Hellige Nikolai ortodokse kirke understilles patriark Irenej i Beograd

Utfordringene Hl.Nikolai ortodokse kirke har strevd med den siste tiden er løst. Menigheten er nå understilt patriarken Irenej i Beograd og biskop  Dositej i Stockholm.

Fader Johannes uttrykker stor glede over det lykkelige utfallet av en svært vanskelig sak.

I en melding på kirkens Facebook-side skriver fader Johannes: "Vi sender en takk til Gud for patriarken Bartolomeos' beslutning om å oppløse erkestifttet i Paris og avsette erkebiskop Jean. Vi takker også biskop Dositej som har tatt imot oss."

Beslutningen innebærer at hellige Nikolai menighet skal fortsette som en menighet av russisk opprinnelse og av russisk tradisjon..

Bildet av fader Serafim og fader Johannes har May Sissel tatt den siste dagen hellige Trifons kloster var å finne på Sivesindshøgda på Toten, før klosteret ble flyttet til Hurdal. Jeg fikk da det store privilegiet å tale på den siste gudstjenesten på Toten.

Vennskapet med fader Serafim og fader Johannes har vart siden jeg traff dem første gang i september 1988. Et vennskap jeg har satt stor pris på.

Gripende avskjedsbrev fra en erkebiskop med et sant hyrdehjerte

I går leste jeg det gripende avskjedsbrevet fra erkebiskop Gabriel (bildet). Det er skrevet av en med et sant hyrdehjerte. Erkebiskop Gabriel har vært eksark for Konstantinopels patriark, som Hl.Nikolai ortodokse menighet i Oslo hører inn under. Den elskelige erkebiskopen som mange i Norge setter stor pris på, må gå av på grunn av alvorlig sykdom. Med velvillig tillatelse fra fader Johannes gjengir jeg her en ny oversettelse til norsk av erkebiskopens avskjedsbrev:


Ærede fedre, brødre og søstre! Alle dere barn i den åndelige flokk som Kristus har betrodd meg!

Jeg må dele en alvorlig beslutning med dere. Som dere vet, er jeg angrepet av en brutal sykdom som bare blir verre og ikke gir håp om noen lindring. Den smerte som fortærer meg, den er, såvidt jeg forstår, meget vanskelig å overvinne, på tross av at Gud selv har vist oss, at lidelsen kan være en kilde til liv. Allikevel har jeg ikke lengere styrke til å vareta min biskopelige tjeneste, på grunn av min kraftløse og smertefulle tilstand, og liksom den gamle Simeon ber jeg til Herren: Nå lar Du Din tjener fare herfra i fred (Luk. 2,29).

Jeg har videre, etter å ha informert Stiftsrådet, anmodet Hans Hellighet Patriark Bartholomeos I om å få trekke meg tilbake som pensjonert biskop hjemme hos meg selv i Maastricht og dér fortsette min behandling mot sykdommen i fullkommen ro, slik legene råder meg til, og i den bønn som blir min eneste trøst. Det er tungt for meg å si ’farvel’ til dere, særlig fordi dere sannsynligvis ikke alle sammen er rede til å akseptere min avgang. Sannsynligvis kommer jeg til å skuffe mange av dere ved å trekke meg tilbake. Men vær viss på at alt jeg gjør, gjør jeg til beste for Kirken og mere konkret for vårt erkestift. Det er mitt håp at deres kjærlighet og deres medfølelse vil tillate dere å akseptere en beslutning som nå ikke lenger kan endres.

I det øjeblikk jeg forlater den oppgave som jeg mottok for nesten 10 år siden, dels efter Herrens vilje, dels ved deres valg og med Hans Hellighed den Økumeniske Patriark og hans hellige Synodes velsignelse, tenker jeg på alle dere, som jeg har fått lov å arbeide sammen med: prestene, diakonene, munkene og nonnene og hele legfolket. Gennom disse mange år er det knyttet bånd mellom oss. Jeg har erfart dyp glede og er mange ganger blitt trøstet, også midt i trengsel og motgang. I dette bevegede øyeblikk er den sterkeste følelse i meg hengivenhet og takknemlighet. Jeg takker Herren for at Han har overøst min tjeneste som erkebiskop med sin overstrømmende kjærlighet. Selv i den prøvelse som det nå er blitt meg gitt å leve i, betrakter jeg meg som ”Herrens elskede disippel”, for som apostlen Paulus sier, ”min kraft fullendes i skrøpelighet” (2. Kor. 12,9). Denne kjærlighet i Kristus har vist seg på en levende og konkret måte, særlig gennom dere, elskede brødre og søstre, hva enten dere er nær eller langt borte, dere som har delt gleder og sorger med meg, og som har støttet mig. Sammen har vi gennomlevd mangt og mye. Vi har bedt sammen, vi har arbeidet sammen på vår felles opplysning og helliggørelse. Sammen har vi satt vårt håp til Herren, sammen har vi fått del i Jesus Kristus og dermed i tiden, her og nå, oppbygget Den Levende Guds hellige Kirke.

Jeg takker Gud, først og fremst for dere prester, mine brødre og medtjenere ved Herrens Bord. Dere har alle en plass i mitt hjerte. Dere er livskraften i vårt stift, for dere bygger det daglig opp så det kan bli en levende organisme i harmoni til med én stemme og ét forenet hjerte å lovsynge Faderens og Sønnens og Helligåndens herlige og praktfulle Navn.

Likeledes takker jeg Herren for mine betrodde medarbeidere, diskrete men effektive, besjelede av en tjenende og uselvisk ånd, som har hjulpet og omgitt meg gjennom alle årene, det være seg i Stiftsrådet, i Stiftsadministrasjonen, i Katedralen, på Institut Saint-Serge, i menighetene og prostiene, i Frankrike som i de øvrige landene.

Til sist takker jeg Herren for dere alle, mine brødre og søstre, elskede troende i Erkestiftet. Jeg har alltid holdt av å diskutere med dere, å utarbeide prosjekter og å dele stunder av vennskap. Dertil føyer seg alle de, jeg på et tidspunkt har møtt på mine meget tallrike pastorale besøk rundt i Erkestiftet i alle de mange land i Vesteuropa hvor vi har menigheter og kommuniteter. Jeg er dere takknemlig, og liksom apostlen ”kan jeg ikke holde opp med å takke for dere når jeg kommer dere i hu i  mine bønner” (Ef. 1,16).

Vi taler om anerkjennelse og kjærlighet, men hvordan skulle vi kunne unngå å nevne tilgivelse? Jeg er bevisst på at når det har vært offentlige debatter eller private diskusjoner, likesom når der er blitt truffet pastorale beslutninger, har visse personer kunnet bli såret eller bedrøvet. Sannhetens budskap og troskap overfor Kirkens Tradition er ikke alltid kjærkomment. Det er en lidelse for dén, som lytter dertil, og ofte også for dén, som uttrykker dem. Jeg har noen ganger også kunnet ta feil, for ingen av oss er ufeilbarlige, heller ikke deres biskop. Jeg er også bevisst på mine egne svakheter, og jeg ber om tilgivelse hos Gud og hos dere alle for dét, som har kunnet gjøre dere vondt. Jeg ber dere om tilgivelse for mine feil og mangler. Jeg ber dere også om i mitt navn å tilgi alle, som har krenket oss. Vi aksepterer ikke det onde, heller ikke synden, især ikke synden imod Kirken, men vi må tilgi og be for dem, som er kommet på avveie, at de må finne tilbake til den rette vei. Må den barmhjertige Fader la oss skilles i fred og forsoning.

Så er da øyeblikket kommet, hvor jeg skilles fra dere. Hvordan skal jeg gi utttrykk over for dere for alt dét som er i mitt hjerte? Jeg er overbevist om at min avskjed er efter Guds vilje og at den med Guds hjelp, vil bli et gode, både for dere og for meg. Bevar alltid, på tross av prøvelser av enhver art, tillit og håp til Guds Ord, som er løftet om vår frelse og vår Kirkes styrkelse. Kirkens frihet og den ortodokse tros universalitet er de to skatter som jeg har forsøkt å bevare efter eksemplet fra mine forgjengere i spissen for Erkestiftet. Det har jeg gjort for at det skulle bli mulig for oss å konsentrere oss om dét som i Kristi disiplers øyne bør utgjøre det ”eneste nødvendige”: ”Søk først Guds Rike og Hans rettferdighet”, som Herren selv byr oss (Matt. 6,33). Mitt siste ord skal være en bønn til dere om å bevare kjærlighet og enhet mellom dere. Dét er vår Kirkes mest dyrebare skatt. Må Herren verdiges å ”gi dere visdommens ånd” og ”opplyse deres hjerters øyne, så dere forstår, hvilket håp Han kalte dere til” (Ef. 1, 17-18).

Må Gud hjelpe oss og forbarme seg over oss! Må Herrens fred alltid være med dere alle! Ta imot min velsignelse.

Paris, den 8. Januar 2013

Sign. +Erkebiskop Gabriel av Komana

Høytidelig vigsling av Kristi himmelfartskapellet

Gårsdagen ble en festdag da Kristi himmelfartskapellet ble høytidelig vigslet av arkimandritt, fader Johannes fra Hl.Nikolai ortodokse kirke.                      

Han ble ledsaget av sogneprest Inge Heierdahl (Den norske kirke), pastor Ivar Johnsen (Den evangelisk lutherske frikirke), fader Serafim (Hl.Nikolai ortodokse kirke), pastor Bjørn Olav Hansen (Kristi himmelfartskapellet), Finn-Rune Stabel (Den romersk-katolske kirke), Stina Vesterås (Den evangelisk lutherske frikirke) og Sven Aasmundtveit, som har malt det vakre Kristi himmelfartsikonet som nå har fått sin plass i bønnekapellet.

Bønn og skriftlesning
Den høytidelige seremonien begynte med bønn og salmesang ved fader Johannes og fader Serafim. Etterpå gikk fader Johannes frem til Kristi himmelfartskapellet og bestenket det med vievann i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånd. Han tok hele runden rundt kapellet og vigslet det til å være et bønnested.

Etter denne seremonien gikk gjestene inn i kapellet, mens vi som ledsaget fader Johannes, ventet utenfor og gjorde oss i stand til å gå inn i kapellet ledet an av Finn Rune Stabel som bar prosesjonskorset vårt. Det er en gave fra et av klostrene i Romania, og er et par hundre år gammelt.

Det var en sterk opplevelse å tre inn i bønnekapellet mens vi sang Taize-sangen: Laudate ommnes gentes. Så fulgte skriftlesning og bønn. Vi sang også flere salmer, blant annet Ronald Fangens mektige salme: Guds menighet er jordens største under.

Kristi himmelfartsikonet
I forbindelse med vigslingen ble også vårt Kristi himmelfartsikon innviet. Det er malt av Sven Aasmundtveit. Ikonets vakre motiv og farger var det mange som uttrykte stor begeistring for. Vi kjenner på en djup takknemlighet for at vi er blitt beæret med nettopp dette ikonet, og at det er malt av Aasmundtveit. Jeg kommer til å presentere det i en egen bloggartikkel.

Vi leste også en hilsen fra Peter Halldorf og våre venner i kommuniteten på Bjärka Säby, som under gudstjenesten i går formiddag ba spesielt for oss.

Ikke plass til flere
Vi var 33 personer samlet til innvielsen i går, og det er så mange som kapellet har plass til. Den siste septemberdagen viste seg fra sin vakreste side. I forbindelse med samlingen inne i kapellet ba vi spesielt for våre trossøsken i Syria. Fra Deir Mar Musa klosteret har vi fått et kors i gave, og vi har bestemt oss for at hver gang vi samles i Kristi himmelfartskapellet så skal vi be for våre syriske trossøsken. Det gjorde vi også i går. Det var godt å kjenne brorskapet med våre syriske trossøsken også denne dagen.

Dagen i går ble for meg en veldig spesiell dag: Siden 1988 har jeg bedt om og drømt om et slikt bønnekapell. I går gikk drømmen i oppfyllelse. Og det på min 53 års dag. Da er det lov å felle noen tårer.

Vi fortsetter bønnegudstjenestene våre hver torsdag kl.18.00. Alle er hjertelig velkomne!

Takk til alle som har bidratt med små og store gaver for å få realisert drømmen om dette bønnekapellet. På sikt håper vi at det skal vokse frem en kommunitet her, og at vi skal begynne å be tidebønner noen dager i uken. Takk til alle som husker oss i deres bønner.

Kristi himmelfartskapellet vigsles søndag

Jeg kan ikke skjule min begeistring for førstkommende søndag! Nei, det skyldes ikke min fødselsdag, men det at Kristi himmelfartskapellet (bildet) skal vigsles!

Det skjer i forbindelse med en høytidelig seremoni søndag 30. september kl.17.00

De siste ukene har det vært hektisk aktivitet med å få hagene ferdige. I går fikk vi også beiset deler av kapellet på nytt. Vi er så heldige at vi har flinke folk som stiller opp for oss og hjelper til med stort og smått, og ser på det som en gudstjeneste. Hvilket det også er. Bønnekapellet vårt handler om Guds ære, ikke vår.

Søndag deltar representanter for ulike kirkesamfunn. Dette er et økumenisk bønnekapell. Fader Johannes fra Hl. Nikolai Ortodokse kirke skal sammen med lokale prester og pastorer stå for selve vigslingen. Det har vært naturlig å spørre fader Johannes om dette. Vi har vært nære og gode venner helt tilbake til 1988, det året jeg traff fader Johannes for første gang, og Kristi himmelfartskapellet er jo en kopi av St.Georg kapellet i Neiden i Finnmark, som ble bygget av Hl.Trifon av Petsenga.

I forbindelse med vigslingen skal vi også få se vårt eget Kristi himmelfartsikon for aller første gang! Det ser jeg også veldig fram til! Det er malt av Sven Aasmundtveit. 

Men før det skal vi feire vår nattverdgudstjeneste på torsdag, som alle andre torsdager kl.18.00

En dag i kloster og i bønnekapellet

Dagen i dag har jeg tilbrakt i den vakre klosterkirken i Hurdal (bildet). Sammen feiret vi en av minnedagene for Serafim av Sarov. Jeg har skrevet om Serafim av Sarov, en av Russlands viktigste åndelige skikkelser gjennom tidene, på bloggen Monastisk i dag. Du finner artikkelen her: http://www.monastisk.blogspot.com

Det er alltid fint å komme til Hl.Trifons skita. Jeg har hatt et forhold til dette klosteret siden 1988. Den gangen holdt fader Johannes og fader Serafim hus på Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune. Jeg setter stor pris på liturgien - bønnene som bes, lesningene fra Skriften, hymnene som synges, og føler meg hjemme i den. Det er jo ganske annerledes fra de frikirkelige gudstjenestene jeg er vant med, men jeg trives med denne gudstjenesteformen, med den ærbødigheten for det hellige, som jeg ofte savner i andre sammenhenger.

Etter gudstjenesten ble vi invitert til bespisning, og det var spesielt hyggelig å få hilse på en av mine Facebookvenner, som jeg ikke har truffet før. Godt også å se fader Johannes igjen, og få en liten samtale. Han hadde også fødselsdag i dag. Så her feiret vi ikke bare den hellige Serafim av Sarov, men også en prest som har fått bety mye for mange - også for meg.

Fra Hurdal dro jeg til Kristi himmelfartskapellet. Det er så godt å komme dit. Da føler jeg meg veldig hjemme. For meg er det et stort under, både at vi nå endelig har fått bygget bønnekapellet, men også at vi ganske snart kan få feire gudstjenester her. Kapellet vil bli vigslet 30. september, på min fødselsdag! Fader Johannes vil stå for vigslingen, sammen med prester og pastorer fra Vestre Toten kommune.

Nå går jeg i kloster - igjen!

I dag går jeg i kloster - igjen! Jeg er så heldig at Hellige Trifons skita ligger bare en tre kvarters kjøring fra mitt hjemsted. I dag skal jeg delta i en av tidebønnene. Det ser jeg veldig frem til. Siden 1988 har dette ortodokse klostret hatt en helt spesiell plass i mitt hjerte. Den gangen lå det enda nærmere hjemstedet mitt, nemlig på Borstuen, på Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune. I dag befinner det seg i de djupe skogene i Hurdal. Dette er virkelig et bønnens sted, og for meg et lite himmelrike på jord. Klosterkirken er som det vakreste smykke.

Hellige Trifon ble etter en innledende periode fra 1976 i Oslo etablert på Borstuen i 1985. I år 2000 ble det flyttet til Skabland i Hurdal, og jeg hadde den gangen gleden av å preke i forbindelse med den siste gudstjenesten på Sivesindshøgda. Enkelte spør om hva en skita er. En Skita er et minikloster, middelveien mellom  institusjonsklostrene og eremittilværelsen. I dette tilfelle består fellesskapet av to munker: arkimandritt f. Johannes og hierodiakon f. Serafim. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å ha kjent dem i så mange år, og kan kalle dem venner.

I presentasjonen av Hl.Trifons skita heter det:

"Klosteret består av hovedbygningen, hvor vi bor og hvor det er lokaler for samlinger: seminar, kurs og sosialt samvær etter gudstjenester.  Videre hl. Serafim av Sarovs skogskapell som ble innviet til 100-årsdagen for hans kanonisering i 2003, samt kirken til ære for ”Den levendegjørende Treenighet og minne om hl. Trifon av Petsjenga”. (Innviet 2010). I 2011 vil det bli reist et klokketårn i tilknytning til kirken.

Klosteret er innviet til ære for den russiske helgenen Trifon, munken som misjonerte blant skoltesamene i det nåværende østlige Finnmark på 1500-tallet og som bl. a bygget St. Georgs kapell i Neiden (hører inn under hl. Nikolai menighet). Dette både fordi vi ønsker å stå i den samme tradisjon som han, men også fordi vi i en viss betydning henger sammen med hans virke, og fordi vi ønsker å fortsette hans arbeid.

Vi inviterer til feiringer tre ganger i året: 28. desember for hl. Trifon, 12. juli for de hl. apostlene Peter og Paulus og 1. august for hl. Serafim av Sarov".

Men nå - nå skal jeg gjøre meg ferdig til å reise dit.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 5

År 1988 skulle bli et vendepunkt for meg. Da skulle jeg gå i kloster, for første gang. Fra tidlig barneår hadde Russland en spesiell dragningskraft. Særlig etter at jeg hadde gitt meg i kast med Fjodor Dostojevskij og hans forfatterskap. Ved å lese 'Brødrene Karamasov', stiftet jeg også bekjentskap med staretsen Sosima. En starets er en åndelig veileder med en spesiell karismatisk utrustning. Denne staretsen fascinerte meg, og den kirke han representerte. Så kom jeg over en bok som jeg ble helt oppslukt av: 'En russisk pilegrims beretninger'. Dette var tidlig på 1980-tallet. Boken handler om en mann som vil finne ut hvordan det er mulig å lære å be uavlatelig. Vi blir med på en reise rundt i Russland, for å finne mennesker som kan gi ham et svar på det spørsmålet. Etter hvert stifter han bekjentskap med den såkalte Jesusbønnen.

På slutten av 1980-tallet arbeidet jeg som journalist. Jeg hadde hørt at det fantes et ortodoks kloster ikke så langt unna der jeg bodde. Nysgjerrig på hva dette var fikk jeg overtalt redaktøren til å sende meg på reportasjeoppdrag. Jeg stappet boka om den russiske pilegrimen i sekken, sammen med notatblokka, og dro til Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune, til Hl.Trifons skita, hvor fader Johannes og fader Serafim, holdt hus. En skita er et lite kloster.

Her kom jeg: sprekkferdig av inntrykk av det jeg hadde lest, samtidig som jeg hadde lært at Den ortodokse kirke var stein død, og var svært religiøs. Ja, det var jo slik, som jeg fortalte om i den forrige artikkelen, at i den sammenhengen som jeg var en del av, betraktet man andre kristne som 'de som ikke var med på det som Gud gjorde nå'. Fader Johannes var svært hyggelig og imøtekommende. Jeg ble satt helt ut. Her møtte jeg en mann som levde hva han forkynte, og som bar preg av å høre Kristus til, med hele seg. Han var helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg.

Det ble til at jeg banket på døra til klosteret også etter at avisreportasjen hadde stått på trykk. Jevnlig kom jeg, og etter hvert fikk jeg ta del i noen av tidebønnene og senere i Den guddommelige liturgien.

Jeg ble overrasket over følelsen av å ha kommet hjem. Alt var annerledes. 'Møteformen', om man kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen, var det stikk motsatte av det jeg var vant med. Her var ikoner, røkelse, - sangene helt fremmede, men jeg kjente på en ærefrykt for det hellige, som jeg aldri før hadde kjent til. Så en dag, mens fader Johannes og fader Serafim var opptatt med liturgien, opplevde jeg Guds nærvær på en måte jeg aldri før hadde stiftet bekjentskap med. Så stille, så mektig, så hellig, denne stunden var. Den er så privat at jeg ikke skal gå i detaljer. Men den endret alt. Jeg ble aldri den samme etterpå. Gud la ned en tørst i meg etter seg, som siden da ikke har slukket, men er blitt større! Røkelsen, bønnene, lesningen fra Den Hellige Skrift, forsterket det hele. Det var som en smak av himmelen.

Omtumlet gikk jeg derfra. Jeg måtte be Gud om tilgivelse for mitt åndelige hovmod, som hadde begrenset Ham til bare å være tilstede i den sammenhengen jeg tilhørte, og i hvert fall ikke til andre steder, enn i de protestantiske sammenhengene. Han var definitivt ikke å finne blant ikoner, røkelse og eldgammel liturgi. Trodde jeg.

Senere skulle jeg oppleve noen forunderlige bønnesvar gjennom en mann som dukket opp under en begravelse, og som kom fra Romania.De bønnesvarene vil jeg karakterisere som mirakler. Men mer om det senere.

(fortsettes)

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 8

En av de som har hatt stor betydning i mitt liv de siste årene er Peter Halldorf. Flere av hans bøker har vært med på å forme mitt liv, og mitt teologiske ståsted.

Men egentlig begynte det lenge før jeg stiftet bekjentskap med Peter Halldorf. Halldorf's bøker bekreftet det jeg allerede hadde sett og erfart i møte med Østkirken. På slutten av 1970-tallet leste jeg Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij, og gjennom denne romanen møtte jeg den russiske åndeligheten gjennom staretsen Sosima. Noe senere leste jeg "En russisk pilegrims beretning", som mer enn noen annen bok skapte en djup lengsel etter et liv i bønn. Nå begynte et djupdykk i ortodoks teologi, og interessen for kirkehistorie økte. I 1988 var jeg så heldig å få besøke Hl. Trifons kloster for første gang, og fikk møte fader Johannes, som skulle bli en god venn og medvandrer i årene som fulgte. Klosteret lå den gangen ikke så langt unna stedet hvor jeg bor.

Når jeg så leste de første bøkene til Peter Halldorf så opplevde jeg det som en bekreftelse på at jeg hadde allerede hadde funnet et kildevell! Siden den gang har jeg lest det meste av det Peter Halldorf har skrevet, og vært så heldig å få lytte til hans undervisning ved flere anledninger. Halldorf har jo en helt spesiell formidlingsevne, hans poetiske språk og varme, fordjuper den tørst som finnes hos lytteren allerede. Hans store kunnskaper er en ting, men det viktigste er kanskje at man merker den ånd han bærer med seg av bønn, innvielse og smittende tro. Det er aldri kjedelig å lytte til Peter Halldorf. Det er levende, friskt og utfordrer til egen innvielse og etterfølgelse av Kristus.

Oppholdene jeg har hatt på Nya Slottet Bjärka Säby, har betydd mye for meg. Stillheten, bønneatmosfæren, den helt spesielle følelsen det er å vandre alene i den store engelske hagen. Deltagelsen i nattverdfeiringen på Øvresalen. Her møtte jeg biskop Thomas for første gang, et møte jeg aldri vil glemme. Men det er en annen historie, som jeg kommer tilbake til.

Det er først og fremst den åndelige skatten som finnes hos ørkenfedrene, og den tidlige kirkens tradisjon og historie som fascinerer meg. Jeg har fått mange spørsmål om dette, og det betyr ikke at jeg favner alt hva ørkenfedrene eller Den tidlige kirken stod for. Men i møte med andre tradisjoner enn min egen, har jeg møtt mennesker som har beriket meg, utfordret meg og åpnet mine øyne for at det er sammen med alle de hellige at vi ser bredden, høyden, dybden og lengden slik at vi kan "kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde." (Ef 3,18-19) Er man trygg på det man selv står for, burde det ikke være noe problem å møte kristne fra andre tradisjoner enn ens egen.

Når kommuniteten på Bjärka Säby åpnet for muligheten til å bli en del av den, meldte jeg min interesse. Jeg var en av de første nordmennene som gjorde det. Så har tiden gått, og jeg har vært såkalt 'novise' frem til i år. Da tok jeg skrittet fullt ut og ble opptatt som medlem av kommuniteten. Det skjedde onsdag 6. juli i forbindelse med nattverdfeiringen på Øvresalen, og ble en sterk opplevelse for meg personlig. Dette var noe jeg hadde sett frem vil veldig lenge, og som endelig skulle bli virkelighet. Jeg skal komme tilbake til hva det innebærer i neste artikkel.

På bildet sees Peter Halldorf og undertegnede. Det er tatt i forbindelse med at jeg ble medlem av den økumeniske kommuniteten på Bjärka Säby nå i juli. Bildet er tatt av min kone.

(fortsettes)

Inneholder Bibelen Guds ord - et ortodoks synspunkt

I den siste tiden har det pågått en debatt i media om de ulike bibeloversettelsene vi har på norsk, og hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for slike oversettelser, og om hvilke tekstvarianter som skal brukes. Fader Johannes (bildet), som er arkimandritt og forstander for Hellige Nikolai kirke i Oslo, har skrevet om Den ortodokse kirkes syn på Bibelen. Jeg synes dette var så interessant at også bloggens lesere burde få lese det. Med velvillig tillatelse fra fader Johannes bringer jeg her hans artikkel:

Inneholder BIBELEN GUDS ORD?

Jeg har lest noen innlegg i Vårt Land i diskusjonen om de norske bibeloversettelsene, og har gjort meg noen refleksjoner fra mitt ståsted som prest i Den ortodoks kirke.

For oss ortodokse er Bibelen ikke noen samling gamle skrifter som har blitt overlevert til oss gjennom historiens tilfeldigheter i variabel tilstand, men sentrum i det vi kaller Den hellige tradisjonen, selve dens kanon. Vi tror at Bibelen inneholder Guds Ord og er hellig, derfor kaller vi den for ”Den hellige skrift”. Kirkens grunnmur, dens dogmer, er basert bl.a. på utsagn og formuleringer i Bibelen. Og Bibelen, hvor kommer den fra? Den er ikke trykt i himmelen og sendt med englebud, men har gått gjennom historiske prosesser før den (i tidens fylde!) ble vedtatt på kirkemøtene som rettesnor (kanon) for kirkens lære. (Jada, vi vet det vi også!)

Det er derfor ikke uvesentlig hvilke tekstvarianter som ble lagt til grunn for kirkens vedtak om den bibelske kanon, og vi ortodokse kristne tror faktisk at dette er et resultat av Helligåndens inngripen, og ikke et resultat av menneskelig forskerarbeid. Og den bibeltekst som kirken kanoniserte er og må være den som har autoritet, selv om det kan påvises andre varianter som er eldre.

Om vi aksepterer andre tekstvarianter i stedet for den ”autoriserte”, ja da kan det resultere i at vi svekker kirkens dogmer og troslære som er basert på eller knyttet til bestemte formuleringer i Skriften. Likeså vil en rekke tekstlige sammenhenger mellom Bibelen og de liturgiske tekstene forsvinne og svekke deres betydning. Og våre store og viktige, ja hellige kirkefedre og lærere som baserte sine utlegninger på den vedtatte kirkelige kanon, skal vi stille spørsmål ved deres autoritet pga. av at tekstreferansene dere plutselig blir underkjent av tekstkritikere mer enn tusen år senere? Og sist, men ikke minst: Er det Helligånden som åpenbarer sannheten for kirken, eller er vi avhengige av de til enhver tid gyldige forskningsresultater? Inneholder Bibelen Guds Ord til oss, eller er den bare et stykke arkeologi som inneholder nedtegnelser av historie og menneskelige erfaringer av religiøs art opp og ned gjennom tidene?

I Innlegget 10. jan av Geir O Holmås nevner han ”den beste teksten” og ”pålitelig tekst”. Ut fra hvilke hensyn? Og hva mener han med ”originalteksten til NT’s skrifter”. Jeg tror det er viktig å fastslå i utgangspunktet at Kirken ikke baserer seg på arkeologi, men på åpenbaring, og at det faktisk er Helligånden som skal lede oss fremover i kunnskapen og kjennskapen om Gud, og ikke noen hybridvitenskap som hverken er fugl eller fisk. La tekstkritikerne drive med sitt på rent sekulærvitenskapelig vis, men kirken må våge å være kirke og hverken skjule seg bak eller la seg presse av deres til enhver tid gyldige eller ugyldige resultater.

Det forhold vi som ortodokse kristne har til Bibelen og den bruk vi gjør av den, gjør at for oss er den ”konkordante” oversettelsen langt å foretrekke. Vi er ikke interessert i en samling antikvariske skrifter som kan brukes som innblikk i menneskers erfaringer og forståelse av det guddommelige, ikke trenger vi heller mer eller mindre vellykkede gjengivelse av poetisk art. Vi trenger en bibeloversettelse hvor vi kjenner igjen vår tro og de referanser vi vet finnes der.

Hl. Sunniva av Selja - vår norske helgen

I går feiret vi Hl. Sunniva av Selja, irsk prinsesse som etter farens død måtte regjere hans fyrstedømme med hjelp av slekt og venner. Da hun så vraket en fremmed vikingekonges frieri, forlot hun Irland sammen med en flokk våpenløse menn i tre skip uten seil, ror og årer og lot seg føre av strømmen. Hun ville følge Kristus dit veien måtte gå.

De tre skipene ble ført nord for Skottland, forbi Orknøyene. En storm skilte de tre båtene. En av dem havnet på den lille øya Kinn, nord for Sognefjorden. Man antar at de irske pilegrimene ombord har levd et isolert eneboerliv her, inntil de døde en naturlig død.

De to andre båtene drev med Sunniva videre nordover til øya Selja, som ligger i en bukt ved Stadt. Her slo Sunniva og hennes følge seg ned i noen huler. Beboerne ved fjorden kjente seg truet av de fremmede gjestene, fordi sauene deres beitet på øya. Håkon jarl sendte derfor menn over til Selja for å jage dem bort. Sunniva og hennes følge ropte da til Gud om hjelp, og da jarlen og hans menn steg i land, falt store steiner ned og stengte for hulene hvor Sunniva befant seg, og verken hun eller hennes reisefølge ble oppdaget.

En tid etter seilte to storbønder fra Firdafylke - Tord Eigileivsson og Tord Jorunsson - til Trondheim. En natt da de ankret opp ved Selja, oppdaget de et merkelig lys over øya. Det synes som om det strømmet ned fra himmelen og samlet seg på et sted over stranden så glansen av det speilet seg i havet. De rodde i land og fant en hodeskalle på stranden, hvit og blank og med en søt duft. De tok med seg denne hodeskallen til Håkon jarl, men jarlen var drept, så de fortsatte reisen til Olav Tryggvason, som på denne tiden regjerte Norge. Olav Tryggvason var nylig blitt døpt, og sammen med biskop Sigurd, antok de at hodeskallen var en relikvie. De sørget for at de to bøndene ble døpt, og undervist i den kristne tro.

Så seilte de ut til Selja og der fant de Sunniva, like hel. Det så ut som hun sov. Og sammen med henne flere skjelletter. Olav Tryggvason lot hulen bygge om til et kapell og en liten kirke nedenfor.

Senere flyttet en gruppe benediktinere hit, og bygget et kloster her til minne om Hl. Alban - i følge en tradisjon var han bror til Sunniva. I 1668 fortelles det at en enke etter en prest brente ned klosterets arkiv som hevn etter at den nye presten ikke ville forsørge henne! Tradisjonen vil ha det vil at Hellig Olav har knelt i bønn i den lille Sunnivakirken og i hulens kapell. Det skal ha skjedd da han landet på Selja på veien hjem fra England da han ville erobre Norge og videreføre Olav Tryggvasons misjon.

I går var en gruppe fra Hl. Nikolai menighet i Oslo på Selja. De ankom øya onsdag, på sin årlige pilegrimstur. Onsdag kveld holdt fader Johannes et foredrag i prestegården om Sunniva som norsk ortodoks helgen. I går var det pilegrimsvandring på øya.

En praksisdag for det indre livet

Oppslutningen om dagens temadag i Storsalen i Oslo ble god. Mange var kommet for å delta på de ulike seminarene med temaer som "Bibelmeditasjon" med forfatteren, salmedikteren, pilegrimsvandreren og lederen for Frikirkens studiesenter Sven Aasmundtveit. "Bildemeditasjon" med Birgit Nielsen, en av Danmarks mest anerkjente kunstnere innen "hverdagsikoner". "Bønnefellesskap" med Lisbeth Løining - bønneleder og sykepleier - og teologen og bønnelederen Ragnhold Kristensen. Broder Arnfinn Haram, dominikanermunk, skribent og samfunnsdebattant foredro om "Bønnerytme". Arnvid Løvbukten, administrasjonspastor i Jesus Church og tidligere generalmajor i Flyvåpenet hadde seminar om faste.

Det var også seminar om den keltiske spiritualiteten, som Sven Aasmundtveit holdt, om "Kristuskransen" ved Korsveiprest Knut Grønvik, Øyvind Borgsø som er retreatleder og diakonkandidat foredro om "Kroppens rolle i bønnen," metodistprest Hilde Sanden om "Kontemplativ bønn", mens jeg var "stand in" for fader Johannes og holdt seminar om Jesusbønnen.

Jeg fikk dessverre ikke deltatt på de andre arrangementene, men jeg ble glad da seminaret om Jesusbønnen samlet "fullt hus" og vel så det i rommet vi hadde. Noen måtte også sitte på gulvet. Responsen var god. Jeg snakket om Jesusbønnens bakgrunn, både historisk og teologisk, og delte egne erfaringer med å ha praktisert den siden 1988. Lot også de som deltok på seminaret få "prøvesmake", da vi satte av litt tid til å praktisere den. Det ble også anledning for spørsmål.

Etter hva jeg hørte folk sa var dette en meget vellykket dag i Storsalen. Hovedtema som samlinen var "Salig er tørsten - en praksisdag for det indre livet", og mange gav uttrykk for at dette var til hjelp til selve å grave for å finne troens røtter. Jeg synes det er flott å være sammen med trossøsken fra så mange sammenhenger, som bærer på den samme tørst etter å gjøre seg erfaringer med Gud.

Det blir nok flere slike samlinger i fremtiden.

Bildet viser inngangspartiet til Storsalen menighet i Oslo.

Reisebrev fra en pilegrimsferd til Selja, del 1

Om alt går som planlagt, reiser jeg til klosterøya Selja (bildet) på søndag. Det har lenge vært en drøm - og et bønneemne. Foranledningen til denne reisen - som blir min pilegrimsferd, er at jeg ønsker å ta del i Ortodokse kyrkjedagar i Selje som Jonsegardsakademiet arrangerer. Det hele starter søndag med en ikonutstilling i Galleriet ved Storhavet, hvor ikonmaleren Ove Svele stiller ut sine vakre ikoner. Her skal også filosof og ikonmaler Torstein Teodor Tollefsen holde foredrag, det blir konsert i Selje kyrkje og akatist samme sted som Fader Jona forretter. Dessverre rekker jeg ikke frem før mandag. Men da skal jeg til gjengjeld være med på et foredrag av Ole Petter Lerseth om Olav den hellige som kongelig og åndelig forbilde, en minnegudstjeneste i Ervika Kyrkje med erkebiskop Gabriel og ordføreren i Selje kommune. Minnegudstjenesten er for de russere og ukrainere som døde i en konsentrasjonsleir som befant seg i dette området. Etter gudstjenesten skal det være kranspåleggelse ved minnesmerket for ortodokse krigsfanger. Men det er tirsdagen jeg ser aller mest fram til. Den begynner klokka 0700 om morgenen med liturgi i Selje kyrkje hvor erkebiskop Gabriel og arkimandrit fader Johannes forretter. Her blir det også vigsling av prest, diakon og leser. En av dem som skal vigsles er Ole Petter Lerseth, som jeg har hatt gleden av å bli kjent med for en tid tilbake. Han har tidligere vært prest i Den norske kirke, og er også kunsthistoriker. Etter denne høytideligheten er det frokost på Selje hotel, før vi reiser med båt til Selja hvor det blir gudstjeneste i Sunnivahola. Her blir det også omvisning ved arkelog Alf Tore Hommedal.


Selja har en helt spesiell plass i kristningen av Norge. Det var hit de første irske munkene kom. Kongsdatteren Sunniva flyktet fra en hedensk viking som ville ha henne til hustru, og måtte forlate sitt kjære Irland for å få fred for beileren. Sunniva var høyt elsket av folket både for sin omsorg for de fattige og undertrykte og for sin fromme iver for gudstjenestelivet. Derfor valgte mange å følge henne i utlendighet. Kvinner, menn og barn forlot sin fedrenejord for godt. Som skikken i Irland tilsa, la de ut på det åpne hav uten årer, ror eller seil og uten våpen. Etter lang tid i rom sjø drev skipene mot norskekysten. Noen strandet på øya Kinn i Sogn og Fjordane, mens Sunnivas skip landet lengre nord i fylket, på øya Selja syd for Stadlandet. Øya var tildels skogkledt, rik på ferskvann, og sjøen var full av fisk. Selja fungerte dessuten som beitemark for fe eid av bønder inne på fastlandet. På vestsiden av Selja fant seljemennene (som Sunniva og mannskapet hennes siden er blitt kalt) noen store steinhellere og huler. Der slo de seg ned og levet et asketisk liv med utsikt til Nordsjøen. Der feiret de sine gudstjenester og lovet Gud under den veldige Vestlandshimmelen.


Bøndene på fastlandet ble imidlertid urolige da de oppdaget at der var fremmede ute på Selja. Overbevist om at seljemennene var ute efter dyrene, sendte bøndene bud på Håkon Jarl (ca. 935-995), en hedning som styrte Norge fra Trøndelag. Ladejarlen kom med full hærstyrke for å angripe den forsvarsløse møya og hennes våpenløse menn. Idet folket på Selja fikk øye på krigsskipene i det fjerne, innså de at døden ville komme. Rådville trakk de inn under hellerne og bad fortrøstningsfullt til Kristus, selv oppstanden fra en hule i fjellet, at Han måtte frelse deres sjeler, og om at deres legemer ikke måtte falle i krigernes hender. Med ett brast de store kampesteinene og dekket de bedende. Slik ble bønnen hørt, og slik ble Hl. Sunniva og seljemennene de første ortodokse martyrer på norsk jord.


Noen år senere drog to hedenske stormenn, som begge het Tord, nordover fra Fjordane for å besøke jarlen. På vei forbi Selja ble de overrasket av et merkverdig syn: Et sterkt og fagert lys strålte ned mot Selja fra oven. De to gikk i land for å undersøke, og der fant de et menneskehode som anget søtt og duftet av honning. Forundret tok de to hedningene med seg den hellige relikvien til Nidaros. Der var det imidlertid skjedd visse omveltninger: Den upopulære jarlen var styrtet, Olav Tryggvason (968-1000) hadde overtatt makten. Olav var oppvokst i Estland og ved Vladimir den Helliges hoff i Russland. Han var blitt katekumen i Konstantinopel før han ifølge enkelte kilder skal ha hjulpet Vladimir med kristningen av Russland. Siden kom han til Essex, ble døpt i England og bidrog så til kristningen av Norden.


Selja ble bispesete for Vestlandet. I romersk-katolsk tid ble der anlagt et benediktiner-kloster på øya, og relikvieskrinet ble flyttet til høyalteret i Bergen domkirke. Under reformasjonen ble klosteret så nedlagt og ligger i dag i ruiner.


Det skal bli spennende å komme hit for første gang, historie- og i særdeleshet kirkehistorisk interessert som jeg er, samtidig som jeg skal ha gudstjenestefellesskap med mine ortodokse venner. Jeg håper det finnes en internettforbindelse på fastlandet, slik at jeg kan få sendt reisebrev derfra. Det vil tiden vise. Men nå reiser jeg ikke før søndag ettermiddag, så det blir vanlig blogging fram til da.

Tyrranisert av såkalt humanisme

På nettsiden til Den ortodokse kirke i Norge, leser jeg at min gode venn, arkemandrit fader Johannes, nylig er blitt valgt til hjelpebiskop. Det skjedde på generalforsamlingen til erkestiftet som ledes av erkebiskop Gabriel, i slutten av april og begynnelsen av mai. I forbindelse med feiringen av Olsok, 28 juli i år holdt fader Johannes en tale i Bakke kirke i Trondheim. Talen er i sin helhet gjengitt på nettsiden, men jeg vil gjerne dele med bloggens lesere noe som fader Johannes skriver, og hvis synspunkt jeg fullt ut deler. I talen sier fader Johannes dette: "For mange ser at mye har gått galt, at hl. Olavs kristningsverk er i ferd med å forfalle, at vi er på vei mot et nyhedensk samfunn, selv om det er mange kristne enkeltmennesker her. Vår kultur og vårt samfunn blir nøytralisert og religionen blir privatisert og gjemt bort. Slik bør det ikke være. Det sies at vi lever i et pluralistisk samfunn. Det betyr ikke at vi ikke skal ha en nasjonal identitet preget av 1000 års kristen kirke her. Altfor lenge har troen blitt drevet på defensiven, og latt seg tyrranisere av såkalt humanisme og falsk nøytalitet. Vi skal ikke kompromisse med troen. Troen er verdens salt, og om saltet mister sin kraft, hva skal vi da salte med." Dette er viktige ord inn i vår virkelighet, hvor det ser ut til at enkelte kristne er villige til å oppgi vår kristne arv. Fader Johannes sier videre: "Mye av dette skyldes den misforståelse at Gud kun er interessert i våre sjeler, og at vårt liv på jorden er som en tilværelse i et venteværelse. Men det er feil! Kristus er ikke bare Guds Ord, han er Guds inkarnerte Ord. Han frelser hele mennesket av kjøtt og blod. Ja, han sier at han kom for å gi verden liv, og befaler oss å forkynne det gode budskap for hele skapningen. Kirken er Kristi legeme – sier apostelen, og det minner oss atter om vårt kall til å inkarnere troen i vårt samfunn og vår verden. Vi har til oppgave og hente hele verden tilbake til Gud. Vi skal ikke la verden seile sin egen sjø, mens vi selv går i frelsens livbåt. Den skal vinnes tilbake til Gud. Vi har til oppgave å styrke det kristne grunnlag for vår kultur og vårt samfunn, for troen er ikke bare ment som en trøst for den enkelte, men har potensiale til å forvandle verden og bringe den tilbake til Gud, slik hl. Olav gjorde, og med ham mange andre gjennom historien." Bildet er tatt av min kone i forbindelse med den siste gudstjenesten som ble holdt i H. Trifons skita, mens dette klostret holdt til på Borstuen på Bøverbru. Klostret er nå flyttet til Hurdal. Fader Serafim til venstre, og fader Johannes til høyre.