Menighetens rike jødiske arv, del 2

For en tid tilbake var jeg så heldig å få tolke Martin Goldsmith (bildet), i forbindelse med en gudstjeneste i Toten frikirke. Jeg har fortalt om dette på bloggen. Nå holder jeg på å lese en bok av ham: 'Matthew and Mission. The Gospel Through Jewish Eyes'. Goldsmith er født i England, men tilbrakte mesteparten av sin barndom i Bermuda. Han er utdannet ved Oxford University og han har levd og arbeidet som misjonær i Singapore, Indonesia, Malaysia og i det sørlige Thailand.

Goldsmith er jøde, men oppdaget ikke det før senere i livet. Han forteller at det var mens han arbeidet som misjonær i asiatiske menigheter, og spesielt mens han oppholdt seg i Indonesia, at han begynte å oppdage og forholde seg til sin jødiske arv. Martin Goldsmith kommer med en interessant bemerkning i boken jeg leser, og som jeg tror er vesentlig også for oss å forstå. Goldsmith skriver:

'I Europa og Amerika tenker folk veldig individualistisk, men i Nord-Sumatra tar man bestemmelser i fellesskap - slik opplevde vi gruppe omvendelser, åndelig vekst og måter å vitne på. Der hvor flertall brukes i Det nye testamente ble det også levd ut som flertall, mens vi i Vest har en tendens til å se alt i førsteperson entall'.

Så langt Goldsmith. Jeg er overbevist om at skal vi finne tilbake til den originale menighetsmodellen må vi derfor lære å tenke jødisk!

Måltidsfellesskapet
Men hvor jødisk er den første menigheten? Det er lett å svare på det. Den var i altoverveiene grad helt jødisk. De 120 og senere de 3000 var enten jøder av fødsel eller såkalte proselytter, det vil si mennesker fra andre nasjonaliteter som hadde blitt en del av jødedommen. Den nye menighetens fødsel på pinsefestens dag levde i en tydelig jødisk bevissthet. Vi ser det i Apg 2.

For det første holdt de 'trofast sammen på tempelplassen', men ikke bare her, men også 'i hjemmene' (v.46)

Måltidsfellesskapet har alltid hatt en sentral og sterk betydning i jødisk tradisjon, og vers 46 viser oss med all tydelighet at brødsbrytelsen fra første stund av var en del av måltidet de spiste. Verset lyder slik: 'Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede'.

Allerede når Jesus innstifter nattverden så skjer det i forbindelse med et måltid: 'Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det ...' Og vi leser i vers 46 at de 'spiste sammen ...'

Vi mistet noe vesentlig når menigheten gikk bort fra agapemåltidet, og begynte å feire nattverden uavhengig av selve måltidet. Vi mistet mye av det fellesskapet og samholdet som måltidet gir. Som Goldsmith helt riktig oppdaget i Asia: Der tenker man storfamilien, hos oss i Vest, tenker vi enkeltmenneket. Vi kuttet av noen av våre jødiske røtter.

(fortsettes)

En gudfryktig slektsarv

7. september i 2008 møtte jeg et ektepar som gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg: Elisabeth og Martin Goldsmith. Veteranmisjonærer for Overseas Missionary Fellowship i Indonesia, Singapore og Malaysia. Jeg hadde gleden av å tolke dem i forbindelse med et misjonsseminar i Toten Frikirke.

I går begynte jeg å lese selvbiografien til Elisebeth Goldsmith: "Roots and Wings". Den har spesiell interesse for meg fordi en av Elisabeths slektninger har røtter på Gjøvik.

Boken skildrer fem generasjoner og den slektsvelsignelsen som følger dem! Det hele begynner med Royal Gould Wilder, som var oldefar til Elisabeth. Hans foreldre slår seg ned i den nordlige delen av New York, på grensen til Canada. På den tiden da Royal Gould Wilder ble født - 1816 - var dette virkelig å leve i villmarka, ja på grensen til det ekstreme. Levekårene var ytterst vanskelige. Det er interessant at Laura Ingalls Wilder - ja hun med Huset på prærien - giftet seg med en av Royals nevøer. Men det hun skildrer er som et søndagsskolebilde i motsetning til de harde realitetene oldefaren til Elisabeth opplevde. Han ble frelst under påvirkning av Jonathan Edwards og "The Great Awakening".

Royal Gould Wilder fikk senere misjonskall. Etter å ha studert ved Andover Theological College - som ble opprettet som en protest mot den liberale utviklingen ved Harvard University - traff han Eliza Jane Smith. Hun bar også på et kall til å reise ut som misjonærer. Hennes bestefar var kjent for å være en gudfryktig mann, ja en beder. Trofast gikk han til bønnemøtet hver torsdags kveld i skolehuset.

En kveld ble det et forrykende uvær. Bakken ble dekket av stålis. Grandpa - han gikk bare under det navnet - var blitt gammel og skrøpelig til beins. Familien ble derfor engstelig når han ville ut for å komme seg på bønnemøtet. De var redd for at han skulle falle og slå seg. Så de forsøkte å overtale ham til å la være. Men Grandpa var urokkelig. På dette bønnemøtet skulle de be om at Den Hellige Ånd skulle falle, og Grandpa ville ikke være borte om det skulle skje!

Sent på kvelden kom han tilbake. De spurte ham:

- Nå, Grandpa, hvem kom til møtet i denne forferdelige kvelden?

Fredfullt svarte han:

- Gud var der, og vårt møte var et velsignet møte - alene med Gud.

Tenk hvilken arv å ta med seg! Så velsignet det er når det finnes gudfryktige mennesker i slekten.

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 3

Det evige liv. De fleste av oss tenker vel på himmelen når vi hører de ordene. Og det er riktig det. Det evige liv handler om himmelens herlighet. I det som kalles Den lille Bibel, Johannes 3,16, ser vi det evige liv som motsetningen til fortapelsen: "for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv."

Men her i Johannes 17 knyttes det evige livet til Jesu person:

"Og dette ER det evige liv, at de kjenner deg..." (Joh 17,3)

En ting er å ha kunnskap om noe, kjennskap er noe annet. Vi trenger kunnskap så vi kan opplyses, men vi trenger å lære å kjenne Ham som er det evige livet. Jeg holder på å lese en veldig interessant bok for tiden. Pionermisjonæren Martin Goldsmith har skrevet boken: "Life's Tapestry", som er en selvbiografi. For meg var det en stor opplevelse å få møte Martin Goldsmith for første gang i fjor, og en ære å få tolke ham i forbindelse med et seminar og en gudstjeneste i Toten Frikirke. Martin Goldsmith har jødisk bakgrunn, og i denne boken forteller han at han som elleveåring kommer over en Bibel som han fikk i gave da han ble født. Han kjenner ikke til Bibelen, men i pur glede over at den er hans, begynner han å lese den. Revet med av dens innhold leser han den igjennom først en gang sammenhengene, så flere. Men han betrakter den kun som en historisk bok. Det tar lang tid før han ber sin første bønn, og han blir med i et kristent studentarbeid, uten egentlig å ha fått et åndelig gjennombrudd. Med andre ord: Martin Goldsmith hadde et intellektuelt forhold til Gud. Han hadde kunnskap om Herren, men kjente Ham ikke. Slik var det jo også med fariseeren Saulus. Utdannet hos den beste jødiske teologiske læreren på den tiden, Gamaliel. Men det er først når han møter Jesus på vei til Damaskus at han begynner å lære Herren å kjenne, og årene som fulgte fordypet dette kjennskapet.

Å kjenne Gud er ikke et overfladisk begrep. Det er å ha et intimt og personlig forhold til Ham, et forhold som bare kan sammenlignes med det inderligste og dyrebareste forhold i livet.

Så er det jo også slik at uten Jesus ville et slikt forhold til Gud vært umulig. Det er Jesus som lærer oss at Gud ikke er fjern og utilnærmelig, men Han åpenbarer for oss at Han er FAR. Det er derfor Han lærer oss å be til Gud som Far. Vi skal senere se i dette lille bibelstudiet betydningen av at Jesus åpenbarer Gud som Far. La oss nå bare slå fast at Jesus her i innledningen av sin yppersteprestlige bønn, taler om det evige liv som kjennskap til Gud og Ham som er Guds utsendte, Jesus Kristus.

Glødende, inspirerende misjonsgudstjeneste

Det har vært en lang søndag med massevis av velsignelser! Toten Frikirke hadde privilegiet av å ha pionermisjonærene Elisabeth og Martin Goldsmith på besøk, og kirken var stuvende full av folk fra Russland, Fijiøynene, Danmark, Tysland, totninger og gjøvikensere. "Kalt, sendt og ledet" var nøkkelord i søndagens gudstjeneste og seminar senere på dagen. Det var en sann fornøyelse å tolke disse spillevende 70-åringene. Jeg tror de to vant manges hjerter. Ekstra spennende er det jo at Elisabeth, som er fjerde generasjons misjonær, har røtter på Gjøvik. Det var flott at en så stor andel av mine russiske venner som befinner seg i Gjøvik distriktet for tiden, hadde muligheten til å delta. Dette betydde nok også mye for Martin Goldsmith som var tolk for selveste Nikita Krustjkov da han besøkte England for mange år siden. Da arbeidet Goldsmith, som har jødisk bakgrunn, som russisk tolk. Til tross for at jeg er kjempesliten og har smerter i dag, kjenner jeg meg så takknemlig for at jeg har møtt disse to flotte menneskene med et slikt hjerte for de fortapte og unådde. Nok en gang klarte de å tenne misjonsbegeistringen hos mange.

Martin Goldsmith til Toten frikirke på Raufoss

Søndag 7. september får jeg litt av en "stand in". Jeg var egentlig satt opp til å preke på formiddagsgudstjenesten i Toten Frikirke på Raufoss den søndagen, men ganske uventet fikk pastor Nils Inge Tørresen en telefon her om dagen. Om menigheten var interessert i å få besøk av Martin Goldsmith? Når jeg hørte det ble jeg svært glad og takknemlig for å kunne overlate talerstolen til ham! For Martin Goldsmith er en levende legende innen evangelisk misjonsarbeid. Han og kona Elisabeth har vært pionermisjonærer i Asia, og har vært primus motor for All Nation Christian College i England, som har utdannet mange misjonærer. Ekstra morsomt er det at bestemor til Elisabeth drev Victoria Hotel på Gjøvik. Martin Goldsmith har jødisk bakgrunn, snakker flytende russisk, har skrevet mange bøker om misjon og en spennende kommentar til profeten Habakkuk og Joel. Jeg er blitt bedt om å tolke ham, og det er virkelig en ære. Toten Frikirke arbeider med muligheten til å arrangere et seminar med Goldsmith lørdag, men det er noe uavklart i skrivende øyeblikk. Sett i hvert fall av søndagen og kom fra fjern og nær til denne meget sjeldne anledningen til å lytte til grundig, solid og inspirerende utleggelse fra Guds ord!