Om alt går som planlagt, reiser jeg til klosterøya Selja (bildet) på søndag. Det har lenge vært en drøm - og et bønneemne. Foranledningen til denne reisen - som blir min pilegrimsferd, er at jeg ønsker å ta del i Ortodokse kyrkjedagar i Selje som Jonsegardsakademiet arrangerer. Det hele starter søndag med en ikonutstilling i Galleriet ved Storhavet, hvor ikonmaleren Ove Svele stiller ut sine vakre ikoner. Her skal også filosof og ikonmaler Torstein Teodor Tollefsen holde foredrag, det blir konsert i Selje kyrkje og akatist samme sted som Fader Jona forretter. Dessverre rekker jeg ikke frem før mandag. Men da skal jeg til gjengjeld være med på et foredrag av Ole Petter Lerseth om Olav den hellige som kongelig og åndelig forbilde, en minnegudstjeneste i Ervika Kyrkje med erkebiskop Gabriel og ordføreren i Selje kommune. Minnegudstjenesten er for de russere og ukrainere som døde i en konsentrasjonsleir som befant seg i dette området. Etter gudstjenesten skal det være kranspåleggelse ved minnesmerket for ortodokse krigsfanger. Men det er tirsdagen jeg ser aller mest fram til. Den begynner klokka 0700 om morgenen med liturgi i Selje kyrkje hvor erkebiskop Gabriel og arkimandrit fader Johannes forretter. Her blir det også vigsling av prest, diakon og leser. En av dem som skal vigsles er Ole Petter Lerseth, som jeg har hatt gleden av å bli kjent med for en tid tilbake. Han har tidligere vært prest i Den norske kirke, og er også kunsthistoriker. Etter denne høytideligheten er det frokost på Selje hotel, før vi reiser med båt til Selja hvor det blir gudstjeneste i Sunnivahola. Her blir det også omvisning ved arkelog Alf Tore Hommedal.
Selja har en helt spesiell plass i kristningen av Norge. Det var hit de første irske munkene kom. Kongsdatteren Sunniva flyktet fra en hedensk viking som ville ha henne til hustru, og måtte forlate sitt kjære Irland for å få fred for beileren. Sunniva var høyt elsket av folket både for sin omsorg for de fattige og undertrykte og for sin fromme iver for gudstjenestelivet. Derfor valgte mange å følge henne i utlendighet. Kvinner, menn og barn forlot sin fedrenejord for godt. Som skikken i Irland tilsa, la de ut på det åpne hav uten årer, ror eller seil og uten våpen. Etter lang tid i rom sjø drev skipene mot norskekysten. Noen strandet på øya Kinn i Sogn og Fjordane, mens Sunnivas skip landet lengre nord i fylket, på øya Selja syd for Stadlandet. Øya var tildels skogkledt, rik på ferskvann, og sjøen var full av fisk. Selja fungerte dessuten som beitemark for fe eid av bønder inne på fastlandet. På vestsiden av Selja fant seljemennene (som Sunniva og mannskapet hennes siden er blitt kalt) noen store steinhellere og huler. Der slo de seg ned og levet et asketisk liv med utsikt til Nordsjøen. Der feiret de sine gudstjenester og lovet Gud under den veldige Vestlandshimmelen.
Bøndene på fastlandet ble imidlertid urolige da de oppdaget at der var fremmede ute på Selja. Overbevist om at seljemennene var ute efter dyrene, sendte bøndene bud på Håkon Jarl (ca. 935-995), en hedning som styrte Norge fra Trøndelag. Ladejarlen kom med full hærstyrke for å angripe den forsvarsløse møya og hennes våpenløse menn. Idet folket på Selja fikk øye på krigsskipene i det fjerne, innså de at døden ville komme. Rådville trakk de inn under hellerne og bad fortrøstningsfullt til Kristus, selv oppstanden fra en hule i fjellet, at Han måtte frelse deres sjeler, og om at deres legemer ikke måtte falle i krigernes hender. Med ett brast de store kampesteinene og dekket de bedende. Slik ble bønnen hørt, og slik ble Hl. Sunniva og seljemennene de første ortodokse martyrer på norsk jord.
Noen år senere drog to hedenske stormenn, som begge het Tord, nordover fra Fjordane for å besøke jarlen. På vei forbi Selja ble de overrasket av et merkverdig syn: Et sterkt og fagert lys strålte ned mot Selja fra oven. De to gikk i land for å undersøke, og der fant de et menneskehode som anget søtt og duftet av honning. Forundret tok de to hedningene med seg den hellige relikvien til Nidaros. Der var det imidlertid skjedd visse omveltninger: Den upopulære jarlen var styrtet, Olav Tryggvason (968-1000) hadde overtatt makten. Olav var oppvokst i Estland og ved Vladimir den Helliges hoff i Russland. Han var blitt katekumen i Konstantinopel før han ifølge enkelte kilder skal ha hjulpet Vladimir med kristningen av Russland. Siden kom han til Essex, ble døpt i England og bidrog så til kristningen av Norden.
Selja ble bispesete for Vestlandet. I romersk-katolsk tid ble der anlagt et benediktiner-kloster på øya, og relikvieskrinet ble flyttet til høyalteret i Bergen domkirke. Under reformasjonen ble klosteret så nedlagt og ligger i dag i ruiner.
Det skal bli spennende å komme hit for første gang, historie- og i særdeleshet kirkehistorisk interessert som jeg er, samtidig som jeg skal ha gudstjenestefellesskap med mine ortodokse venner. Jeg håper det finnes en internettforbindelse på fastlandet, slik at jeg kan få sendt reisebrev derfra. Det vil tiden vise. Men nå reiser jeg ikke før søndag ettermiddag, så det blir vanlig blogging fram til da.
Selja har en helt spesiell plass i kristningen av Norge. Det var hit de første irske munkene kom. Kongsdatteren Sunniva flyktet fra en hedensk viking som ville ha henne til hustru, og måtte forlate sitt kjære Irland for å få fred for beileren. Sunniva var høyt elsket av folket både for sin omsorg for de fattige og undertrykte og for sin fromme iver for gudstjenestelivet. Derfor valgte mange å følge henne i utlendighet. Kvinner, menn og barn forlot sin fedrenejord for godt. Som skikken i Irland tilsa, la de ut på det åpne hav uten årer, ror eller seil og uten våpen. Etter lang tid i rom sjø drev skipene mot norskekysten. Noen strandet på øya Kinn i Sogn og Fjordane, mens Sunnivas skip landet lengre nord i fylket, på øya Selja syd for Stadlandet. Øya var tildels skogkledt, rik på ferskvann, og sjøen var full av fisk. Selja fungerte dessuten som beitemark for fe eid av bønder inne på fastlandet. På vestsiden av Selja fant seljemennene (som Sunniva og mannskapet hennes siden er blitt kalt) noen store steinhellere og huler. Der slo de seg ned og levet et asketisk liv med utsikt til Nordsjøen. Der feiret de sine gudstjenester og lovet Gud under den veldige Vestlandshimmelen.
Bøndene på fastlandet ble imidlertid urolige da de oppdaget at der var fremmede ute på Selja. Overbevist om at seljemennene var ute efter dyrene, sendte bøndene bud på Håkon Jarl (ca. 935-995), en hedning som styrte Norge fra Trøndelag. Ladejarlen kom med full hærstyrke for å angripe den forsvarsløse møya og hennes våpenløse menn. Idet folket på Selja fikk øye på krigsskipene i det fjerne, innså de at døden ville komme. Rådville trakk de inn under hellerne og bad fortrøstningsfullt til Kristus, selv oppstanden fra en hule i fjellet, at Han måtte frelse deres sjeler, og om at deres legemer ikke måtte falle i krigernes hender. Med ett brast de store kampesteinene og dekket de bedende. Slik ble bønnen hørt, og slik ble Hl. Sunniva og seljemennene de første ortodokse martyrer på norsk jord.
Noen år senere drog to hedenske stormenn, som begge het Tord, nordover fra Fjordane for å besøke jarlen. På vei forbi Selja ble de overrasket av et merkverdig syn: Et sterkt og fagert lys strålte ned mot Selja fra oven. De to gikk i land for å undersøke, og der fant de et menneskehode som anget søtt og duftet av honning. Forundret tok de to hedningene med seg den hellige relikvien til Nidaros. Der var det imidlertid skjedd visse omveltninger: Den upopulære jarlen var styrtet, Olav Tryggvason (968-1000) hadde overtatt makten. Olav var oppvokst i Estland og ved Vladimir den Helliges hoff i Russland. Han var blitt katekumen i Konstantinopel før han ifølge enkelte kilder skal ha hjulpet Vladimir med kristningen av Russland. Siden kom han til Essex, ble døpt i England og bidrog så til kristningen av Norden.
Selja ble bispesete for Vestlandet. I romersk-katolsk tid ble der anlagt et benediktiner-kloster på øya, og relikvieskrinet ble flyttet til høyalteret i Bergen domkirke. Under reformasjonen ble klosteret så nedlagt og ligger i dag i ruiner.
Det skal bli spennende å komme hit for første gang, historie- og i særdeleshet kirkehistorisk interessert som jeg er, samtidig som jeg skal ha gudstjenestefellesskap med mine ortodokse venner. Jeg håper det finnes en internettforbindelse på fastlandet, slik at jeg kan få sendt reisebrev derfra. Det vil tiden vise. Men nå reiser jeg ikke før søndag ettermiddag, så det blir vanlig blogging fram til da.
1 kommentar:
Noen tur til Selja blir det ikke. Legen har frarådet en så lang reise nå.Kan ikke annet enn å si at jeg er lei for dette. Men jeg håper det skal bli anledning til å besøke Selja senere. En god venn av meg har sagt seg interessert i å bli med. Så reisebrevene får fortsette en annen gang.
Legg inn en kommentar