Behovet for gode gjetere

Dette ikonet gjorde et så sterkt inntrykk på meg i dag. Det er malt av ikonmaleren Anna Baibakova som er født i St.Petersburg, og som nå er bosatt i Balashikha utenfor Moskva. Til tross for den vakre og kalde februardagen med strålende sollys som får snøkrystallene til å glitre utenfor huset vårt, har smerter og noen hendelser de siste dagene, gjort meg litt nedtrykt og motløs. Stor var derfor gleden da jeg oppdaget dette vakre ikonet av det jeg tror må være den hellige Spyridon (ca 270-348), biskop av Trimythous. Se hvordan denne biskopen tar vare på sauene som er betrodd ham! 

Så var han da også gjeter av yrke. Født i landsbyen Askeia på Kypros. Her ble han kjent for sin djupe gudsfrykt. Han giftet seg og ekteparet fikk en datter sammen - Irene. Da hans kone døde trådte Spyridon inn i et kloster og ble altså senere biskop. Som biskop deltok han på det første økumeniske kirkemøtet i Nikea i 325. Her ble han en viktig røst for å bevare den overleverte apostoliske troen mot vranglæreren Arius og hans følgere.

Etter kirkemøtet i Nikea dro Spyridon tilbake til sitt bispedømme og døde fredelig i høy alder.

"Sannelig, sannelig," sier Jesus: "Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene." (Joh 10,1-2)

Måtte Herren se i nåde til sin kirke og gi henne gode gjetere!

Gripende avskjedsbrev fra en erkebiskop med et sant hyrdehjerte

I går leste jeg det gripende avskjedsbrevet fra erkebiskop Gabriel (bildet). Det er skrevet av en med et sant hyrdehjerte. Erkebiskop Gabriel har vært eksark for Konstantinopels patriark, som Hl.Nikolai ortodokse menighet i Oslo hører inn under. Den elskelige erkebiskopen som mange i Norge setter stor pris på, må gå av på grunn av alvorlig sykdom. Med velvillig tillatelse fra fader Johannes gjengir jeg her en ny oversettelse til norsk av erkebiskopens avskjedsbrev:


Ærede fedre, brødre og søstre! Alle dere barn i den åndelige flokk som Kristus har betrodd meg!

Jeg må dele en alvorlig beslutning med dere. Som dere vet, er jeg angrepet av en brutal sykdom som bare blir verre og ikke gir håp om noen lindring. Den smerte som fortærer meg, den er, såvidt jeg forstår, meget vanskelig å overvinne, på tross av at Gud selv har vist oss, at lidelsen kan være en kilde til liv. Allikevel har jeg ikke lengere styrke til å vareta min biskopelige tjeneste, på grunn av min kraftløse og smertefulle tilstand, og liksom den gamle Simeon ber jeg til Herren: Nå lar Du Din tjener fare herfra i fred (Luk. 2,29).

Jeg har videre, etter å ha informert Stiftsrådet, anmodet Hans Hellighet Patriark Bartholomeos I om å få trekke meg tilbake som pensjonert biskop hjemme hos meg selv i Maastricht og dér fortsette min behandling mot sykdommen i fullkommen ro, slik legene råder meg til, og i den bønn som blir min eneste trøst. Det er tungt for meg å si ’farvel’ til dere, særlig fordi dere sannsynligvis ikke alle sammen er rede til å akseptere min avgang. Sannsynligvis kommer jeg til å skuffe mange av dere ved å trekke meg tilbake. Men vær viss på at alt jeg gjør, gjør jeg til beste for Kirken og mere konkret for vårt erkestift. Det er mitt håp at deres kjærlighet og deres medfølelse vil tillate dere å akseptere en beslutning som nå ikke lenger kan endres.

I det øjeblikk jeg forlater den oppgave som jeg mottok for nesten 10 år siden, dels efter Herrens vilje, dels ved deres valg og med Hans Hellighed den Økumeniske Patriark og hans hellige Synodes velsignelse, tenker jeg på alle dere, som jeg har fått lov å arbeide sammen med: prestene, diakonene, munkene og nonnene og hele legfolket. Gennom disse mange år er det knyttet bånd mellom oss. Jeg har erfart dyp glede og er mange ganger blitt trøstet, også midt i trengsel og motgang. I dette bevegede øyeblikk er den sterkeste følelse i meg hengivenhet og takknemlighet. Jeg takker Herren for at Han har overøst min tjeneste som erkebiskop med sin overstrømmende kjærlighet. Selv i den prøvelse som det nå er blitt meg gitt å leve i, betrakter jeg meg som ”Herrens elskede disippel”, for som apostlen Paulus sier, ”min kraft fullendes i skrøpelighet” (2. Kor. 12,9). Denne kjærlighet i Kristus har vist seg på en levende og konkret måte, særlig gennom dere, elskede brødre og søstre, hva enten dere er nær eller langt borte, dere som har delt gleder og sorger med meg, og som har støttet mig. Sammen har vi gennomlevd mangt og mye. Vi har bedt sammen, vi har arbeidet sammen på vår felles opplysning og helliggørelse. Sammen har vi satt vårt håp til Herren, sammen har vi fått del i Jesus Kristus og dermed i tiden, her og nå, oppbygget Den Levende Guds hellige Kirke.

Jeg takker Gud, først og fremst for dere prester, mine brødre og medtjenere ved Herrens Bord. Dere har alle en plass i mitt hjerte. Dere er livskraften i vårt stift, for dere bygger det daglig opp så det kan bli en levende organisme i harmoni til med én stemme og ét forenet hjerte å lovsynge Faderens og Sønnens og Helligåndens herlige og praktfulle Navn.

Likeledes takker jeg Herren for mine betrodde medarbeidere, diskrete men effektive, besjelede av en tjenende og uselvisk ånd, som har hjulpet og omgitt meg gjennom alle årene, det være seg i Stiftsrådet, i Stiftsadministrasjonen, i Katedralen, på Institut Saint-Serge, i menighetene og prostiene, i Frankrike som i de øvrige landene.

Til sist takker jeg Herren for dere alle, mine brødre og søstre, elskede troende i Erkestiftet. Jeg har alltid holdt av å diskutere med dere, å utarbeide prosjekter og å dele stunder av vennskap. Dertil føyer seg alle de, jeg på et tidspunkt har møtt på mine meget tallrike pastorale besøk rundt i Erkestiftet i alle de mange land i Vesteuropa hvor vi har menigheter og kommuniteter. Jeg er dere takknemlig, og liksom apostlen ”kan jeg ikke holde opp med å takke for dere når jeg kommer dere i hu i  mine bønner” (Ef. 1,16).

Vi taler om anerkjennelse og kjærlighet, men hvordan skulle vi kunne unngå å nevne tilgivelse? Jeg er bevisst på at når det har vært offentlige debatter eller private diskusjoner, likesom når der er blitt truffet pastorale beslutninger, har visse personer kunnet bli såret eller bedrøvet. Sannhetens budskap og troskap overfor Kirkens Tradition er ikke alltid kjærkomment. Det er en lidelse for dén, som lytter dertil, og ofte også for dén, som uttrykker dem. Jeg har noen ganger også kunnet ta feil, for ingen av oss er ufeilbarlige, heller ikke deres biskop. Jeg er også bevisst på mine egne svakheter, og jeg ber om tilgivelse hos Gud og hos dere alle for dét, som har kunnet gjøre dere vondt. Jeg ber dere om tilgivelse for mine feil og mangler. Jeg ber dere også om i mitt navn å tilgi alle, som har krenket oss. Vi aksepterer ikke det onde, heller ikke synden, især ikke synden imod Kirken, men vi må tilgi og be for dem, som er kommet på avveie, at de må finne tilbake til den rette vei. Må den barmhjertige Fader la oss skilles i fred og forsoning.

Så er da øyeblikket kommet, hvor jeg skilles fra dere. Hvordan skal jeg gi utttrykk over for dere for alt dét som er i mitt hjerte? Jeg er overbevist om at min avskjed er efter Guds vilje og at den med Guds hjelp, vil bli et gode, både for dere og for meg. Bevar alltid, på tross av prøvelser av enhver art, tillit og håp til Guds Ord, som er løftet om vår frelse og vår Kirkes styrkelse. Kirkens frihet og den ortodokse tros universalitet er de to skatter som jeg har forsøkt å bevare efter eksemplet fra mine forgjengere i spissen for Erkestiftet. Det har jeg gjort for at det skulle bli mulig for oss å konsentrere oss om dét som i Kristi disiplers øyne bør utgjøre det ”eneste nødvendige”: ”Søk først Guds Rike og Hans rettferdighet”, som Herren selv byr oss (Matt. 6,33). Mitt siste ord skal være en bønn til dere om å bevare kjærlighet og enhet mellom dere. Dét er vår Kirkes mest dyrebare skatt. Må Herren verdiges å ”gi dere visdommens ånd” og ”opplyse deres hjerters øyne, så dere forstår, hvilket håp Han kalte dere til” (Ef. 1, 17-18).

Må Gud hjelpe oss og forbarme seg over oss! Må Herrens fred alltid være med dere alle! Ta imot min velsignelse.

Paris, den 8. Januar 2013

Sign. +Erkebiskop Gabriel av Komana

Meditasjoner over Salme 23, del 3

De siste dagene har jeg dvelt ved den andre setningen av det første verset i Salme 23:

"... det mangler meg ingen ting."

Det er en sterk bekjennelse. Lo eshsar står det på hebraisk, og utsagnet sikter til ordene i 1.Mos 22,14 hvor Gud kalles med sitt navn: Adonai Yireh - Den Gud som ser eller vil sørge for eller forsørge.

"Abraham kalte dette stedet Herren forsørger. Som det blir sagt til denne dag: På fjellet Herren blir sett."

Det er jo bare på grunn av at Herren er Adonai Ro'i - Herren er min hyrde - at man kan bekjenne som David gjør: jeg mangler ingenting. Det er Herren selv som ser og som sørger for og Herren eier jo alt og har tilgang på alt. Hos Ham er det ingen mangel på noe. I Salme 50,10-11 og v.15 leser vi:

"For alle skogens dyr er Mine, og dyrene på de tusen høyder. Jeg kjenner hver fugl i fjellene, og alt som rører seg på Mine vidder, tilhører Meg ... Kall på Meg på nødens dag, så skal Jeg utfri deg, og du skal prise Meg."

David kommer med en annen sterk bekjennelse i annen Salme som handler om det samme. Denne gangen i form av et vitnesbyrd:

"Jeg har vært ung, og er nå gammel. Men jeg har aldri sett den rettferdige forlatt eller hans etterkommere tigge om brød." (Salme 37,25)

Slik er den Gud som er min hyrde.

(fortsettes)

Meditasjoner over Salme 23, del 2

Jeg merker meg at David ikke ber om at Herren skal være hans hyrde. Enkelt slår David fast at Herren er hans hyrde. Tanken er nesten overveldende: GUD er en hyrde. Ser du kontrasten melllom Den Allmektige og Hyrden? Den ene stor, overveldende stor, og den andre liten og ydmyk og svært så menneskelig. Dette bildet har fulgt meg en tid nå.

Det er jo så mange av Guds karaktertrekk som beskrives i Den Hellige Skrift: Han er allstedsnærværende, Han er mektig, Han er allvitende - og så dette: en hyrde.

Men når Gud er hyrden, ja da kan en også være trygg. Jeg tenker på noe av det apostelen Paulus skriver om i Romerbrevet: "For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8,38-39) Denne trygghet ser vi også David beskrive senere i Salmen, når han skriver om dødsskyggens dal.

Det andre jeg merker meg er at David beskriver forholdet til Gud personlig. Han er Davids hyrde. Selv har kong David gjetet sauer så han vet meget godt hva det innebærer å være en hyrde. Nå beskriver han Gud som hans egen personlige hyrde. Slik skal også vi få gjøre. Gud selv ønsker denne nære, personlige relasjonen, til oss. Til meg. Til deg. Gud er rik nok for alle som påkaller Ham. Han har plass til oss alle, og evner også å våke over alle og alle er like mye gjenstand for Hans oppmerksomhet og kjærlighet.

Disse dagene har det gjort godt å tenke på dette: Herren er min hyrde. I grunnen er det nok. Da trenger man ikke mer. Guds ord sier det slik: "For i ham er det vi lever og rører oss og er til." (Apg 17,28)

(fortsettes)

Meditasjoner over Salme 23, del 1

Salme 23 hører med til de mest, kanskje den mest, kjære salmene som finnes i samlingen av 150 salmer gjengitt i Bibelen. Mange kan den utenat. I en serie med det jeg vil kalle "meditasjoner" skal vi se litt nærmere på denne salmens mektige innhold. Den har betydd så mye for meg i ulike faser av livet, og i den senere tiden har jeg hentet den frem igjen. Jeg håper det jeg skriver her vil være til velsignelse og hjelp for noen.

I det første verset slår David an tonen med det samme. Han skriver ikke om en hvilken som helst hyrde, men om Herren selv. "Adonai Roi", skriver han, "Herren er min hyrde" og med klar henvisning til 1.Mos 49,24 hvor Gud beskrives slik: "Jakobs Veldige, av ham som er hyrden, Israels klippe." Om Gud selv er Israels hyrde så er de som følger Ham "den hjord han før". (Salme 100,3)

Fader Lev Gillet, som var en åndelig veileder for så mange på steder som Sveits, Libanon, Hellas og i hans hjemland Frankrike og England fra slutten av 2. verdenskrig og frem til sin død i 1980, holdt flere retreater med Salme 23 som utgangspunkt. Han sier:

"Salmen begynner med dette: Herren er min hyrde. Disse ordene etablerer en relasjon... På den ene siden handler dette om Guds hånd, på den andre siden handler det om en hyrde. Og det er jo en enorm kontrast mellom Herren vår Gud og en hyrde."

Jeg er enig med fader Gillet at kontrastene her er store. På den ene siden har vi Guds storhet, som representerer Hans allmakt, styrke. På den andre siden har vi oss selv og vår egen ubetydelighet og litenhet i forhold til Gud. Og så sammenlignes altså universets skaper og opprettholder med en hyrde!

En hyrde som skal ta seg av en saueflokk, som skal lede dem, gi dem føde, gi dem ly for stormen, beskytte dem mot farer. Hele hans liv er gitt til dette. Det inngir meg trygghet.

(fortsettes)

Forskjellen mellom en ekte hyrde og en ulv

Jesus advarte mot ulver. Han sa:

"Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fårehalm, men innvendig er de glupende ulver." (Matt 7,15)

Han snakket også om forskjellen på den gode hyrden og leiekaren vis a vis ulven:

"Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, forlater fårene og flykter når han ser iulven komme. Og ulven røver dem og jager dem fra hverandre." (Joh 10,12)

Apostelen Paulus advarte også mot ulver: "Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden." (Apgj 20,29)

I alle disse eksemplene er ulven brukt på den eller de som fører saueflokken vill, og som angriper den. Det er karakteristisk for ulven at han "jager dem fra hverandre", og den "skåner ikke hjorden." Ulvens fremferd er voldsom.

Osmar Ludovico er pastor for Fribaptistene i Brasil. Han har gjort en sammenligning mellom hyrden og ulven, og sett på forskjellene mellom dem. Jeg har forsøkt å oversette noen av hans punkter, som jeg finner svært interessante. Hyrden i denne sammenhengen er den samme som pastoren for menigheten.

* Hyrden søker det som er godt for sine sauer, ulven søker det sauen har å by på.

* Hyrden liker seg i skyggen av korset, ulven i rampelyset

* Hyrden gråter, ulver uler

* Hyrden har åndelig autoritet, ulven dominerer.

* Hyrden har svakheter, ulven er sterk.

* Hyrden ser, ulven teller antall.

* Hyrden har humor, ulven tar seg selv veldig høytidelig.

* Hyrden har venner, ulven har beundrere.

* Hyrden lærer gjennom eget liv, ulver holder taler.

* Hyrden vet hvordan han ber i det skjulte, ulven ber bare offentlig.

* Hyrden lever for sauene, ulven lever av sauene.

* Hyrden går til talerstolen, ulven står på scenen.

* Hyrden er en ydmyk tjener, ulven hever hodet.

* Hyrden er interessert i sauenes vekst, ulven er interessert i størrelsen på kollekten.

* Hyrden peker på Kristus, ulven på seg selv.

* Hyrden er enkel og vanlig, ulven er stolt og spesiell

* Hyrden lever for Guds rike, ulven for sitt eget rike

* Hyrden arbeider i team, ulven er prima donna'er

Noe å tenke på!

Det største behovet: Hyrder som lærer i tråd med den overleverte tro

Forleden dag gikk det et program på NRK1 om en sauegjeter. Jeg så dette programmet av to årsaker: det ene fordi jeg er veldig glad i naturprogrammer, og fordi jeg var veldig interessert i hvordan livet til en gjeter arter seg. Og det var nesten som å bli dratt inn i bibelhistorien. Gjeterens oppgave var å lede saueflokken til gode beitemarker, vokte dem og lete etter de sauene som rotet seg bort! Ikke ulikt oppgaven til den som er kalt til å være hyrde for den Kristi kirke.

Det er to ting som jeg har tenkt mye på i lang tid nå, - i forbindelse med den åndelige armoden vi opplever her i vest. Det er mangelen på gode beitemarker og mangelen på hyrder til å gå vokte flokken. I sin avskjedstale til de eldste i Efesos, beskriver apostelen Paulus noe av det han ved Den Hellige Ånds profetiske gaver ser vil skje etter apostelens død: "For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå frem menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg." (Apgj 20,29-30. NTR 05)

Hvor sann er ikke denne profetien! På bakgrunn av dette dystre fremtidsperspektivet er det at apostelen sier: "Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod." (Apgj 20,28. NTR 05)

Ikke siden aposteltiden har det vært et større behov for rettelig kalte hyrder for Kristi kirke. Menn som, utrustet av Den Hellige Ånd, kan vokte flokken mot de glupske ulvene og som kan lede til de grønne gressgangene hvor flokken kan få mat og hvile. Det er her det svikter i dag. Det er veldig beskrivende det som vi kan lese i den store Messias-profetien i Jesaja 53. "Vi fòr alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei." (Jes 53,6 Bibelselskapet 78/85) Når Jesus gikk ut til Oljeberget etter at de hadde feiret nattverden på Øvresalen, sier Han til sine etterfølgere: "I natt kommer dere alle til å vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden, og saueflokken skal bli spredt." (Matt 26,31. NTR 05) Legg merke til at når hyrden blir slått - når angrepene settes inn mot han som skal være hyrde - da blir saueflokken spredt.

I dag er problemet at hyrdene ikke taler som Guds ord. En sier noe, en annen noe annet. Og saueflokken vet ikke hvor den skal gå. Derfor går noen hit, andre dit. Vi trenger desperat tydelige hyrder som lærer i tråd med det Kristi kirke alltid har lært. Vi formanes i Guds ord til "å stride for den tro som èn gang for alle er blitt overgitt de hellige." (Jud v.3. Norsk Bibel 88/07) Dette er hyrdens oppgave: lære i tråd med den overleverte apostoliske tro. En tro som ikke forandres med tiden. Den er "overgitt", overlevert, fastsatt.

Når noen hyrder ikke lærer i tråd med den overlevete tro, må vi kalle dem det de rettelig er: falske hyrder. Apostelen advarte mot dem, når han talte til de eldste fra Efesos. Han sa at de ville komme fra deres egne sammenhenger - legg merke til det - og de vil ikke skåne flokken. De vil få flokken til å følge etter seg.

I en tid som vår er det viktig at vi husker de ordene som Jesus sa i en sådan situasjon:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som ikke går inn i fårekveen gjennom døren, men stiger over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som går inn gjennom døren, han er fårenes hyrde. For ham lukker dørvokteren opp. Fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut. Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst. Men en fremmed vil de ikke følge. De vil flykte fra ham, for de kjenner ikke de fremmedes røst." (Joh 10,1-5. Norsk Bibel 88/07)

Ikonet viser Ignatios, biskop av Antiokia.

Den anabaptistiske trosbekjennelsen fra Schleitheim, del 1

20. februar i 1527 kom anabaptister fra flere land for å delta på den store døperkonferansen i Schleitheim, på grensen mellom Tyskland og Sveits. Her ble det forfattet et dokument som er blitt kalt trosbekjennelsen fra Schleitheim. I forbindelse med forarbeidene til boken jeg holder på å skrive om reformasjonens radikale grupper, har jeg forsøkt å oversette de syv artiklene som trosbekjennelsen utgjør. Så vidt jeg vet er ikke dette blitt oversatt til norsk tidligere, og jeg gjør oppmerksom på at min oversettelse ikke er endelig ennå. Det blir den ikke før den offentliggjøres i boken som forhåpentligvis blir ferdig i år. Den tidligere generalsekretæren i Det norske Baptistsamfunn, Hans Asak Kristiansen, summerte opp innholdet av disse artiklene i sin bok "Troshelter", som utkom på Norsk Litteraturselskap/Filadelfiaforlaget for mange år siden, men denne oppsummeringen er dessverre svært mangelfull. De syv artiklene bærer selvsagt preg av å være skrevet på 1500-tallet, men er fortsatt svært tidsaktuelle. På grunn av lengden deles disse artiklene opp i flere bloggartikler. Bildet viser dagens Schleitheim, et idyllisk sted som egner seg godt for et besøk! Den gang artiklene ble skrevet var det ikke like idyllisk. Anabaptistene opplevde forfølgelse på grunn av sin tro og overbevisning. Innholdet i denne bekjennelsen kan sikkert være kontroversielle den dag i dag! Her følger artiklene:


Artikkel 1: Om dåpen Dåpen skal gis til alle som er undervist om omvendelsens betydning og livsendring og som i sannhet tror at deres synder er tatt bort gjennom Kristus, og til alle de som ønsker å vandre i Jesu Kristi oppstandelse og bli begravd med Ham, slik at de kan oppstå med Ham. Alle som deler denne forståelsen, og som selv ber om det, kan bli døpt. På dette grunnlaget avvises barnedåpen, den største og første av pavens avskyeligheter. For å underbygge dette har vi resonnementene, de skriftelige vitnesbyrdene og praksisen til apostlene. Vi ønsker ganske enkelt med fasthet og med overbevisning å holde fast ved det samme.

Artikkel 2: Om utelukkelse fra forsamlingen Vi er blitt enige om følgende når det gjelder utelukkelse: Alle de som gitt seg selv til Herren, som har fulgt Ham i henhold til Hans bud, de som er blitt døpt inn i Herrens ene legeme, og som har latt seg kalle brødre og søstre, men som lever i synd de ikke vil vende seg fra, skal utelukkes. I følge Kristi befaling i Matt 18 skal disse først bli advart privat og den tredje gangen skal det bringes inn for menigheten, hvor den det gjelder skal formanes offentlig. Dette skal gjøres ifølge Guds Ånds befaling før brødsbrytelsen, slik at vi alle i en ånd og i en kjærlighet bryte brødet og spise fra det ene brød og drikke fra en kalk.

Artikkel 3: Om brødsbrytelsen Når det gjelder brødsbrytelsen så sier vi i enhet følgende: alle de som ønsker å bryte det ene brød og minnes Kristi brutte kropp, og alle de som ønsker å drikke av den ene kalk for å minnes Kristi utøste blod, de må på forhånd være ett i det ene Kristi legeme, det er Guds forsamling, hvis hode er Kristus, og det ved dåp. For som Paulus viser til kan vi ikke på samme tid sitte ved Kristi bord og ved djevlers bord. Vi kan heller ikke på samme tid ta del i Herrens kalk og djevlers kalk. Det er: alle de som følger djevelen og verden har ingen del med de som Gud har kalt ut av denne verden. Alle disse som ligger i ondskap har ikke noen del i det gode. Så det skal og må være slik at alle de som ikke tar del i kallet av den ène Gud, til èn tro,til èn dåp, til èn Ånd, til ètt legeme sammen med alle Guds barn, kan ikke bli gjort til ètt brød sammen med dem, slik det i sannhet må være hvis en virkelig ønsker å bryte brødet ifølge Kristi befaling.

Artikkel 4: Om atskillelse Når det gjelder atskillelsen som skal finne sted fra det onde og fra ondskapen som djevelen har plantet i verden, er vi ganske enkelt blitt enige om følgende: vi har ikke noe fellesskap med dem, og vi løper ikke sammen med dem i den forvirringen som deres avskyeligheter frembringer. Siden alle ikke har trådt inn i troens lydighet og ikke kommet inn i en enhet med Gud, slik at de gjør Hans vilje, er det en avskyelighet for Gud, derfor kan ingenting virkelig gro eller springe fram fra dem, annet enn avskyelige ting. Nå er det ikke noe annet i verden eller i skapelsen enn godt eller ondt, tro eller vantro, mørke eller lys, verden eller de som er kommet ut av verden, Guds tempel eller avguder. Kristus eller Belial, og ingen skal ha del med den andre. For vårt vedkommende er Kristi befalinger tydelige og klare, hvor Han befaler oss til å bli og være atskilt fra den onde, og på den måten vil Han være vår Gud og vi skal være hans sønner og døtre. Videre: Han påminner oss derfor til å gå ut fra Babylon og fra vårt jordiske Egypt, slik at vi ikke skal bli delaktige i deres straff og lidelse, som Herren vil bringe over dem. Fra alt dette skulle vi ha lært at alt som ikke er i enhet med Gud i Kristus ikke er noe annet enn en avskyelighet vi skulle sky. Med dette mener vi alle papistiske og re-papistiske gjerninger og avgudsdyrkelse, samlinger, kirkegang, vinhus, garantier og vantroens overgivelser, og annet av dette slaget, som verden verdsetter så høyt, men som er verdslig og overfladisk i motsetning til Guds befalninger, etter det syndens mønster som finnes i verden. Fra alt dette skal vi skilles at og ikke ha del i noe av det, for dette er ikke noe annet enn avskyelig, som vil forårsake at vi vil bli fordømt når vi står foran Jesus Kristus, Han som fridde oss fra kjødets slaveri og gjorde oss skikket for tjene Gud og den Ånd Han har gitt oss. Vi skal heller ikke ha del i noen av de voldens djevelske våpen – slik som sverd, rustning, og lignende ting, og all deres bruk til å forsvare venner eller brukt mot fiender. Vi skal holde oss til Kristi ord om ikke å sette oss mot imot dem som gjør det onde mot oss.

Artikkel 5: Om menighetens hyrder Om hyrdene i Guds menighet er vi blitt enige om følgende: Hyrden i menigheten skal være en person helt og fullt ifølge de retningslinjene som Paulus gir, som har et godt vitnesbyrd fra de som står utenfor troen. Oppgaven til en slik person skal være å lese, formane, advare, påminne, eller utelukke fra menigheten, og på en ordentlig måte lede an i bønn blant brødrene og søstrene, i å bryte brødet, og i alle ting ta seg av Kristi legeme, slik at det kan bli bygget opp og utviklet, slik at Guds navn kan bli lovprist og æret gjennom oss, og spotterens munn kan bli stanset. Hans behov skal underholdes av menigheten som har valgt ham, slik at den som tjener evangeliet også kan leve av det, slik som Herren har forordnet. (1.Kor 9,14) Skulle en hyrde gjøre noe som må påtales, skal ikke det skje uten stemmen til to eller tre vitner. Hvis de synder skal de irettesettes offentlig, slik at andre kan frykte. Hvis en hyrde skulle jagd bort eller bli ledet til Herren gjennom korset, i samme time skal da en annen bli ordinert i hans sted, slik at Herrens lille flokk ikke blir ødelagt, men bli bevart gjennom advarsler og ved å bli trøstet.