Opplevelser med Jesus på fjellet

Edin Løvås sier at Jesus var fjellklatrer! Jeg tror han har aldeles rett. Israels høyeste fjell - Hermon (bildet), er et imponerende skue. Fjellet ligger på grensen mellom Syria og Libanon, og har en høyde på 2814 m.o.h. Når vi leser i Mark 9,2: "Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, der de var avsides, for seg selv," så var nok det Hermon. Tradisjonen har pekt ut Tabor, men det understrekes jo nettopp at fjellet var "høyt". Forleden leste jeg Oswald Chambers utlegge dette verset fra Mark 9,2 slik:

"Vi har allesammen hatt stunder på fjellet, når vi har sett tingene fra Guds synspunkt, og vi har ønsket å bli deroppe; men Gud vil aldri la oss få bli der. Prøven på vårt åndelige liv er om vi har evne til å stige ned; hvis vi bare har kraft til å stige opp, er det noe i veien med oss.

Det er stort å være på fjellet med Gud, men et menneske kommer dit bare for at han etterpå kan komme ned blant dem som er besatt av djevler, for å løfte dem opp. Vi er ikke skapt for fjellene eller for morgendemringen og estetisk henrykkelse; det kan vi få i inspirerte øyeblikk og bare i dem. Vi er skapt for dalen, for våre dagligdagse omgivelser, og det er der vi skal vise hva vi duger til. Åndelig selviskhet ønsker alltid å få nye øyeblikk på fjellet. Vi føler at vi kunne tale og leve som engler hvis vi bare kunne bli på fjellet. De opphøyde stunder er unntak; de har betydning i vårt liv med Gud, men vi må vokte oss for at vi i åndelig selviskhet skal ønske å beholde dem bestandig.

Vi vil gjerne tro at alt som hender skal bli til nyttig belæring; men det skal bli noe bedre enn belæring, nemlig til karakter. Fjellet skal ikke lære oss noe, men gjøre oss til noe. Det ligger en snare i den tanken: Hva skal dette tjene til? I åndelige saker kan vi ikke gjøre våre beregninger etter den linjen. Øyeblikkene på fjellets topp er sjeldne øyeblikk, og de har sin betydning i Guds plan.