En eller flere ganger vil et Guds barn oppleve sjelens mørke natt, eller tider med Guds fravær. Egentlig snakker vi jo ikke om et virkelig fravær, for Gud er alltid til stede. Kun en har opplevd at Gud har trukket seg tilbake, og opplevd at Gud er totalt fraværende, og det er Jesus på korset. Vi hører Hans rop: "Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46)
Men selv om Guds fraværet ikke er virkelig, oppleves det svært reelt. Vi står innfor Gud og roper, ja vårt rop kan bli til et skrik, og alt er taust. Jeg har selv opplevd slike perioder, noen av dem djupere enn andre. Vi vender oss i alle retninger, men vi finner Ham ikke. Vi kjenner oss igjen i ordene fra Høysangen: "Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene. Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke." (Høy 3,2)
Hva skal vi gjøre i en slik situasjon?
Først og fremst er det viktig å huske at bønn er et møte og et forhold. Et slikt forhold, som er lodder djupt, kan ikke påtvinges verken av oss eller Gud. Det faktum at Gud kan gjøre seg selv nærværende eller kan etterlate oss med følelsen av sin fravær er en del av dette levende og virkelige forholdet. Om det var slik at vi mekanisk kunne dra Ham inn i et møte med oss, tvinge Ham til å møte oss, skulle det ikke kunne eksistere noe forhold eller noe møte.
Et forhold må begynne og må senere utvikles i gjensidig frihet. Det gjelder også vårt forhold til Gud.
Fra bønnedagboken min for 23. juli i år heter det:
"Den gudsfrykt som har størst betydning er redselen for å vise seg uverdig Gud som åpenbarer seg for oss i det lys som aldri går ned. Denne frykten befrir oss nemlig fra hver jordisk frykt, det er en hellig frykt. "Samstemt bekjenner vi," skriver Paulus i 1.Tim 3,16, "at gudsfryktens mysterium er stort." Det alt handler om er jo å frykte og ære Gud på rett måte i alle ting.
Jeg sitter her i bønnekoia og undres på hvor mye menneskefrykt som finnes i meg? Hvor mye anerkjennelse jeg trenger, og hvor mange bekreftelser? Jesus sier noe om dette i Luk 12: "Til dere, mine kjære venner, sier jeg: Vær ikke redde for dem som slår kroppen ihjel, men siden ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå ihjel og siden har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte." (v.4-5)"
Kan vi egentlig klage over Guds fravær? Kan vi det når vi selv er mer fraværende enn Ham? Det heter i sang fra Jesusvekkelsens tid: "Gud du er ikke i min verden, likevel er jeg i din..." Hvor ofte er ikke jeg fraværende, når Han søker mitt vennskap?
(fortsettes)
Men selv om Guds fraværet ikke er virkelig, oppleves det svært reelt. Vi står innfor Gud og roper, ja vårt rop kan bli til et skrik, og alt er taust. Jeg har selv opplevd slike perioder, noen av dem djupere enn andre. Vi vender oss i alle retninger, men vi finner Ham ikke. Vi kjenner oss igjen i ordene fra Høysangen: "Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene. Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke." (Høy 3,2)
Hva skal vi gjøre i en slik situasjon?
Først og fremst er det viktig å huske at bønn er et møte og et forhold. Et slikt forhold, som er lodder djupt, kan ikke påtvinges verken av oss eller Gud. Det faktum at Gud kan gjøre seg selv nærværende eller kan etterlate oss med følelsen av sin fravær er en del av dette levende og virkelige forholdet. Om det var slik at vi mekanisk kunne dra Ham inn i et møte med oss, tvinge Ham til å møte oss, skulle det ikke kunne eksistere noe forhold eller noe møte.
Et forhold må begynne og må senere utvikles i gjensidig frihet. Det gjelder også vårt forhold til Gud.
Fra bønnedagboken min for 23. juli i år heter det:
"Den gudsfrykt som har størst betydning er redselen for å vise seg uverdig Gud som åpenbarer seg for oss i det lys som aldri går ned. Denne frykten befrir oss nemlig fra hver jordisk frykt, det er en hellig frykt. "Samstemt bekjenner vi," skriver Paulus i 1.Tim 3,16, "at gudsfryktens mysterium er stort." Det alt handler om er jo å frykte og ære Gud på rett måte i alle ting.
Jeg sitter her i bønnekoia og undres på hvor mye menneskefrykt som finnes i meg? Hvor mye anerkjennelse jeg trenger, og hvor mange bekreftelser? Jesus sier noe om dette i Luk 12: "Til dere, mine kjære venner, sier jeg: Vær ikke redde for dem som slår kroppen ihjel, men siden ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå ihjel og siden har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte." (v.4-5)"
Kan vi egentlig klage over Guds fravær? Kan vi det når vi selv er mer fraværende enn Ham? Det heter i sang fra Jesusvekkelsens tid: "Gud du er ikke i min verden, likevel er jeg i din..." Hvor ofte er ikke jeg fraværende, når Han søker mitt vennskap?
(fortsettes)
2 kommentarer:
Jeg tror kristenlivet handler om å få et stort blikk på hvem Gud er ikke er og ikke på hva vi kan gjøre eller få til. Bare dette med at Gud aldri svikter oss eller folater oss, at han er uforanderlig, at han er vedvarende kjærlighet, er så vanskelig for oss å fatte fordi i denne verden varierer alt. Selv de mest kjærlige mennesker har sine dårlige dager. Selv de mest stabile mister av og til beherskelsen.
Slik er det ikke med Gud. Han er den han er uavhengig av oss. Gud elsker oss selv om vi feiler.
Jeg har tenkt en del på dette i det siste. Guds uforanderliget og fundamentale karakter, i møte med oss svake ustabile mennesker. Det er godt å vite at vår Gud ikke er ustabil og lunefull, men alltid rede og villig til å tilgi og hjelpe oss uansett hva.
I mørke stunder så er han likevel nær, slik solen skjuler seg bak skyene. Sagt på en annen måte, himmelen finnes uavhengig av om vi tror på det eller ikke. På samme måte er det i Gud vi beveger oss, lever og er til, uavhengig om vi tror det eller ikke. Det er nemlig en uforanderlig realitet som kan hejlpe oss i mørke tider hvor Gud syntes så langt borte.
Takk Gud for at du er uforanderlig. Takk at vi gjennom ditt ord kan vite hvem du er og hvordan vi skal forholde oss til deg. Takk at det hele er så enkelt at selv ikke en dåre skal fare vill. Det er godt å vite at vi er støv og Du er Gud. PÅ samme måte som vi mennesker ikke forventer noe av støvet, på samme måte forventer ikke du noe av støvet. Det eneste vi trenger å gjøre for å behage deg er å stole på deg, hvile hos deg så gjør du resten.
MT
Ja,hur ofta är det inte,man känner det så? "Min Gud min Gud varför har du övergivit mej"?Ibland,när man märker fienden närmare än man märker Jesus.Det är då,som vi måste lära oss att se opp till vår Jesus,som säger till oss "Mitt barn,frukta inte,för Jag har burit din börda"!Jag tror också,att det är genom nöd,som Gud lär oss att be.Det står ju i Guds ord "Hur ska Han lära dej att be,om inte genom allt som nu har prövat din kraft!"
Det var en fin bön Morten,den ber
jag gärna med dej!
Jag nämner här en sak som återigen F.Wislöff skriver.
;"Allt vad du för ingen annan
uppenbara vill och kan,
tryggt till Jesus kan du nämna,
ingen dej förstår som Han!"
Vi får ta emot detta erbjudande,att vi får komma till Jesus med allt,för Han Älskar att ha umgänge med oss,och att vi ska ha förtroende för Honom!
Gud välsigne er! P.S det kommer ett paket till dej BjornOlav på posten!
Karin
Legg inn en kommentar