Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd

Det er kanskje på sin plass å forklare hvem som er avbildet på den nye headeren til bloggen, og hvorfor nettopp disse bildene er valgt.

Til venstre er det bilde av Jesus, hvor Hans jødiske røtter er understreket i klærne Han bærer. Så er det bilde av brød og vin, for å understreke den nåde og det liv som gis oss gjennom eukaristin eller nattverden. Uten kan en kristen ikke leve. Herren selv sier: "Jeg er livets brød" (Joh 6,48). Og: "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham." (Joh 6,56)

Så følger to bilder av to menn, den ene Serafim av Sarov (bildet) og Antonius den store, pioneren blant ørkenfedrene. Disse to skal jeg si litt mer om, hvorfor nettopp disse to har hatt og har stor betydning i mitt liv. Jeg begynner med Serafim av Sarov:

Serafim av Sarov - eller Prokorus - som var hans døpenavn, etter de syv diakonene som ble valgt i Apgj 6 - ble født inn i en kjøpmannsfamilie i Kursk i 1759. 10 år ble han rammet av en hard sykdom men ble mirakuløst helbredet. Etter først å ha vandret på beina hele den lange veien til Kievs berømte klippekloster, dro Serafim til klostret i Sarov, der han trådte inn som novise, 19 år gammel. I likhet med de tidligste klostrene i den tidlige kirkens historie i ørkenen i Egypt og Syria lå Sarov langt fra bebyggelsen. Klostret lå djupt inne i de vidstrakte russiske skogene, og ble derfor kalt for Sarov's "ørken".

De første årene i klostret i Sarov ble Serafim viet til munk, diakon og prest. Han trente seg selv i lydighet og arbeidet i skogen. Åndelig fikk han næring fra gudstjenestefeiringen i klosterkirkene, lesningen og studiene av Den Hellige Skrift, kirkefedrene og de asketiske munkenes liv og eksempel.

I 1794 fikk Serafim - da 35 år gammel - tillatelse av klostrets abbed til å leve som eneboer. Han slo seg ned i en koie, seks kilometer fra klostret, og det var på denne tiden at ryktet om ham som en åndelig vis munk begynte å gå. Han ble det russerne kaller en "starets". Mange er de som kom til den lille skogskoien for å få åndelig råd og veiledning.

I 1804 kom to røvere til hans skogskoie inne i ødemarken for å stjele de verdigjenstander som de trodde måtte finnes der. De slo nesten Serafim ihjel, men fant bare noen poteter i et hjørne av koia. Etter denne hendelsen gikk han med bøyd rygg resten av livet, og nesten alltid med en kjepp.

Noen år senere ble han kalt tilbake for å leve i klostret. I tre år levde han inne på cellen sin uten å vise seg for noen. Ikke engang munken som kom til ham med mat - surkål og svart brød - fikk se hans ansikt. Ikke mye er kjent fra disse årene. Hva gjorde han? Med høy røst leste han Evangeliene og spesielt Apostlenes gjerninger, og han kommenterte også innimellom. Og så ba han Jesusbønnen. Det var alt.

En dag åpnet Serafim sin dør og kom ut. Ryktet om dette spredte seg raskt og fra alle hjørner av Russland begynte folk å strømme til klostret for å få åndelig veiledning. Serafim av Sarov døde den 2. januar 1833, stående på kne i bønn.

Gjennom årenes løp har jeg lest mye om Serafims liv og det han selv har skrevet. Hans liv i bønn, ikke minst de årene ute i de øde skogene, har både fascinert meg og utfordret meg og vært til stor hjelp for mitt eget liv og det valg jeg har tatt om å følge Jesus. Stadig finner jeg noe fra Serafim av Sarovs liv som er til hjelp for mitt åndelige liv. I bønnekoia mi har jeg flere ikoner av ham, det har jeg også i mitt arbeidsværelse. De minner meg om kallet til å trekke seg tilbake og leve 100 prosent for Jesus, samtidig som man er til for andre mennesker.

Det er Serafim av Sarov som har sagt: "Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd."

Siden han har hatt og har en slik betydning for mitt eget liv var det også naturlig at han ble en av de som pryder headeren på bloggen. Og bildet av ham synes jeg illustrerer mye av hans liv: Ute i skogsødet, knebøyende i bønn, med korset rundt sin hals, mens han drikker av bekken - et bilde på det levende vann.