På vei til Rom?

Alle veier fører til Rom, heter det i et ordtak. Og slik vil noen ha det til å være, når de leser om, eller hører om mennesker, som ber tidebønner, har ikoner på veggene eller uttaler seg positivt om f.eks Peter Halldorf, snakker om kontemplasjon eller Jesusbønnen, eller til og med er del av en kommunitet. Jeg har støtt på noen i det siste som hardnakket påstår, og kommer med bekymret meldinger til noen av mine venner, om at jeg er i ferd med å bli katolikk! Jeg merker kulden fra noen som vegrer seg for å hilse på meg av denne grunn.

Nå kan jeg betro disse og alle bloggens lesere at jeg slett ikke er på vei til Rom, heller ikke er jeg noen "skap-katolikk". Jeg har heller ikke gått i den nå etterhvert så berømte "tenkeboksen", hvor man kommer ut igjen ribbet for tidligere konservativt bibelsyn.

Men jeg legger ikke skjul på at jeg har en sterk lengsel etter den kristne tros originalutgave. Hos den tidlige kirkens skrifter, hos ørkenfedre og ørkenmødre, russiske staretser, blant munkene på Athos, eller fra de keltiske områdene, har jeg funnet noe slitesterkt, velprøvd som jeg tror vi i vår rotløse, selvdyrkende individualistiske tid trenger. Som årene har gått er jeg blitt så inderlig lei av protestantismens, og ikke minst pinsekarismatikeres fokusering på stadig nye trender, oppsplitting i nye grupper, det heseblesende jaget etter aktiviteter og underholdning. Den ene mener så, og den andre slik. Og blir vi ikke enige, nei da starter vi en ny menighet, litt lenger ned i gata. Vi leser alle Bibelen, men kommer frem til svært så ulike standpunkter. Alle kan ikke være rett. Som om ikke dette var nok, så merker vi og erfarer vi et stort frafall fra troen fra mennesker som vender seg bort fra hva Bibelen har å si om flere moralske spørsmål.

Jeg har gode venner i Romerkirken, noen av dem har en Jesusbegeistring og et bønneliv, som inspirerer meg, og som gjør meg sulten på at Gud skal møte meg.

Men jeg er altså ikke blitt, eller har noen planer om å bli, romersk-katolsk. Man blir jo heller ikke romersk-katolsk fordi man ber tidebønner! Den praksis har ikke bare fulgt Kirken siden Kirkens grunnleggelse, men den har fulgt vår eldre bror, jødene, i flere tusen år.

De oldkirkelige bekjennelsene: den apostoliske, nikenske og athanasianske trobekjennelsen, mener jeg gir et fullgodt uttrykk for Den udelte kirkes lære. Søker man å finne det Judas skriver om i Jud 3: "den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert", så finner man den her. For meg har det vært godt å kunne hvile i Kirkens tro, ikke finne min egen.

Blant mine venner finner du ortodokse og koptiske munker - jo, jeg innrømmer at jeg kjenner meg svært hjemme hos dem. Så annerledes, så ekte, så inderlige, så Kristus-sentrerte. Med djupe erfaringer av Gudsnærværet. Jeg finner faktisk mer ekte kristen tro hos disse enn mange av de pengejagende, dresskledde showmakerne i enkelte pinsekarismatiske sammenhenger som roper og skriker, later som de er fulle av Ånden og raver rundt i lokalet, eller kommer med den ene merkverdige bibelutleggelsen etter den andre. Om de i det hele tatt leser fra Bibelen.

Gi meg da heller en time sammen i stillhet, enten i et kloster, en gammel steinkirke, avbrutt av tidebønnene eller Jesusbønnen!

Ikke på vei til Rom, men på vei tilbake til originalen. Den veien har jeg gått siden 1988, da jeg for første gang trådte over dørtersklen til et ortodoks kloster, den gangen på Sivesindshøgda, på Toten! Ikke så lenge etter at jeg ble en kristen i 1972, leste jeg mine første kristne bøker, skrevet av ortodokse teologer. Så for meg er ikke dette noe som plutselig har opptrådt som del av en eller annen slags "bølge" eller trend. Jeg har vært vant til å forholde meg til ikoner, Jesusbønnen, kontemplasjon, det indre bønnelivet, tidebønner i mer enn 20 år. I dag leser jeg i noen av de siste pinsekarismatiske bøkene som er på det norske markedet, om kontemplasjon. Nærmest som om det var noe helt hypermoderne! Det kjennes litt underlig, samtidig er jeg takknemlig for at flere mennesker får stifte bekjentskap med noe som har vært, og er en så viktig del av mitt liv som nettopp kontemplasjonen.

Men jeg er så inderlig lei av de som trekker så raske slutninger, som kobler kontemplasjon til noe okkult, som ikke har lest noe særlig kirkehistorie, men konkluderer og bedømmer på svært sviktende grunnlag. I enkelte miljøer - bare man nevner ordene: ikon, kontemplasjon, kirkefedre eller ørkenfedre, så er dommen falt. Da tiskes det og hviskes det i kriker og kroker, og man har båssatt et menneske, hvor det nok ikke hører hjemme!

Få av de som har hatt spørsmål rundt den veien jeg har valgt å gå, har kommet til meg, for å spørre. Enkelte har sterke meninger om meg, uten aldri å ha snakket med meg. Det kjennes litt underlig ut. Men det jeg har funnet er som skatten i åkeren. Man kjøper jordstykket, for å sikre seg den!

Jesusbønnen, stillheten, kontemplasjon, ørkenfedre, tidebønnene, ikonene, trosbekjennelsene , den keltiske arven - alt dette har beriket min tro og min hverdag. Min vei går tilbake til kildene.