Betjent av engler hver søndag

Bloggen Monastisk er i dag oppdatert med en artikkel om Hl.Onouphrios, som levde som eneboer i den egyptiske ørken i 70. Hver søndag kom det engler med nattverdelementene til ham, slik at han kunne feire Herrens måltid. Se

http://www.monastisk.blogspot.com for mer

Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd

Det er kanskje på sin plass å forklare hvem som er avbildet på den nye headeren til bloggen, og hvorfor nettopp disse bildene er valgt.

Til venstre er det bilde av Jesus, hvor Hans jødiske røtter er understreket i klærne Han bærer. Så er det bilde av brød og vin, for å understreke den nåde og det liv som gis oss gjennom eukaristin eller nattverden. Uten kan en kristen ikke leve. Herren selv sier: "Jeg er livets brød" (Joh 6,48). Og: "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham." (Joh 6,56)

Så følger to bilder av to menn, den ene Serafim av Sarov (bildet) og Antonius den store, pioneren blant ørkenfedrene. Disse to skal jeg si litt mer om, hvorfor nettopp disse to har hatt og har stor betydning i mitt liv. Jeg begynner med Serafim av Sarov:

Serafim av Sarov - eller Prokorus - som var hans døpenavn, etter de syv diakonene som ble valgt i Apgj 6 - ble født inn i en kjøpmannsfamilie i Kursk i 1759. 10 år ble han rammet av en hard sykdom men ble mirakuløst helbredet. Etter først å ha vandret på beina hele den lange veien til Kievs berømte klippekloster, dro Serafim til klostret i Sarov, der han trådte inn som novise, 19 år gammel. I likhet med de tidligste klostrene i den tidlige kirkens historie i ørkenen i Egypt og Syria lå Sarov langt fra bebyggelsen. Klostret lå djupt inne i de vidstrakte russiske skogene, og ble derfor kalt for Sarov's "ørken".

De første årene i klostret i Sarov ble Serafim viet til munk, diakon og prest. Han trente seg selv i lydighet og arbeidet i skogen. Åndelig fikk han næring fra gudstjenestefeiringen i klosterkirkene, lesningen og studiene av Den Hellige Skrift, kirkefedrene og de asketiske munkenes liv og eksempel.

I 1794 fikk Serafim - da 35 år gammel - tillatelse av klostrets abbed til å leve som eneboer. Han slo seg ned i en koie, seks kilometer fra klostret, og det var på denne tiden at ryktet om ham som en åndelig vis munk begynte å gå. Han ble det russerne kaller en "starets". Mange er de som kom til den lille skogskoien for å få åndelig råd og veiledning.

I 1804 kom to røvere til hans skogskoie inne i ødemarken for å stjele de verdigjenstander som de trodde måtte finnes der. De slo nesten Serafim ihjel, men fant bare noen poteter i et hjørne av koia. Etter denne hendelsen gikk han med bøyd rygg resten av livet, og nesten alltid med en kjepp.

Noen år senere ble han kalt tilbake for å leve i klostret. I tre år levde han inne på cellen sin uten å vise seg for noen. Ikke engang munken som kom til ham med mat - surkål og svart brød - fikk se hans ansikt. Ikke mye er kjent fra disse årene. Hva gjorde han? Med høy røst leste han Evangeliene og spesielt Apostlenes gjerninger, og han kommenterte også innimellom. Og så ba han Jesusbønnen. Det var alt.

En dag åpnet Serafim sin dør og kom ut. Ryktet om dette spredte seg raskt og fra alle hjørner av Russland begynte folk å strømme til klostret for å få åndelig veiledning. Serafim av Sarov døde den 2. januar 1833, stående på kne i bønn.

Gjennom årenes løp har jeg lest mye om Serafims liv og det han selv har skrevet. Hans liv i bønn, ikke minst de årene ute i de øde skogene, har både fascinert meg og utfordret meg og vært til stor hjelp for mitt eget liv og det valg jeg har tatt om å følge Jesus. Stadig finner jeg noe fra Serafim av Sarovs liv som er til hjelp for mitt åndelige liv. I bønnekoia mi har jeg flere ikoner av ham, det har jeg også i mitt arbeidsværelse. De minner meg om kallet til å trekke seg tilbake og leve 100 prosent for Jesus, samtidig som man er til for andre mennesker.

Det er Serafim av Sarov som har sagt: "Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd."

Siden han har hatt og har en slik betydning for mitt eget liv var det også naturlig at han ble en av de som pryder headeren på bloggen. Og bildet av ham synes jeg illustrerer mye av hans liv: Ute i skogsødet, knebøyende i bønn, med korset rundt sin hals, mens han drikker av bekken - et bilde på det levende vann.

Bibelske personer med livslange kall til avsondrethet

Bloggartikkelen med tittelen "Faren for åndelig turisme" (se nedenfor) adstedkom et spørsmål: "Hadde du noen eksempler i Bibelen på livslange "eneboere", Bjørn Olav?" Fordi svaret krever mer enn en kort notis i kommentarfeltet, velger jeg å svare på spørsmålet på denne måten:

Johannes Døperen er kanskje det fremste eksemplet. Om barndommen og hans første manndom, heter det om Johannes at han "vokste og ble sterk i ånden, og var i ødemarken til den dag han ble ført frem for Israel." (Jfr Luk 1,80) Hans liv i Judeas ørkenområder var preget av den største enkelhet: "Johannes var kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og hans mat var gresshopper og vill honning." (Matt 3,1) Johannes er jo også det klassiske eksemplet på at mennesker søker seg til mennesker som modellerer et liv slik Johannes gjorde. Folk kom til ham i store skarer. "Da drog Jerusalem og hele Judea og hele landet ved Jordan ut til ham..." (Matt 3,5)

Et annet eksempel er profeten Elias, og hans opphold ved bekken Krit, hvor ravner sørger for hans daglige føde, jfr 1.Kong 17.

Paulus oppholdt seg i den arabiske ørken, en lengre periode, jfr Gal 1,17. Han hadde også en stille periode i Damaskus, som har vart i tre år, jfr Gal 1,17-18.

Hebreerbrevets forfatter omtaler en gruppe ikke navngitte personer. Om disse heter det: "Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler." (Hebr 11,38)

Kan disse menneskene være de mange profetene som ikke er navngitt? Noen profeter fremstår jo da også i Det gamle testamente med navn, men vi kjenner ikke deres bakgrunn? Er det disse Hebreerbrevets forfatter sikter til? Vi vet jo også at enkelte av de mer kjente profetene hadde profetdisipler. Disse kjenner vi ikke, men det ville ikke forundre meg det minste om dette ikke var mennesker med et spesielt kall om å leve avsondret for Herren, og som søkte Herrens ansikt i bønn for nasjonen og folket.

Rumenske eneboeres vennskap med Gud

Gjennom flere år har jeg lest om mennesker som har trukket seg tilbake fra det offentlige liv for å leve i bønn og vennskap med Gud. Disse personene er oftest historiske skikkelser, som er forlengst døde. Jeg vet at det finnes eneboere i dag også, både i Russland, Romania, Egypt og Syria. Men det er ikke lett å finne informasjon om dem, eller komme i kontakt med dem. Denne filmen forteller historien om noen rumenske eneboere, og mot slutten av dem finner du også et intervju med en av dem. Hør hva han har å fortelle om bønn! Dette er virkelig visdom, ervervet gjennom bønn, bibellesning om omgang med Gud.

En poustinik i sin poustinia

Russland har en rik åndelig arv å ivareta og føre videre. Derfra har jeg da også selv hentet mye inspirasjon og veiledning til eget trosliv.

På russisk finnes det to ord, eller begreper, som forteller noe om denne arven, og det er ordene poustinik og poustinia. Ordet poustinia er egentlig et helt vanlig russisk ord for ørken. Men det har kommet til å stå for bønn, avsondrethet, stillhet, veiledning. For en russer betyr "poustinia" et stille sted, som mennesker kan besøke, for å finne Gud. Et slikt sted kan være en koie i skogen, eller et rom spesielt innviet for en slik tjeneste. En poustinik er en person som bor eller oppholder seg i sin poustinia. Han eller hun kan leve der avsondret fra omverdenen, i bønn, eller de kan leve i bønn og samtidig gi åndelig veiledning. Det siste er det vanligste.

Mens den tidlige kirkens medlemmer søkte ut i den egyptiske ørken, i titusener, for å søke Gud i stillheten, dro russerne inn i sine endeløse skoger. Der, i enkle koier eller hytter, levde menn og kvinner som hadde innviet sitt liv til å be, og søke Herrens nærhet. Hit fant mennesker veien, slik de gjorde det i den egyptiske ørken. Inn i de russiske skogene finner mennesker fremdeles veien til disse åndelige veilederne. Etter at kommunismen falt som et korthus, har Den ortodokse kirke igjen fått tilbake mye av sin opprinnelige plass, i det russiske samfunnet.

Mitt kall er også mer og mer blitt kallet til en poustinik. Når bokmanuset blir ferdig denne uka, kommer jeg til å oppholde meg mer i min poustinia, bønnekoia som har fått navnet Mamre. I går var jeg så heldig å få tilbringe litt tid der inne igjen. Jeg stortrives på de 7,5 kvadratmetrene. Her har jeg en liten bokhylle, et lite bord, to benker og en Jøtulovn. På veggene henger noen av mine ikoner. Rundt koia suser det i granskogen, og oppe fra åskammen ser jeg ned på en vakker sjø. Det har fått navnet Skumsjøen, og ikke uten grunn. Det hender det blåser opp her inne på skogen. I går var det elgjegere ute. Jeg hørte hunden deres hadde los, men noe skudd hørte jeg ikke den tiden jeg var der.

Nå er jeg i ferd med å avslutte manus til boken om Abraham Guds venn. Det ser jeg frem til, nå føler jeg tiden er inne til å la flere lese det som jeg har arbeidet med så lenge. Abraham har fulgt meg i mange år nå, hans historie har inspirert meg, utfordret meg og gledet meg. Kanskje vil neste bok handle om de dype russiske skogene, og den åndelige arven vi har fått fra Serafim av Sarov, den hellige Sergius av Radonezh, den hellige Nilus av Sora, eller den hellige Aleksandr av Svir. Gir Herren styrke og inspirasjon ser jeg ikke bort fra det.

Dagens bloggbilde er et bilde av en poustinia, men den er ikke min - dessverre. Jeg skulle gjerne hatt en på denne størrelsen.