Om å bevare Guds fred

Gårsdagen ble alt annet enn god. Det begynte om natten, og fortsatte hele dagen: Kvalme, skikkelige tak i hjertet, uro, pustebesvær. Om ikke noe skjer som endrer dette, kan jeg nok se langt etter turen til Selja. Dessverre. Dette hadde sett slik fram til, alt hadde lagt seg så veldig fint til rette. Men alt blir ikke alltid slik man planlegger. Akkurat nå føler jeg meg sliten, litt oppgitt og mismodig. Med posten i dag kom brevet fra Feiring, og dato er fastsatt for innleggelse. Men det er ikke før 20.august, og det føles lenge. Jeg er glad om du er med meg i forbønn. Mer enn noe annet trenger jeg det nå. Be om at jeg må få leve med Herrens fred. Ordene fra Rom 5 betyr mer og mer for meg. Her skriver apostelen: "Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved Ham har vi også ved troen fått fått adgang til denne nåde vi står i, og vi roser oss ved håp om Guds herlighet. Og ikke bare det, men vi roser oss også i trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn virker håp. Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss." (Rom 5,1-5) Fred med Gud er det viktigste av alt, men det er ingen selvfølge å bevare denne freden - ikke når sykdom herjer med kroppen. Derfor - ved siden av å be om at Gud leger meg, ber jeg om at jeg må bli bevart i Guds fred. Vil du stå sammen med meg i bønn for det? Det takker jeg deg for.