Hellige Nikolai ortodokse kirke understilles patriark Irenej i Beograd

Utfordringene Hl.Nikolai ortodokse kirke har strevd med den siste tiden er løst. Menigheten er nå understilt patriarken Irenej i Beograd og biskop  Dositej i Stockholm.

Fader Johannes uttrykker stor glede over det lykkelige utfallet av en svært vanskelig sak.

I en melding på kirkens Facebook-side skriver fader Johannes: "Vi sender en takk til Gud for patriarken Bartolomeos' beslutning om å oppløse erkestifttet i Paris og avsette erkebiskop Jean. Vi takker også biskop Dositej som har tatt imot oss."

Beslutningen innebærer at hellige Nikolai menighet skal fortsette som en menighet av russisk opprinnelse og av russisk tradisjon..

Bildet av fader Serafim og fader Johannes har May Sissel tatt den siste dagen hellige Trifons kloster var å finne på Sivesindshøgda på Toten, før klosteret ble flyttet til Hurdal. Jeg fikk da det store privilegiet å tale på den siste gudstjenesten på Toten.

Vennskapet med fader Serafim og fader Johannes har vart siden jeg traff dem første gang i september 1988. Et vennskap jeg har satt stor pris på.

Gripende avskjedsbrev fra en erkebiskop med et sant hyrdehjerte

I går leste jeg det gripende avskjedsbrevet fra erkebiskop Gabriel (bildet). Det er skrevet av en med et sant hyrdehjerte. Erkebiskop Gabriel har vært eksark for Konstantinopels patriark, som Hl.Nikolai ortodokse menighet i Oslo hører inn under. Den elskelige erkebiskopen som mange i Norge setter stor pris på, må gå av på grunn av alvorlig sykdom. Med velvillig tillatelse fra fader Johannes gjengir jeg her en ny oversettelse til norsk av erkebiskopens avskjedsbrev:


Ærede fedre, brødre og søstre! Alle dere barn i den åndelige flokk som Kristus har betrodd meg!

Jeg må dele en alvorlig beslutning med dere. Som dere vet, er jeg angrepet av en brutal sykdom som bare blir verre og ikke gir håp om noen lindring. Den smerte som fortærer meg, den er, såvidt jeg forstår, meget vanskelig å overvinne, på tross av at Gud selv har vist oss, at lidelsen kan være en kilde til liv. Allikevel har jeg ikke lengere styrke til å vareta min biskopelige tjeneste, på grunn av min kraftløse og smertefulle tilstand, og liksom den gamle Simeon ber jeg til Herren: Nå lar Du Din tjener fare herfra i fred (Luk. 2,29).

Jeg har videre, etter å ha informert Stiftsrådet, anmodet Hans Hellighet Patriark Bartholomeos I om å få trekke meg tilbake som pensjonert biskop hjemme hos meg selv i Maastricht og dér fortsette min behandling mot sykdommen i fullkommen ro, slik legene råder meg til, og i den bønn som blir min eneste trøst. Det er tungt for meg å si ’farvel’ til dere, særlig fordi dere sannsynligvis ikke alle sammen er rede til å akseptere min avgang. Sannsynligvis kommer jeg til å skuffe mange av dere ved å trekke meg tilbake. Men vær viss på at alt jeg gjør, gjør jeg til beste for Kirken og mere konkret for vårt erkestift. Det er mitt håp at deres kjærlighet og deres medfølelse vil tillate dere å akseptere en beslutning som nå ikke lenger kan endres.

I det øjeblikk jeg forlater den oppgave som jeg mottok for nesten 10 år siden, dels efter Herrens vilje, dels ved deres valg og med Hans Hellighed den Økumeniske Patriark og hans hellige Synodes velsignelse, tenker jeg på alle dere, som jeg har fått lov å arbeide sammen med: prestene, diakonene, munkene og nonnene og hele legfolket. Gennom disse mange år er det knyttet bånd mellom oss. Jeg har erfart dyp glede og er mange ganger blitt trøstet, også midt i trengsel og motgang. I dette bevegede øyeblikk er den sterkeste følelse i meg hengivenhet og takknemlighet. Jeg takker Herren for at Han har overøst min tjeneste som erkebiskop med sin overstrømmende kjærlighet. Selv i den prøvelse som det nå er blitt meg gitt å leve i, betrakter jeg meg som ”Herrens elskede disippel”, for som apostlen Paulus sier, ”min kraft fullendes i skrøpelighet” (2. Kor. 12,9). Denne kjærlighet i Kristus har vist seg på en levende og konkret måte, særlig gennom dere, elskede brødre og søstre, hva enten dere er nær eller langt borte, dere som har delt gleder og sorger med meg, og som har støttet mig. Sammen har vi gennomlevd mangt og mye. Vi har bedt sammen, vi har arbeidet sammen på vår felles opplysning og helliggørelse. Sammen har vi satt vårt håp til Herren, sammen har vi fått del i Jesus Kristus og dermed i tiden, her og nå, oppbygget Den Levende Guds hellige Kirke.

Jeg takker Gud, først og fremst for dere prester, mine brødre og medtjenere ved Herrens Bord. Dere har alle en plass i mitt hjerte. Dere er livskraften i vårt stift, for dere bygger det daglig opp så det kan bli en levende organisme i harmoni til med én stemme og ét forenet hjerte å lovsynge Faderens og Sønnens og Helligåndens herlige og praktfulle Navn.

Likeledes takker jeg Herren for mine betrodde medarbeidere, diskrete men effektive, besjelede av en tjenende og uselvisk ånd, som har hjulpet og omgitt meg gjennom alle årene, det være seg i Stiftsrådet, i Stiftsadministrasjonen, i Katedralen, på Institut Saint-Serge, i menighetene og prostiene, i Frankrike som i de øvrige landene.

Til sist takker jeg Herren for dere alle, mine brødre og søstre, elskede troende i Erkestiftet. Jeg har alltid holdt av å diskutere med dere, å utarbeide prosjekter og å dele stunder av vennskap. Dertil føyer seg alle de, jeg på et tidspunkt har møtt på mine meget tallrike pastorale besøk rundt i Erkestiftet i alle de mange land i Vesteuropa hvor vi har menigheter og kommuniteter. Jeg er dere takknemlig, og liksom apostlen ”kan jeg ikke holde opp med å takke for dere når jeg kommer dere i hu i  mine bønner” (Ef. 1,16).

Vi taler om anerkjennelse og kjærlighet, men hvordan skulle vi kunne unngå å nevne tilgivelse? Jeg er bevisst på at når det har vært offentlige debatter eller private diskusjoner, likesom når der er blitt truffet pastorale beslutninger, har visse personer kunnet bli såret eller bedrøvet. Sannhetens budskap og troskap overfor Kirkens Tradition er ikke alltid kjærkomment. Det er en lidelse for dén, som lytter dertil, og ofte også for dén, som uttrykker dem. Jeg har noen ganger også kunnet ta feil, for ingen av oss er ufeilbarlige, heller ikke deres biskop. Jeg er også bevisst på mine egne svakheter, og jeg ber om tilgivelse hos Gud og hos dere alle for dét, som har kunnet gjøre dere vondt. Jeg ber dere om tilgivelse for mine feil og mangler. Jeg ber dere også om i mitt navn å tilgi alle, som har krenket oss. Vi aksepterer ikke det onde, heller ikke synden, især ikke synden imod Kirken, men vi må tilgi og be for dem, som er kommet på avveie, at de må finne tilbake til den rette vei. Må den barmhjertige Fader la oss skilles i fred og forsoning.

Så er da øyeblikket kommet, hvor jeg skilles fra dere. Hvordan skal jeg gi utttrykk over for dere for alt dét som er i mitt hjerte? Jeg er overbevist om at min avskjed er efter Guds vilje og at den med Guds hjelp, vil bli et gode, både for dere og for meg. Bevar alltid, på tross av prøvelser av enhver art, tillit og håp til Guds Ord, som er løftet om vår frelse og vår Kirkes styrkelse. Kirkens frihet og den ortodokse tros universalitet er de to skatter som jeg har forsøkt å bevare efter eksemplet fra mine forgjengere i spissen for Erkestiftet. Det har jeg gjort for at det skulle bli mulig for oss å konsentrere oss om dét som i Kristi disiplers øyne bør utgjøre det ”eneste nødvendige”: ”Søk først Guds Rike og Hans rettferdighet”, som Herren selv byr oss (Matt. 6,33). Mitt siste ord skal være en bønn til dere om å bevare kjærlighet og enhet mellom dere. Dét er vår Kirkes mest dyrebare skatt. Må Herren verdiges å ”gi dere visdommens ånd” og ”opplyse deres hjerters øyne, så dere forstår, hvilket håp Han kalte dere til” (Ef. 1, 17-18).

Må Gud hjelpe oss og forbarme seg over oss! Må Herrens fred alltid være med dere alle! Ta imot min velsignelse.

Paris, den 8. Januar 2013

Sign. +Erkebiskop Gabriel av Komana

Bygningsmessige endringer av Hellige Nikolai ortodokse kirke i Oslo

Våre gode venner i Hellige Nikolai ortodokse kirke i Oslo står foran bygningsmessige forbedringer av sitt kirkebygg på Tåsen. Dermed blir det nåværende kirkebygget mer likt en tradisjonell ortodoks kirkebygning.

I følge menighetens egen nettside vil forandringene av bygningen innebære at "selve kirkedelen blir hevet til ca 10m, et apsis bak alteret og to kliros-utbygg tilføyes, samt at inngangen kommer i enden av bygget (mot Tvetenveien), og ikke på siden som nå. Over den sentrale delen av kirkerommet kommer en virkelig kuppel med vinduer som slipper lys inn i kirken (altså ikke bare en pyntekuppel på taket). Denne ombyggingen vil gi oss maksimalt igjen for innsatsen, samtidig som den koster minimalt i forhold til andre løsninger."

Ombyggingen av hovedkirken i Oslo skjer samtidig som klosterkirken ved Hl. Trifons skita ferdigstilles i Hurdal. Her er ikonostasen allerede ferdig, og ikonmalere er i ferd med å male ikonene som skal pryde den. Vi gleder oss sammen med våre venner over alt det positive som skjer i menighetens sammenheng både i Oslo, Hurdal og i deres "avdelinger" andre steder i Norge.

Kurs i ortodoks teologi

Hellige Nikolai kirke gir et ganske unikt tilbud til alle som er interessert i Den ortodokse kirkes liturgi og lære. 13 tirsdager, med begynnelse tirsdag 7. oktober, arrangeres det temakvelder i Hl. Nikolai ortodokse kapell, som ligger i kjelleren i Majorstua kirke i Oslo. Kvelden begynner med vesper kl.1800, selve temakvelden kl.1900. En av de som skal undervise er fader Olav, som sees midt i bildet. Fader Olav ble jeg kjent med for noen år siden. Tidligere i år ble denne tidligere presten i Den norske kirke, vigslet til prest i Den ortodokse kirke, på selveste Selje. Der skulle jeg ha vært, men på grunn av mine hjerteproblemer måtte jeg la det være. Nå skal han undervise sammen med fader Christoforos, en annen av de nye prestene i Hellige Nikolai kirke. Tilbudet burde passe alle som er interessert i den tidlige kirkens historie og lære, og få muligheten til å samtale rundt viktige spørsmål. Også blant bloggens lesere finnes de som har sterke meninger om Den ortodokse kirke, kanskje dette er en god anledning til å lære mer om hva denne kirken faktisk står for, enn bare å lese enkelte protestantiske gruppers aversjoner. Så langt jeg kan se er en del av motargumentene basert på altfor liten kunnskap om hva Den ortodokse kirke faktisk står for. Nå har man mulighet til å oppdatere seg!

Her følger den oppsatte planen for samlingene:

7.oktober: Den guddommelige liturgien. 21.oktober: Røkelse, olje, hellig vann, lys og brød. 4. november: Kirkerommets teologi. 18. november: Helgener. 2.desember: Ikonteologi. 16.desember: Jul. 13. januar: De 12 kirkefester. 27. januar: Ortodoks bønn. 10.februar: Bokstav/tradisjon. 24.februar: Mysteriene/sakramentene. 10.mars: Vesper/Matutin. 24.mars: Påskesyklus. 28. april: De syv økumeniske konsilier.

Bildet viser fader Olav som blir ordinert som diakon av erkebiskop Gabriel. I Den ortodokse kirke er diakonordinasjonen første steg på å bli prest. Fader Olav ble ordinert til diakon den ene dagen, og vigslet som prest dagen etter.

Reisebrev fra en pilegrimsferd til Selja, del 1

Om alt går som planlagt, reiser jeg til klosterøya Selja (bildet) på søndag. Det har lenge vært en drøm - og et bønneemne. Foranledningen til denne reisen - som blir min pilegrimsferd, er at jeg ønsker å ta del i Ortodokse kyrkjedagar i Selje som Jonsegardsakademiet arrangerer. Det hele starter søndag med en ikonutstilling i Galleriet ved Storhavet, hvor ikonmaleren Ove Svele stiller ut sine vakre ikoner. Her skal også filosof og ikonmaler Torstein Teodor Tollefsen holde foredrag, det blir konsert i Selje kyrkje og akatist samme sted som Fader Jona forretter. Dessverre rekker jeg ikke frem før mandag. Men da skal jeg til gjengjeld være med på et foredrag av Ole Petter Lerseth om Olav den hellige som kongelig og åndelig forbilde, en minnegudstjeneste i Ervika Kyrkje med erkebiskop Gabriel og ordføreren i Selje kommune. Minnegudstjenesten er for de russere og ukrainere som døde i en konsentrasjonsleir som befant seg i dette området. Etter gudstjenesten skal det være kranspåleggelse ved minnesmerket for ortodokse krigsfanger. Men det er tirsdagen jeg ser aller mest fram til. Den begynner klokka 0700 om morgenen med liturgi i Selje kyrkje hvor erkebiskop Gabriel og arkimandrit fader Johannes forretter. Her blir det også vigsling av prest, diakon og leser. En av dem som skal vigsles er Ole Petter Lerseth, som jeg har hatt gleden av å bli kjent med for en tid tilbake. Han har tidligere vært prest i Den norske kirke, og er også kunsthistoriker. Etter denne høytideligheten er det frokost på Selje hotel, før vi reiser med båt til Selja hvor det blir gudstjeneste i Sunnivahola. Her blir det også omvisning ved arkelog Alf Tore Hommedal.


Selja har en helt spesiell plass i kristningen av Norge. Det var hit de første irske munkene kom. Kongsdatteren Sunniva flyktet fra en hedensk viking som ville ha henne til hustru, og måtte forlate sitt kjære Irland for å få fred for beileren. Sunniva var høyt elsket av folket både for sin omsorg for de fattige og undertrykte og for sin fromme iver for gudstjenestelivet. Derfor valgte mange å følge henne i utlendighet. Kvinner, menn og barn forlot sin fedrenejord for godt. Som skikken i Irland tilsa, la de ut på det åpne hav uten årer, ror eller seil og uten våpen. Etter lang tid i rom sjø drev skipene mot norskekysten. Noen strandet på øya Kinn i Sogn og Fjordane, mens Sunnivas skip landet lengre nord i fylket, på øya Selja syd for Stadlandet. Øya var tildels skogkledt, rik på ferskvann, og sjøen var full av fisk. Selja fungerte dessuten som beitemark for fe eid av bønder inne på fastlandet. På vestsiden av Selja fant seljemennene (som Sunniva og mannskapet hennes siden er blitt kalt) noen store steinhellere og huler. Der slo de seg ned og levet et asketisk liv med utsikt til Nordsjøen. Der feiret de sine gudstjenester og lovet Gud under den veldige Vestlandshimmelen.


Bøndene på fastlandet ble imidlertid urolige da de oppdaget at der var fremmede ute på Selja. Overbevist om at seljemennene var ute efter dyrene, sendte bøndene bud på Håkon Jarl (ca. 935-995), en hedning som styrte Norge fra Trøndelag. Ladejarlen kom med full hærstyrke for å angripe den forsvarsløse møya og hennes våpenløse menn. Idet folket på Selja fikk øye på krigsskipene i det fjerne, innså de at døden ville komme. Rådville trakk de inn under hellerne og bad fortrøstningsfullt til Kristus, selv oppstanden fra en hule i fjellet, at Han måtte frelse deres sjeler, og om at deres legemer ikke måtte falle i krigernes hender. Med ett brast de store kampesteinene og dekket de bedende. Slik ble bønnen hørt, og slik ble Hl. Sunniva og seljemennene de første ortodokse martyrer på norsk jord.


Noen år senere drog to hedenske stormenn, som begge het Tord, nordover fra Fjordane for å besøke jarlen. På vei forbi Selja ble de overrasket av et merkverdig syn: Et sterkt og fagert lys strålte ned mot Selja fra oven. De to gikk i land for å undersøke, og der fant de et menneskehode som anget søtt og duftet av honning. Forundret tok de to hedningene med seg den hellige relikvien til Nidaros. Der var det imidlertid skjedd visse omveltninger: Den upopulære jarlen var styrtet, Olav Tryggvason (968-1000) hadde overtatt makten. Olav var oppvokst i Estland og ved Vladimir den Helliges hoff i Russland. Han var blitt katekumen i Konstantinopel før han ifølge enkelte kilder skal ha hjulpet Vladimir med kristningen av Russland. Siden kom han til Essex, ble døpt i England og bidrog så til kristningen av Norden.


Selja ble bispesete for Vestlandet. I romersk-katolsk tid ble der anlagt et benediktiner-kloster på øya, og relikvieskrinet ble flyttet til høyalteret i Bergen domkirke. Under reformasjonen ble klosteret så nedlagt og ligger i dag i ruiner.


Det skal bli spennende å komme hit for første gang, historie- og i særdeleshet kirkehistorisk interessert som jeg er, samtidig som jeg skal ha gudstjenestefellesskap med mine ortodokse venner. Jeg håper det finnes en internettforbindelse på fastlandet, slik at jeg kan få sendt reisebrev derfra. Det vil tiden vise. Men nå reiser jeg ikke før søndag ettermiddag, så det blir vanlig blogging fram til da.