Så mye vi vet - og likevel ikke vet - om Gud

Når man vandrer med Gud er det en ting som blir tydeligere med årene: man oppdager hvor lite man egentlig har forstått av Guds veier, og hvor mye man har å lære. Til å begynne med tror man at man har forstått det meste. Man har laget seg teologiske systemer og forklaringsmodeller, for å kunne gi svar ofte på de mest kompliserte tingene ved livet.

Men så modnes man.

'Du lille menneske,' skriver Isak Syreren, 'vil du finne livet? Bevar troen og ydmykheten inne i deg; i dem skal du finne Guds barmhjertighet, hans hjelp og de ord han taler i ditt hjerte; du skal finne ham som bevarer deg og er deg synlig og usynlig nær..'

Så legger Isak til:

'Når du kommer til Gud i bønnen, se for deg at du er en maur som kryper på marken, et stammende barn, og tal ikke til ham som om du visste noe, men nærme deg Gud med et barns hjerte.'

Av og til kan ordene bli for mange når vi ber. Av og til kommer de i veien for å kunne kommunisere. Av og til og oftere enn vi tror, er det best å la ordene være få - og heller lytte.

Det mest berikende studium er studiet av Gud selv

Vi lever i en tid som setter mennesket i sentrum. Det meste dreier seg om meg, mitt og mine. Det er derfor både utfordrende og forfriskende å lese det Charles Haddon Spurgeon (bildet) sa i forbindelse med en formiddagsgudstjeneste 7. januar 1855 i New Park Street Chapel. Da var han bare 20 år gammel. Spurgeon setter tingene i sitt rette perspektiv, og innbyr til en spennende reise for å lære Gud å kjenne:

Noen har sagt at det viktigste studiet for menneskeheten er mennesket. Jeg vil ikke motsette meg ideen, me jeg tror det er like sant at for Guds utvalgte er det viktigste studiet Gud selv. Det viktigste studiet for en kristen er guddommen. Den høyeste vitenskap, de mest høytflygende spekulasjoner, den mektigste filosofi som i det hele tatt kan tiltrekke seg oppmerksomheten hos et Guds barn, er Hans navn, Hans natur, Hans person, Hans gjerning, Hans eksistens som er den store Gud vi kaller Far.

Det er noen foredlende for sinnet i å studere guddommen. Det er et emne som er så veldig at alle våre egne tanker blir borte i storheten, så djupt at vår stolthet drukner i dets evighet. Andre emner kan vi finne oss til rette med på den måten at vi føler en slags selvtilfredsstillelse ved dem, og tanken slår oss: Se, jeg er klok. Men når vi står overfor det virkelig store og finner ut at vi ikke makter å lodde djubdene og at vi med vårt ørneblikk ikke kan se høydene, snur vi oss med den tanken at dåren kan tro seg vis, men han er som villeslets fole. Da utbryter man: Jeg er fra i går og vet intet. Intet studium kan føre til større ydmykhet i det menneskelige sinn enn det som har med Gud å gjøre.

Men samtidig med at emnet ydmyker sinnet, utvider det også sinnet. Den som ofte tenker på Gud, vil bli mer storsinnet og få større utsyn enn den som bare kretser rundt sin egen lille klode. Det absolutt beste studium for å få utvidet sin sjels horisont, er vitenskapen om Kristus og Ham korsfestet, og det er kunnskapen om guddommen i dens herlige treenighet. Intet vil som dette utvide intellektet, intet vil som dette berike sjelen, som et innviet, alvorlig og inntrengende studium av det store emnet om guddommen.

Mens dette emnet både ydmyker og utvider, er det også i høyeste grad trøstefullt. I studiet av Kristus er det balsam for alle sår, ved å tenke på Faderen finner man løsning for alle bekymringer, og ved Den Hellige Ånds innflytelse finner man hjelp til alt som møter en.

Vil du gjerne bli kvitt dine sorger? Har du lyst til å drukne dine bekymringer? Kast deg da ut i guddommens djupeste hav, fortap deg i Hans velde, og du skal komme ut som fra en forfriskende hvile, oppkvikket og opplagt. Jeg vet intet som slik kan trøste sjelen, som slik kan stille sorgens og nødens bølger, som slik kan tale fred i stormen, som dette å tenke på guddommen."

Den prestelige velsignelsen, del 5

Den andre delen av den prestelige velsignelsen handler om kunnskap og inspirasjon: "Herren la sitt ansikt lyse over deg ..." Dette kan også oversettes: "Må Herren opplyse eller lyse opp sitt åsyn for deg." Når vi leser Bibelen ser vi at lys ofte er en metafor eller et bilde på Herrens ord. Et eksempel er Ord 6,23: "For budet (mitzvot) er en lykt og læren (torah) et lys." Det er det samme som finnes i Salme 119,105: "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." I den samme salmen, som er selve salmen om Guds ord, finner vi også dette i vers 130: "Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand."

Så når ordet "lys" brukes i Bibelen, og i denne velsignelsen, så handler dette blant annet om den velsignelsen som finnes ved å studere Guds ord.

Den italienske rabbi, Obadiah ben Jacob Sforno (1475-1550), gir oss denne utleggelsen av den andre prestelige velsignelsen:

"Må Gud opplyse deg så du vil bli i stand til å bli klar over (fornemme, iakta, legge merke til, observere, sanse) Torahens (1.-5. Mosebok) forunderlige visdom og Guds innviklede skapelse. Etter å ha mottatt velsignelsene av overfloden, har vi den fred og det sinn som gjør at vi kan gå ut over de elementære kravene for å overleve."

Den andre velsignelsen er egentlig en utvidelse eller forlengelse av den første. Men det er mer!

Dette verset taler også om å se Herrens ansikt.

Hvordan er dette mulig?

Edin Løvås sier at Gud har fått et ansikt i Jesus. Det synes jeg er både vakkert sagt og det er jo så sant. Så når det sies her i velsignelsen at Herrens ansikt skal lyse over oss, så ser jeg for meg Jesu ansikt.

Men for en jøde som hørte disse ordene først, må han eller henne ha tenkt annerledes enn meg, som kristen. En persons ansikt reflekterer jo selve denne personens væren. I ansiktet kan vi se uttrykk for tanker, følelser og holdninger. Det er jo ikke for ingenting at øynene er kalt sjelens speil. Så hvordan ser vi Guds ansikt?

Rom 1,20 gir oss svaret: "For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning."

Skaperverket er ikke Gud, men skaperverket bærer bud om skaperen. Skaperverket er som Guds ansikt. Vi ser Hans gjerninger, Hans mektige kraft, Hans kjærlighet gjennom det vi ser Han har gjort. Jeg har hatt en tur til Rondane denne sommeren. Når jeg vandrer i fjellene der, opplever jeg noe av Guds storhet og skjønnhet. En forstår - uten ord - at det er en som står bak dette. Hans gjerninger vitner om Ham.

I Salme 8 skriver David:

"Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! Av småbarns og spedbarns munn har du reist et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på den hvengjerrige. Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menenske at du kommer han i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! " (v.1-5)

(forsettes)

Han kaller deg ved navn

Fantastiske bilder fra Amerika, med en hilsen til deg fra Gud!

Betingelser for å motta Herrens styrke

Herren har i sitt ord gitt løfte om å gi styrke til den som ingen krefter har. Det er godt å vite for alle som kjenner at kroppen ikke lenger er like sterk som før, når sykdom setter sitt preg på en hverdagsliv. Jeg har søkt i Skriften for å finne svar på et spørsmål jeg har stilt jeg i den sammenhengen: Finnes det noen betingelser for å motta Herrens styrke, og jeg ble overrasket over å finne 7 skriftsteder som hver på sin måte svarer på dette viktige spørsmålet. Her er hva jeg fant:

1. Svakhet: "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk." (2.Kor 12,9-10)

2. Ingen krefter: "Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke." (Jes 40,29)

3. Venter på Herren: "Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette." (Jes 40,31)

4. Forholder seg i ro og tillit: "For så sier Herren, Herren, Israels Hellige: Dersom dere vender om og holder dere i ro, skal dere blir frelst. I stillhet og i tillit skal deres styrke være." (Jes 30,15)

5. Har glede i Herren: "... for glede i Herren er deres styrke." (Neh 8,10)

6. Den som er hjelpeløs og fattig: "For du har vært et vern for den hjelpeløse, et vern for den fattige i hans trengsel, et ly mot regnskyll, en skygge mot hete." (Jes 25,4)

7. Den som blir i Kristus: "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk." (Fil 4,13)

Kompletter gjerne artikkelen med andre skriftsteder som du har funnet, som omhandler det samme tema.

Bildet er hentet fra øya Lindisfarne.

David sang om Guds storhet og om lidelsen

Jeg leste noe om kong David i går, som jeg gjerne vil få dele med bloggens lesere. Det er gjengitt i andaktsboken "Streams in the Dessert", av Mrs Charles Cowman, og er skrevet av Anna Shipton:

"Det tok tid før David greide å lokke fram de rike tonene fra harpen. Mangen ensom ventetime i ørkenen er begynnelsen til salmer og lovsanger som skal trøste mismodige og fylle vår himmelske Far med glede.

Hvordan ble Isais sønn oppdratt, så han kunne skrive sanger som aldri har fått sin like på jorden?

Raseriet han møtte hos de ugudelige, tvang ham til å søke Gud om hjelp. Dermed vokste det fram hos ham et svakt håp om Guds godhet, og det førte til jubelsanger om Guds mektige inngrep og mangfoldige nåde. Hver sorg ble til en ny streng på harpen og hver befrielse til et nytt lovsangsemne.

Hvis David var blitt spart for prøvelser og vanskeligheter, eller om han hadde glemt å omtale sine velsignelser, hadde vi gått glipp av mye! I Salmene finner Guds folk også i dag uttrykk for sin jubel og sin smerte.

Å vente på Gud og å overgi seg til Hans vilje, er å få del i Hans lidelser, men det betyr også forvandling til likedannelse med Sønnen. Hvis karet må utvides for å romme mer enn visdommens og kunnskapens skatter, må vi ikke bli forskrekket om vi møter lidelser. Den guddommelige rikdom trenger mer plass. Når Den Hellige Ånd tar bolig i den nye skapning, blir hjertet følsomt og ekte.

Salme 46, en av Sions sanger, til trøst. Del 10

Det siste verset vi tar for oss i Salme 46 er av stor og viktig, ja jeg vil si avgjørende betydning i vår vandring med Herren. Korahs barn har lært noe viktig, som vi i 2009 burde legge oss på sinne:

"Hold opp, og kjenn at jeg er Gud!" (v.11)

Andre oversetter det med "stans".

Mer enn noensinne trenger vi disse oppholdene, disse pausene, slik at vi får fokus på Herren. Alt går jo i en slik hurtigtogsfart, at vi ikke får med oss det viktigste: relasjonen til Ham. Derfor trenger vi at noen roper til oss: Stans! Hold opp! Noen ganger lytter vi til den stemmen. Andre ganger hører vi rett og slett ikke, og da må Herren selv stanse oss. Av og til må Han bruke harde virkemidler for å få oss til å stanse opp. Først da forstår vi at vi trenger å lære oss til å vente på Herren, lytte til Ham.

Jeg vil gjerne slippe å lære dette på den harde måten, og ber Gud gi meg ører å høre med.

Men jeg vet om tider i mitt liv, da Gud har stanset meg i min travelhet på den harde måten. Det har brakt sønderknuselse i mitt liv. Jeg har forstått at det viktigste er ikke hva jeg gjør for Ham, men hva jeg er for Ham.

Jeg har også funnet ut at jeg slettest ikke er uunnværelig.

Livet går videre uten meg, arbeidet mitt også.

Men jeg kan stå i fare for det mest verdifulle av alt: relasjonen til Herren.

For det aller, aller viktigste er nemlig å lære Herren å kjenne.

Når det gjelder Ham er det stadig noe nytt å lære, og det jeg har lært trenger å fordjupes.

Det var ikke uten grunn at apostelen Paulus ba for forsamlingen i Efesos: "Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg." (Ef 1,17)

Å kjenne er noe mer enn intelektuell kunnskap. Dette handler vel så mye, om ikke mer, om å gjøre seg erfaringer med Herlighetens Far.

Det gjør vi ikke i det tempoet som de fleste mennesker lever med, i dag. Er det Herren som sier til deg i dag: Slå ned på farten? Jammen, tror jeg det er det Han sier.

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 5

Johannes 17 inneholder et særdeles viktig punkt i den kristne tro, nemlig det som kalles for Kristi preeksistens. I den nikenske trosbekjennelsen uttrykkes dette slik:

"Jeg tror på .... èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til."

Her i Johannes 17 ber Jesus selv om at Han blir herliggjort "med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til." (v.5)

Tidligere i Johannes evangeliet kommer Han med en bekjennelse som nok sjokkerte Hans tilhørere. Han sa:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er før Abraham ble til." (Joh 8,58)

Begge disse skriftstedene avviser at Jesus bare var et menneske. De viser til fulle Hans guddommelighet. Det er en som er hevet endog over selve tiden som taler her, Han som er Gud åpenbart i kjød, det evige Ordet som var fra begynnelsen, og som selv er begynnelsen til alt som er blitt til.

Vi finner det samme i det som kalles Johannes prologen:

"I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." (Joh 1,1-3)

Når Johannes skriver sitt første brev så understreker han også i den sammenhengen Kristi preeksistens i den han skriver om både Kristi preeksistens og inkarnasjonen, når han skriver:

"... livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart hos oss." (1.Joh 1,2)

I prologen viser også Johannes at det er Kristus alt handler om. Det kommer så tydelig frem i vers tre: "Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." Om Jesus bare var et menneske, så ville Han jo ikke ha vært opphavet til skapelsen. Da ville Han ikke ha eksistert før unnfangelsen og fødelsen i Betlehemsgrotten. Men Han var før Abraham ble til.

I brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ er apostelen Paulus veldig tydelig når han skriver om nettopp Kristi preeksistens:

"Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting og alt består ved ham." (Kol 1,15-17)

At Kristus er Gud, kommet i kjød ser vi også veldig klart i det Hebreerbrevets forfatter skriver:

"Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hatet urett. Derfor, Gud, har din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre. Og: Du, Herre, la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk." (Hebr 1,8-10)

Gud har ingen dårlig dag

Jeg presenterte andaktsboken "En om dagen" tidligere denne uken. Her kommer en "smakebit". Den er hentet fra dagens andakt, og passet veldig godt til meg. De par siste dagene har jeg vært helt slått ut av hjerterytmeforstyrrelser, og da er ikke kreftene noe særlig å skryte av. Innleggelsen på Feiring er nå endelig bestemt, og det blir den 11. februar. Vel, jeg kan ikke si at jeg ser frem til den dagen, men det man må det må man. La oss lyttte til pastor Ulf Magne Løvdahl (bildet):

"Kjenner du ikke til det? Har du ikke hørt det? Den evige Gud, Skaperen av jordens ender, blir ikke trett, og Han blir ikke utslitt. Hans forstand er uransakelig. Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir Han stor styrke."(Jes 40,28-29)

Gud har ikke en dårlig dag hvor Han kjenner at Han er trett og helst vil legge seg ned og hvile ut, Han blir ikke lei. Han våker og er alltid klar til å handle. Det er en evig livskraft og styrke i Herren, Denne livskraft er Han også villig til å dele med oss. Han kommer til oss i vår svakhet, når vi er slitne og mangler krefter, så spør Han deg om du vil leve i Hans kraft. Egne krefter når ikke så langt, men Han vil gi den trette av sine guddommelige krefter.

Når livet og troen er skrøpelig og kraften føles langt borte, da kommer Gud med sine krefter til den som ingen krefter har. Hans kraft og kjærlighet kommer nær til den som stiller seg i en slik posisjon at Gud får slippe til. Du kan få legge av det du strever med hos Han. Det som tærer på kreftene og gjør deg sliten, det kan Han hjelpe deg med. Du må bare legge det over i Hans hender. Kanskje må du gi slipp på ting du strever med i tanker og sinn. Så kommer Herren og reiser opp igjen det som var slått ned. Han løfter opp den som ligger nede, og Han fyller den svake med sin kraft og legedom. Vi har en fantastisk Gud.

"En om dagen" får du kjøpt her: www.frihet.no

Å søke Guds hjerte er å søke sannheten om vårt liv

De siste årene har det vært to ting som har vært viktige for meg. En av de som har lært meg betydningen av det jeg nå skal dele med deg, er Brent Rue, mannen som sitter og blar i Bibelen sin. Brent var og er et forbilde for meg. Den høyreiste amerikanske Vineyard-pastoren døde for noen år siden av kreft, men satte djupe spor i meg.

Det handler om å søke to ting:

1) Å lære Guds hjerte å kjenne, slik det åpenbares i Jesus.

2) Å lære mitt eget hjerte å kjenne i lys av Jesus.

Det finnes intet mer givende studium enn studiet av Guds personlighet og karakter. Det er stadig nye ting å se, nye ting å oppdage. Av Hans skjønnhet. 1.Joh 1,1 har vært veldig viktig for meg i denne sammenhengen: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, DET SOM VI BETRAKTET og våre hender rørte ved, om livets Ord." Denne beskuelsen, denne inderlige betraktningen, er det vi søker gjennom stillhet i bønn og med Guds ord. Vi fordyper oss i det. Men vi søker ikke blott kunnskap. I alle mine studier og i all min bønn ligger det noe annet i bunn: jeg søker Guds eget hjerte.

Men jeg har oppdaget en ting: Når en begynner å nærme seg Guds hjerte, vil Hans nærvær bli en hellig ild som renser meg på djupet av mitt eget hjerte. Når jeg får se Hans uendelige rikdom, ser jeg samtidig min fattigdom. Dette er en guddommelig lov. Det er de i dag som tror at det ikke finnes synd mer i ens liv, etter at man tok i mot Jesus, og får se nåden. Men erfaringen hos de aller fleste av oss at det er mye som rører seg i våre hjerter som ikke er helliggjort!

I denne vår vandring med Herren må vi ta oppgjør med vår falskhet.

I Davids store botssalme heter det: "Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet." (Salme 51,8)

Sannhet er noe mer enn læresetninger. Sannhet er å kjenne Guds hjerte slik det blir åpenbart i Jesus, og det er å kjenne våre egne hjerter i lys av Guds nåde.

Men å nærme seg Gud er å gå inn i sannhetens brennende ovn, der våre sjeler blir renset fra all falskhet. Nei, jeg tenker ikke på noen skjærsild, men jeg tenker på at Den Hellige Ånd også er ild. Skal vi leve nær Gud, må ærlighet og oppriktighet styre oss. Det gjelder også om vi tror at en løgn er det eneste som kan redde oss.

Sann hellighet må begynne i hjertets innerste djup.

Treenighetens mysterium

Gud har avslørt sitt vesens hemmelighet. Alt er i Ham, også ditt eget vesens hemmelighet. Hvis Treenighetens mysterium ikke gir deg noen særlig glede, er det kanskje fordi du betrakter det utenfra, Det som gir Treenigheten sitt dypeste innhold for deg, er at du ikke står utenfor den. Du er innesluttet i den. Treenighetens mysterium kan aldri skilles fra inkarnasjonens mysterium. Når Sønnen blir menneske og trer inn i tiden, er det nettopp for å trekke mennesket inn i Treenighetens liv. I den grad du er i Sønnen og lever av Hans liv, blir du født av Faderen. Du blir som Sønnen, gjennomlyst og gjennomstrømmet av Den Hellige Ånd. Hvis du lar deg pode inn i Kristus, det sanne vintreet, da blir du Faderens barn og Åndens redskap. Treenighetens mysterium er ditt eget mysterium. Det dypeste i deg er ikke en skremmende, ukjent virkelighet. Hvis du går inn i ditt eget, uutforskede indre, er det Treenigheten du nærmer deg. Du er innelukket i Guds eget liv, Hans livsrytme er din egen sanne livsrytme. Hvis du har forstått noe av dette, da er ikke Treenigheten noe abstrakt og uforståelig for deg. Kjærlighetsforholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden blir mening og mål for alt det du er og gjør. Hele ditt kristne liv skjer i Treenighetens evige omfavnelse. (Wilfrid Stinissen)

Å be Guds navn, del 6: Adonai

Adonai er det hebraiske ordet for "Herre", et navn som innebærer en relasjon: Gud er Herren, og vi er Hans tjenere. Ikke omvendt, slik Gud ofte presenteres i det moderne samfunnet, hvor Gud ofte skapes i menneskets bilde. Ordet Adonai fremkommer mer enn 300 ganger i Det gamle testamente. Når vi ber til Adonai, så fortell Ham da at du overgir alle aspekter av ditt liv til Ham. Be om nåde til å bli den slags tjener som er rask til å adlyde og overgi seg til Guds vilje. Husk at det er Herren vi tiltaler, Han som er "Gud om alle mann var døde, om alle land lå øde". Nøkkelordet i denne sammenhengen er:
"Min sjel, du har sagt til Herren: Du er min Herre, jeg har intet gode foruten Deg." (Salme 16,2) I den nye pakt presenteres Jesus som vår Herre. Det er jo fordi Han er Gud: "Derfor har også Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham Navnet som er over ethvert navn, for at i Jesu Navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, for at hver tung eskal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære." (Fil 2,9-11) Mer enn noensinne trenger vi å betone denne siden ved Gud, i en tid som til de grader misbruker ordet at "Gud er kjærlighet." Gud er også Herren, den vi i ærbødighet og ærefrykt bøyer oss for og gjør etter Hans ord.

Å be Guds navn, del 5: Yahweh

Navnet Yahweh - yah-WEH forekommer mer enn 6.800 ganger i Det gamle testamente. Du finner det i alle bøkene i Det gamle testamenete, med unntak av Ester, Forkynneren og Salomos Høysang. Det er det hellige, personlige navnet på Israels Gud. Dette navnet ble kun uttalt muntlig, og bare av prestene som tilba i Templet i Jerusalem. Etter ødeleggelsen av Templet i år 70 etter Kristus, ble ikke navnet uttalt i det hele tatt. Adonai ble brukt som en erstatning for Yahweh, eller Jahve som vi skriver det på norsk, der hvor navnet Yahweh forekommer i en bibeltekst. Yahweh er det navnet som er nærest knyttet til Guds forløsende gjerning i historien til det utvalgte folket Israel. Vi kjenner Gud på grunn av det Han har gjort. Når du ber til Yahweh, så husk da at Han er den samme Gud som kommer nær til deg for å frelse deg fra syndens tyranni, på samme måte som Han frelste Sitt folk fra slaveriets tyranni i Egypt. Et nøkkelord i denne sammenhengen er 2.Mos 3,14-15: "Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere. Så sa Gud til Moses: Så skal du si til Israels barn: Herren (Yahweh), deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, så skal de kalle meg fra slekt til slekt."

Det finnes flere løfter som er knyttet til navnet Yahweh. La meg nevne to av dem:

"For Herren skal være din tillit, og han skal bevare din fot så den ikke blir fanget." (Ord 3,26)

"Herrens navn er et fast tårn, til det løper den rettferdige og blir berget." (Ord 18,10)

Å be Guds navn,del 4: Yahweh Yireh

For en tid tilbake startet jeg på en serie hvor jeg presenterer de ulike navnene på Gud, slik de fremkommer på hebraisk. Jeg tar opp igjen denne serien nå, du vil finne de andre artiklene ved å klikke på etikettene. Meningen med disse artiklene er at du kan bruke de ulike navnene på Gud når du ber. De åpenbarer noe av Hans vesen, Hans karakter, Hans personlighet.

Abrahams, Isaks og Jakobs Gud åpenbarer seg som Yahweh Yireh - Den Gud som forsørger

Nøkkelordet her er 1.Mos 22,13-14: "Abraham så da opp, og se - bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn. Og Abraham kalte dette stedet: Herren ser. Derfor blir det sagt den dag i dag: På Herren berg skal han la seg se."

Det hebraiske ordet raah som ordet yireh stammer fra betyr å se. Men det kan også oversettes å sørge for. Siden Gud er den som ser både fremtiden, nåtiden og fortiden, så er Han i stand til å ta del i og sørge for det som trengs. På engelsk har vi et ord som "provision". Det er interessant at dette ordet er sammensatt av to latinske ord som betyr "å se på forhånd".

Når vi ber til Yahweh Yireh så ber vi til den Gud som ser situasjonen vi er i før vi kommer i den, og som er i stand til å sørge for våre behov!

Det er også interessant å merke seg at første gang dette navnet på Gud blir åpenbart, så skjer det på Moria-berget. Hvilket berg er dette? Det er det berget hvor Templet i Jerusalem sto! Det er dette berget som det henvises til i 1.Mos 22,14.

Dette stemmer også veldig godt overens med en profeti om endens tid, hvor det heter i Jes 2,2-3:

"Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedninegfolk skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opptil Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem."

Herren kjenner meg

Et ord fra Salmene stanset meg da jeg skulle gå til sengs i går kveld. Du kjenner det sikkert, for det står i en av de mest siterte salmene, nemlig Salme 139: "Herre, Du har ransaket meg og kjenner meg. Hvor jeg enn sitter eller står, så vet Du det. Langt borte fra, kjenner Du min tanke." (v.1-2) Finnes det noen større trygghet enn den å være "kjent av Gud"? Neppe. Han som skapte meg, er også den som kjenner meg, og da i betydningen virkelig kjenner meg. Han ser alt. Jeg er gjennomskuet - men dog elsket. Han kjenner mine svake sider, så vel som de sterke, Han vet om når jeg gjemmer meg, og kjenner meg redd, Han kjenner min feighet og mitt mot. Han kjenner motbakkene, og medbakkene. Jeg på min side kjenner at det gjør godt å vite at Herren kjenner meg. Og at jeg kan kjenne meg trygg. Hos Ham kan jeg gjemme meg, ja søke tilflukt på den onde dag, og hos Ham finner jeg et hvilested for en trett kropp, og trette tanker. I en annen salme, kanskje likeså kjent og kjær, nemlig Salme 91 heter det: "Den som bor i Den Høyestes skjul, skal hvile under Den Allmektiges skygge. Jeg vil si til Herren: Han er min tilflukt og min festning, min Gud, jeg vil sette min lit til Ham." (v.1-2) Akkurat nå kjenner jeg at jeg vil bo i Den Allmektiges skjul. Jeg vil gjemme meg der. Ikke fordi jeg vil stikke av fra hverdagen og virkeligheten, men fordi jeg av og til kjenner et veldig stort behov for å krype opp på Pappas fang og bli der. Der er jeg nemlig 100 prosent trygg, elsket og bekreftet. Abba Far, elsker meg.

Gud vår Fars karakteregenskaper

Jeg har lenge vært opptatt av farsbildet vårt. Det influerer så mye av vårt liv, på godt og på vondt. Den Hellige Skrift tegner et varmt og personlig bilde av Gud som Far, og noen av de viktigste karaktertrekkene jeg har funnet er disse:

Skaper. Vår himmelske Far er den som gir sine elskede barn del i liv som er en del av Hans egen karakter og personlighet: "For i ham er det vi lever og rører oss og er til." (Apgj 17,26)

Beskytter. Vår himmelske Far er en som i sin kjærlighet beskytter, veileder, forsvarer og gir sine barn ly: "Hvor dyrebar er din miskunnhet Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge." (Salme 26,8)

Forsørger. Vår himmelske Far er den som i kjærlighet er delaktig i våre hverdagsliv og som sørger for hvert behov Hans barn har: "Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette." (Matt 6,31-32)

Instruktør. Vår himmelske Far leder, veileder og instruerer våre liv for vårt aller beste: "Mine barn, hør på en fars tilrettevisning, og gi akt, så dere kan lære klokskap." (Ord 4,1) "Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye." (Salme 32,8)

Rettleder. Vår himmelske far tar seg tid til å korrigere og disiplinere sine barn fordi Han elsker dem: "Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg! For den Herren elsker, den refser han, slik som en far gjør med den sønn han har kjær." (Ord 3,11-12)

Forløser. Vår himmelske far tilgir sine barn og frir dem ut fra alt de er bundet av: "Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet....Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham." (Salme 103,8 og 12-13)

Trøsteren. Vår himmelske far er den som kan trøste og oppmuntre oss: "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød. så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trlst vi selv får fra Gud." (2.Kor 1,3-4)

Guds fravær, del 2

Å møte Gud ansikt til ansikt vil alltid innebære en krise i våre liv. Det lyder kanskje merkelig, for er ikke Gud en kjærlig, omfavnende Far? Jo, men vi er samtidig menneske. Og som menneske møter vi Den opphøyede, hellige Gud. Gud er samtidig makt, Gud er sannhet og Gud er absolutt renhet. Alt dette, ja bare en av disse sidene ved Gud, kan virke skremmende. Slik beskrives da også de møtene som Bibelens personer har med Gud. Og det var slett ikke slik at det bare var mennesker i den gamle pakt som opplevde det slik. Når Peter, Jakob og hans bror Johannes blir med Jesus opp på et høyt fjell, og de hører Guds røst fra himmelen, leser vi at da disiplene hørte denne røsten "falt de ned på sitt ansikt og ble meget redde." (Matt 17,6) Når Johannes, han som hadde et så nært forhold til Jesus, fikk et møte med Kristus Allherskeren på klippeøya Patmos i Egeerhevet, leser vi: "Da jeg så Ham, falt jeg som død ved føttene Hans." (Åp 1,17)


Gud være takk for at Han ikke alltid åpenbarer seg når vi ønsker å møte Ham, for vi vil ikke kunne utholde et slikt møte, om Han kom i all sin makt og herlighet. Peters reaksjon når Han ser Jesu makt, er: Gå bort fra meg, jeg er en syndig mann.


Men alle møter med Gud er ikke slik.


Gud møter oss også i favnende raushet. I Kristus.


Det finnes også situasjoner i våre liv, hvor Gud blir fraværende, ganske enkelt fordi vi ikke er der for å ta imot Ham! Vi vil ha noe fra Ham, men ikke Ham selv. Snakker vi da egentlig om et forhold? Er et forhold basert på at det finnes bare en mottager?


Og la meg ta med dette til slutt i dagens artikkel om dette emne: Så lenge som vi selv er ekte, så lenge vi på en sann måte er oss selv, kan Gud være nærværende og handle på vegne av oss. Men når vi forsøker å være noe annet eller noen annen som vi ikke er, finnes de ingenting å si eller å få. Vi blir fiktive personer, vi konstruerer en uvirkelighet - og Gud trer tilbake. Er vi sanne og ekte i dag?

Komme Ditt rike! Del 1

Jesus lærte oss å be: "Komme Ditt rike!" (Matt 6,10) Den bønnen burde vi be ofte. Det er en bønn etter Guds hjerte. For Hans lengsel er å se Guds rike manifestert på jord.


En som har betydd en god del for mitt teologiske ståsted er Ern Baxter (1914-1993). Han var en selvlært pinseteolog fra Saskatoon i Canada, født av gudfryktige foreldre. 17 år gammel begynte han å forkynne Guds ord, og fortsatte med det inntil han døde i San Diego i California i en alder av 79 år. Fra 1947-1954 reiste han sammen med helbredelsespredikanten William Branham, og talte til hundretusenvis av mennesker. Han brøt med Branham da denne begynte å lære ting som ikke var forenelig med Guds ord. Ern Baxter var en av medlemmene av den såkalte Fort Lauderdale kretsen, sammen med Don Basham, Derek Prince, Charles Simpson og Bob Mumford. Ern Baxter var en uredd og kompromissløs forkynner av Guds Ord.


Det var Ern Baxter som lærte meg å be Salme 24,1 hver morgen: "Jorden hører Herren til, og alt som fyller den og de som bor i den."


Når vi ber denne bønnen hjelper det oss til å skape en bevissthet om det som handler om Guds rike, og hvem som er den egentlig Herre. Det er ikke "denne verdens fyrste", men Gud.


Når Dr. Moffat skulle oversette Det nye testamente oversatte han Guds rike med "Guds herredømme." Jeg liker denne oversettelsen veldig godt. Den understreker hva Guds rike handler om. Ern Baxter gav dette riket følgende definisjon:


"Det er den manifesterte autoriteten til en uendelig kjærlig og hellig Gud. Det er Hans autoritet som trer inn i tiden/rommet og bringer mennesket til villig lydighet til Guds orden."


Guds ord forteller oss om Guds endelighet: det er ingen før Ham, og det er ingen ved siden av Ham. Han tar ikke ordre fra noen. Han er ikke skapt av noen. Ingen kan lære Ham noe, for det er ikke noe Han ikke vet. Han er Gud av det evige nå.


I Salme 103,19 kan vi lese: "Herren har grunnfestet sin trone i himmelen, og Hans rike hersker overalt."
Ern Baxter sier i en av sine prekener: "Han er Gud, som ut av sitt evige nå, talte tiden og rommet og jorden til å eksistere. Han er utenfor dette i sin mektige autoritet, samtidig som Han er involvert i dette i sin inkarnerte ydmykhet.


Vi skal i neste artikkel se hvordan Guds rike er bygget på orden.


(fortsettes)

Endelig hjemme!

Jeg har tenkt på det mange ganger. Særlig på strabasiøse reiser, for eksempel langs elendige veier på øde strekninger i Russland: Hvor godt det skal bli å komme hjem! Jeg stortrives nemlig hjemme. Der kan jeg hvile, slappe av, være meg selv. Der er jeg sammen med mine, som er glad i meg. Vi bor i et hus med storslagen utsikt over Mjøsa, med en liten hage, og med det vi kaller Hundremeterskogen rett ved siden av. Men likevel: Dette er ikke mitt endelige hjem. Det finnes ikke her i verden, men i himmelen. Bibelen kaller oss "fremmede og utlendinger på jorden," (Hebr 11,13) og minner oss om at "vårt borgerskap er i himlene." (Fil 3,20) I Salme 23,6 står det: "Sannelig, bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager. Og jeg skal bo i Herrens hus til evig tid." Jeg ser fram til å flytte hit. Endelig slippe sykdommens herjinger i kroppen, slitenheten og uroen.

Men først og fremst gleder jeg meg veldig til at i himmelen er vi sammen med Gud. Jeg leste en gang noe som den kjente sangforfatteren Fanny Crosby sa, som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fanny Crosby som har skrevet mer enn 2000 sanger -som Salige visshet, Hold meg nær til ditt kors, Hele veien går Han med meg, ble født blind. Hun sa: Om jeg skulle få anledning til å leve en gang til, ville jeg også være født blind. For når jeg døde, var det første ansiktet jeg fikk se Jesu ansikt!" Himmelen er mange ting, men den viktigste er denne: Himmelen er Guds hjem. Det er der Gud bor. Jeg gleder meg slik over ordene til apostelen Paulus i 1.Tess 4,17: "Og så skal vi alltid være med Herren." Det står slik å lese i Åp 21,3-4:

"Se, Guds bolig er hos menneskene, og Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk. Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte."

Å be Guds navn: EL OLAM

EL OLAM er det hebraiske navnet for den Gud som ikke har noen begynnelse eller ende. Den Gud for hvem en dag er som tusen år og tusen år som en dag. Hans planer står til evig tid. Når vi ber til Den Evige Gud, så ber vi til den Gud hvis Sønn er kalt Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Han er den Gud hvis kjærlighet varer til evig tid. Nøkkelordet i denne sammenhengen er 1.Mos 21,32-33: "På den måten sluttet de en pakt i Be'er-Sjeba. Så brøt Abimelek opp sammen med Pikol, øverstkommenderende for hæren hans, og de vendte tilbake til Filisterlandet. Abraham plantet et tamarisktre i Be'er-Sjeba, og der påkalte han Herrens, (EL OLAM) Den Evige Guds navn." Når jeg leser om dette navnet på Gud, tenker jeg på den store forskjellen mellom mennesket og Den Evige Gud. Våre dager er begrenset og talte, men ikke Guds. Han er fra evighet til evighet. Det gir meg en egen trygghet. Han skal ikke opphøre å eksistere. Om andre tilganger opphører: en jobb, en inntekt, min helse, - så forblir Den Evige Gud. Det er virkelig et takkeemne.