Med kveldsola skinnende inn i bønnekoia, fra slørblå julihimmel, og mens vinden tar tak i det lange gresset og leker med det, og den svake vinden suser i grantoppene, blir jeg sittende stille og tenke på noe jeg har lest. Det er hentet fra arkimandrit Sofronys bok: "Vi skall se honom sådan han är" (Artos 2003): "Livet har vist meg at rent intellektuelle kunnskaper, uten en virkelig erfaring av Gud eller et møte med de kosmiske åndskreftene, jfr Ef 6,12, ikke leder fram til det som er selve meningen med vår tro - en opplevd kunnskap om det første Værendet, det vil si om Gud. Med kunnskap mener jeg å tre inn i selve Hans evighet."
I bønnedagboken min skriver jeg:
"Det er om denne virkelighet Jesus taler om i Joh 17,3: "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og han du har sendt, Jesus Kristus." Det jeg legger merke til hos fader Sofrony ved siden av det jeg allerede har sitert, er dette kan skriver i forkant av dette: 'Jeg kunne ikke umiddelbart finne ord for mine erfaringer. Det gikk årtider før de ble utformet som dogmatiske tanker.'
Her tror jeg noe av hemmeligheten ligger: Vi går for fort fram - slik at vi ikke gjør oss erfaringer med Gud. Dermed sitter vi igjen med teoriene.
Da er det ikke merkelig at leden, tomheten og mismotet setter inn.
Det må derfor være noe mer, noe jeg ikke har grepet. En fylde, en dybde, et annet nivå. Jesus beskriver altså det evige liv som det å kjenne Gud Faderen, og Sønnen.
Mens jeg skriver dette kommer ordene fra 1.Tim 6,12 for meg: "og grip det evige liv." Det må jo bety noe aktivt, en aktiv handling. Til kirken i Filippi skriver apostelen: "Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus." (Fil 3,12) Så legger han til: "Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det." (v.13)
Det er altså noe Paulus jager etter, noe han ennå ikke har grepet. Hva jager jeg etter? Hva trenger jeg å trenge djupere ned i?
Interiør fra den ene veggen i bønnekoia mi.
I bønnedagboken min skriver jeg:
"Det er om denne virkelighet Jesus taler om i Joh 17,3: "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og han du har sendt, Jesus Kristus." Det jeg legger merke til hos fader Sofrony ved siden av det jeg allerede har sitert, er dette kan skriver i forkant av dette: 'Jeg kunne ikke umiddelbart finne ord for mine erfaringer. Det gikk årtider før de ble utformet som dogmatiske tanker.'
Her tror jeg noe av hemmeligheten ligger: Vi går for fort fram - slik at vi ikke gjør oss erfaringer med Gud. Dermed sitter vi igjen med teoriene.
Da er det ikke merkelig at leden, tomheten og mismotet setter inn.
Det må derfor være noe mer, noe jeg ikke har grepet. En fylde, en dybde, et annet nivå. Jesus beskriver altså det evige liv som det å kjenne Gud Faderen, og Sønnen.
Mens jeg skriver dette kommer ordene fra 1.Tim 6,12 for meg: "og grip det evige liv." Det må jo bety noe aktivt, en aktiv handling. Til kirken i Filippi skriver apostelen: "Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus." (Fil 3,12) Så legger han til: "Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det." (v.13)
Det er altså noe Paulus jager etter, noe han ennå ikke har grepet. Hva jager jeg etter? Hva trenger jeg å trenge djupere ned i?
Interiør fra den ene veggen i bønnekoia mi.
1 kommentar:
Innholdet fra bønnedagboken din berører meg sterk. Du setter ord på tanker jeg har tumlet med. Takk.
Hilsen karin.
Legg inn en kommentar