier også: "Kristus har lidd (ikke regjert) og gitt oss et forbilde for at vi skulle følge i hans fotspor."

Til slutt kan man se ut fra følgende punkter hvorfor det ikke passer seg for en kristen å være en øvrighetsperson: deres måte å styre på er i overensstemmelse med kjødet, den kristne ifølge Ånden. Deres hjemstavn er denne jorden, den kristnes hjemstavn er himmelen. Deres medborgerskap er her i verden, den kristnes himmelen. Deres stridsvåpen er kjødelige og kun rettet mot kjøttet, men de kristnes våpen er åndelige, rettet mot djevelens festningsverk. De verdslige er rustet med stål og jern, de kristne er bevæpnet med Guds våpenrustning med sannhet, fred, tro, frelse og med Guds ord. Summen er: slik som Kristus, vårt Hodes sinnelag er, slik er også de til sinn som er lemmer på Kristi kropp; slik at det ikke finnes noen splittelse i kroppen som skulle forderve den. Ettersom Kristus er slik det står skrevet om Ham, så skal også Hans lemmer være slik at Hans kropp kan forbli hel og forenet slik at den kan gå fremover og bygges opp. For hvert rike som er delt i seg selv kan ikke bli stående.

Billedtekst: Det er ikke tilfeldig at mennonitene har tatt duen som sitt symbol.

(fortsettes)

Schleitheimbekjennelsen - en trosbekjennelse som kostet mange livet, del 5

Her er femte del av oversettelsen av den anabaptistiske bekjennelsen fra Schleitheim:

Hvordan Kristi forsamling skal ledes
5. Vi er kommet overens om vår oppfatning angående hyrder i Guds forsamling. En hyrde i forsamlingen skal være en person i overensstemmelse med Paulus' regler, helt og fullstendig, som har et godt rykte på seg blant dem som står utenfor troen. En slik persons oppgave skal bestå i å lese og formane og undervise, verne, eller utøve forsamlingstukt, og på en verdig måte lede blant søskene i bønn og ved brødsbrytelsen og på alle måter våke over Kristi kropp, slik at den bygges opp og utvikles, slik at Guds navn blir æret og opphøyd av oss, og spotternes munn blir lukket.

Han skal få støtte på alle måter der han har behov, gjennom forsamlingen som har utvalgt ham, slik at den som tjener evangeliet også kan leve av det, slik som Herren har befalt.

Men om en hyrde gjør noe som fortjener en tilrettevisning skal ikke det skje uten ved to eller tre vitners ord. Om de synder skal de tilrettevises slik at også de andre frykter. Men om hyrden fordrives eller går til Herren gjennom korset, så skal vi samme time velge en annen som adskilles i hans sted, slik at de minste i Guds hjord ikke forderves, men reddes gjennom tilrettevisning og trøst.

Schleitheimbekjennelsen - en trosbekjennelse som kostet mange livet, del 4

Her følger fortsettelsen av oversettelsen av den anabaptistiske trosbekjennelsen fra Schleitheim:

Adskillelse
4. Vi er blitt enige om hvordan vi skal skille oss fra det onde og den ondskapsfullhet som djevelen har plassert i verden på følgende måte: Vi har ikke fellesskap med dem og løper ikke i vei sammen med dem i deres ondskapsfulle forvirring. Slik forholder det seg; ettersom alle som ikke har trått inn i troens lydighet og ikke har forenet seg med Gud så de gjør Hans vilje er en avskyelighet for Gud, og det kan derfor ikke vokse opp fra dem annet enn det som er avskyelig. Altså finnes det ikke annet i verden og i hele skapelsen enn godt eller ondt, tro eller vantro, lys eller mørke, verden og de som har forlatt verden, Guds tempel eller avguder, Kristus eller Belial, og ingen har delaktighet med den andre.

For oss står derfor Herrens befaling klar, da Han har befalt oss å være og å forbli skilt fra den onde, slik at Han kan være vår Gud og vi kan være Hans sønner og døtre. Videre formaner Han oss derfor å forlate Babylon og det verdslige Egypt, slik at vi ikke blir delaktige i deres plage og lidelse, som Herren kommer til å legge på dem. Av dette kan vi lære oss at alt det som ikke er forent med Gud i Kristus ikke er noe annet enn en vederstyggelighet som vi skal unnfly.

Med dette menes alle pavelige og nypavelige gjerninger og avguderi, sammenkomster, kirkesamlinger, vinstuer, garantier og løfter gitt av vantro, og alt slik som verden setter høyt men som av kjødelige og enkelte står imot Guds befaling etter det urettferdighetens mønster som finnes i verden. Fra alt dette skal vi adskille oss og ikke ha del i noe slikt, ettersom dette ikke er noe annet enn vederstyggeligheter, hvilket leder til at vi blir hatet innfor Kristus Jesus, som har frigjort oss fra å tjene kjødet og gitt opp i oppdrag å tjene Gud og den Ånd som Han har gitt oss. Også av disse årsaker skal vi ikke bruke det ondskapsfulle voldens våpen - slik som sverdet, rustninger og lignende og all dens anvendelse for å beskytte venner mot fiender - i overensstemmelse med Kristi ord: 'stå ikke imot det onde.'

(fortsettes)

Billedtekst: Michael Sattler førte Schleitheimbekjennelsen i pennen.

Schleitheimbekjennelsen - en trosbekjennelse som kostet mange livet, del 3

Jeg fortsetter forsøket på å oversette den anabaptistiske trosbekjennelsen fra Schleitheim:

Forsamlingstukt
2. Vi har blitt enige om følgende som gjelder forsamlingstukt: Utestengelse skal tillempes på alle dem som, etter å ha overgitt seg til Herren for å vandre med Ham i alt hva Han befaler, de som er blitt døpte til å utgjøre en kropp i Kristus, og som er blitt kalt brødre og søstre, men som faller i villfarelse og synd og som er blitt overvunnet uten å omvende seg. Disse skal først advares to ganger privat og den tredje gangen offentlig bli formanet innfor hele forsamlingen i følge Kristi befalning. (Matt 18) Men dette skal gjøres i overensstemmelse med Guds Ånds ordning før brødsbrytelsen, slik at vi alle i en ånd og i kjærlighetens enhet bryter og spiser av det ene brød og drikker fra det ene beger.

Brødsbrytelsen
3. Angående brødsbrytelsen har vi nådd frem til enhet og en overenskomst som lyder; alle som ønsker å bryte brødet til minne om Kristi sønderbrudte kropp og alle de som ønsker å drikke av den felles kalk til minne om Kristi utgytte blod, de må innen det skjer ha blitt forenet med den eneste Kristi kropp, det vil si Guds forsamling, hvis hode er Kristus, og dette har skjedd gjennom dåpen. For som Paulus uttrykker det, så kan vi ikke samtidig ta del i Herrens bord, og de onde ånders. Det betyr; alle de som har deltaktighet i mørkets døde gjerninger savner delaktighet med lyset. Det forholder seg altså slik at alle som følger djevelen og verden ikke har noen delaktighet med det som kalles ut av verden av Gud. Alle de som er delaktige i ondskapen savner delaktigget i det gode. Slik må det forholde seg at hvem som helst som ikke deler kallet fra den eneste Gud til en tro, til en dåp, en kropp tilsammen med alle Guds barn, ikke kan være et brødstykke sammen med dem, hvilket er en forutsetning om man i sannhet ønsker å bryte brødet i overensstemmelse med Kristi befaling.

(fortsetter)

Schleitheimbekjennelsen - en trosbekjennelse som kostet mange livet, del 2

Jeg fortsetter her oversettelsen av den anabaptistiske trosbekjennelsen fra Schleitheim fra 1527:

Kjære brødre og søstre, vi som har kommet sammen her i Schleitheim ved Randen, tilkjennegir i punkter og artikler for alle dem som elsker Gud, at så langt som det gjelder oss så har blitt forenet om å stå faste i Herren som Hans lydige barn, sønner og døtre som har og skal fortsette å være atskilte fra verden i alt hva vi gjør og avstår fra og - lov og ære til Gud alene -uimotsagt av alle brødrene i fullkommen fred. I dette henseende har vi kjent enheten i Ånden og om Kristus som vi i fellesskap deler og som er fullt ut nærværende med oss i Ånden. For Herren er fredens Herre og ikke og ikke gjenom argumentasjon. For at dere skal forstå hvilke punkter dette handler om bør dere legge merke til hvilke punkter dette handler om og forstå det som nå følger.

Feilaktige opplysninger er blitt ført i marken av falske brødre i blant oss, og på grunn av dette har mange vendt seg bort fra troen på å praktisere og gi mulighet til å leve i Kristi og Hans Ånds frihet. Men disse har gjennom dette veket av fra sannheten og - til deres eget fall - blitt et offer for lystens og kjødets strev. De har forstått det dit hen at tro og kjærlighet kan gjøre og tillate alt og at ingenting kan skade eller fordømme dem, da de er 'troende'.

Legg merke til, dere som tilhører Gud gjennom Jesus Kristus, at troen på vår himmelske Far ikke er utformet på den måten, den gir ikke uttrykk for eller skaper noe slikt som disse falske brødre og søstre praktiserer og lærer. Se opp for slike mennesker og vær advart, for de tjener ikke vår Far men sin far, djevelen.

Men med dere forholder det seg ikke slik: for de som er i Kristus har korsfestet sitt kjød med alle dets lyster og begjær. Dere forstår meg vel, og kjenner til de brødre vi snakker om. Skill dere fra dem, for de er fordervet. Be til Herren om at de må få kunnskap som leder til omvendelse, og for oss om at vi må fortsette konstant på veien vi har slått inn på; til ære for Gud og Kristus Hans Sønn, Amen.

De syv artiklene

De artikler som vi har sluttet oss til og som er vi enige om er disse: dåp, forsamlingstukt, brødsbrytelse, avholdelse fra urenhet, hyrder i forsamlingen, sverdet og edavleggelse.

Dåpen:
1. Hva dåpen angår så skal den gis til alle dem som har lært omvendelsen og et overgitt liv å kjenne, og de som sannhet tror at deres synd er sonet gjennom Kristus, og til alle dem som ønsker å vandre i Jesu Kristi oppstandelse og bli begravd med Ham i Hans død, slik at de kan oppstå med Ham; til alle dem som gjennom denne forståelse begjærer det av oss; herigjennom ekskluderes all barnedåp, pavens største og fremste urettferdighet. Beviset for dette finnes i Skriftens lære og vitnesbyrd samt apostlenes praksis. Vi ønsker enkelt men med fasthet og overbevisning holde fast ved dette.

(fortsettes)

Schleitheimbekjennelsen - en trosbekjennelse som kostet mange livet, del 1

Som bloggens lesere vet holder jeg på med å skrive en bok om anabaptistenes historie. For tiden holder jeg på med å oversette to av trosbekjennelsene som flere av de anabaptistiske gruppene sluttet seg til. En av dem er det som er blitt kalt for Schleitheim bekjennelsen fra 1527. Jeg har gjengitt en forkortet utgave av hovedpunktene på bloggen tidligere, det er mulig jeg nå legger ut hele etter hvert som jeg oversetter den. Årsaken er at jeg finner dette historiske dokumentet ikke bare interessant, men også betimelig. Flere av oss har godt av å bli konfrontert med dens innhold i en tid hvor det meste "skurer og går", eller skal vi si "flyter", uten noen læremessig substans.

Det var i 1527 at en del av lederne for den gryende anabaptistiske bevegelsen møttes i Schleitheim (bildet) i kantonen Schaffhausen i Sveits. De kom for å drøfte relevante spørsmål og problemstillinger og forfattet så en bekjennelse av den tro de hadde. Den ble ført i pennen av Michael Sattler (1490-1527). Han hadde vært benediktinermunk og var sannsynligvis abbed i klostret han tilhørte da han brøt med Den romersk-katolske kirke. Han ble en del av den anabaptistiske bevegelse og ble døpt sommeren 1526. I februar 1527 møtes han sammen med gruppe fra de Sveitiske brødre i Schleitheim. I mai samme år blir han sammen med sin kone arrestert av romersk-katolske myndighetspersoner, ble så dømt for å være vranglærer og deretter henrettet.

Vi skal nå se nærmere på innholdet i selve bekjennelsen:

En skare av Guds barn i broderlig forening angående syv spørsmål.

Innledning

Må glede, fred og nåde fra vår Far gjennom Jesu forsonende blod, gjennom Den Hellige Ånds gave - som er sendt fra Faderen til alle troende for å gi dem styrke og trøst og utholdenhet i alle prøvelser til ånden, Amen, være med alle som elsker Gud og alle lysets barn, som finnes spredt over alt, hvorsomhelst de kan ha blitt plassert Gud vår Far, der de samles i Åndens enhet gjennom en Gud som er alles og vår Far; nåde og hjertefred være med alle. Amen

Elskede brødre og søstre i Herren; først og fremst har vi alltid omsorg for å trøste dere og skjenke dere visshet i deres samvittighet (som i blant er blitt forvirret), slik at dere ikke alltid er atskilt fra oss som fremmede og nære nok helt utestengte, men at de skal vende dere til de sanne innpodede lemmene i Kristus, de som er utrustet gjennom tålmodighet og kunnskap om seg selv, og på denne måten igjen bli forenet med oss gjennom kraften i en Gudgitt kristen ånd og nidkjærhet for Gud.

Det er åpenbart med hvilken mangfoldig sluhet djevelen har fått oss til å vike til side, slik at han kan forderve og bryte ned Guds verk, som så nådefullt har begynt hos oss. Men våre sjelers rette Hyrde, Kristus, som så har begynt i oss vil lede og lære oss helt til å fortsette til enden, for Hans ære og vår frelse. Amen.

(fortsettes)

Bildet viser hovedgaten i Schleitheim.

Den anabaptistiske trosbekjennelsen fra Schleitheim, del 1

20. februar i 1527 kom anabaptister fra flere land for å delta på den store døperkonferansen i Schleitheim, på grensen mellom Tyskland og Sveits. Her ble det forfattet et dokument som er blitt kalt trosbekjennelsen fra Schleitheim. I forbindelse med forarbeidene til boken jeg holder på å skrive om reformasjonens radikale grupper, har jeg forsøkt å oversette de syv artiklene som trosbekjennelsen utgjør. Så vidt jeg vet er ikke dette blitt oversatt til norsk tidligere, og jeg gjør oppmerksom på at min oversettelse ikke er endelig ennå. Det blir den ikke før den offentliggjøres i boken som forhåpentligvis blir ferdig i år. Den tidligere generalsekretæren i Det norske Baptistsamfunn, Hans Asak Kristiansen, summerte opp innholdet av disse artiklene i sin bok "Troshelter", som utkom på Norsk Litteraturselskap/Filadelfiaforlaget for mange år siden, men denne oppsummeringen er dessverre svært mangelfull. De syv artiklene bærer selvsagt preg av å være skrevet på 1500-tallet, men er fortsatt svært tidsaktuelle. På grunn av lengden deles disse artiklene opp i flere bloggartikler. Bildet viser dagens Schleitheim, et idyllisk sted som egner seg godt for et besøk! Den gang artiklene ble skrevet var det ikke like idyllisk. Anabaptistene opplevde forfølgelse på grunn av sin tro og overbevisning. Innholdet i denne bekjennelsen kan sikkert være kontroversielle den dag i dag! Her følger artiklene:


Artikkel 1: Om dåpen Dåpen skal gis til alle som er undervist om omvendelsens betydning og livsendring og som i sannhet tror at deres synder er tatt bort gjennom Kristus, og til alle de som ønsker å vandre i Jesu Kristi oppstandelse og bli begravd med Ham, slik at de kan oppstå med Ham. Alle som deler denne forståelsen, og som selv ber om det, kan bli døpt. På dette grunnlaget avvises barnedåpen, den største og første av pavens avskyeligheter. For å underbygge dette har vi resonnementene, de skriftelige vitnesbyrdene og praksisen til apostlene. Vi ønsker ganske enkelt med fasthet og med overbevisning å holde fast ved det samme.

Artikkel 2: Om utelukkelse fra forsamlingen Vi er blitt enige om følgende når det gjelder utelukkelse: Alle de som gitt seg selv til Herren, som har fulgt Ham i henhold til Hans bud, de som er blitt døpt inn i Herrens ene legeme, og som har latt seg kalle brødre og søstre, men som lever i synd de ikke vil vende seg fra, skal utelukkes. I følge Kristi befaling i Matt 18 skal disse først bli advart privat og den tredje gangen skal det bringes inn for menigheten, hvor den det gjelder skal formanes offentlig. Dette skal gjøres ifølge Guds Ånds befaling før brødsbrytelsen, slik at vi alle i en ånd og i en kjærlighet bryte brødet og spise fra det ene brød og drikke fra en kalk.

Artikkel 3: Om brødsbrytelsen Når det gjelder brødsbrytelsen så sier vi i enhet følgende: alle de som ønsker å bryte det ene brød og minnes Kristi brutte kropp, og alle de som ønsker å drikke av den ene kalk for å minnes Kristi utøste blod, de må på forhånd være ett i det ene Kristi legeme, det er Guds forsamling, hvis hode er Kristus, og det ved dåp. For som Paulus viser til kan vi ikke på samme tid sitte ved Kristi bord og ved djevlers bord. Vi kan heller ikke på samme tid ta del i Herrens kalk og djevlers kalk. Det er: alle de som følger djevelen og verden har ingen del med de som Gud har kalt ut av denne verden. Alle disse som ligger i ondskap har ikke noen del i det gode. Så det skal og må være slik at alle de som ikke tar del i kallet av den ène Gud, til èn tro,til èn dåp, til èn Ånd, til ètt legeme sammen med alle Guds barn, kan ikke bli gjort til ètt brød sammen med dem, slik det i sannhet må være hvis en virkelig ønsker å bryte brødet ifølge Kristi befaling.

Artikkel 4: Om atskillelse Når det gjelder atskillelsen som skal finne sted fra det onde og fra ondskapen som djevelen har plantet i verden, er vi ganske enkelt blitt enige om følgende: vi har ikke noe fellesskap med dem, og vi løper ikke sammen med dem i den forvirringen som deres avskyeligheter frembringer. Siden alle ikke har trådt inn i troens lydighet og ikke kommet inn i en enhet med Gud, slik at de gjør Hans vilje, er det en avskyelighet for Gud, derfor kan ingenting virkelig gro eller springe fram fra dem, annet enn avskyelige ting. Nå er det ikke noe annet i verden eller i skapelsen enn godt eller ondt, tro eller vantro, mørke eller lys, verden eller de som er kommet ut av verden, Guds tempel eller avguder. Kristus eller Belial, og ingen skal ha del med den andre. For vårt vedkommende er Kristi befalinger tydelige og klare, hvor Han befaler oss til å bli og være atskilt fra den onde, og på den måten vil Han være vår Gud og vi skal være hans sønner og døtre. Videre: Han påminner oss derfor til å gå ut fra Babylon og fra vårt jordiske Egypt, slik at vi ikke skal bli delaktige i deres straff og lidelse, som Herren vil bringe over dem. Fra alt dette skulle vi ha lært at alt som ikke er i enhet med Gud i Kristus ikke er noe annet enn en avskyelighet vi skulle sky. Med dette mener vi alle papistiske og re-papistiske gjerninger og avgudsdyrkelse, samlinger, kirkegang, vinhus, garantier og vantroens overgivelser, og annet av dette slaget, som verden verdsetter så høyt, men som er verdslig og overfladisk i motsetning til Guds befalninger, etter det syndens mønster som finnes i verden. Fra alt dette skal vi skilles at og ikke ha del i noe av det, for dette er ikke noe annet enn avskyelig, som vil forårsake at vi vil bli fordømt når vi står foran Jesus Kristus, Han som fridde oss fra kjødets slaveri og gjorde oss skikket for tjene Gud og den Ånd Han har gitt oss. Vi skal heller ikke ha del i noen av de voldens djevelske våpen – slik som sverd, rustning, og lignende ting, og all deres bruk til å forsvare venner eller brukt mot fiender. Vi skal holde oss til Kristi ord om ikke å sette oss mot imot dem som gjør det onde mot oss.

Artikkel 5: Om menighetens hyrder Om hyrdene i Guds menighet er vi blitt enige om følgende: Hyrden i menigheten skal være en person helt og fullt ifølge de retningslinjene som Paulus gir, som har et godt vitnesbyrd fra de som står utenfor troen. Oppgaven til en slik person skal være å lese, formane, advare, påminne, eller utelukke fra menigheten, og på en ordentlig måte lede an i bønn blant brødrene og søstrene, i å bryte brødet, og i alle ting ta seg av Kristi legeme, slik at det kan bli bygget opp og utviklet, slik at Guds navn kan bli lovprist og æret gjennom oss, og spotterens munn kan bli stanset. Hans behov skal underholdes av menigheten som har valgt ham, slik at den som tjener evangeliet også kan leve av det, slik som Herren har forordnet. (1.Kor 9,14) Skulle en hyrde gjøre noe som må påtales, skal ikke det skje uten stemmen til to eller tre vitner. Hvis de synder skal de irettesettes offentlig, slik at andre kan frykte. Hvis en hyrde skulle jagd bort eller bli ledet til Herren gjennom korset, i samme time skal da en annen bli ordinert i hans sted, slik at Herrens lille flokk ikke blir ødelagt, men bli bevart gjennom advarsler og ved å bli trøstet.