Gledelig når noen ber Guds ord

For første gang siden Reformasjonen har katolikker og lutheranere bedt tidebønner i Nidarosdomen. Det er gledelig at kristne fra ulike konfesjoner kommer sammen for å be GUDS ORD! For det er det dette handler om. Dette skjedde tirsdag denne uken. At fordommene og bombastiske og til dels også hatefulle uttalelsene kommer til uttrykk i kommentarfeltet i avisen Dagen, er ikke uventet. Men trist er det. Kanskje det rett og slett skyldes uvitenhet?

Tidebønn er å be Guds ord, slik våre eldste trossøsken, jødene har gjort, i flere tusen år, og da i all hovedsak salmene fra Salmenes bok. Når det blir et problem kan man saktens undre seg på hva slags tro man representerer. Å be Guds ord blir aldri feil. Da er det verre med ordene vi formulerer se. De kan man saktens stille spørsmålstegn ved. Guddommelige er de ikke alltid. I hvert fall ikke mange av de som publiseres i Dagens kommentarfelt.

Jeg har tro på at Gud skal gjenreise Trondheim som et nasjonalt bønnealter. Derfor kjenner jeg stor glede over å ha fått privilegiet ved å tale på den årlige bønneuka for Trodheim ved flere anledninger. Og jeg håper helsa holder til en ny Trondheimstur en gang i løpet av 2021-2022.

Billedtekst: Bildet er tatt utenfor Nidarosdomen i forbindelse med en av bønneukene i Trondheim hvor jeg var en av talerne. (Foto: May Sissel Hansen)

Gerhard Tersteegen - en luthersk Kristusmystiker

3.april 1769 dør en lutheraner som satte djupe spor etter seg. De som var samlet rundt hans dødsleie, skrev at de 'trodde de var omgitt av engleskarer som triumferende førte sjelen hans inn i lyset og fredens rike.'

Mannen jeg tenker på var Gerhard Tersteegen, født i Moers i det nåværende Tyskland i år 1697. Han vokste opp i et Europa preget av sterke religiøse spenninger, og da også i et protestantisk område som var omgitt at katolske fyrstedømmer. Det gjorde ikke akkurat spenningene mindre.

Han ble kjøpmann, som sin far. Men en djup lengsel etter Gud førte tilat Gerhard tar et radikalt veivalg. Han gir opp karrieren, skaffer seg et yrke hvor han har tid til stillhet og ensomhet, og blir vever. Dessuten selger han alt han eier og gir det til de fattige, også arven etter foreldrene. Resultatet var et liv i enkelhet, men samtidig åndelig rik.

Gerhard Testeegen hadde et stort hjerte for de fattige. Han sørget for at mange av dem hadde mat å spise hver dag. Men det stanset ikke der. Gerhard sørget også for å dele sine åndelige rikdommer med dem og alle som var åndelig fattige. Noen av hans samtige sa det slik: 'Ingen siden apostlenes dager har ført så mange sjeler til Gud som Gerhard Tersteegen.

Gerhard Testeegen var en Kristusmystiker. I sin forkynnelse la han vekt på bot, forsakelse og opplevelse av Guds nærvær. Den mest kjente av han sboker er trebindsverket: 'Hellige sjelers liv', som er biografier av 38 Kristusmystikere. Hans tekst: 'Kort beretning om mystikken' som er skrevet i 1768,som brev til en skeptisk predikant, er gjengitt i antologien: 'Vestens mysikk', som kom ut i 2005.

Nevnes bør også at Gerhard Testeegen er kjent som salmedikter. Tre av salmene finnes i Norsk salmebok.

SISTE: Ber om forbønn for Larry Christenson

Jeg er nettopp blitt kjent med at den kjente lutherske presten, Larry Christenson (bildet), var utsatt for et fall lille julaften, og ligger nå i koma. Familien ber om forbønn. På sine gåturer siterte Christenson Efeserbrevet og brukte tiden på å be. Slik også denne gang.

Larry Christenson er her i Norge kanskje mest kjent for boken: 'Den kristne familien', hvor han uredd løftet frem det bibelske synet på familien. Han har også vært en stor inspirasjonskilde for flere av de som har vært knyttet til Oase-bevegelsen. I 22 år var Larry Christenson prest for Trinity San Pedro, USA, og er en av de mest prominente lederne innen den karismatiske fornyelsesbevegelsen verden over. Han er kjent som en konservativ bibeltro lutheraner, med et stort hjerte for alt Guds folk. Fra 1983 og frem til 1995 ledet han International Lutheran Renewal Center, og er en mye brukt taler på store internasjonale konferanser.

La oss omslutte ham i våre forbønner.

Luthersk prest løslatt fra vietnamesisk fengsel - deportert til USA

Her er dagens virkelige gladnyhet! Den lutherske presten, Nguyen Cong Chinh (bildet), er løslatt fra fengslet i Vietnam og befinner seg nå i USA.

Det er det anerkjente og uavhengige katolske nyhetsbyrået UCA News som melder dette.

Løslatelsen skjedde 28. juli, men er først blitt kjent nå. Nguyen Cong Chinh ble i sin tid dømt til elleve års fengsel i 2011 beskyldt for "å underminere den nasjonale enheten". I fengselet Xuan Loc er han blitt utsatt for ekstrem tortur, noe som har forårsaket store helsemessige problemer.

28.juli landet han i Los Angeles sammen med sin kone og deres fem barn.

La oss takke Herren for dette underet.

Fastebetraktninger 2017, del 13: Min synd

Jeg har begynt på Romerbrevet igjen. Husker ikke for hvilken gang. Jeg har lest det mange ganger siden jeg ble en kristen i 1972. Det passer jo godt nå ved Reformasjonsjubileet å lese det brevet som skulle bli til så stor hjelp for Martin Luther, og for så mange i kjølvannet av hans gjenoppdagelse av evangeliet. Når det gjelder synet på rettferdiggjørelsen så anser jeg meg selv for lutheraner å være.

Men det var ikke dette jeg ville skrive om i denne fastebetraktningen.

Jeg vil skrive om noe som nesten ingen snakker om lenger: synd. Det ordet har nesten gått ut på dato. I dag snakker vi heller om menneskelige svakheter. Men apostelen Paulus er realistisk. Han snakker om syndens realitet: "alle har syndet og mangler Guds herlighet." (Rom 3,23) Uten unntak. Alle. Noen vers tidligere har han slått fast: "Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste." (v.10)

"Alle er under synd", skriver apostelen, (v.9).

Og vi skal ikke se så mye rundt oss før vi ser syndens konsekvenser. Det er bare å åpne dagens avis eller se fjernsynets nyhetssendinger. Da vil man raskt stifte bekjentskap med resultatene av menneskets falne natur: Krig, vold, misunnelse, bitterhet, begjær, urenhet, undertrykkelse, misbruk, utnytting. Listen er lang som et vondt år.

Men jeg behøver ikke gå så langt. Jeg kan gå til mitt eget hjerte. Apostelen Paulus så dette i sitt eget liv. Han skrev:

"For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt..." (Rom 7,18)

I verset forut for dette beskriver han hvorfor det er slik: "... synden som bor i meg..."

Vi - jeg - er alle i stand til de mest horrible ting. Om vi skulle finne på å tro at vi ikke er i stand til å bedra, være utro, utnytte andre, falle i det vi kaller grove synder, underslå, stjele, ja, da er vi forført. Jo lenger jeg lever jo mer svikefullt ser jeg at mitt hjerte er - og jo mer avhengig er jeg av Guds nåde.

Jeg liker godt kong David. Så 100 prosent menneske. På godt og på vondt. Når han lærer sitt hjerte å kjenne snakker han ikke om andres synder. I sin store bots-salme, Salme 51, skriver han:

"... mine overtredelser ..." (v.3)
"... min synd ..." (v.4)
"... mine overtredelser ..." (5)
"... min synd ..." (v.5)

Vi trenger alle å få se dette. Ikke bare en gang.

Parallelt med lesningen av Romerbrevet leser jeg en kommentar til brevet av Hans Johansson: "Så räddar Gud världen". Hans Johansson var bibellærer og pastor, og i de senere år knyttet til kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg er knyttet til. Brått og uventet døde han under en joggetur for ni år siden. En samtale med Hans fikk stor betydning for mitt liv og min tjeneste. Jeg kommer alltid til å huske ham med stor glede og takknemlighet. Hans Romerbrevskommentar er svært god.

Vietnam: Helsesituasjonen til fengslet luthersk pastor forverret

Helsesituasjonen til den fengslede lutherske presten Nguyen Cong Chinh (bildet) er i følge hans kone betydelig forverret. Blant annet er hans blodtrykk svært høyt. Han holdes i isolasjon og blir nektet den medisinen hans kone har sendt ham og blir gitt fordervet mat.

Pastor Chinh soner en dom på 11 års fengsel for å ha kjempet for religiøs frihet for minoritetsgrupper i bor oppe i det vietnamesiske høylandet.

For tiden holdes han i en isolat-celle som straff for at han har stått opp for rettighetene til andre fanger.

Tran Thi Hong besøkte sin ektemann 12. desember i Phuoc fengselet i Binh Duong. Hun sto ute i regnet i hele tre timer før fengselsmyndighetene fortalte henne at mannen hennes var blitt overført til Xuan Loc fengselet i Dong Nai provinsen. Det tok henne en hel dag å reise dit. Hun ble sjokkert over at mannen var blitt så dårlig. Tran Thi Hong er en modig kvinne. Hun snakket med fengselsmyndighetene og sa tydelig fra at hennes mann ikke hadde gjort noe galt. Han hadde stilt opp for mennesker som har fått sine menneskerettigheter krenket.

Pastor Chinh, som er 50 år, har i mange år kjempet for menneskerettighetene til etniske minoritetsgrupper som bor i høylandet i Vietnam. La oss huske ham i våre bønner.

Arv og forlegenhet

Arvelig belastet, er det visst noe som heter. Noen ganger er det noe positivt, andre ganger kan det være riktig så negativt.  Den positive siden burde vi jo være stolt over, men det rare er at vi blir ofte forlegne når disse sidene trekkes frem. Kanskje har det noe å gjøre med at vi er nordmenn?

Jeg husker et møte i det som en gang het Norges frikirkeråd. Jeg kom i snakk med en sogneprest i Den norske kirke, som for anledningen holdt et innledende foredrag. Dessverre husker jeg ikke hans navn lenger. Men det han sa til meg husker jeg: "Dere baptister må ikke være så tilbakeholdende med den arven dere har fått å forvalte. Den kan være med å berike vårt fellesskap og utfordre oss andre på det som er deres kjerneverdier."

Jeg har tenkt mye på de ordene. I møte med de som er større i antall og innflytelse er det lett å bli taus og forlegen. "Har vi noe å bidra med?" "Bærer vår stemme?"

I desember er det 45 år siden min far døde. Han ble 64, jeg var 13. Han etterlot seg en god arv, som jeg er en ydmyk forvalter av. Han gav meg visse verdier: kjempe for rettferd, alltid stå på de svakes side og kjempe for dem, ikke glemme hvor du kommer fra, respektere andre mennesker. Far hadde fått sine verdier fra arbeiderbevegelsen. Selv kom han fra svært enkle kår.

Både baptister og senere pinsevennene har sine røtter fra nettopp arbeiderbevegelsen. Det var enkle arbeidere, fattigfolk,  de som sto nederst på rangstigen, som kom til tro og ble de første medlemmene. Lite med utdannelse, men de ble verdsatt som mennesker og ble valgt inn som eldste og som pastorer. De måtte tåle hån og spott, ja, direkte forfølgelse for sin tro og sin overbevisning. Når de lot seg døpe mistet de samtidig sine posisjoner og anseelse som gode borgere tilhørende Kirken, Den norske. Noen mistet til og med jobben. Og mange av dem kunne ikke gravlegges i vigslet jord.

Samfunnet har endret seg siden da. Men har vi glemt arven vår? Gjør den oss forlegne?

Hva kan vi og hva tar vi med oss inn i det store fellesskapet? Jeg har tatt med meg en arv fra Hunn kirke, og fellesskapet der, som ble det naturlige stedet for meg å bli en del av når jeg ble en kristen i 1972. Fra ungdomsklubb og gudstjenestefellesskap, fra Klubbstua på Ynglingen i Gjøvik, og senere fra menigheter tilhørende Det Norske Baptistsamfunn, hvor jeg har vært pastor for menighetene på Raufoss og Lillehammer.

En arv jeg gjerne forvalter med glede. Arven jeg har med meg har gjort det lett å dele fellesskap med andre: med lutheranere - både i Den norske kirke, Den evangelisk-lutherske frikirke, Misjonssambandet, med Misjonsforbundere, Metodister, pinsevenner, frie venner, ortodokse, koptere og romerske katolikker - fordi jeg er trygg i det som er min arv. Da blir det ikke så truende om andre mener noe annet. Vi er jo enig om det viktigste, og jeg ville aldri finne på å forkynne noe som skiller oss, når jeg inviteres inn i en annen sammenheng enn min egen. Men jeg vil ikke være forlegen med hensyn til det jeg tror er sant.

Vi burde alle lete frem igjen det som er vår arv og slutte å være forlegne når det gjelder vår tro og overbevisning.

Luthersk kirke i Norge tatt opp som medlem av The International Lutheran Council

Mens paven, som opprinnelig kommer fra Argentina, fikk stor medieoppmerksomhet under sitt besøk i USA, pågikk det den stor luthersk konferanse i hans hjemland!

Her hjemme har den mer eller mindre gått helt ubemerket hen, og det til tross for at Den lutherske kirken i Norge ble tatt opp som medlem av The International Lutheran Council.

22 medlemskirker deltok i konferansen som ble holdt Buenos Aires, hvor tre nye medlemskirker ble tatt opp som medlemmer av denne sammenslutningen av bibeltroende konservative lutheranere. Konferansen er blitt holdt i 25 år i år. Hans-Jörg Voigt ble gjenvalgt som formann.

På bildet sees fra venstre biskop Vsevolod Lytkin fra Den sibirsk evangelisk-lutherske kirke, Marvin Doniaire, som er president for Den lutherske kirkes synode i Nicaragua og Torkild Masvie som er biskop for Den lutherske kirke i Norge.

Lutheranere i Russland
Den sibirsk evangelisk-lutherske kirken har 25 forsamlinger med 2,100 døpte medlemmer. De har en biskop, 14 pastorer og fire diakoner. En tid fantes det mer enn en million lutheranere i Russland, men konsekvensen av den kommunistiske maktovertagelsen i 1917 førte til at de fleste lutherske prestene ble forvist fra landet og i 1939 ble alle de lutherske kirkene stengt.

Det var den lutherske presten Vsevolod Lytkin som tidlig på 1990-tallet startet opp igjen et evangelisk arbeid i Novosibirsk. Misjonsarbeidet fikk støtte fra Estland, og i 1993 ble misjonsarbeidet knyttet til Den evangelisk-lutherske kirke i Estland. I 2003 ble denne kirken et selvstendig kirkesamfunn. Det er også knyttet bånd til den såkalte Missouri-synoden i USA.

Den sibirsk evangelisk-lutherske kirken har også grunnlagt sitt eget teologisk seminar, som også tjener andre lutherske kirker i Russland.

Lutheranere i Nicaragua
Den lutherske kirkes synode i Nicaragua teller 23 forsamlinger med 1,800 døpte medlemmer. Synoden har 26 pastorer og 37 diakoner. Synoden driver også misjonsarbeid i Costa Rica og Honduras.

Arbeidet ble startet opp av lutheranere i Canada i kjølvannet av hjelpearbeidet etter orkanen som rammet landet i 1998. Egentlig hadde arbeidet startet opp året før, men det var først etter hjelpearbeidet etter orkanen kom i gang for alvor at også veksten i antallet medlemmer kom. Og det vokste raskt.

Den lutherske kirke i Norge
Har en forsamling med 50 døpte medlemmer. Kirkesamfunnet har tre pastorer som betjener åtte prekesteder.

Hundrevis av muslimske flyktninger møter Jesus i luthersk kirke i Berlin

Dette er en helt annen side ved flyktningestrømmen til Europa! Hundrevis av muslimske flyktninger blir nå kristne og medlemmer av en luthersk menighet i Berlin.

Pastor Gottfried Martens (bildet) har opplevd at menigheten han er hyrde for, Den evangeliske Treenighetskirken, har vokst fra 150 til mer enn 600 på to år.

Det opplyser nyhetsbyrået Associated Press.

En av de som har funnet Jesus og blitt en kristen er Mohammed Ali Zonoobi, en snekker fra Shiraz i Iran, som nylig ble døpt. Zanoobi fikk stifte bekjentskap med den kristne tro i hjemlandet ved å lese Bibelen når han var 18 år gammel. Han tok del i hemmelige møter i en husmenighet i Iran. Når flere av hans kristne venner ble arrestert, klarte han å flykte fra hjemlandet og kom seg til Tyskland. Han flyktet sammen med kona og ekteparets to barn.

Dåpen ble for Zanoobi og ektefellen Afsaneh en ny begynnelse.

'Nå er vi fri og kan være oss selv', sier de.

Zanoobi og ektefellen er bare to av hundrevis av iranske og afghanske asylsøkere som er blitt døpt i Treenighetskirken. 90 prosent av de som lar seg døpe blir trofaste medlemmer av menigheten og deltar regelmessig på gudstjenester.

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 7

Her følger syvende og siste del av artikkelen om troheltene fra Østerrike:

På den tiden da de krysset Karpatene hadde Andreas og Margarethe fremdeles sine fem barn med seg: Anna (17), Christian (13), Sarah (9), Andreas (6) og Margarethe (3). Fra den tyrkiske grensen tok de seg inn til Bucharest (bildet), hvor de i et og et halvt år levde i noen falleferdige skur.

De andre troende levde under samme elendige kår. Jorda var skrinn, og sommeren glovarm. Hans Stahl satte opp et pottemakerverksted, de andre forsøkte som best de kunne å skaffe seg et levebrød.

Innbyggerne i Bucharest var for det meste ortodokse. De gav venerasjon til kors som var satt opp langs veikanten. Barna til anabaptistene synes dette var merkelig, ja, for dem var det avgudsdyrkelse. Enkelte ganger når de var på vei til og fra arbeid rev de disse korsene ned. Når de ortodokse oppdaget dette truet de med å fange barna og kutte av dem hendene deres! Kun etter at barna hadde bedt grundig og vel om tilgivelse ble saken løst.

Så snart det lot seg gjøre flyttet de troende til en bondegård som lå et godt stykke utenfor byen. Med jord og stokker bygget de et fellesskapshus og et kjøkken. De grov en brønn og satte de såkornene de hadde. Det var her, i desember 1768, at det siste barnet i Wurtz-familien, Michael, ble født. Seks måneder senere døde moren og etterlot seg familien i djup fattigdom og fortvilelse. Og seks måneder etter dette tragiske dødsfallet, dør Andreas. Herrens glede preger han når han sovner inn. Alt var opp og avgjort med menighetsfellesskapet, og han hadde godt rykte på seg for det ærlige arbeidet han hadde utført. Men framtiden for familien med unge foreldreløse barn synes alt annet enn lys.

Nå var krigen brutt ut i de tyrkiske landene. En uke etter at Andreas var død ble gården angrepet av en bande som kom på hester. De spurte først etter Andreas. Når de fikk vite at han var død, gjøv de løs på brødrene og slo dem nesten ihjel. Etterpå dro de dem i håret og brant dem med et glødende plogskjær for å tvinge dem til å gi dem penger.

Men det var ingen penger.

Fra seks om morgenen til dem om ettermiddagen ramponerte bandittene stedet, rev i stykker sengene, endevendte huset og banket også opp kvinner og barn i håp om at de skulle fortelle hvor de hadde gjemt unna penger. Når natten kom rømte de troende fra det som nå var en ruin av en bondegård, og flyktet opp i fjellene. Christian Wurtz var nå 15 år og broren Andreas åtte. Med de to gjenværende søstrene og spedbarnet gjemte de seg. Dagen etter måtte de lete etter mat. Midtvinters døde Anna Wurtz, hun ble bare 19 år. Så døde Sarah, og Christian, Andreas og babyen Michael, var de eneste som var igjen av Wurtz-familien.

Når våren kom flyktet de tre brødrene sammen med de andre troende i retning Moldova. Gang på gang falt de i hendene på tyver, inntil de pengeløse og nesten utsultet møtte en russisk general. Han hadde barmhjertighet med dem. Med hans hjelp reiste de 1609 kilometer før de kom til Vishenka i Ukraina.

Der, uten noe annet enn tro på Kristus, bygget de troende opp igjen kommuniteten. Andreas Wurtz vokste opp her, giftet seg med Rebecca Glanzer da han var 24 år gammel, og ble det mange anabaptister kaller 'Ordets tjener' (pastor). Hans sønn Christian Wurtz giftet seg med Anna Wollman og flyttet til landsbyen Hutterthal, som lå i nærheten av Molochena Mennonite Colony i det sørlige Ukraina. Christians sønn, Michael Wurtz giftet seg med Esther Wollman. Sammen med henne reiste via Odessa til Konstantinopel, London, Liverpool, New York til Bon Homme Colony i South Dakota i 1874. Hans sønn, også kalt Michael Wurtz, kom til Amerika på samme skip som kona Rachel og fire barn. Men han døde ung. Det var etter at han grov ut en cisterne at han ble syk og kom seg aldri igjen.

Hans sønn, Joseph, giftet seg med Anna Waldner, og deres sønn Jakob Wurtz sammen med sin kone og flesteparten av deres 15 barn og mer enn 100 barnebarn lever nå i Elmendorf kommuniteten i USA. Han er bestefar og oldefar til familien Wurtz som lever i den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship i Australia.

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 6

Her fortsetter historien om trosheltene fra Østerrike:

De ba knelende. Plutselig dukket guiden deres opp: 'Stå opp, og la oss reise med det samme', sa han. 'Å krysse fjellene vil være svært farlig når det er mørkt, men vi våger ikke å følge noen sti. Da vil politiet kunne fange oss. Vi må bane vei gjennom tett underskog. Vi vil måtte klatre opp bratte fjellvegger og finne vei gjennom djupe kløfter'.

Fra flere i gruppen som var øyenvitner til det som skjedde har vi bevart følgende historie:

'Vi stilte ikke spørsmål. Det var ikke tid til det. De eldste kvinnene og en blind bror satte vi oppe på hesteryggen. Smårollingene bandt vi fast på ryggene våre og så krysset vi elva Olt, noen av oss fløt på en provisorisk flåte, andre svømte. Med søkkvåte klær og sko begynte vi å klatre. Opp bratte kløfter, høyere og høyere, når vi kikket ned ble vi svimle, men vi fortsatte helt til mørket falt på. Gjentatte ganger sa guiden vår at vi ikke måtte snakke og ikke lage lyder. Vi hadde bundet noe foran munnen til bikkjene våre, og spedbarna ble lagt til mors bryst slik at de kunne bringes til taushet med melk om de skulle begynne å skrike. Hver gang vi krysset en sti sørget guiden vår for å fjerne sporene etter oss med en pinne eller ei grein.

Natten lang snublet vi avgårde og klatret stadig høyere til vi nådde en hule hvor vi gjemte oss. Der kunne vi gjøre opp ild og få tørket klærne våre. Så fortsatte vi klatringen neste natt inntil vi morgenen etter sto oppe på toppen av en fjellkjede. Det synes som om vi i daggryet kunne se ut over hele verden!

På denne siden av fjellet kunne vi også forflytte oss på dagtid. Men her var det enda brattere. En av hestene våre falt utenfor en klippe. Vi fulgte en sti som snodde seg nedover til en dal, men det var så bratt her at frykten nesten paralyserte oss. Noen steder måtte vi holde oss fast i greiner på trærne for ikke å skli utover de bratte hengene og ake på baken nedover.

På dette tidspunktet hadde vi nesten ikke noe mat igjen, bare litt hardt brød for de eldste av oss og for mødrene med spedbarna, og litt av det vi kaller 'balukas', en slags saus laget av mel av bokhvete. Vi rev barken av trærne, og vi spiste ville planter.

Etter tre dager med kontinuerlig nedstigning fant vi oss selv i det varme fruktbare lavlandet på den tyrkiske siden. Guiden sa: Nå kan dere la hundene bjeffe og barna gråte'.

(fortsettes)

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 5

Her fortsetter serien om trosheltene fra Østerrike:

Etter å ha bedt mye begynte de troende som satt fengslet å legge planer for å flykte via Karpatene (bildet) inn i Tyrkia. Josef Kuhr hjalp dem med å finne en guide.

På grunn av den store risikoen som dette innebar - dødsstraff for å flykte eller hjelpe til med å flykte, enten ved henging eller ved å bli spiddet - krevde guiden en Gulden pr flyktning. Det var svært mye penger den gangen. Men de troende var desperate. De visste at jesuitten Delpini planla å ta fra dem deres barn og tvinge dem under tortur og lenker til å frasi seg sin trosoverbevisning. Til å begynne med synes det som om fluktplanene skulle mislykkes. Den første natten da de hadde håpet å unnslippe, brakk hjulet på kjerren de hadde leid. Den andre natten stakk hestene av. Før de prøvde enda en gang kastet de lodd, og overlate valget til Herren. På to lapper skrev de: 'Bli her', 'Reis med det samme'. Et barn fikk oppgaven med å trekke. Barnet trakk lappen hvor det sto: 'Reis med det samme'. Da visste de at dette var Herrens vilje for dem.

3.oktober 1767 forlot 67 anabaptister Kreuz. Ingen stanset dem, selv om mange nok forstod hva som skjedde. De forlot alt de eide. Det eneste de fikk med seg var det de kunne stappe oppi kurver som da bar på ryggen. Barna bar de på nakken. Det bar rett til skogs. Der gjemte de seg på dagtid, og flyktet videre om natten. Etter tre netters flukt kom de til Kronstadt ved de karpatiske fjellene. Det var tidligere enn de hadde planlagt. Guiden fant de ikke hjemme.

I flere dager måtte de gjemme seg i skogen. Det hadde ikke mye mat, men verre enn det: En av disse dagene var en katolsk helligdag og mange benyttet den til å gå turer i skogene. Plutselig oppdaget en jeger dem bak buskene.

'Dere er alle forrådt', sa han, 'lik en fugl har dere blitt fanget i nettet'.

Selv om de troende tryglet ham om ikke å avsløre dem, skyndte han seg tilbake til byen og de visste han han straks ville oppsøke politiet. Kvinnene og barna begynte å gråte. Selv mennene ble grepet av frykt, men Andreas Wurtz oppmuntret dem: 'Hvorfor har vi så liten tro på Gud?', spurte han: 'Hvorfor slutter vi med å sette vår lit til Ham? Hvis Gud tillater at vi faller i fiendens hender så vil vi akseptere dette med tålmodighet. Han vil ikke la noe skje oss som ikke er til vårt beste. Så hvorfor så mye gråt og klage?'

(fortsettes)

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 4

Her er del fire av serien om trosheltene fra Østerrike. På bildet ser vi et av gjemmestedene for anabaptister som flyktet fra sine forfølgere i Sveits. De ble forfulgt av både den katolske, den lutherske og den reformerte kirke:

Kort tid etter dette, i oktober 1765, flyttet familien Wurtz, sammen med andre familier til Kreuz. Andreas solgte sine siste private eiendeler og brakte pengene til menigheten. Menigheten valgte ham til å bli deres 'Haushalter' (husøkonom eller kasserer), et arbeid han trofast skjøttet for resten av livet.

Et år senere dukket Delpini opp.

Etter ordre fra keiserinne Maria Theresia, kom Delpini, en jesuitt-prest til Kreuz for å tvinge de troende tilbake til Den romersk-katolske kirke. Han ga beskjed om at alle måtte komme til et bestemt møte.

Ingen dukket opp.

Da forsøkte han å tvinge dem til å adlyde ham, uten å lykkes. Politiet dukket opp, grep tak i skolelæreren, Jörg Waldner, kastet ham i bakken og bandt hendene hans. Når en 18 år gammel gutt, Christian Hofer, forsøkte å snakke til dem, grep de tak i hans hår og kastet også ham i bakken. Så - når hans 16 år gamle bror Paul, fremdeles nektet å adlyde, tok de tak i hans hår og dro ham fram og tilbake, slo ham med en stokk og dro ham med seg ut i gaten.

Til å begynne med forsøkte denne jesuitt-presten å spre anabaptistene. De ble jaget rundt til de forskjellige omkringliggende landsbyene. Barna ble tatt med tvang fra deres foreldre, ektefeller ble skilt fra hverandre. Men med det samme han reiste tilbake til Wien, vendte de troende tilbake til Kreuz.

I Kreuz slo politiet til mot dem enda en gang. De lukket dem inne i murene rundt en av de rumenske kirkene der. Disse kirkene hadde ofte tykke murer rundt seg som skulle beskytte dem mot fiender under en krig. Før de ble stilt for retten dukket to anabaptistiske flyktninger fra Alwinz opp, Hans Stahl og Josef Kuhr.

Andreas Wurtz frydet seg over å se dem. 'Er du kommet for å befri oss og føre oss ut herfra, broder Josef', spurte han.

'Ja', sa den gamle mannen, 'om det er Guds vilje'.

(fortsettes)

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 3

I omlag et og et halvt år levde disse anabaptistene i en ulykkelig atskillelse. Noen forsøkte å besøke den anabaptistiske menigheten i Alwinz, men politiet fanget dem og kastet dem i fengslet i Hermannstadt (bildet).

Ingen av dem kompromisset med hensyn til sin tro. Selv ikke når de to stedøtrene til Andreas Wurtz kom på besøk i fengslet og falt i fiendens hender. Uansett hvor de befant seg følte disse troende seg dratt til hverandre og den ene familien etter den andre søkte sammen i Kreutz der familien Kleinsassers bodde. I 1763 valgte de Hans Kleinsasser til deres leder. De ba ham gå til Alwinz, til anabaptistene der, for å bli ordinert til deres pastor.

Med stor glede kunne den lille flokken feire de første dåpshandlingene og nattverden når Hans Kleinsasser kom tilbake. I all hemmelighet kom de sammen for å studere Bibelen. Joerg Waldner startet opp en skole for barn, og steg for steg slo de sammen sine ressurser slik at de kunne leve sammen i et fellesskap slik de første kristne og slik anabaptistiske grupper hadde gjort det bare for kort tid siden. To enslige søstre, Christina og Elisabeth Winkler, begynte å ta seg av de aller minste barna, mens kvinnene laget mat og mennene arbeidet ute på åkrene.

Men ikke alt gikk like enkelt for seg. Andreas Wurtz og hans familie levde fremdeles i Eibesdorf. Når den unge Hans Hofer, også han fra Sankt Peter i Kaernten, ønsket å gifte seg med Magdalena, datteren til Andreas, var det ikke alle som var enig i dette. 'Unge Hans burde ha kommet til menigheten først og spurt', sa de. 'Han og Magdalena skulle ikke bare lagt sine egne planer og forventet at alt skulle gå deres vei'.

Andreas Wurtz så dette annerledes. 'Vår Magdalena er 22 år gammel', sa Andeas 'og unge Hans er 23. De er gamle nok til å vite hva de ønsker. Om de to nå ønsker å gifte seg, og vår forkynner Kleinsasser ikke ønsker å gjøre det, skal jeg vie dem selv'.

Ingen av dem ville gi seg. Andreas holdt ord og viet det unge paret hjemme hos seg. Men i tre år var de troende ulykkelige. De fra Eibesdorf og Stein følte ikke lenger for å besøke de som holdt til i Kreutz. Og de fra Kreutz holdt distanse til de andre, helt til gamle Peter Müller stanset ved hjemmet til Andreas og fant ham ensom. Han inviterte Andreas og svigersønnen Hans til å komme på møtene i Kreutz.

Møtet gikk ikke så bra. Hele dagen diskuterte de og ingen vek en tomme. Da bestemte Andres og Hans seg for å gå hjem, og Martin og Veit Glanzer som støttet dem slo seg i lag med dem. Andreas følte seg svært trist og stanset opp. 'Brødre', sa han, 'vi kan ikke gå videre. Vi er så få. Kampen er så hard, likevel står vi atskilt. La oss gå tilbake og stifte fred'.

Brødrene så lyset slik Andreas så det. 'La oss gå tilbake', sa de. Med lett hjerte og ivrig håpefulle gikk de veien tilbake. Brødrene og søstrene i Kreutz ble overrasket over å se de komme så raskt tilbake. Hadde de glemt noe? Men etter noen minutter ble overraskelsen til gledestårer når alle omvendte seg fra sin stahet. Alle sammen bekjente sine synder, og begge sider tilgav hverandre og fellesskapet ble enda sterkere etter dette.

(fortsettes)

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 2

Her fortsetter serien om Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og de andre trosheltene fra Sankt Peter i Østerrike. Første del ble publisert fredag:

Fra Spittal, en av de større byene i Draul, jaget de østerriske myndighetene de troende gjennom det som nå er Slovenia og Serbia til Donaus lavere dalfører inn i det som nå er Romania. Det var en krevende reise. Flere mennesker døde underveis. Men i en landsby ved navn Rumes i den tysktalende delen av Sibenbürgen i det nåværende vestlige Romania fant de endelig et sted hvor de kunne slå seg til ro.

Hele denne vinteren led de av mangel på klær og mat. Naboene var ikke katolikker, men lutheranere, og de påsto at de var virkelige kristne. Men de behandlet ikke nykommerne noe bedre for det. Ingen av dem gav dem noe arbeide. Når våren endelig kom, klarte Andreas Wurtz og en annen flyktning ved navn Joerg Waldner å få skaffe seg arbeid i en landsby ved navn Alwinz, som lå omlag en halvdags reise mot nordøst.

De likte godt denne jobben. Mannen de arbeidet for, Josef Kuhr, eide en vakker bondegård med mange frukttrær, kyr, en hage og bier. Men mer enn det - de oppdaget at han var en bror i Kristus!

For første gang møtte Andreas Wurtz og de andre fra Kaernten andre troende som adlød alt det Jesus hadde undervist om. Disse troende underviste om troendes dåp, at man ikke trengte å gå til krig, selv om myndighetene krevde det, og at man ikke skulle avlegge ed. Mange ganger dro Andreas og de andre til møtene som ble holdt i Alwinz, og de frydet seg over den sannheten de oppdaget der.

Men myndighetene var slett ikke glade for dette.

'Disse menneskene er anabaptister (gjendøpere)' sa de til de nyankomne. 'Hvis dere slår dere i lag med dem får dere det verre enn noensinne'.

Både lutheranerne og katolikkene forsøkte å stoppe de troende fra Kaernten til å reise til Alwinz på møter. Til slutt ga kongens kommisjonær Andreas Wurtz, Mathias Hofer, Josef Mueller og Martin Angermann ordre om å møte for den rumenske retten i Szaszvaros.

Andreas Wurtz måtte først svare for seg. Djervt forsvarte han det han trodde på, og de satte ham i lenker. Nestemann ut var Martin Angermann. Han ble truet med å bli torturert og med disse alvorlige truslene bokstavelig talt hengende over hodet lovte han på tro og ære å forbli lutheraner! Men de to andre mennene fornektet ikke sin trosoverbevisning og politiet kastet dem i fengsel sammen med Andreas Wurtz.

Mens Andreas, Josef og Mathias satt fengsel - til tider også i et forferdelig fangehull - tok myndighetene resten av gruppen fra Kaernten og flyttet dem fra Alwinz til en rumensk landsby som het Grosspold. Etter flere måneder i fengsel kunne de tre gjenforenes med sine familier til noen særdeles miserable hus som Wurtz familien nå eide. Der møttes de for å be og synge sammen. Andreas Wurtz, Joerg Waldner og Mathias Hofer skiftet på å lede bibelstudier.

Lutheranerne i denne landsbyen ble nå alarmert. Tidlig om våren 1757 kjørte de disse troende ut av Grosspold og satte dem av i landsbyer som lå langt fra hverandre. Familien Wurtz jaget de til Eibesdorf, familien Kleinsassers til Kreutz, som lå nær Hermannstadt, det nåværende Sibiu. Andre ble fordrevet til landsbyene Bassen og Stein og til andre steder.

(fortsettes)

På bildet ser vi anabaptistene Dean Taylor og Peter Hoover lete etter sporene etter anabaptistene i Romania.

Takk gode Gud for Misjonssambandet!

I dag kjenner jeg på en djup glede og takknemlighet til Gud for Norsk Luthersk Misjonssamband!

Ikke bare for det store misjonsengasjementet, men også for tydelighet i en utydelig tid med hensyn til Bibelsynet.

Jeg er så glad for at jeg ved ulike sammenhenger har hatt privilegiet med å tale i flere av Misjonssambandets misjonshus og misjonsforeninger. Og gleden blir ikke mindre når jeg i dag - i dagens utgave av Dagen - leser uttalelsen fra Misjonssambandets rådsmøte 10.-12. oktober om Bibelen. Hør bare:

Siden starten i 1891 har bibeltroskap vært et viktig anliggende for NLM. Dette har også preget rådsmøtet denne gang.

Rådsmøtet i Norsk Luthersk Misjonssamband var samlet på Fjellhaug skole i Oslo 10.-12. oktober. Siden starten i 1891 har bibeltroskap vært et viktig anliggende for oss. Dette har også preget rådsmøtet denne gang.

Selve uttrykket er etterhvert blitt omstridt og har fått mye kritikk. Vi vil fastholde at troen på Jesus innebærer troskap og lydighet mot Guds ord. Med tanke på vår tid vil vi understreke følgende:

1) Bibelen er Guds avsluttede åpenbaring

Bibelen gir seg ut for å være Guds inspirerte Ord. (2. Tim 3,16) En rekke ord fra Jesus viser oss at han anerkjenner Det gamle testamente som fullt ut troverdig og pålitelig. Vi vil frimodig gjøre det samme, også når det gjelder det gamle testamentes omtale av historiske hendelser.

Å være kristen betyr å tro på Jesus som sin frelser. Slik sett tror vi ikke bare på en bok, men på personen Jesus Kristus som denne boken åpenbarer. For det er fra Bibelen vi henter budskapet om Jesus som Herre, frelser og forsoner. Svekkes tilliten til Bibelen, går det ut over en frimodig forkynnelse. Paulus takker menigheten i Tessalonika for at de tok imot forkynnelsen «ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror» (1Tess 2,13. Se også Gal 1,11).

2) Vår bibeltolkning er ikke ufeilbarlig

Vi fastholder at Bibelen er Guds tale til oss. Det er ikke det samme som å mene at vår tolkning og forståelse av Bibelens ulike tekster alltid er korrekt. Her vil vi oppfordre til ydmykhet. Vi leser alltid tekster med en forutforståelse. Nettopp av den grunn må vi ha som målsetting at det ikke er vi som korrigerer Bibelen, men at den skal korrigere oss.

3) Samtidig Guds Ord og menneskeord

Den treenige Gud er evig, allestedsnærværende, allmektig og uforanderlig. Han alene er den som «har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme» (1 Tim 6,16). Ved Jesu unnfangelse og fødsel ble Guds sønn sant menneske under våre kår, men uten synd. Vi kan tenke på lignende måte om forholdet mellom Bibelens guddommelige og menneskelige side. Bibelen er Guds Ord gitt gjennom mennesker ved Den Hellige Ånd. Visse nyanser i synet på Bibelens ufeilbarlighet har eksistert innen NLM, og i beslektede sammenhenger. Det har likevel hersket stor enighet om Bibelens autoritet for lære og liv.

4) Bibelen er enhetlig

Bibelen består av 66 bøker, Det gamle og Det nye testamente. Nøkkelen til en sakssvarende bibeltolkning ligger i å lese alle tekster i lys av budskapet om Jesus Kristus vår frelser. Dette fordi Det gamle testamente peker fremover mot Guds frelsesplan i Kristus, mens Det nye testamente taler om oppfyllelsen av denne frelsesplanen. I vår evangelisk-lutherske tradisjon har en slik bibellesning alltid stått sterkt.

Iblant er bibeltolkning krevende. Vi må for eksempel ta på alvor at tekstene har ulike sjangre. Noen er ment å gjelde enkelte situasjoner eller enkelte tider, særlig fordi Det gamle testamente har blitt oppfylt i og med Jesus Kristus. Bibelen er enhetlig og klar. Det er derfor avgjørende at enhver tekst forstås i et helbibelsk perspektiv.

5) Bibelen som øverste autoritet

Det har alltid vært spenninger mellom Guds og menneskers tanker. Derfor er det avgjørende at ulike ideologier, allmennetiske refleksjoner eller åndelige åpenbaringer som går ut over Skriften, ikke anvendes til å overprøve eller sette til side Bibelens veiledning.

Å hevde at kristne i dag kan tenke annerledes enn Bibelen om sentrale tema som frelse, misjonens nødvendighet, fortapelsens realitet og samlivsetiske spørsmål, mener vi er uforenlig med bibeltroskap. Vi erkjenner likevel at det kan være uenighet blant kristne om hvordan vi konkret skal tolke enkelte tekster. Det som samler oss er overbevisningen om at Bibelen skal ha det avgjørende ord når det gjelder hva som er sunn og sann kristendom.

Avslutning: Mange av våre brødre og søstre som lever under forfølgelse og vanskelige livsvilkår, viser stor bibeltillit. De er forbilder til ettertanke og inspirasjon. Bibeltroskap må ikke bare fremstå som et teoretisk anliggende. Det handler først og fremst om forkynnelse og etterlevelse av Guds ord i våre hjem, misjonsfellesskap, institusjoner og i samfunnet forøvrig.


«Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119,105).

Hvem sin side er Gud på - egentlig?

På den ene siden: Russisk-ortodokse prester som velsigner russiske soldater, og ukrainsk ortodokse prester som velsigner ukrainske soldater, og gjør dem klare for væpnet konflikt.

Hvilken side er Gud på? 

På den andre siden: Ikke-voldelige baptister som samles til bønn, kjemper for demokrati, arbeider for forsoning.

Det er som to helt forskjellige verdener. I hvert fall er det forskjell i teologi.

Nasjonalismen har ridd deler av Den ortodokse kirke som en mare. Ikke bare den, men også Den romersk-katolske, lutherske og reformerte. I større eller mindre grad opp gjennom kirkens historie. Det har fått kolossale følger: tap av menneskeliv, lemlestelser og ubeskrivelige lidelser. Kristne har stått mot kristne, og begge sider har påberopt seg å ha Gud på sin side.

Gjennom kirkens historie skiller anabaptismen og baptismen seg ut. Den har et helt annet teologisk tyngdepunkt, og har aldri stilt seg bak væpnede konflikter av noe slag. Tvert om. I stedet har man arbeidet mot urett, for fred, forsoning, menneskerettigheter.

I den konflikten vi ser utkjempes så dramatisk på Krim-halvøya i dag, trengs et alternativt kristent syn: Bergprekenens vei. Tilgivelsens vei. Forsoningens vei. Fredens vei.

Nasjonalismen - hvor man påberoper seg at Gud er på ens side - er det mest grelle og stygge vrengebildet av Guds rike, og av evangeliet.  Vi må vise vei tilbake til evangeliet om Guds rike.

Foto: Genya Siliov

Kvinne ble ny ledende biskop for amerikanske lutheranere

Elisabeth Eaton, her sammen med sin mann, ble overraskende valgt til ny ledende biskop for The Evangelical Lutheran Church in America. Hun vant over favoritten og den nåværende biskopen, Matt Hansson. Valget av Eaton var ikke bare veldig overraskende, oppslutningen var overveldende. Mens Matt Hansson fikk 287 stemmer, fikk Elisabeth Eaton hele 600.

Den 58 år gamle Elisabeth Eaton er et beskrevet blad i Evangelical Lutheran Church (ELCA), men beskrives som saklig, pålitelig og forenende.

ELCA er et kirkesamfunn i djup krise. Etter at kirkesamfunnet sa ja til homofile prester, har de mistet over 500.000 medlemmer. Kirkesamfunnet som ble stiftet for 25 år siden har ca 4 millioner medlemmer i 10.000 forsamlinger.

Det var under lederskapet til Matt Hansson at ELCA valgte å åpne for lesbiske og homofile prester. Det skjedde i 2009. I juni i år valgte de sin første homofile biskop. Elisabeth Eaton støtter ELCA i dette synet.

Foto: ELCA News Service

Mekane Yesus kirken bryter samarbeidet med Sverige og USA

Det har ligget i kortene en stund, men det er nå endelig klart at den evangelisk-lutherske Mekane Yesus kirken i Etiopia (kirkens logo) bryter samarbeidet både med Svenska Kyrkan og Evangelical Lutheran Church in America. Bakgrunnen er at begge disse kirkene støtter samkjønnede ekteskap. Våre etiopiske venner bryter også med alle andre kirker som står for det samme som de to nevnte kirkene i Sverige og USA.

Det er grunn til å takke Herren for at det finnes kirker som våger å stå for det kristne ekteskapet, og for Bibelens lære i samlivsetiske spørsmål, og ikke gir etter for tidsåndens krav.

Det gjør et sterkt inntrykk at Mekane Yesus kirken nå bryter samarbeidet med svenskene, siden det i sin tid var svenske misjonærer som var med på å grunnlegge denne kirken, og samarbeidet har pågått i 150 år. Med amerikanerne har de samarbeidet drøyt 50 år.

Representanter for kirkene i Sverige og USA vil ikke lenger bli invitert til å tale ved synodemøtene til Mekane Yesus kirken. Det fremgår ikke av pressemeldingen, men det aner meg at bruddet vil innebære et betydelig økonomisk tap for våre etiopiske venner. Men det er denne fattige kirken villig til å ta for å være tro mot sin overbevisning.

Anabaptister, lutheranere og katolikker går sammen om å studere dåpens betydning

Mennoniter, katolikker og lutheranere har satt av fem år til et nærgående studium av dåpen, slik den fremstilles i Det nye testamente og den tidlige kirkens historie.

Et møte i Roma 9.-10 desember markerte begynnelsen på studiet som har fått tittelen: 'Dåpen og inkorporeringen inn i Kristi kropp, Kirken'.

Det er likevel ikke første gang disse tre kirkesamfunnene møter hverandre til felles samtaler og studier. Mennonite World Congress og The Catholic Pontifical Coucil for Promoting Christian Unity førte samtaler fra 1998 til 2003. Det resulterte i rapporten: 'Called together for peace'. Et studium av hvordan man skal forstå dåpen har stått høyt på ønskelista lenge, både for de romersk-katolske og mennonitene. Det til tross for store forskjeller i teologien. Spørsmålet er likevel hva man kan lære av hverandre, som igjen gir grobunn for en større respekt for forskjellene.

Mennonitene har også ført samtaler med Det lutherske verdensforbundet. Representanter fra begge samfunnene deltok i samtaler fra 2005 til 2008 og dette resulterte i rapporten: 'Healing of memories. Reconciling in Christ'. I kjølvannet av disse samtalene kom man frem til et ønske om videre studier, som skulle handle om sosiopolitiske forhold og om dåpen.

Det er fem representanter for hvert av de tre trossamfunnene som skal møte hverandre til studiene om dåpen.  Temaene som er gjenstand for kommende samtaler handler om: 'Dåpen: Guds nåde i Kristus og den menneskelige synd', 'Dåpen: Kommuniserer nåde og tro' og  'Hvordan leve ut dåpen'.

Bildet viser et baptisterium.