En gudfryktig slektsarv

7. september i 2008 møtte jeg et ektepar som gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg: Elisabeth og Martin Goldsmith. Veteranmisjonærer for Overseas Missionary Fellowship i Indonesia, Singapore og Malaysia. Jeg hadde gleden av å tolke dem i forbindelse med et misjonsseminar i Toten Frikirke.

I går begynte jeg å lese selvbiografien til Elisebeth Goldsmith: "Roots and Wings". Den har spesiell interesse for meg fordi en av Elisabeths slektninger har røtter på Gjøvik.

Boken skildrer fem generasjoner og den slektsvelsignelsen som følger dem! Det hele begynner med Royal Gould Wilder, som var oldefar til Elisabeth. Hans foreldre slår seg ned i den nordlige delen av New York, på grensen til Canada. På den tiden da Royal Gould Wilder ble født - 1816 - var dette virkelig å leve i villmarka, ja på grensen til det ekstreme. Levekårene var ytterst vanskelige. Det er interessant at Laura Ingalls Wilder - ja hun med Huset på prærien - giftet seg med en av Royals nevøer. Men det hun skildrer er som et søndagsskolebilde i motsetning til de harde realitetene oldefaren til Elisabeth opplevde. Han ble frelst under påvirkning av Jonathan Edwards og "The Great Awakening".

Royal Gould Wilder fikk senere misjonskall. Etter å ha studert ved Andover Theological College - som ble opprettet som en protest mot den liberale utviklingen ved Harvard University - traff han Eliza Jane Smith. Hun bar også på et kall til å reise ut som misjonærer. Hennes bestefar var kjent for å være en gudfryktig mann, ja en beder. Trofast gikk han til bønnemøtet hver torsdags kveld i skolehuset.

En kveld ble det et forrykende uvær. Bakken ble dekket av stålis. Grandpa - han gikk bare under det navnet - var blitt gammel og skrøpelig til beins. Familien ble derfor engstelig når han ville ut for å komme seg på bønnemøtet. De var redd for at han skulle falle og slå seg. Så de forsøkte å overtale ham til å la være. Men Grandpa var urokkelig. På dette bønnemøtet skulle de be om at Den Hellige Ånd skulle falle, og Grandpa ville ikke være borte om det skulle skje!

Sent på kvelden kom han tilbake. De spurte ham:

- Nå, Grandpa, hvem kom til møtet i denne forferdelige kvelden?

Fredfullt svarte han:

- Gud var der, og vårt møte var et velsignet møte - alene med Gud.

Tenk hvilken arv å ta med seg! Så velsignet det er når det finnes gudfryktige mennesker i slekten.