Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 7

Det fortelles at John Wesley (bildet) ivret slik for å gjennopplive De 12 apostlers lære (Didache) om fasten, at han oppfordret de første metodistene til å faste på onsdager og fredager. Faktisk avslo han å ordinere nye metodistprester hvis de ikke fastet på de to ukedagene, i henhold til Didache.

I 1756 utlyste den britiske kongen en dags faste og bønn på grunn av trusselen om en fransk invasjon. John Wesley skrev i sin dagbok den 6. februar:

"Fastedagen var en fantastisk dag, som London knapt har sett i generasjoner. Hver eneste kirke i byen var overfylt, og hvert ansikt var preget av stille alvor. Det er sant at Gud hører bønn, og det vil enda en gang bli en forlengelse av freden." I en fotnote til denne teksten skriver han: "Botsstemningen ble snudd til jubel over hele landet, for den franske invasjonen er blitt avverget."

Vi finner mange eksempler på felles faster i Bibelen. De ble gjerne utlyst i forbindelse med fare. Dette finner vi blant annet eksempel på hos Joel: "Blås i basunen på Sion, tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling!" (Joel 2,15) Et konkret eksempel på dette i Israels historie er da Juda blir invadert. Da kaller Josjafat folket til faste: "Etter dette skjedde det at folket i Moab, sammen med folket i Ammon og noen fra ammonittene kom til å stride mot Josjafat. Så kom det noen til Josjafat og sa: Det er kommet en stor mengde mot deg fra den andre siden av sjøen, fra Syria. De er i Haseson-Tamar, som er En-Gedi. Josjafat ble redd og vendte ansiktet mot å søke Herren. Han ropte ut en faste over hele Juda. Så samlet Juda seg for å be om hjelp fra Herren. Fra alle byene i Juda kom de for å søke Herren." (2.Krøn 20,1-4)

Vi vet også at som et svar på forkynnelsen til Jona fastet hele byen i Ninive, og før de landsforviste jødene skulle reise tilbake til Jerusalem fra Babylonia, lyste Esra ut en faste der de ydmyket seg og ba om beskyttelse op en farefull reise:

"Så ropte jeg ut en faste der ved Ahvaelven, så vi kunne ydmyke oss for vår Guds ansikt. Vi skulle søke Ham, så vi kunne få den rette veien for oss og våre små og alt vi eide. For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden på veien. For vi hadde talt til kongen og sagt: Vår Guds hånd er over alle disse som søker Ham, for at det skal gå dem godt. Men Hans makt og Hans vrede er over alle dem som forlater Ham. Så fastet vi og ba vår Gud inderlig om dette, og Han svarte på våre bønner." (Esra 8,21-23)

På Sakarjas tid ble det holdt fire regelmessige faster: "Så sier hærskarenes Herre: Fasten i den fjerde måneden, fasten i den femte, fasten i den sjuende og fasten i den tiende skal bli til fryd og glede og gode høytider for Judas hus. Elsk derfor sannheten og freden." (Sak 8,19) Og vi vet at fariseerne på Jesu tid fastet to ganger i uken (Luk 18,12)

I nytestamentlig tid så er det slik at selv om en regelmessig eller ukentlig faste har stor betydning, så er det ingen regel som binder oss. Det finnes ingen bud som påbyr faste. Men når det er slik at det ikke er noen lov som binder oss, så er ikke det ensbetydende med sløvhet! Det gir oss andre muligheter. Vi er frie til å faste når som helst! For apostelen Paulus betydde den friheten han hadde i Kristus, at han "fastet ofte". (2.Kor 11,27) Avhengig av hva slags kirkelig tradisjon man er en del av, så har vi også fastetiden i kirkeåret. Vi skal komme tilbake til betydningen av denne, men den gir oss mange muligheter til å leve enklere liv.

(fortsettes)