Timen er kommet, del 2

Jeg fortsetter her artikkelen til fader Lev Gillet:

Dine armer er utstrekt. De åpner seg for å kalle menneskene til Deg. Men armene kan ikke favne dem. Naglene holder dem fast i denne bevegelsen som inviterer og omfavner. I taushet hvisker de til meg: 'Kom...'

Ditt hode er senket. Du bøyer det i en bevegelse som er tilslutning. Et ja. Du har tatt imot og fullbrakt Guds vilje, som er Din vilje så vel som Faderens og Helligåndens. Du bøyer hodet som et tegn på lydighet mot den kjærlighet som Treenigheten krever for menneskenes frelse. Men Ditt hode er også bøyd mot dem som er der nede, mot dem som står ved foten av Ditt kors. Mot dem som elsker Deg - og mot dem som har ropt: 'Korsfest Ham!' Mot dem som lidende sleper seg frem mot Deg og dem som søker Deg uten å vite det.

Nå har Du lukket Dine øyne. I en og samme indre visjon ser de Faderen og menneskene, og hele Ditt vesen løfter seg mot disse to objektene for Din kjærlighet.

Blodet væter Din panne, Dine hender, hele Ditt hudflettede legeme. Det renner langsomt - strømmer fra Din åpne side, som brast Ditt hjerte i stykker under Din kjærlighets vekt. Sannelig, kalken er utgydt til drikkoffer!

Tornekronen sårer Ditt hode. Dens torner er som menneskenes synder, som lagt side ved side er flettet sammen i en krans for å bli anbrakt på Ditt hode. All verdens synd er tvunnet in i den kransen. De israelske prestene rakte hendene ut og la syndene på offerdyrets hode. Slik har menneskehender anbrakt sine synders krans på den edleste delen av Ditt legeme, på Ditt hode.

Men rundt dette hodet ser jeg stråleglansen. I en glorie av gull ser jeg den smertefulle visjonens dype mening. Uten å se den ville jeg bare hatt et ufullkomment bilde av den korsfestede. For den korsfestede er på èn gang Frelser og Herre.

Jesus, foran Ditt kors tier jeg. Jeg har heller ikke flere tanker. Jeg betrakter Deg. Ved hvert åndedrett, hvert slag av mitt hjerte, ønsker jeg brennende at Ditt bilde må trenge stadig djupere inn i meg. Tred inn i meg, Du strålende korsfestede! Du som naglene fastgjorde til korset, vær Du naglet til mitt legeme og til min sjel, så jeg må bære Deg med overalt, Deg som jeg elsker.