Om å gjenoppdage vår bønnearv

Jeg har en drøm og en bønn: at vi må gjenoppdage hvilken betydning grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (bildet) har spilt i europeisk kirke- og vekkelseshistorie. Blant mye annet er han den moderne bønnebevegelsens far. Selv om han bare skulle bli 59 år gammel, bærer hans liv gode frukter like inn i vår egen tid. Det er hans minnedag i dag.

Zinzendorf tilhørte en tysk adelsfamilie. I år 1722 fikk han kontakt med noen flyktninger fra Böhmen, det som er det nåværende Tsjekkia. Han hadde på denne tiden kjøpt sin egen eiendom og tilbød disse flyktningene å slå seg ned der og bygge byen Herrnhut, som kan oversettes med 'Herrens vake'.Her ble det blant annet bygget et eget bønnetårn slik at man kunne be i alle himmelretninger. I Herrnhut ble det holdt kontinuerlig bønn 24 timer 7 dager i uken i 100 år. Ja, ikke bare det: i Herrnhut holdt Zinzendorf bibelstudier i hvert eneste hjem. Gjennom dette tok det form og vokste fram en overbevisning om at de som bodde her var kalt til å leve sammen som et samlet kristent fellesskap. En kommunitet vokste fram som skulle bli en bevegelse, og få navnet Herrnhutere. De som viet sine liv til bønn laget sin egen regel som man hvert år ga løfte om å etterfølge. Som et symbol på denne løftesavleggelsen bar man en egen ring. Det skulle minne dem som bar den at de hadde viet sitt liv til forbønnens tjeneste. Dette var et lekmannsfellesskap hvor også familier kunne være med. Bibelstudier og møter i små grupper var viktige innslag. I forbindelse med en nattverdgudstjeneste i år 1727 opplevde man et åndelig gjennombrudd, som i den herrnhutiske bevegelsen omtales som deres pinsedag.

Zinzendorf var med på å grunnlegge Den herrnhutiske brødremenighet i 1727. Dette var et evangelisk kirkesamfunn med lutherske og pietistiske røtter. Han ble deres første biskop. Denne pietistiske menigheten utviklet seg til å bli en internasjonal bevegelse som har påvirket kristen vekkelsesbevegelser siden. Ikke minst har de hatt en enorm betydning når det gjelder å sende ut misjonærer verden over. Dette var en frukt av det stadig pågående bønnearbeidet.

Jeg tror nosrk bønnebevegelse har mye å hente fra den bønnens ild som ble tent i Herrnhut, ikke minst fordi den har en luthersk kontekst, og Norge er et altoverveiende luthersk land.

Da Zinzendorf døde i 1760, overtok 'Brødrene' godset til Zinzendorf. Grev Zinzendorf er representert i Norsk Salmebok med salmen: 'Kristne, la oss søke sammen', oversatt til norsk av biskop Sigurd Lunde og biskop Johannes Smemo.

Zinzendorfs motto: 

 "Jeg har en lidenskap. Det er Ham. Ham alene."
 

Arven etter Jan Hus, del 1

Jeg studerer for tiden historien om den tsjekkiske reformatoren og martyren Jan Hus (bildet) og hans etterfølgere, blant annet Petr Chelcicky og Rehor Krajci.

Mest av alt er Jan Hus (1371-1415) kjent for å være en sannhetssøker, Hva var hans forståelse av sannheten? Sannheten var for ham mer kostbar enn livet. Å forråde sannheten var ensbetydende med å forråde Jesus Kristus. Jesus og Guds Ord, Bibelen, representerte for Jan Hus sannheten. Ingen menneskelig autoritet - heller ikke hellig eller sekulær - kunne for ham stå over evangeliet. Skulle en slik siituasjon oppstå at man måtte velge mellom Guds ord og kirkens ord, mellom myndighetene og Guds ord, måtte man lyde Guds ord. Kristne er først og fremst ansvarlige overfor Gud og sin samvittighet. Det er rett for en kristen å adlyde øvrigheten, men bare hvis den forfekter sannheten.

Jan Hus ble derfor en forkjemper for den guddommelige sannhets overlegenhet og for samvittighetsfriheten. Derfor ble han farlig for datidens myndighetspersoner og kirkelige hierarki representert i Den romersk-katolske kirke.

Her er den berømte uttalelsen til Jan Hus om sannheten, her i min oversettelse:

"Så, sanne kristne, søk etter sannheten, lytt til sannheten, lær sannheten å kjenne, elsk sannheten, tal sannhet, hold deg til sannheten, forsvar sannheten inntil døden, fordi sannheten vil frigjøre deg fra synd, djevelen, sjelens død og, helt til slutt, fra den den evige død."

For Jan Hus var det om å gjøre at hans eget folk kunne lese Bibelen på sitt eget språk. Han fikk revidertt de tidligere tsjekkiske bibeloversettelsene, som ble samlet i en enhetlig bibeltekst. Og tsjekkerne leste Guds ord.

Og det bar frukt. I 1720 fant en vekkelse sted flere steder i Böhmen og Moravia. Det var tider da Bibelen ble lest i hver eneste tsjekkiske hjem. Når pave Pius II reiste gjennom Böhmen, sa han:

"Mange tsjekkiske kvinner kjenner Bibelen bedre enn en latinsk prest."

(fortsettes)

Arv og forlegenhet

Arvelig belastet, er det visst noe som heter. Noen ganger er det noe positivt, andre ganger kan det være riktig så negativt.  Den positive siden burde vi jo være stolt over, men det rare er at vi blir ofte forlegne når disse sidene trekkes frem. Kanskje har det noe å gjøre med at vi er nordmenn?

Jeg husker et møte i det som en gang het Norges frikirkeråd. Jeg kom i snakk med en sogneprest i Den norske kirke, som for anledningen holdt et innledende foredrag. Dessverre husker jeg ikke hans navn lenger. Men det han sa til meg husker jeg: "Dere baptister må ikke være så tilbakeholdende med den arven dere har fått å forvalte. Den kan være med å berike vårt fellesskap og utfordre oss andre på det som er deres kjerneverdier."

Jeg har tenkt mye på de ordene. I møte med de som er større i antall og innflytelse er det lett å bli taus og forlegen. "Har vi noe å bidra med?" "Bærer vår stemme?"

I desember er det 45 år siden min far døde. Han ble 64, jeg var 13. Han etterlot seg en god arv, som jeg er en ydmyk forvalter av. Han gav meg visse verdier: kjempe for rettferd, alltid stå på de svakes side og kjempe for dem, ikke glemme hvor du kommer fra, respektere andre mennesker. Far hadde fått sine verdier fra arbeiderbevegelsen. Selv kom han fra svært enkle kår.

Både baptister og senere pinsevennene har sine røtter fra nettopp arbeiderbevegelsen. Det var enkle arbeidere, fattigfolk,  de som sto nederst på rangstigen, som kom til tro og ble de første medlemmene. Lite med utdannelse, men de ble verdsatt som mennesker og ble valgt inn som eldste og som pastorer. De måtte tåle hån og spott, ja, direkte forfølgelse for sin tro og sin overbevisning. Når de lot seg døpe mistet de samtidig sine posisjoner og anseelse som gode borgere tilhørende Kirken, Den norske. Noen mistet til og med jobben. Og mange av dem kunne ikke gravlegges i vigslet jord.

Samfunnet har endret seg siden da. Men har vi glemt arven vår? Gjør den oss forlegne?

Hva kan vi og hva tar vi med oss inn i det store fellesskapet? Jeg har tatt med meg en arv fra Hunn kirke, og fellesskapet der, som ble det naturlige stedet for meg å bli en del av når jeg ble en kristen i 1972. Fra ungdomsklubb og gudstjenestefellesskap, fra Klubbstua på Ynglingen i Gjøvik, og senere fra menigheter tilhørende Det Norske Baptistsamfunn, hvor jeg har vært pastor for menighetene på Raufoss og Lillehammer.

En arv jeg gjerne forvalter med glede. Arven jeg har med meg har gjort det lett å dele fellesskap med andre: med lutheranere - både i Den norske kirke, Den evangelisk-lutherske frikirke, Misjonssambandet, med Misjonsforbundere, Metodister, pinsevenner, frie venner, ortodokse, koptere og romerske katolikker - fordi jeg er trygg i det som er min arv. Da blir det ikke så truende om andre mener noe annet. Vi er jo enig om det viktigste, og jeg ville aldri finne på å forkynne noe som skiller oss, når jeg inviteres inn i en annen sammenheng enn min egen. Men jeg vil ikke være forlegen med hensyn til det jeg tror er sant.

Vi burde alle lete frem igjen det som er vår arv og slutte å være forlegne når det gjelder vår tro og overbevisning.

Riv meg fra alt det som holder tilbake!

I går når vi kom sammen for å feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina sang vi salmen som Hans Nielsen Hauge sang mens han gikk langs plogskjæret ute på Tune-jordet, skrevet av J.A.C Allendorf i 1712: Jesus, din søte forening å smake. Det høver seg nå mot pinseleite.

Salmen er opprinnelig hentet fra en salmebok som tilhørte en frikirkelig menighet i Tyskland, og ble svært sentral i den pietistiske vekkelsesbevegelsen.

Og den setter ord på den lengselen som Den Hellige Ånd skaper i vårt liv - om vi ber Ham om det:

"Jesus, din søte forening å smake, lenges og trenges mitt hjerte og sinn. Riv meg fra alt det som holder tilbake, dra meg i deg, min begynnelse inn..."

Det er et sterkt språk! Vi kjenner igjen noe av det samme i bots-salmen David ber:

"Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd ..." (Salme 51,13-14)

Dette er min bønn denne pinsen. Både ordene fra salmen til Allendorf og kong David.

Samtidig vil jeg denne pinsen få takke for Norges haugianske arv! Kristi himmelfartskapellet ligger rett ved siden av tuftene til et hus, hvor vi har fått høre 'at bederne møttes'. Da er vi tilbake til slutten av 1800-tallet. De som kom hit for å be har mest sannsynlig hatt haugianske røtter. Det er i denne rike tradisjonen vi ønsker at Kristi himmelfartskapellet skal stå.

Haugianerne var bedere - men de var også lesere.

I går leste jeg en svært interessant artikkel av Johannes Kleppa, tidligere redaktør i Dagen. Han skriver om at vi må ta ansvar for den kristne boka. Bakgrunnen er konkursen i Vivo, tidligere Bok & Media. I den sammenheng nevner Kleppa noe jeg ikke var klar over, nemlig den store utbredelsen Hauges bøker hadde. Jeg visste den var stor, men Kleppa tallfester den:

I Hans Nielsen Hauges levetid var opplaget på bøkene hans samlet på rundt 240.000 bøker!

Ja, du leste riktig. 240.000 bøker. Og det i en befolkning som telte under en million mennesker. Og som Kleppa skriver: "uten bokhandlar, bokklubbar, organisert kristent arbeid eller kommunikasjonsordningar i vårt langstrakte land." Bøkene til Hauge måtte fraktes rundt om i landet av Hauge selv og vennene hans, og det var gjerne flere som leste den samme boken.

Det sier mye om denne mannens innflytelse. I dag er det vel ingen som kaller kristne for 'lesere' eller 'bedere'. Sannelig har vi mistet mye underveis.

Menighetens rike jødiske arv, del 2

For en tid tilbake var jeg så heldig å få tolke Martin Goldsmith (bildet), i forbindelse med en gudstjeneste i Toten frikirke. Jeg har fortalt om dette på bloggen. Nå holder jeg på å lese en bok av ham: 'Matthew and Mission. The Gospel Through Jewish Eyes'. Goldsmith er født i England, men tilbrakte mesteparten av sin barndom i Bermuda. Han er utdannet ved Oxford University og han har levd og arbeidet som misjonær i Singapore, Indonesia, Malaysia og i det sørlige Thailand.

Goldsmith er jøde, men oppdaget ikke det før senere i livet. Han forteller at det var mens han arbeidet som misjonær i asiatiske menigheter, og spesielt mens han oppholdt seg i Indonesia, at han begynte å oppdage og forholde seg til sin jødiske arv. Martin Goldsmith kommer med en interessant bemerkning i boken jeg leser, og som jeg tror er vesentlig også for oss å forstå. Goldsmith skriver:

'I Europa og Amerika tenker folk veldig individualistisk, men i Nord-Sumatra tar man bestemmelser i fellesskap - slik opplevde vi gruppe omvendelser, åndelig vekst og måter å vitne på. Der hvor flertall brukes i Det nye testamente ble det også levd ut som flertall, mens vi i Vest har en tendens til å se alt i førsteperson entall'.

Så langt Goldsmith. Jeg er overbevist om at skal vi finne tilbake til den originale menighetsmodellen må vi derfor lære å tenke jødisk!

Måltidsfellesskapet
Men hvor jødisk er den første menigheten? Det er lett å svare på det. Den var i altoverveiene grad helt jødisk. De 120 og senere de 3000 var enten jøder av fødsel eller såkalte proselytter, det vil si mennesker fra andre nasjonaliteter som hadde blitt en del av jødedommen. Den nye menighetens fødsel på pinsefestens dag levde i en tydelig jødisk bevissthet. Vi ser det i Apg 2.

For det første holdt de 'trofast sammen på tempelplassen', men ikke bare her, men også 'i hjemmene' (v.46)

Måltidsfellesskapet har alltid hatt en sentral og sterk betydning i jødisk tradisjon, og vers 46 viser oss med all tydelighet at brødsbrytelsen fra første stund av var en del av måltidet de spiste. Verset lyder slik: 'Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede'.

Allerede når Jesus innstifter nattverden så skjer det i forbindelse med et måltid: 'Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det ...' Og vi leser i vers 46 at de 'spiste sammen ...'

Vi mistet noe vesentlig når menigheten gikk bort fra agapemåltidet, og begynte å feire nattverden uavhengig av selve måltidet. Vi mistet mye av det fellesskapet og samholdet som måltidet gir. Som Goldsmith helt riktig oppdaget i Asia: Der tenker man storfamilien, hos oss i Vest, tenker vi enkeltmenneket. Vi kuttet av noen av våre jødiske røtter.

(fortsettes)

Menighetens rike jødiske arv, del 1

Menighetens røtter er jødiske! Derom hersker absolutt ingen tvil. I vår søken etter originalen må vi gå lenger tilbake enn til det vi kan kalle keiserkirken, som fremstår når den kristne tro, og den romerske staten blir alliansepartnere. Med keiserkirken mister også Menigheten sin jødiskhet, og blir tildels jødefiendtlig. En jødefiendtliget den dessverre har tatt med seg opp gjennom historien, og som har ført til store tragedier. I denne serien vil jeg se nærmere på vår jødiske arv, slik at vi bedre kan forstå hvor vi kommer fra. Vi trenger å minne hverandre om hvordan alt forholdt seg før Kristi første komme til jord. Apostelen Paulus beskriver dette slik i Efeserbrevet:

'Dere, som en gang var hedninger av fødsel, ble kalt uomskårne av dem som kalles omskårne, de som er omskåret på kroppen, av menneskehånd. Husk at dere den gang var uten Kristus, utestengt fra borgerretten i Israel, uten del i paktene og løftet, ja, uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod'. (Ef 2,11-13)

La oss gå like til begynnelsen! Til Jesu ættetavle, slik den gjengis hos Matteus.

Ættetavlen hos Matteus
Matteus ønsker at hans lesere skal se at Jesus var en direkte ættekommer av Abraham, det jødiske folkets far. Jesus er også etterkommer av Davids kongedømme, den største kongen i Israels historie.

Matteus nevner i sin ættetalve, slik den er gjengitt i det første kapitlet i hans evangelium, at det er i alt 'fjorten slektsledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David til bortføringen til Babylon og fjorten ledd fra bortføringen til Babylon og fram til Kristus'. (Matt 1,17)

Hva er det han vil med dette? For å forstå hva Matteus implementerer med disse tre ganger 14 generasjoner, må vi forstå noe av jødisk tankegang. Og det er når vi trer inn i den jødiske tankegangen vi ser hvor utrolig rik den er. Vi kan lese ættetavlen og likevel ikke få med oss dens betydning. Men leser vi den med jødiske øyne blir det annerledes! Nå er det ikke noen numerering i hebraisk. Så en jøde vil ta 'aleph' til å representere både både den første bokstaven i det hebraiske alfabetet og som nr 1. 'Beth' representerer den andre bokstaven, og representerer altså bokstav nr 2. osv. Dette fører til at jøder liker tanken med å leke med bokstaver og tall, for å se den numeriske betydning av navn og bokstaver. For i jødisk tankegang har de det.

I denne sammenhengen er tallet 14 viktig. Bibelforskerne har kommet frem til ulike forklaringer på dette, men den mest vanlige oppfatningen er at på hebraisk har den numeriske verdien av bokstavene som former navnet 'David' den verdien som ender opp i 14.

Det er også blitt foreslått at tre ganger 14 er lik 6 ganger syv, slik at Jesu komme introduserer starten på den syvende perioden av syv. Jesus vil dermed bringe inn den endelige og den perfekte endens tid, siden syv i jødisk tankegang representerer den absolutte og perfekte fullendelse. Så kanskje disse tre ganger 14 er tatt med for å vise oss at Jesus er den absolutte og perfekte sønn av Abraham, sønn av David og Israels dommer i deres utlendighet. Og som syv representerer perfekt fylde, betyr to ganger syv at Jesus er dobbelt fullkommen, og at Han er det tre ganger, symboliserer den absolutte herligheten.

(fortsettes)