Kristus alene er mer enn nok - en hverdagshendelse og et bønnesvar

Livet byr på mange overraskelser - og skuffelser. Det kan foreta en u-sving når som helst, og i løpet av sekunder kan du miste alt. Når det skjer gjelder det at du eier det som ikke kan tas fra deg! Kristus! Er Han blitt vårt ett og alt?

Apostelen Paulus hadde forstått dette gjennom personlige livserfaringer. I det som mange anser å være hans mest personlige brev - 2.Korinterbrev - sier han det slik: "Som fattige som likevel gjør mange rike. Som de som ingenting har, men likevel eier alt." (2.Kor 2,10) 

I dag er jeg blitt minnet om ordene til apostelen fra 1.Kor 1,30: "For det er hans verk at vi er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning." Som en overskrift over dette verset kunne vi skrevet: 'Kristus er alt jeg trenger for liv og salighet.'

Kristus er min visdom

Kristus er min rettferdighet

Kristus er min helliggjørelse

Kristus er min forløsning

Som svar på all vår lengsel, gir Gud oss Kristus. 

ET ORD FRA HERREN

I går trengte jeg et ord fra Herren på grunn av en spesiell omstendighet. I det jeg blar i en av Biblene mine jeg vanligvis ikke bruker, ramler det ut et lite kort med et bibelvers: "Og da de så opp, så de ingen andre enn Jesus." (Matt 17,8) Forsøkte Herren å si meg noe midt i skuffelsen og fortvilelsen jeg opplevde? Så blar jeg videre. Da kommer jeg over en lapp jeg selv har skrevet for noen år siden. Det er et sitat av den hellige Nilos, død 1651: "Ikke bekymre deg eller bli sorgfull fordi Gud ikke besvarer dine bønner med det samme. Gud ønsker å lære deg utholdenhet i bønn, og tålmodighet når du står foran Ham, for hva er mer fornemt enn å stå i Guds nærvær og tale med Ham og ha fellesskap med Ham?"

I går hadde jeg gledet meg veldig til noe som ikke kunne bli noe av på grunn av mine helsemessige utfordringer, og det hele ble en veldig nedtur og skuffelse for meg. Men så kom dette til meg: selv om vi mister alt, kan vi ikke miste Kristus, Han er alt vi trenger. Eller som Ambrosios av Milano (334-397) sa det:

"Hvis du vil lege dine sår, er Han legen. Hvis du brenner av feber, er Han lindringen. Hvis du behøver hjelp, er Han kraften. Hvis du frykter døden, er Han livet. Hvis du flykter a mørket, er Han lyset. Hvis du sulter, er Han føden."

Guds fravær og nærvær

Gud er «bortenfor», hinsides vårt hjerte og sinn, hinsides våre følelser og tanker, hinsides våre forventninger og ønsker, og hinsides alle hendelsene og opplevelsene som utgjør livet vårt. Fortsatt er Gud i sentrum av det hele. Her berører vi bønnens hjerte, siden det her blir åpenbart at skillet mellom Guds nærvær og Guds fravær i bønn ikke lenger skiller. I bønn er Guds nærvær aldri atskilt fra Guds fravær, og Guds fravær er aldri atskilt fra Guds nærvær. Guds nærvær er så mye utenfor den menneskelige opplevelsen av å være sammen at det ganske lett blir oppfattet som fravær. Guds fravær, på den annen side, er ofte så djupt følt at det fører til en ny følelse av Guds nærvær. . . .

"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Salme 22:1). . . . Da Jesus talte disse ordene på korset, berørte total ensomhet og full aksept hverandre. I det øyeblikket av fullstendig tomhet var alt oppfylt. I den mørkets time ble nytt lys sett. Mens døden ble vitne, ble livet bekreftet. Der Guds fravær ble høyest uttrykt, ble Guds nærvær djupest åpenbart. Da Gud, gjennom Jesu menneskelighet, fritt valgte å dele vår egen mest smertefulle opplevelse av guddommelig fravær, ble Gud mest nærværende for oss. Det er inn i dette mysteriet vi går inn i når vi ber.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Guds fravær og nærvær

Guds fravær og Hans nærvær. Livet veksler mellom disse ytterpunktene. Om dette har Wilfrid Stinissen noe å lære oss:

'Matteus forteller at etter at Jesus hadde gitt mat til folkemengden, forlater Han både folket og disiplene (Matt 14,22-23). Han trekker seg tilbake. Jesus viser seg og forsvinner. Han gir seg til kjenne og skjuler seg etterpå. Det ser ut til å være typisk for Guds pedagogikk at Han stadig lar lys gå over i mørke og mørke over i lys. Gud dypper deg i et varmt bad, men før du har fått tid til riktig å nyte det varme vannet, trekker Gud deg opp og dypper deg i et kaldt bad.

Veksling mellom varmt og kaldt stimulerer blodomløpet. Slik stimulerer Gud ditt åndelige blodomløp. 'Slå deg ikke til ro', sier han. 'Tro ikke at du kjenner meg helt og holdent fordi du har sett noe av meg. Det er mer å oppdage, mer å elske'.

Evangeliene nevner ofte at Jesus drar over til den andre siden av sjøen. Det er ikke bare en topografisk detalj. Jesus trekker seg unna, Han forlater menneskene, for at deres lengsel etter Ham skal øke og for at de dermed skal forberedes til et nytt møte med Ham.

Denne vekslingen mellom nærvær og fravær er naturlig og riktig, den inngår i Guds oppdragelse av deg og får deg til å vokse. Hvis du kunne forstå dette, da ville du ikke så lett få panikk. Og mye av det du synes gåtefullt i livet, ville bli klart.

Natten blir meningsfull når du vet at den forbereder daggryet.

Kilde: I Guds tid. Verbum forlag 1994, side 322.

Når en troende presses til det ytterste og Gud heter 'Underlig'

Vi kjenner ikke forfatteren til Salme 116, men det er et prøvet menneske. I den reviderte oversettelsen fra 1930 heter det:

'Dødens rep hadde omspent meg, og dødsrikets angster hadde funnet meg; nød og sorg fant meg'. (v.3)

Legg merke til at ordet brukes i flertall: 'dødsrikets angster'.

Det fine med å lese salmene er at de er skrevet av mennesker som vet hva livet er. Leser man hele denne salmen forstår man at vedkommende som skriver den kjemper med livet - med døden, med angsten. Den er ren og skjær realisme. Her er intet pyntet på for å komme med en rett bekjennelse, som om Gud bare hører om vi bruker 'de rette ordene':

'jeg var såre plaget; jeg sa i min angst ...' (v.10-11)

Den som skrev denne salmen var presset til det ytterste av hva et menneske kan bære. Slik er også erfaringene troende mennesker gjør seg. Jeg har smakt litt på dette i dagene etter hjerteinfarktet.

Lidelsen er et mysterium. Vi kan lage teologi, men i møte med livet holder den ikke alltid. Kartet stemmer ikke med landskapet. Det er ikke alltid noen svar å finne. Men det er mange spørsmål. Er det et tegn på vantro? Eller et tegn på modning?

Har man ikke prøvd mye i livet er svarene enkle - og opplagte. Også teologien. Det som har hjulpet meg mye disse dagene er et svar den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson gav, på spørsmålet: Hvem er Gud?

Da svarte han:

'Han heter underlig'.

Hvilket uventet svar. Ikke 'Under', som jo også er et av Hans mange navn, slik vi finner det hos Jesaja. Nei. Men: 'Underlig'. Jeg samstemmer i doksologien til apostelen:

'Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige er hans veier. For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem ga ham noe først så han skulle få vederlag? For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen'. (Rom 11,33-36)

Den ukjente salmeforfatteren veksler mellom håp og fortvilelse, mellom å klamre seg til Guds løfter, og gi uttrykk for sitt rop om hjelp. En ikke unormal erfaring også for et Guds barn i møte med livet - det virkelige. Og Gud tåler begge deler. Man er ikke noe mindre Guds barn av den grunn. I alt dette - i alt som skjer - er vi elsket av Gud:

'Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? ... For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verden høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre'. (Rom 8,35 og v.38-39)

Kom og vær mitt lys

Jeg har bestemt meg for å bruke adventstiden til å lese Mor Teresas brev. Da den kom ut i fjor bestemte jeg meg for ikke å lese den. Det var ulike årsaker til det, som jeg ikke skal komme inn på her, men mest kanskje fordi jeg ikke kjente meg klar for det. Noe ved hennes opplevelse av det Johannes av Korset kalte "sjelens mørke natt", ble for vanskelig for meg i min livssituasjon. I løpet av året har jeg "møtt" mor Teresa ved ulike anledninger. Både i form av ting jeg har lest om henne, av henne og i forbindelse med mennesker som har møtt henne. Alle disse "møtene" har utfordret meg, mer enn jeg har likt.

Mor Teresas arbeid blant de fattigste av de fattige, er godt kjent blant folk flest. Denne brevsamlingen berører også denne siden ved Mor Teresas liv, for dette er jo henne. Det er ikke mulig å skille hennes uuttrettelige arbeid for dem, for de dødende, de som lever uten håp, og hennes liv og hennes tro. Men det som interesserer meg like mye er at disse brevene handler om hennes indre liv, om hennes tvil, anfektelser, om det å leve med en opplevelse av Guds fravær.

De handler om ekte liv.

Og om Gudserfaringer hun ikke snakket mye om, men som lodder djupt.

Jeg er interessert i slike. Kjenner meg overmettet på det overfladiske og lettvinte.

Det må være ekte, om det skal være sant, det som sies om livet.

Jeg oppholder meg i Johannesevangeliet for tiden. I den såkalte Johannesprologen heter det om Jesus:

"Dette var Det sanne Lyset, som gir lys til hvert menneske som kommer inn i verden." (Joh 1,9 Bibelen - Guds ord)

Jesus var mor Teresas lys, også når hun opplevde mørket.

Jeg kommer helt sikkert til å referere til denne boken: "Mor Teresa - kom og vær mitt lys" (Luther forlag) i dagene som kommer.

Guds fravær, del 2

Å møte Gud ansikt til ansikt vil alltid innebære en krise i våre liv. Det lyder kanskje merkelig, for er ikke Gud en kjærlig, omfavnende Far? Jo, men vi er samtidig menneske. Og som menneske møter vi Den opphøyede, hellige Gud. Gud er samtidig makt, Gud er sannhet og Gud er absolutt renhet. Alt dette, ja bare en av disse sidene ved Gud, kan virke skremmende. Slik beskrives da også de møtene som Bibelens personer har med Gud. Og det var slett ikke slik at det bare var mennesker i den gamle pakt som opplevde det slik. Når Peter, Jakob og hans bror Johannes blir med Jesus opp på et høyt fjell, og de hører Guds røst fra himmelen, leser vi at da disiplene hørte denne røsten "falt de ned på sitt ansikt og ble meget redde." (Matt 17,6) Når Johannes, han som hadde et så nært forhold til Jesus, fikk et møte med Kristus Allherskeren på klippeøya Patmos i Egeerhevet, leser vi: "Da jeg så Ham, falt jeg som død ved føttene Hans." (Åp 1,17)


Gud være takk for at Han ikke alltid åpenbarer seg når vi ønsker å møte Ham, for vi vil ikke kunne utholde et slikt møte, om Han kom i all sin makt og herlighet. Peters reaksjon når Han ser Jesu makt, er: Gå bort fra meg, jeg er en syndig mann.


Men alle møter med Gud er ikke slik.


Gud møter oss også i favnende raushet. I Kristus.


Det finnes også situasjoner i våre liv, hvor Gud blir fraværende, ganske enkelt fordi vi ikke er der for å ta imot Ham! Vi vil ha noe fra Ham, men ikke Ham selv. Snakker vi da egentlig om et forhold? Er et forhold basert på at det finnes bare en mottager?


Og la meg ta med dette til slutt i dagens artikkel om dette emne: Så lenge som vi selv er ekte, så lenge vi på en sann måte er oss selv, kan Gud være nærværende og handle på vegne av oss. Men når vi forsøker å være noe annet eller noen annen som vi ikke er, finnes de ingenting å si eller å få. Vi blir fiktive personer, vi konstruerer en uvirkelighet - og Gud trer tilbake. Er vi sanne og ekte i dag?

Guds fravær, del 1

En eller flere ganger vil et Guds barn oppleve sjelens mørke natt, eller tider med Guds fravær. Egentlig snakker vi jo ikke om et virkelig fravær, for Gud er alltid til stede. Kun en har opplevd at Gud har trukket seg tilbake, og opplevd at Gud er totalt fraværende, og det er Jesus på korset. Vi hører Hans rop: "Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46)


Men selv om Guds fraværet ikke er virkelig, oppleves det svært reelt. Vi står innfor Gud og roper, ja vårt rop kan bli til et skrik, og alt er taust. Jeg har selv opplevd slike perioder, noen av dem djupere enn andre. Vi vender oss i alle retninger, men vi finner Ham ikke. Vi kjenner oss igjen i ordene fra Høysangen: "Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene. Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke." (Høy 3,2)


Hva skal vi gjøre i en slik situasjon?


Først og fremst er det viktig å huske at bønn er et møte og et forhold. Et slikt forhold, som er lodder djupt, kan ikke påtvinges verken av oss eller Gud. Det faktum at Gud kan gjøre seg selv nærværende eller kan etterlate oss med følelsen av sin fravær er en del av dette levende og virkelige forholdet. Om det var slik at vi mekanisk kunne dra Ham inn i et møte med oss, tvinge Ham til å møte oss, skulle det ikke kunne eksistere noe forhold eller noe møte.


Et forhold må begynne og må senere utvikles i gjensidig frihet. Det gjelder også vårt forhold til Gud.


Fra bønnedagboken min for 23. juli i år heter det:


"Den gudsfrykt som har størst betydning er redselen for å vise seg uverdig Gud som åpenbarer seg for oss i det lys som aldri går ned. Denne frykten befrir oss nemlig fra hver jordisk frykt, det er en hellig frykt. "Samstemt bekjenner vi," skriver Paulus i 1.Tim 3,16, "at gudsfryktens mysterium er stort." Det alt handler om er jo å frykte og ære Gud på rett måte i alle ting.


Jeg sitter her i bønnekoia og undres på hvor mye menneskefrykt som finnes i meg? Hvor mye anerkjennelse jeg trenger, og hvor mange bekreftelser? Jesus sier noe om dette i Luk 12: "Til dere, mine kjære venner, sier jeg: Vær ikke redde for dem som slår kroppen ihjel, men siden ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå ihjel og siden har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte." (v.4-5)"


Kan vi egentlig klage over Guds fravær? Kan vi det når vi selv er mer fraværende enn Ham? Det heter i sang fra Jesusvekkelsens tid: "Gud du er ikke i min verden, likevel er jeg i din..." Hvor ofte er ikke jeg fraværende, når Han søker mitt vennskap?


(fortsettes)