En poustinik i sin poustinia

Russland har en rik åndelig arv å ivareta og føre videre. Derfra har jeg da også selv hentet mye inspirasjon og veiledning til eget trosliv.

På russisk finnes det to ord, eller begreper, som forteller noe om denne arven, og det er ordene poustinik og poustinia. Ordet poustinia er egentlig et helt vanlig russisk ord for ørken. Men det har kommet til å stå for bønn, avsondrethet, stillhet, veiledning. For en russer betyr "poustinia" et stille sted, som mennesker kan besøke, for å finne Gud. Et slikt sted kan være en koie i skogen, eller et rom spesielt innviet for en slik tjeneste. En poustinik er en person som bor eller oppholder seg i sin poustinia. Han eller hun kan leve der avsondret fra omverdenen, i bønn, eller de kan leve i bønn og samtidig gi åndelig veiledning. Det siste er det vanligste.

Mens den tidlige kirkens medlemmer søkte ut i den egyptiske ørken, i titusener, for å søke Gud i stillheten, dro russerne inn i sine endeløse skoger. Der, i enkle koier eller hytter, levde menn og kvinner som hadde innviet sitt liv til å be, og søke Herrens nærhet. Hit fant mennesker veien, slik de gjorde det i den egyptiske ørken. Inn i de russiske skogene finner mennesker fremdeles veien til disse åndelige veilederne. Etter at kommunismen falt som et korthus, har Den ortodokse kirke igjen fått tilbake mye av sin opprinnelige plass, i det russiske samfunnet.

Mitt kall er også mer og mer blitt kallet til en poustinik. Når bokmanuset blir ferdig denne uka, kommer jeg til å oppholde meg mer i min poustinia, bønnekoia som har fått navnet Mamre. I går var jeg så heldig å få tilbringe litt tid der inne igjen. Jeg stortrives på de 7,5 kvadratmetrene. Her har jeg en liten bokhylle, et lite bord, to benker og en Jøtulovn. På veggene henger noen av mine ikoner. Rundt koia suser det i granskogen, og oppe fra åskammen ser jeg ned på en vakker sjø. Det har fått navnet Skumsjøen, og ikke uten grunn. Det hender det blåser opp her inne på skogen. I går var det elgjegere ute. Jeg hørte hunden deres hadde los, men noe skudd hørte jeg ikke den tiden jeg var der.

Nå er jeg i ferd med å avslutte manus til boken om Abraham Guds venn. Det ser jeg frem til, nå føler jeg tiden er inne til å la flere lese det som jeg har arbeidet med så lenge. Abraham har fulgt meg i mange år nå, hans historie har inspirert meg, utfordret meg og gledet meg. Kanskje vil neste bok handle om de dype russiske skogene, og den åndelige arven vi har fått fra Serafim av Sarov, den hellige Sergius av Radonezh, den hellige Nilus av Sora, eller den hellige Aleksandr av Svir. Gir Herren styrke og inspirasjon ser jeg ikke bort fra det.

Dagens bloggbilde er et bilde av en poustinia, men den er ikke min - dessverre. Jeg skulle gjerne hatt en på denne størrelsen.