Herren kjenner meg

Et ord fra Salmene stanset meg da jeg skulle gå til sengs i går kveld. Du kjenner det sikkert, for det står i en av de mest siterte salmene, nemlig Salme 139: "Herre, Du har ransaket meg og kjenner meg. Hvor jeg enn sitter eller står, så vet Du det. Langt borte fra, kjenner Du min tanke." (v.1-2) Finnes det noen større trygghet enn den å være "kjent av Gud"? Neppe. Han som skapte meg, er også den som kjenner meg, og da i betydningen virkelig kjenner meg. Han ser alt. Jeg er gjennomskuet - men dog elsket. Han kjenner mine svake sider, så vel som de sterke, Han vet om når jeg gjemmer meg, og kjenner meg redd, Han kjenner min feighet og mitt mot. Han kjenner motbakkene, og medbakkene. Jeg på min side kjenner at det gjør godt å vite at Herren kjenner meg. Og at jeg kan kjenne meg trygg. Hos Ham kan jeg gjemme meg, ja søke tilflukt på den onde dag, og hos Ham finner jeg et hvilested for en trett kropp, og trette tanker. I en annen salme, kanskje likeså kjent og kjær, nemlig Salme 91 heter det: "Den som bor i Den Høyestes skjul, skal hvile under Den Allmektiges skygge. Jeg vil si til Herren: Han er min tilflukt og min festning, min Gud, jeg vil sette min lit til Ham." (v.1-2) Akkurat nå kjenner jeg at jeg vil bo i Den Allmektiges skjul. Jeg vil gjemme meg der. Ikke fordi jeg vil stikke av fra hverdagen og virkeligheten, men fordi jeg av og til kjenner et veldig stort behov for å krype opp på Pappas fang og bli der. Der er jeg nemlig 100 prosent trygg, elsket og bekreftet. Abba Far, elsker meg.