The Dunkers - et symbol på fred, del 2

22.febraur 1851 solgte Samuel og Elizabeth Mumma, som levde i nærheten av Sharpsburg, en liten del av gården de eide til menigheten de tilhørte fo 10 dollars i den hensikt å bygge sitt eget forsamlingslokale. Brødrene som fantes i området hadde en tid kommet sammen i private hjem og i låver. Neste år begynte selve byggingen, og forsamlingslokalet skulle komme til å bli kjent som 'Dunker Church' - eller 'Mummas Church' (bildet). Forsamlinglokalet stod ferdig i 1853.

Bygningsmaterialet var hvitvaskede murstein, og hadde inngang både på sør- og østveggen. To jernovner sørget for oppvarmingen. Huset var ikke stort. Inne var det plass til 22 trebenker og et bord hvor predikanten satt når han preket.

Den eneste utsmykningen var en stor engelsk Bibel som hadde blitt donert til forsamlingen to år tidligere av svigerfar til Samuel Mumma, Daniel Miller.

I flere tiår hadde det vært strid om å holde mennesker som slaver. Folk i sørstatene så valget av Abraham Lincoln som ny president for De forente stater i 1860 som en stor ulykke. South Carolina og ti andre stater brøt ut fra De forente stater og dannet sin egen regjering - De amerikanske konføderasjonsstatene. Disse ti statene tillot slaveriet og skulle bli kjent som 'slavestatene'. Staten Maryland var også en 'slavenasjon', men ble ikke en del av konføderasjonen.

De to sidene kom ikke overens på fredelig vis, så de skaffet seg hver sin arme og besluttet å gå til krig.

14.september 1862 forberedte Unionshæren seg, under ledelse av general George B. McClellan med sine 85.000 mann og Sørstatshæren av Nordlige Virginia, med sine 45.000 menn under ledelse av general Robert E. Lee, på krig. Slaget skulle stå ved Antietam Creek.

Mye sto på spill. Begge parter håpet på en stor seier og at krigen ville være raskt overstått. I stedet skulle de to hæravdelingene bli utsatt for et forferdelig blodbad som få andre, og det på eiendommen eid av en ikke-volds bevegelse som Dunkers.

fortsettes

The Dunkers - et symbol på fred, del 1

Der sto forsamlingslokalet, med tydelige arr fra artilleriild og geværkuler, bordet nær døren hvor predikanten satt, tomme benker, halm på gulvet og blod over alt. Forsamlingslokalet til The Dunkers sto nå stille og forlatt. Skrikene og stønnene fra lidende og døende soldater var forstummet. Vi skriver 17.september 1862. Bibelen var borte.

Slik begynner Andrew V. Ste. Marie sin dramatiske historie, som jeg har valgt å oversette til norsk. Dette er første del i en artikkelserie.

Utenfor en uhyggelig stillhet. Borte var drønnene fra kanonene, den konstante geværilden, og alle ropene og røyken fra slagmarken. En trykkende stillhet. De døde hestene og vognene ga ingen lyd fra seg. Det gjorde heller ikke de døde soldatene i grå uniformer. De tomme benkene sto der andektig under de store eiketrærne. Ingenting beveget seg.

Når røyken og lydene fra slagmarken hadde forsvunnet, sto forsamlingslokalet til The Dunkers der oppe på høydedraget, som et symbol på fred og håp midt i håpløshet og død i verden rundt den.

Menneskene som bygget denne kirken i 1853 var fredens mennesker helt fra starten av. De var influert av både pietismen og anabaptismen. Denne Brødrebevegelsen hadde sin opprinnelse i Schwarzenau i Tyskland i 1708. De praktiserte troendes dåp, ikke-vold, de nektet å avlegge ed og de var lidenskapelig til å evangelisere. Hele denne bevegelsen emmigrerte til Amerika på 1700-tallet for å unnslippe relligiøs undertrykkelse. De henga seg til å lyde Jesu bud.

I Amerika kom disse menneskene tilå gå under navnet German Baptist (tyske baptister) eller Dunkers (Dypperne), fordi de d.øpte med full neddykkelse.

De første slo seg ned ved Antietam Creek i nærheten av Sharpsburg i Maryland omkring år 1740. Flere kirkebygg ble reist av brødrene i dette området. I 1782 fattet The German Baptist Brethren et vedtak hvor de forbød sine medlemmer å holde slaver. Rundt 1790 var det omlag 1.500 tysktalende medlemmer i Amerika, men mange av dem snakket også engelsk.

fortsettes

Billedtekst: Et autentisk bilde av de falne utenfor Antietam Dunker Church.

Billedteskt: Agape-måltid i The Dunker Church

Riv meg fra alt det som holder tilbake!

I går når vi kom sammen for å feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina sang vi salmen som Hans Nielsen Hauge sang mens han gikk langs plogskjæret ute på Tune-jordet, skrevet av J.A.C Allendorf i 1712: Jesus, din søte forening å smake. Det høver seg nå mot pinseleite.

Salmen er opprinnelig hentet fra en salmebok som tilhørte en frikirkelig menighet i Tyskland, og ble svært sentral i den pietistiske vekkelsesbevegelsen.

Og den setter ord på den lengselen som Den Hellige Ånd skaper i vårt liv - om vi ber Ham om det:

"Jesus, din søte forening å smake, lenges og trenges mitt hjerte og sinn. Riv meg fra alt det som holder tilbake, dra meg i deg, min begynnelse inn..."

Det er et sterkt språk! Vi kjenner igjen noe av det samme i bots-salmen David ber:

"Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd ..." (Salme 51,13-14)

Dette er min bønn denne pinsen. Både ordene fra salmen til Allendorf og kong David.

Samtidig vil jeg denne pinsen få takke for Norges haugianske arv! Kristi himmelfartskapellet ligger rett ved siden av tuftene til et hus, hvor vi har fått høre 'at bederne møttes'. Da er vi tilbake til slutten av 1800-tallet. De som kom hit for å be har mest sannsynlig hatt haugianske røtter. Det er i denne rike tradisjonen vi ønsker at Kristi himmelfartskapellet skal stå.

Haugianerne var bedere - men de var også lesere.

I går leste jeg en svært interessant artikkel av Johannes Kleppa, tidligere redaktør i Dagen. Han skriver om at vi må ta ansvar for den kristne boka. Bakgrunnen er konkursen i Vivo, tidligere Bok & Media. I den sammenheng nevner Kleppa noe jeg ikke var klar over, nemlig den store utbredelsen Hauges bøker hadde. Jeg visste den var stor, men Kleppa tallfester den:

I Hans Nielsen Hauges levetid var opplaget på bøkene hans samlet på rundt 240.000 bøker!

Ja, du leste riktig. 240.000 bøker. Og det i en befolkning som telte under en million mennesker. Og som Kleppa skriver: "uten bokhandlar, bokklubbar, organisert kristent arbeid eller kommunikasjonsordningar i vårt langstrakte land." Bøkene til Hauge måtte fraktes rundt om i landet av Hauge selv og vennene hans, og det var gjerne flere som leste den samme boken.

Det sier mye om denne mannens innflytelse. I dag er det vel ingen som kaller kristne for 'lesere' eller 'bedere'. Sannelig har vi mistet mye underveis.

De fikk skjellsordet 'duppere', del 4

Pasifisme og ikke-volds prinsipper preget og preger fortsatt The Little Dunker Church. Dette var jo også selve kjennetegnet på anabaptismen. Og det pasifistiske standpunktet kostet mye på 1700 og 1800 tallet, som det gjør det i dag. Kristne medsøsken rister oppgitt på hodet over de som inntar et pasfistisk og ikke-voldelig standpunkt. Mange medlemmer av The Little Dunker Church, og andre anabaptister, mistet sine eiendommer og fikk ruinert sin økonomi på grunn av et lite korrekt politisk standpunkt.

En av dem var den tyske trykkeren, Christopher Sauer II, medlem av den opprinnelige Germantown forsamlingen, mistet alt han eide da han kom til Amerika og ble ydmyket foran alle på grunn av sin overbevisning: 'Hvis en person ikke er god nok til å kjempe for sitt land, hvor gode er de da?', var omkvedet blant folk flest. Et slikt utsagn blottlegger en fordom, nemlig den at man ikke er patriot, om man ikke kjemper med våpen i hånd for sitt land. Det stemte dårlig med medlemmene av The Little Dunker Church. De elsket sitt land, men de ville ikke ta våpen i hånd og drepe andre.

Medlemmene av denne kirken tok Jesu ord på det djupeste alvor:

'Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme?' (Matt 5,43-46)

Medlemmene av The Little Dunker Church var opptatt av Guds rike, og Guds rikes prinsipper, og at disse sto over verdslige regimers lover og regler.

(fortsettes)

De fikk skjellsordet 'duppere', del 3

De opprinnelige Schwarzenau Brethren, organisert i 1708, var sterkt influert av tysk pietisme og av anabaptismen. Krigstretthet, fattigdom og hard motstand fra både protestanter og katolikker er noe av bakteppet for Brødrenes opprinnelse. Hva trodde og hva lærte de så?

Flesteparten av de tidlige Brødrene hadde reformert bakgrunn. De omfavnet pietistenes avstandstagen til formalismen og sakramentalismen de fant i de tre store statskirkene: Den romersk-katolske, Lutherske og Reformerte. Pietistene understreket at tro, gjenfødelse og helliggjørelse er noe som skal erfares og ikke bare forklares av kirkens menn. Dette ble Brødrene inspirert av. De omfavnet også anabaptistenes kjerneverdier:

* Det alminnelige prestedømme
* Stat/kirke er adskilte størrelser
* Frivillig medlemsskap i en menighet - ikke regulert av staten
* Dåp på bekjennelse av tro
* Disippelskap som sentralt for å forstå Jesu lære
* Ikke-volds linje
* Nekter å bære våpen og ta del i militæret
* Adskillelse fra synd og verdslig nytelse

(fortsettes)

Svært interessant prekenserie om Woodland Hill's teologiske profil

Gregory Boyd (bildet), pastor for menigheten Woodland Hills Church i St.Paul, Minnesota, med sine 4000 medlemmer, er en pastor jeg setter stor pris på. Hans uredde pasifistiske ståsted, og omfavnelse av radikal, kristen tro gjennom den anabaptistiske tradisjonen gleder jeg meg over. Denne våren har han holdt en serie prekener jeg tror mange av bloggens lesere vil ha glede av å lytte til. Takk til Jonas Melin, som gjorde meg oppmerksom på dette!

Det er snakk om i alt seks prekener hvor han beskriver de kirkehistoriske og teologiske tråder som former og er veiledende for menigheten han er pastor for. Du kan høre på dem som lydfiler, eller se dem på video:

1. Our One foundation handler om at Jesus Kristus er forsamlingens grunnvoll, og hvordan den lokale menigheten skal relatere seg til den universelle kirken. Han kommer også inn på temaet enhet.

2. The Lutheran Tread handler om Martin Luther og at forsamlingen bygger på reformasjonens prinsipper om Skriften alene, og frelse av bare nåde gjennom tro.

3. Our Pietistic Tread handler om John Wesley og hvordan forsamlingen tar vare på pietismens betoning av av at sann kristen tro handler om en personlig relasjon til Jesus Kristus og et liv i kjærlighet, og tar også opp Wesleys betoning av den frie viljen.

4. Our Charismatic Tread handler om William Seymour og vekkelsen i Azuza Street og viser hvordan forsamlingen trenger Åndens kraft og Åndens gaver i fullt mål for å kunne utføre sitt oppdrag.

5. Our Anabaptist Tread handler om den anabaptistiske bevegelsen på 1500-tallet og hvordan den har formet Woodland Hills Church og deres syn på troende dåp, etterfølgelse, enkel livsstil og ikke-vold.

6. Our Anabaptist Tread, part II Ettersom den anabaptistiske tråden er den sterkeste i denne menigheten, får den en preken til. Den holdes av en anabaptistisk pastor fra Canada, Bruxy Cavey. Han taler om forsamlingen som et fellesskap som synlig lever ut Guds rike og om betydningen av å skille stat og kirke.

Alle talene går under fellesbenevnelsen Tapestry (Veven) og du kan laste dem ned her:

http://whchurch.org/sermons-media/sermon-series/tapestry

Brødrekirken - en blanding av anabaptister og pietister, del 1

Jeg fikk lyst til å presentere en side ved anabaptismen som kanskje ikke er så kjent. Det dreier seg om en anabaptistisk gruppering som kaller seg The Church of the Brethren, og som er kjent som en av de historiske fredskirkene. Jeg skal komme tilbake til hva som ligger i dette begrepet i en egen artikkel. I denne artikkelen vil jeg stanse ved et annet kjennetegn på denne gruppen, og det er dens kontakt med den pietistiske bevegelsen. Selv om The Church of the Brethren har et baptistisk dåpssyn, så har denne gruppen kanskje mer til felles med lutheranerne enn noen av de andre anabaptistiske gruppene.

The Church of the Brethren skriver sin historie tilbake til 1708. Bevegelsen oppstod rundt den dynamiske forkynneren og mølleren Aleksander Mack, som var influert av både pietismen og anabaptismen. En gruppe dissidenter fant et tilfluktsted i byen Schwarzenau i Tyskland.

I august 1708 lot fem menn og tre kvinner seg døpe i elven Eder. Det var en illegal handling dengang, siden disse hadde blitt døpt som barn. De forstod dåpen som et konkret synlig symbol på deres indre tro og overbevisning, og som et ytre tegn på at de ville leve i fellesskap med hverandre. Et for oss anonymt medlem av denne gruppen døpte først Aleksander Mack, som så døpte de syv andre. Denne nye gruppen kalte seg kort og godt: Brødre.

Selv om de tidlige Brødrene delte tro med mange andre protestanter, så hadde de også sine særtrekk. De stolte på Det nye testamente som sin eneste veileder, disse menn og kvinner mente at et liv i Jesu etterfølgelse innebar et annerledes liv, et liv bassert på fredelige handlinger, et liv i medfølelse og en felles søken etter sannheten. De delte også sin tro entusiastisk med andre, og sendte ut evangelister til andre deler av Tyskland, Sveits og Nederland.

Økende forfølgelse og vanskelige kår førte til at mange av deres medlemmer emmigrerte til Amerika. Den første gruppen kom til Nord-Amerika i 1719, under ledelse av Peter Becker. I år er det 290 år siden. De fleste av Brødrene hadde forlatt Europa før 1740, inkludert Aleksander Mack. Han hadde med seg en gruppe over til Amerika i 1729. Den første menigheten ble grunnlagt i Germantown i Pennsylvania i 1723. Kort tid etterpå sendte denne menigheten ut sine første misjonærer, til Philadelphia. Disse misjonærene forkynte, døpte og grunnla nye menigheter.

Deres iver, ærlighet og harde arbeid førte til at det ble grunnlagt menigheter i New Jersey, Maryland, Virginia,Kentucky, Ohio, Indiana, Illinois, og Missouri. I løpet av 1800-tallet var det grunnlagt menigheter i Kansas, Iowa før de så dro over til Vestkysten av Amerika.

(fortsettes)