En dag skal tåken lette

Her om dagen fikk jeg nok en melding fra Peter Hoover i Australia. Jeg synes det han skriver om er så viktig for oss alle at jeg har valgt å oversette det til norsk:

En tåkete morgen på de store slettene i det østlige Montana, USA. Ingen tvil om at det var denne typen vær som hilste Annie Barker velkommen den minnerike morgenen for over hundre år siden. 

Var Annie Barker en kjent person? Absolutt ikke! Hun var født nær landsbyen Leon i New York rundt år 1844, viet hun fra ung alder livet til Herren og tjente som lærer. Så, etter at hun ble gift, fulgte hun sin unge ektemann for å skaffe seg land på de store og stort sett ubebodde østlige slettene i Montana.

Hva tenkte Annie på og hva gjorde hun?

Vi vet veldig lite om Annie Herbert Baker's liv, men en ting er mange kjent med: En tåkete morgen, mens hun uten tvil tenkte på livets pågående mysterium, tenkte hun også på hva fremtiden ville bringe, sammen med utfordringene i de menneskelige relasjonene, og et dikt begynte å formes. 

Senere skulle den kjente kristne sanglederen, Ira D. Sankey, lese diktet og satte musikk til det. Han sang det først i Manchester, England, på en spesielt tåkete dag. Sangen ble umiddelbart en favoritt blant kristne over hele verden, og også min.

Spesielt i de siste årene, hvor jeg har hatt en rekke medisinske utfordringer, har jeg ofte våknet om morgenen med spørsmål: Hvor lenge skal dette vare? Hvor vil dette ta meg?

Det enkleste ville jo være å få dø og så møte Herren. Det ville være strålende. Men selvfølgelig vil Herren åpenbart at jeg skal bli her, så begrenset som alt er blitt, for sin herlighets skyld og for Hans fred. 

Idet jeg har tenkt på disse tingene, og setter min lit til min himmelske Fars omsorg, har jeg ofte vendt tilbake til Annie Baker's sang. Nei, vi forstår ikke fremtiden. Mange ganger forstår vi ikke engang hverandre som vi skule. Men pris Herren, en dag vil alt bli klart!

Hvis vi holder ut i tålmodighet og stoler på Gud vil tåken en dag rulles bort. 

Idet jeg tenkte på denne sangen kom jeg for to uker siden opp med et dristig forslag. Jeg ønsket at jeg kunne synge denne sangen sammen med en større menighet som kjenner den godt. Hvem jeg kom til å tenke på? Jo, mine umiddelbare tanker gikk til Shippensburg Christian Fellowship i Franklin County, Pennsylvania, hvor vi tilbrakte flere år på 1990-tallet (ikke etter hverandre), Jeg skrev til dem og lurte på om de kunne lage en innspilling av denne sangen og dele den med meg. Så skjedde det fantastiske: Morgenen den følgende Herrens dag, som ble ledet av John D. Martin, sang de ikke bare denne sangen, men 18 tilsammen i en gudstjeneste, og delte dem alle sammen med oss her i Australia. Hvilken fantastisk gave! Hvilken glede, blandet med takknemlighetens tårer og lovprisning, for alt dette brakte oss.

Her er sangen:

When the Mists have Rolled Away

When the mists have rolled in splendour
From the beauty of the hills,
And the sunlight falls in gladness
On the rivers and the rills,
We recall our Father's promise
In the rainbow of the spray:
We shall know each other better
When the mists have rolled away.

Refrain:

We shall know, as we are known,
Never more to walk alone,
In the dawning of the morning
Of that bright and happy day,
We shall know each other better,
When the mists have rolled away.

Oft we tread the path before us
With a weary, hardened heart.
Oft we toil amid the shadows,
And our fields are far apart.
But the Saviour's "Come, ye blessèd"
All our labour will repay
When we gather in the morning
Where the mists have rolled away.

We shall come with joy and gladness,
We shall gather round the throne.
Face to face with those that love us
We shall know as we are known.
And the song of our redemption
Shall resound through endless day
When the shadows have departed
And the mists have rolled away.

En enkel livsstil i radikal etterfølgelse av Jesus

Peter Hoover, grunnleggeren av den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Fellowship i Australia har sendt noen bilder jeg tror vi glede noen av mine lesere. Jeg må innrømme at den enkle livsstilen og deres lengsel etter å leve i tråd med Bergprekenen tiltaler meg veldig:

Bildet viser John's Meetinghouse, omlag to kilometer fra hvor jeg vokste opp i Conestoga Valley i den sørlige delen av Ontario i Canada.

Neste bilde viser en mennonite-gutt som kultiverer jorda med seks hester en vår i Huron County, Gorrie District, Ontario. Akkurat slik jeg også ville ha gjort det på den alderen med hestene våre: Bell, Pearl, Bess, Bird og Mark.

Mange av dere vet at jeg vokste opp blant De ortodokse mennonitene i sørlige Ontario, Canada. Vi reiste rundt med åpne buggier dratt av hester, og med vogner, og gjorde alt arbeid ute på markene uten noe motorisert utstyr. Var dette bare et slit og trelldom for oss? Absolutt ikke.

Måten vi levde på var en stor glede, spesielt fordi vi bodde nært hverandre, jobbet med hverandre i et vennlig samarbeide, og hadde store muligheter til samhandling hele uken igjennom, og spesielt på søndager, på Herrens dag, hvor vi møttes enten i våre forsamlingslokaler eller på gårdene våre som var store nok til å huse store folkemengder for gudstjenester og måltider.

Å reise om sommeren, og spesielt på kveldene, var spesielt koselig. Enten å lytte til den faste skakatto klapringen av hesteskoene mot den hardtrampede veien, eller bli med i det store repertoaret av tyske og engelske salmer som vi kjente. En av salmene jeg lærte var skrevet av John Newton (1725-1807) i England, og den dag i dag berører den mitt hjerte:

Jesus Close By

How tedious and tasteless the hours, 
When Jesus no longer I see,
Sweet prospects, sweet birds and sweet flowers, 
Have all lost their sweetness for me!

The mid-summer sun shines but dim, 
The fields strive in vain to look gay,
But when I am happy within, 
December's as pleasant as May!

His name yields the richest perfume, 
And sweeter than music his voice,
His presence disperses my gloom, 
And makes all within me rejoice!

I should, were he always thus nigh, 
Have nothing to wish or to fear.
No mortal so happy as I, 
My summer would last all the year!

Content with beholding his face, 
My all to his pleasure resigned,
No changes of season or place, 
Would make any change in my mind!

While blest with a sense of his love, 
A palace a toy would appear,
And prisons would palaces prove, 
If Jesus would dwell with me there!

Dear Lord if indeed yours are mine, 
If you are my sun and my song,
Say why do I languish and pine? 
And why are my winters so long?

Oh drive these dark clouds from the sky! 
Your soul-cheering presence restore!
Or take me with you up on high, 
Where winter and clouds are no more!

To jenter tilhørende Orthodox Mennonite i Huron County, Ontario.

Laodikea-tiden - en tid ikke ulik vår egen, del 2

Her er andre og siste del av historien til Abraham Blosser. Tiden han levde på er ikke så ulik vår. Vi står overfor de samme utfordringene, selv om vi lever 120 år etter hans død:

Satan har fått bekjennende kristne til å tro at de ikke lenger trenger å holde tilbake. De trenger ikke lenger å dempe kjødets begjær, men at vi er fri til å løpe sammen med mengden, og rive til oss alt vi kan få tak i av denne verdens ting, samtidig som vi beholder vårt gode rykte i Kristus. Man korsfester ikke lenger kjødet, man lever ikke lenger adskilt fra verden, slik man levde i Fildadelfia-tiden. Og fordi de har gitt seg selv frie tøyler, så gjør de sine jordiske bo så komfortable, og pynter dem med alskens ornamenter, så vakre som de bare kan få dem. Dette gjør de fordi deres sinn har koblet seg fra Giveren av gavene, og de er blitt lunkne og late. Selvsagt går de i kirken. De ber høyt, og de gir mye penger, men de gjør det for å bli sett og hørt av menneskene. De kler seg i siste mote og bygger enorme, kostbare kirker, men de tilber forgjeves. De har slakket av. De har splittet seg opp i mange sekter og fellesskap, hvert av dem åpner seg for kjødet på den ene eller den andre måten, slik at alle finner rom i kirken til å leve akkurat slik det passer dem.

Man feirer åpen nattverd, noe vår Herre aldri gjorde eller lærte. Det er satan som har forårsaket dette under dekke av kristen kjærlighet, og drar nå alt ned på verdens nivå. Satan kommer ikke bare som en brølende løve, men med Bibelen i hånden, som en lysets engel, og får alle til å tro at alt er bare bra og at denne progressive, stolte og verdslige kristendommen er den mest opplyste verden noensinne har sett. Det er mye mer høylydt forkynnelse og bønn enn noensinne tidligere, alt sammen styrker påstanden om 'vi er rike, og mangler ingen ting'.

I denne lille boken, beskriver Abraham Blosser, hva Herren gjør med kristne fra Laodikea:

'Han spytter dem ut av sin munn. Det foregår ikke som en murer som legger til side murstein for å bruke dem igjen senere. Det Han spytter ut, tar Han ikke tilbake. Slik er det med Gud'.

'Menneskesønnens komme,' sier Abraham Blosser, 'vil bli som lynet, plutselig og uten advarsel. Som det var på Nohas tid, slik vil det være når Han kommer igjen. Rett før vannflommen synes alt å være veldig bra, en tid av framgang og verdslig glede. Det er grunnen til at ingen hørte på Noah. Det samme skjedde før ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra. Folk kunne ikke tro at ødeleggelsen kunne komme så plutselig over dem. Det samme skjedde også rett før ødeleggelsen av Jerusalem, selv om mange profetier hadde blitt oppfylt og mange allerede hadde mistet sine liv'.

Med ærlige ord har Abraham Blosser advart oss, generasjonene som fulgte ham, at de ikke må sovne i all velstanden og det lettvinte liv. Ikke bli fanget av det som ikke er så viktig, slik at vi kan ønske Jesus velkommen når Han kommer. Men hans lille bok er noe langt mer enn en advarsel. Den ender med et budskap om at Guds løfter holder for de som gjør godt og er blant overvinnerne.

Det er snart 120 år siden Abraham Blosser døde og hans skrivearbeid og forlagsvirksomhet i Shenandoah dalen opphørte. Barnebarna hans solgte trykkerimaskinene. Det finnes ikke noen erindring om hans kyr, hans hester eller hans kyllinger - eller noen av naboens husdyr. Hvem vet, eller bryr seg om hva folk fikk for grisene sine for 120 år siden? Men det Abraham Blosser levde for, og det han gjorde, taler fremdeles til oss i dag. Han levde for evigheten, ikke for dagen i dag, og på den måten lever han som en våkende pilegrim også i vår tid.

Laodikea-tiden - en tid ikke ulik vår egen, del 1

Ingen tid i verdenshistorien er så lik den første kristne tiden som vår. Det er bare å nevne stikkord som materialisme, nytelsessyke, og ikke minst den massive forfølgelsen av kristne.

Jeg har valgt å oversette en artikkel av Peter Hoover, som bloggens lesere har skiftet bekjentskap med en rekke ganger. Han er leder for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Tasmania, Australia. Jeg tror at mange som leser dette vil se hvor tidsaktuelt det er:

'Lik sine mennonite-naboer og venner holdt, Abraham Blosser, melkekyr, noen hester, høner, og noen få griser, på gården sin nærmere fire kilometer nord for Bridgewater. Vi befinner oss rundt 1870-1880 årene. Men ulikt mange av sine medsøsken i troen i Shenandoah dalen, dreide ikke Abraham Blosser's tanker seg kun om ting relatert til gårdsbruket. Selv om enkelte nok mente at Blosser befant seg 'på en sky et eller annet sted der oppe', viste han ingen interesse for å snakke om priser på svin når Herrens dag nærmet seg.

I stedet satte Abraham Blosser sine tanker ned på papiret. Han ba mye. Det var alvorlige tanker som opptok ham, og jo mer han leste og hørte, jo mer kjente han på viktigheten av å advare de rundt seg om farene som lå foran dem. I et lite skur nedenfor gårdsbygningene satte han opp et lite trykkeri. Han engasjerte en ung mann fra byen, David Taylor, som typograf og fra begynnelsen av året 1881 begynte han å publisere en liten avis han kalte 'The Watchful Pilgrim'. I den første utgaven beskrev han avisen som 'hengitt til interessen for Mennonite-kirken, til utleggelsen av evangeliets sannheter, og til utbredelsen av praktisk gudfryktighet blant alle samfunnslag'.

Abraham Blosser gav ut nytrykk, og oversatte til engelsk, en rekke med eldre skrifter som han trodde naboene i i Shenandoah dalen ville ha nytte av. Men han skrev også en stor mengde artikler selv. Sammen med min fars bøker og artikler som jeg tok med meg fra Canada, for en måned siden, fant jeg et lite skrift av ham med tittelen: 'Die Sieben Gemeinden in Asien' (De syv menighetene i Asia). Dette er historien om Jesu menighet fra begynnelsen og helt frem til Abraham Blosser's levetid. I de syv menighetene i Asia så han ulike stadier i den kristne kirke, som konkluderer med  Laodikea-tiden, som han trodde, uten tvil passet på hans egen tid. Han beskrev denne tiden slik:

'Laodikea-tiden tok til når kristne ikke lenger ble forfulgt. Når vi ikke lenger behøver å møtes i huler eller på hemmelige steder, men når vi alle kan møtes for å tilbe Gud og lese våre Bibler når og hvor vi måtte ønske. Og hvor rike vi er på alle ting! Ikke bare med alle livsnødvendigheter, men langt mer. Vi er omgitt av luksus, og på toppen av det har vi musikkinstrumenter og all slags underholdning slik at vi slipper å kjede oss, mens Biblene våre samler støv i bokhylla. 

Vi lever i en tid som ingen av oss har sett før, en tid for alle slags vidunderlige oppdagelser. Med stor fart kan vi nå reise fra et sted til det neste, fra et land til et annet. Alt det hjertet lyster synes vi å kunne oppnå. Og i følge verdens vise har denne tiden med fremgang og utvikling bare så vidt begynt! Filosofer, kjemikere, vitenskapsmenn og andre velutdannede gjør nye oppdagelser hver dag. Alt ligger til rette for vitenskapelig framgang og vil gjøre det enda lettere å tjene penger. Men gjennom alt dette tar Laodikea-ånden mer og mer overhånd:

'Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød ...'

(fortsettes)

Når levd liv blir vitnesbyrdet om Jesus

Det jeg skal dele med deg denne fredagen, har vært til en stor oppmuntring for meg. Det håper jeg det også skal være for deg. Om det er slik at du synes det er vanskelig å vitne om Jesus til andre. Det synes nemlig jeg.

Historien er fra Ontario i Canada. Det er min venn, Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Australia som forteller den i en epost ganske nylig. Han forteller at han som ung gjerne kritisere en gren av Døperbevegelsen som kalles 'Old Order Mennonites' for deres manglende evangeliseringsiver.

'Hvordan kan kristne virkelig tjene Herren uten å drive med misjon i utlandet, tenkte vi. Vi synes litt synd på disse ungdommene som bare holdt seg hjemme, og drev på med sitt arbeid, hele livet. De dro aldri til noe land utenlands for å vitne om Jesus. Hvilken skam!', skriver Peter Hoover.

Men etter hvert som årene har gått, og jo mer Peter Hoover selv lærte om misjon i andre land og det virkelige livet, jo mer erkjente han hva han savnet hjemme. Hoover, som er 55 år gammel, har arbeidet som misjonær i Mexico, Costa Rica, USA, Chile og er som nevnt bosatt i Australia.

'Joda, de som tilhører Old Order Mennonite har sine problemer, som vi har. En del av deres ungdommer har flyttet hjemmefra, men hvor hen de går, er de til velsignelse for andre. De er hardtarbeidende, de holder en lav profil og de arbeider godt sammen med andre'.

For ikke lenge siden leste Peter Hoover et brev, som kaster nytt lys over de som ble boende hjemme, og trofast arbeidet sammen med sine foreldre, naboene og den utvidede familien rundt dem. Brevet som er skrevet av en som ikke er anabaptist, og som skriver for å takke en Old Order snekker for den utmerkede jobben han og hans medarbeidere har utført for å renovere huset hans.

Aaron Ziegler heter mannen fra Old Order som driver firmaet 'Grand River Carpenters'.

Det vil føre for langt å oversette hele brevet, men vedkommende som skriver, Arthur MacTavish, og som har arbeidet i 31 år som professor i kommunikasjon, er over seg av begeistring, ikke bare for det særdeles gode håndverket til de som har arbeidet med hans og hans sønns hus, men også over det livet som Aaron og hans team levde mens de arbeidet. Han er imponert over arbeidsmoralen, renheten og samholdet. Han beskriver dem som problemløsere, lyttende og arbeidsomme. Her er ingen banning, rivalisering, unnasluntring, ingen penger under bordet.

Referansene til dette snekkerfirmaet har han fått gjennom en venn som dette snekkerfirmaet har utført arbeid for.

Alle tre stedene etterlater 'Grand River Carpenters' et godt rykte. Gjennom det arbeidet de gjør, og det livet de lever, blir de er stort vitnesbyrd om den Frelser og Herre som de tilhører. Gjennom far og sønn og deres medarbeidere i dette snekkerfirmaet får andre se Jesus. Dette må være evangelisering uten ord. Men med levd liv. Slik setter spor. Djupe spor.

Billedtekst: En bondegård tilhørende Old Order Mennonite. 'Old Order Mennonite: I følge deres lange historiske linjer med etablerte tradisjoner avviser de høyere utdannelse, de bruker teknologi svært selektivt og praktiserer en enkel livsstil. De har ingen søndagsskoler, kveldsmøter, vekkelsesmøter og driver ikke med utadrettet evangelisering. Vi kan dele Old Order Mennonites inn i to gruoper: de som kjører bil og de som bruker hest og kjerre. Old Order utgjør omlag 10 prosent av verdens mennoninter' (Bjørn Olav Hansen: En tro verd å dø for. Frihet forlag 2012, side 139-140). Antallet Old Order i dag er 21.000.

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 7

Her følger syvende og siste del av artikkelen om troheltene fra Østerrike:

På den tiden da de krysset Karpatene hadde Andreas og Margarethe fremdeles sine fem barn med seg: Anna (17), Christian (13), Sarah (9), Andreas (6) og Margarethe (3). Fra den tyrkiske grensen tok de seg inn til Bucharest (bildet), hvor de i et og et halvt år levde i noen falleferdige skur.

De andre troende levde under samme elendige kår. Jorda var skrinn, og sommeren glovarm. Hans Stahl satte opp et pottemakerverksted, de andre forsøkte som best de kunne å skaffe seg et levebrød.

Innbyggerne i Bucharest var for det meste ortodokse. De gav venerasjon til kors som var satt opp langs veikanten. Barna til anabaptistene synes dette var merkelig, ja, for dem var det avgudsdyrkelse. Enkelte ganger når de var på vei til og fra arbeid rev de disse korsene ned. Når de ortodokse oppdaget dette truet de med å fange barna og kutte av dem hendene deres! Kun etter at barna hadde bedt grundig og vel om tilgivelse ble saken løst.

Så snart det lot seg gjøre flyttet de troende til en bondegård som lå et godt stykke utenfor byen. Med jord og stokker bygget de et fellesskapshus og et kjøkken. De grov en brønn og satte de såkornene de hadde. Det var her, i desember 1768, at det siste barnet i Wurtz-familien, Michael, ble født. Seks måneder senere døde moren og etterlot seg familien i djup fattigdom og fortvilelse. Og seks måneder etter dette tragiske dødsfallet, dør Andreas. Herrens glede preger han når han sovner inn. Alt var opp og avgjort med menighetsfellesskapet, og han hadde godt rykte på seg for det ærlige arbeidet han hadde utført. Men framtiden for familien med unge foreldreløse barn synes alt annet enn lys.

Nå var krigen brutt ut i de tyrkiske landene. En uke etter at Andreas var død ble gården angrepet av en bande som kom på hester. De spurte først etter Andreas. Når de fikk vite at han var død, gjøv de løs på brødrene og slo dem nesten ihjel. Etterpå dro de dem i håret og brant dem med et glødende plogskjær for å tvinge dem til å gi dem penger.

Men det var ingen penger.

Fra seks om morgenen til dem om ettermiddagen ramponerte bandittene stedet, rev i stykker sengene, endevendte huset og banket også opp kvinner og barn i håp om at de skulle fortelle hvor de hadde gjemt unna penger. Når natten kom rømte de troende fra det som nå var en ruin av en bondegård, og flyktet opp i fjellene. Christian Wurtz var nå 15 år og broren Andreas åtte. Med de to gjenværende søstrene og spedbarnet gjemte de seg. Dagen etter måtte de lete etter mat. Midtvinters døde Anna Wurtz, hun ble bare 19 år. Så døde Sarah, og Christian, Andreas og babyen Michael, var de eneste som var igjen av Wurtz-familien.

Når våren kom flyktet de tre brødrene sammen med de andre troende i retning Moldova. Gang på gang falt de i hendene på tyver, inntil de pengeløse og nesten utsultet møtte en russisk general. Han hadde barmhjertighet med dem. Med hans hjelp reiste de 1609 kilometer før de kom til Vishenka i Ukraina.

Der, uten noe annet enn tro på Kristus, bygget de troende opp igjen kommuniteten. Andreas Wurtz vokste opp her, giftet seg med Rebecca Glanzer da han var 24 år gammel, og ble det mange anabaptister kaller 'Ordets tjener' (pastor). Hans sønn Christian Wurtz giftet seg med Anna Wollman og flyttet til landsbyen Hutterthal, som lå i nærheten av Molochena Mennonite Colony i det sørlige Ukraina. Christians sønn, Michael Wurtz giftet seg med Esther Wollman. Sammen med henne reiste via Odessa til Konstantinopel, London, Liverpool, New York til Bon Homme Colony i South Dakota i 1874. Hans sønn, også kalt Michael Wurtz, kom til Amerika på samme skip som kona Rachel og fire barn. Men han døde ung. Det var etter at han grov ut en cisterne at han ble syk og kom seg aldri igjen.

Hans sønn, Joseph, giftet seg med Anna Waldner, og deres sønn Jakob Wurtz sammen med sin kone og flesteparten av deres 15 barn og mer enn 100 barnebarn lever nå i Elmendorf kommuniteten i USA. Han er bestefar og oldefar til familien Wurtz som lever i den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship i Australia.

Et klenodium av en Bibel og den spennende historien bak den, del 3

Her er tredje og siste del av historien om 'Bernese-Bibelen':

Victor Sasso var så heldig at han fikk tak i et eksemplar av den sjeldne 'Bernese-Bibelen'. Nå er den gitt i gave til Rocky Cape Christian Fellowship i Australia. Victor Sasso ønsket at Bibelen skulle brukes i en kristen kommunitet til Herren Jesus kommer igjen. Selv hadde han håpet at Bibelen kunne brukes i en kommunitet i hjemlandet Sveits, men når det ikke lot seg realisere, var kommuniten i Australia nest beste løsning.

Men om Herren skulle la det skje at en anabaptistisk kommunitet kunne vokse frem i Sveits igjen, vil 'Bernese-Bibelen' legge ut på reise igjen. Tilbake til Sveits.

Det er ikke mange i kommuniteten i Australia som kan gammel-tysk, men for dem er det en stor ære å kunne ha den sjeldne Bibelen i sitt eie. Den oppbevares på et sikkert og tørt sted, som det klenodiet den er.

Peter Hoover skriver at 'denne Bibelen er et synlig tegn på den visjonen Victor Sasso bar på, hans sterke lengsel etter at det ennå en gang skulle vokse fram en anabaptistisk kommunitet i Sveits som kunne blomstre og vokse'.

Og det var litt av en reise 'Bernese-Bibelen' la ut på for å komme til Australia. Peter Hoover fikk den med seg på sin Europa-reise i fjor. 'Bernese-Bibelen' kalte de 'babyen sin' der de bar den med seg gjennom Italia, Østerrike, Slovenia, Kroatia, Serbia, Ungarn, Romania, Slovenia, Den tsjekkiske republikk, Polen, Tyskland og Nederland. På jakt etter sine anabaptistiske røtter. Fra Nederland bar det videre med fly Dubai, Kuala Lumpur og Melbourne.

På bildet ser vi Peter Hoover, lederen for Rocky Cape Christian Fellowship, sammen med den sjeldne Bibelen.

Et klenodium av en Bibel og den spennende historien bak den, del 2

Her fortsetter Peter Hoover sin historie om 'Bernese-Bibelen':

'I august møttes Susan og jeg, sammen med sønnene våre, Justin og Stanley, samt noen andre troende i hjemmet til Roland og Marianne Zuberbühler, som lever i Thürgau, øst for Zürich. Noen år tidligere hadde Roland og jeg dratt for å besøke en eldre troende i Sankt Gallen, litt lenger øst i Sveits, langs elva Sitter hvor hundrevis av troende ble døpt i store møter påsken 1525. Mannen jeg møtte i Sankt Gallen var Victor Sasso, en ydmyk mann som hadde søkt etter sannheten hele sitt liv.

På bildet ser du Victor Sasso (venstre) sammen med Roland Zuberbühler. Bildet er tatt for noen år siden i Sveits.

Mens Tyskland vokste seg sterkt, forkynte Adolf Hitler 'et annet evangelium', og de kulturelle endringene som kom i kjølvannet av dette fulgte tett på hverandre. Victor Sasso følte seg desorientert og redd - inntil han gjorde en stor oppdagelse.

Mens han fremdeles gikk på skolen ble Victor Sasso kjent med noen 'bibelstudenter', en bemerkelsesverdig gruppe unge mennesker som møtte hverandre om kveldene. De studerte Skriften og snakket mye om profetier, hele tiden mens de mottok undervisning fra Amerika. Victor møtte Herren i forbindelse med disse møtene, og spurte om å bli døpt. Flere og flere sluttet seg til, og amerikanerne de mottok undervisningen fra ba dem om å kalle seg: 'Zeugen Jehovas', eller Jehovas vitner.

Etter en virkelig omvendelse blant Jehovas vitner, fortsatte Victor å studere Skriften med et åpent sinn. Alt han fikk fra Vakttårnet sjekket han ut med Skriften når han kom hjem, under bønn og meditasjon. I mange år tjente Victor Sasso sine brødre og søstre som et levende vitnesbyrd om Kristus. Men en gang hans kone var syk, og hans barn var blitt voksne, knelte han ned for Herren. Han hadde oppdaget at den gruppen han hadde tilhørt i så mange år var på feil vei. En blindgate. En forførelse.

Nå, utstøtt av Vakttårnet og alle sine medarbeidere, hvor skulle han gå?

I lang tid ba og leste Victor Sasso Skriften hjemme. Fra Jesu egne ord og fra vitnesbyrdet til de tidlige kristne lærte han hvordan ærlige kristne skulle leve i fred og enhet, hver dag. Han lærte også å kjenne historien til de tidlige anabaptistene i Sveits og en ny dør åpnet seg for ham. Gjennom Roland Zuberbühler, som hadde mange gode kontakter, kom han i kontakt med Elemdorf kommuniteten i Amerika og med mange andre søkere i Europa.

I mange år, gjennom sitt eksemplariske liv, gjennom sin gavmildhet og gjennom sin tid, gjorde Vicor Sasso alt som sto i hans makt for å rekonstruere kristne kommuniteter i Europa. Han ledet ukentlige bibelstudier, rettet mot unge søkere, og det var på grunn av dette jeg kom til Sankt Gallen.

Vicor Sasso og hans kone er forlengst borte - det har de vært i mange år nå. De har flyttet til det perfekte fellesskapet de har lengtet etter. Men før han døde gav han Roland Zuberbühler en ekstraordinær bibelgave.

(fortsettes)

Et klenodium av en Bibel og den spennende historien bak den, del 1

Jeg har fått et nytt brev fra Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship i Australia, som jeg synes var så interessant at jeg har valgt å oversette det:

'På bildet ser vi Jesse og Jay Mark Wagler, sammen med sine foreldre, Gerry og Susie Wagler, med en unik Bibel mellom seg, den såkalte 'Bernese Bibelen', publisert i den sveitsiske hovedstaden Bern i 1664.

En mann ved navn Andreas Hügenet hadde ansvaret for selve trykkingen av denne svært tunge boken, mens oversettelsen ble foretatt av Johann Piscator, en protestantisk forsker. Det lokale politiet sørget for at det fantes en kopi i hvert hjem og i hver kirke i hele kantonen Bern.

Familien Wagler, medlemmer av en anabaptistisk kommunitet levde i Bern på denne tiden. Men ganske snart måtte de flykte fra Sveits, og slo seg ned i Frankrike.

330 år senere, halve veien rundt jorda, kom denne Bibelen og denne familien sammen igjen. Jessie, deres 15 år gamle sønn, laget myrte-boksen som Bibelen nå ligger i. Men hvilken historie skjuler seg bak dette?

De lutherske myndighetene var alle som en standhaftige motstandere av 'Bernese Bibelen'. Årsaken var en setning i denne Bibelen. De kalte den 'Straf-mich-Gott-Bibel' - 'Guds straff Bibelen'. De som bodde i Zürich, hadde sin egen oversettelse: 'Froschauer Bibelen', som fremdeles blir høyt verdsatt av enkelte Amish og Mennonite-grupper. Så, etter hundre år og på grunn av all den motstanden og konkurransen de fikk, gav de som sto bak 'Bernese Bibelen' opp og overlot arbeidet til andre. Årtider senere ble talerstol-Bibler som denne et samlerobjekt.

La meg nå fortelle historien om akkurat denne Bibelen.

(fortsettes)

Hengitt kristen ungdomsarbeider døde i flytragedien i Donetsk

Det begynner nå å gå opp for oss konsekvensene av den forferdelige flykatastrofen i Donetsk. Særlig når historie til ofrene begynner å bli kjent.

I dag fikk jeg en epost fra vår venn, Peter Hoover, som er leder for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship i Australia. Han forteller at i dag på Herrens dag har tilbrakt tiden sammen med Kositsin-Oreshkin familien. De tilhører en liten forsamling av russiske troende i Tasmania, en konservativ avdeling av et mye større australsk-russisk kristent fellesskap.

Kositsin-Oreshkin familien er troende som kom som har kommet fra Harbin i Kina til Australia for en god del år siden. Deres sønn, Victor (bildet), er en av de 298 som mistet livet da det malaysiske flyet ble skutt ned, mest sannsynlig av russiske separatister.

Denne søndagen slår australske medier opp hans historie. Det er historien om en hengitt ung kristen mann som etterlater seg et sterkt vitnesbyrd.

Fredag morgen dro hans foreldre fra Lidcombe i den vestlige delen av Sidney til flyplassen i byen for å hente deres sønn. 30 åringen dukket aldri opp. I stedet mottok de den forferdelige nyheten via en telefonoppringning fra det australske utenriksdepartementet.

Victor Oreshkin var et aktivt medlem av den forsamlingen han tilhørte - Lidcombe Slavic Evangelical Pentecostal Church. Blant annet med å organisere ungdomskonferanser. Nå i juni var ham med på å organisere en ungdomskonferanse med tittelen: 'Hold deg nær til Gud, så holder Han seg nær til deg'.

'Han var en virkelig en vesentlig del av vår menighet, og vi føler virkelig med Victor og hans foreldre', forteller menighetens pastor, Aleksander Minchenko til dagens Sidney Morning Herold.

Pastoren er også en nær venn av familien.

38 personer fra Australia ble drept i den grusomme terrorhandlingen.

Peter Hoover forteller at han selv har flydd med Malaysian Airlanes, og mest sannsynlig med et av flyene som nå har vært involvert enten det som forsvant eller det som ble skutt ned.

Han skriver: 'La oss vende blikket opp - til Jesus - for vår forløsning stunder til'.

De gode nyhetene om Guds rike

I går fikk jeg en epost fra Peter Hoover, som gjengir et vitnesbyrd fra en ung mann fra Melbourne i Australia. Det vitnesbyrdet grep meg.

Han har vært en kristen noen få år. Hjemme hos foreldrene fant han en gammel King James Bibel og begynte å lese den. Siden har han konstant søkt å holde fast ved og bli oppbygget i sin tro gjennom lesningen av Bibelen.

For noen måneder siden kom han over en bok av Leo Tolstoj (bildet). Den boka skulle hjelpe ham til å oppdage at Jesu undervisning og forkynnelse handlet om Guds rike.

Og at denne undervisningen var veldig praktisk. Som det å 'snu det andre kinnet til'. Den unge mannen skrev til Peter: 'Ingen menighet jeg hadde besøkt hadde undervist om dette. Hele livet mitt hadde jeg trodd på at man skulle forsvare seg selv, og at det å avtjene militærtjenesten var noe ærerikt. Men Gud viste meg at vi skal stole på at Han beskytter oss, og om tiden skulle komme da mennesker vil gjøre oss noe ondt, så vil det være en planlagt tid for oss til å bli Kristi martyrer'.

Så langt vitnesbyrdet fra den unge mannen og Peter Hoovers epost.

Jeg blir mer og mer overbevist om en ting: Vi må gjenoppdage det som var hovedtema i Jesu undervisning og forkynnelse. Det var ikke de gode nyhetene  om at vi må vende om og bli frelst, for å sikre oss at navnet vårt blir skrevet i Livets bok, og så slutter historien der.

Døperen Johannes - forløperen for Jesus - Jesus selv, og apostlene forkynte De gode nyhetene om Guds rike. Det er hva 'evangelium' betyr - de gode nyhetene. Men snakket du om 'evangeliet' på Jesu tid, så ville se se rart på deg om du stanset der. De ville spørre: De gode nyhetene om hva da?

Evangeliet gav ingen mening. Man måtte fortelle folk hva de gode nyhetene handlet om. Og for døperen Johannes, Jesus og apostlene handlet det om Guds rike.

Jesus bruker de 40 dagene mellom påske og himmelfarten til å undervise disiplene om en eneste ting: Guds rike.

Forstår vi hva dette riket er - hva det handler om?

En troshelt i vår tid

Vladimir Okhotin, her sammen med datteren Maria, var nylig på besøk i den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Chistian Fellowship i Australia. Han er en av vår tids troshelter.

Vladimir Okhotin tilbrakte mange år av sitt liv i sovjetiske konsentrasjonsleire på grunn av sin tro på Jesus. 'Så bortkastet tid, vil kanskje mange si', skriver Peter Hoover i et brev som følger med bildet. 'En ung mann, gift, med barn, leder for en undergrunnsmenighet, som er slave for ugudeliges gagn'.

Men, som broder Okhotin, beskrev det, opplevde han det annerledes: Hans fengselsstraff ble vendt til velsignelse og fred i rikt mål. Gjennom tykt og tynt lærte han å følge Herren Jesus og fikk på den måten lede mange mennesker til tro på Jesus. Nå reiser han regelmessig til Russland, Ukraina og Sentral-Asia - ja, til og med til Australia, for å forkynne Guds ord. Han ville verdsette din forbønn!

Skal vi oppnå seier unngår vi ikke lidelsen.

Reisebrev fra Serbia, del 1

I sin forrige epost lovet Peter Hoover å komme tilbake med mer informasjon fra reisen til Serbia. Det løftet har han holdt. I går fikk jeg en ny rapport.

Peter Hoover forteller at det på 1800-tallet i Serbia, fantes mange landsbyer med hundrevis, ja tusenvis av anabaptistiske troende. Enkelte forskere mener at så mange som 60.000 anabaptister befant seg i Serbia frem til 2.verdenskrig. Men hard forfølgelse, emigrasjon, og kampen for i det hele tatt å overleve gjorde at tallet sank drastisk. Men - som Peter Hoover og hans reisefølge ganske raskt skulle oppdage - troen blant de troende som er igjen i Serbia er langt fra død!

Peter Hoover forteller at en broder ved navn Milenko Isakov, fra Novi Sad, tok Peter og hans reisefølge med seg til Banat på Herrens dag. I tillegg til de som var en del av Peters reisefølge, var også Olger og Suzana Kapxhiu fra Albania med dem. De dro til byen Melenci. Hit kom også to familier fra den rumenske delen av Banat. I forbindelse med gudstjenesten i Melenci var det samlet  troende fra Serbia, Romania, Kroatia, Albania, Amerika og Australia.

'Det ble et inspirerende og livlig møte, takket være Kristi nærvær', skriver Peter Hoover.

To av de som deltok i samtalene var Milovan Jeremov, en tidligere serbisk soldat og Damir Cacia, en kroat. Samtalene handlet om Jesus. Jeg vet ikke om vi får med oss betydningen av dette?  Dette er altså i utgangspunktet fiender. Nå har de begge funnet Jesus, og samtaler om hvordan de kan leve ut Bergprekenen. Bare Den Hellige Ånd kan gjøre et slikt mirakel. Rundt omkring dem ellers er det mennesker som hater hverandre: Katolikker mot ortodokse. Likevel kaller de seg kristne.

Men hat kan bli forvandlet til kjærlighet når mennesker møter Jesus, som blant disse anabaptistene i Banat denne søndagen.

(fortsettes)

Blant anabaptister i Serbia

Jeg fikk brev fra min gode venn, Peter Hoover, her om dagen. De av dere som har fulgt bloggen en tid vet at Peter Hoover er leder for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Australia.

Peter forteller at helt siden hans oppvekst i det sørlige Ontario, Canada, har han følt seg dratt mot det Herren har gjort i Serbia.

17.august kunne Peter sammen med Tania og Dean Taylor, sistnevnte redaktør for The Remnant, deres sønn Stephen og en kroatisk broder ved navn Damir Cacica krysse elven Danube ved Batschka Palanka og inn i Serbia. Men ikke uten problemer. De seks kjørte en tyskregistrert bil og siden Serbia ikke er en del av EU kunne de ikke fortsette reisen med den. Dermed måtte reiseplanen endres. De planla å reise med buss fra Ilok i Kroatia til grensen ved Batschka Palanka, og så fortsette med en annen buss til Novi Sad i Kroatia. De siste 20 årene har det ikke vært mulig å krysse grensen mellom Kroatia og Serbia med buss, på grunn av fiendskapet som hersker her. På den østlige delen av Danube-elven støtter mesteparten av folket der den ortodokse kirke, og skriver kyrilliske bokstaver. På den vestlige siden av elva skriver de med latinske bokstaver, som oss, men der er fleste av de samme folket, ivrige katolikker. Og sør, langs en av sideelvene til Danube-elven, lever de bosniske muslimene. På 1990-tallet gikk 300.000 mennesker til grunne - over halvparten av dem sivile og mange av dem kvinner og barn - i en serie med forferdelige kriger i det det tidligere Jugoslavia ble delt opp i syv deler. Noen av dem er fremdeles djupt såret i sin ånd, samfunn og i sin sjel.

For å sitere Peter Hoover: 'Herre, miskunne Deg over oss, syndere!'

I Ilok ventet og ventet vårt reisefølge i den sviende heten kom det ingen buss. Damir fant en vennligstillet politimann, som gikk med på å ta dem med over grensen for en liten avgift.

Det gikk veldig bra. Mens vi krysset den nye broen - canadiske soldater under FN-kommando sprengt alle broene i området - kunne politimannen fortelle oss at dette var den aller første krysningen over Danube-elven på 20 år!

Det er virkelig noe å tenke på!

Anabaptistene i Batschuka Palanka og Novi Sad
Dette stedet ligger på den østlige siden av elva. Det er et vakkert landskap. Overfloden av frukt klart for innhøstning overveldet vårt reisefølge. Ganske annerledes enn de hadde tenkt seg i dette krigstrette landskapet. De spiste flere vannmeloner enn de noensinne har gjort. Endelig kom de frem til Novi Sad.

Her bor det fremdeles mange anabaptister. De finnes også i Syrmien (Srem).

Når bussen kjørte inn i Novi Sad la de merke til en ung mann som ivrig kikket gjennom bussvinduene om hun kunne få øye på dem. Milenko Isakov - eller Milesakov som folk her kaller ham - hilste oss varmt velkommen. Broren hans kom ganske raskt etterpå med en bil for å kjøre dem til landsbyen Katsch (Kac) hvor mange troende var kommet sammen for å ta imot de utenlandske gjestene.

På bildet ser du Milenko, hans kone og deres to gutter. Hun kommer fra den rumenske siden av Banat - et annet eldgammelt land som har lidd mye politisk uro og vold gjennom de siste århundrer. Milenko's yngre bror, Pavel, yngst i en veldig stor familie, er også gift og har en liten gutt. Hans kone og Milenko's kone er søstre.

Etter et godt måltid mat i Katsch, spilte noen av barna og de unge fotball. Tre gutter ble raskt kjent med serbiske ungdommer, og det til tross for de opplagte språkproblemene.

Så sang man og delte vitnesbyrd. De holdt på lenge i den varme sommernatten. Her møtte de også Olger og Suzana Kapxhiu som bor i Librazhd i Albania. Omgitt av muslimske naboer er de en del av en anabaptistisk menighet der. De reiste opp gjennom Makedonia og det sørlige Seribia, en reise som tok en hel dag, for å møte Peter Hoover og hans venner.

Slik lever de kommunitetslivet i Australia

Ved ulike anledninger har jeg skrevet om den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship i Australia. Medlemmene av denne kommuniteten lever i eiendomsfellesskap, slik menigheten i Jerusalem gjorde det og slik deres forfedre, Hutterianerne, gjorde det på 1600-tallet.

I går mottok jeg et brev fra lederen for dette fellesskapet, Peter Hoover (bildet), hvor han forteller om noen spørsmål han har fått. Svarene han gir på dem gir oss et lite innblikk i hvordan medlemmene av denne kommuniteten lever:

1. Har dere alle måltidene sammen? 

Vi møtes hver dag klokka 12.00 for å spise sammen, og hver fredag kveld (når vi feirer nattverd) spiser vi alle sammen.

2. Har dere en form for forretningsvirksomhet for å holde medlemmene aktivisert eller går dere til en vanlig sekulær jobb? 

Hovedinntektskilden vår kommer fra sveising- og industrivirksomhet. Brødrene her bygger store grønnsaks-sorterere, sikkerhetssystemer, og de reparerer skip og måter, og mange andre ting. Vi driver også et bakeri, og vi selger treskjærer-produkter.

3. Hvor ofte møter dere hverandre for bønn og studier?

Vi kommer sammen hver kveld (Gebetsstunden). Brødrene møtes hver morgen for å planlegge dagen, og da ber vi alltid sammen. Søstrene møter hverandre oftere, og familier og ungdommer har interaksjon hele tiden.

4. Hvordan ser møtene deres ut, hvordan er de strukturert?

En ordinert bror velger ut noen til å tale om morgenen Herrens dag. Noen andre tar hånd om barna , men det er mye variasjon og frihet.

5. Hvor ofte bryter dere brødet?

Ideelt skjer det hver fredag, men i den siste tiden har vi hatt så mye besøk, men nå håper vi at vi er igang igjen med de vanlige rutinene her. Om du skal ta del i nattverdfeiringen hos oss må du minst ha vært her en måneds tid, slik at vi har lært deg å kjenne.

6. Har dere en form for hierarki? Eldste, biskoper etc?

Våre kommuniteter er selvstendige, men ikke uavhengige. Vi tror ikke at vi er den eneste kirke, eller at vi er så god som mange andre kirker. Vi er bare en mikroskopisk bit av en mye større mosaikk. All nattverdfeiring, dåp, bryllup, avgjørelser med hensyn til menigheten, skjer lokalt. Men vi arbeider fremdeles i nært samarbeide med vår moder-kommunitet, Elmendorf i Minnesota.

7. Har dere spesielle folk som tar seg av undervisningen eller forkynnelsen?

Alle våre modne brødre både underviser og preker.

8. Har deres familier noen form for privatliv?

Vi har familieandakt i hjemmene, og alle har vi våre egne hjem. Vi spiser frokost og kveldsmat (middag) hjemme, om ettermiddagen (kl.15.00) kommer mennene sammen for å drikke tea.

9. Har dere noen form for 'ordning' slik andre grupper som ligner dere har?

Regler blir til underveis, men vi har ikke skrevet dem ned og de er ikke så detaljrike som hos andre. Det er vår overbevisning at det er best å gå den smale vei, og det innebærer at vi på den ene siden må unngå det ekstreme og på den andre siden legalisme, mens vi hele tiden fokuserer på Jesus og Guds rike.

10. Har dere en form for 'uniform', som samme slags klær, hodedekke etc?

Herren velsigner virkelig indre og ytre enhet. Vi tror ikke at det betyr eksakt samme kleskode, men på samme måte som vi elsker hverandre, og liker å arbeide sammen, liker vi også å bli identifisert sammen. Den eneste virkelige enhet vi finner er basert på Jesus Kristus, etablert av apostlene og de tidlige kristne. Alt vi lærer og praktiserer utenfor dette er splittende og ærer ikke Gud.

11. Er det aktive i å nå ut, for eksempel med gatemøter?

Personlig elsker jeg å preke på gata, slik vi gjorde det i Latin-Amerika. Men her i Australia, tror vi det er mye mer effektivt å møte mennesker, bli kjent med dem og så dele evangeliet slik Den Hellige Ånd leder oss. Å kjempe med folk, provosere dem slik at de blir sint, i stedet for å gjøre gode gjerninger, har aldri ført noen til Kristus. Så vi fokuserer på de gode kontaktene, på besøk, reiser, vi preker om mulig, vi ber og vi forsøker å være et vitne så godt vi kan. Hvis vi elsker Herren Jesus, er det aldri mangel på mange åpne dører, overraskende forbindelser, og alle slags merkelige anledninger langt ut over hva vi kunne tenke oss eller drømme om.

Fortsatt dramatisk for våre venner i Tasmania i Australia

Denne uka har jeg tenkt mye på våre venner i Tasmania. Når disse linjene skrives lørdag midt på dagen, er det minus 20 kuldegrader utenfor og vi fyrer i vedovnen. Her er det trygt og godt. Våre venner i Australia har kjempet med en kolossal varme, opptil 40 varmegrader og med svære skogbranner.

Jeg skrev forrige søndag om at den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, hadde unnsluppet brannene mirakuløst så langt. Denne uka ble det kritisk igjen. Mer enn da jeg skrev på søndag. Våre venner har måtte evakuere kvinner og barn, mens mennene har kjempet mot flammehavet. Kraftig vind har ført til dramatiske situasjoner. Det er et stort takkeemne at våre brødre og søstre har klart å forholde seg rolige, og de har opptrådt svært modig i det de har satt sin lit til Herren.

Alle bilene tilhørende kommuniteten er stilt til disposisjon for myndighetenes og naboenes iherdige forsøk på å få bukt med flammene. Kvinnene og barna i kommuniteten er brakt i sikkerhet hos Willi og Erna Martens i Wynyard. Vi snakker om 18 barn og 12 voksne, så en slik redningsaksjon krever sitt. Alle barna er friske og har det bra, og setter stor pris på å få være sammen.

På eiendommen til våre venner råder det en spesiell stemning. Mennene har gått rundt og tatt farvell med husene og trærne - alt det kjære, som kan gå tapt om det verste skulle skje. Det har vært sterke følelsesmessige øyeblikk. De lider også med alle som har mistet sine hjem i flammenes rov.

La oss fortsette å be for alle de som har mistet sine hjem, og la oss be sammen med vennene våre i Rocky Cape at de ikke mister alt de har investert og bygget opp på gården sin.

På bildet sees: Daniel Russel, Benjamin Russel, Pilgrim Christian, Willie Wurtz. Dallas Wurtz. Zane Wurtz, Stanley Hoover, Trevor Russel, Hank Wurtz, Andrew Russel, Justin Hoover, David Waldner, Chris Wiebe og Julian Hoover.

Rocky Cape kommuniteten i Tasmania unnslapp skogbrannene i Australia som ved et Guds under

I går da jeg hørte om de svære skogbrannene i Tasmania i Australia på nyhetene, tenkte jeg på våre gode venner i den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship.

Rett før jeg skulle gå til sengs fikk jeg brev fra Peter Hoover, som er leder for kommuniteten. Gud har spart dem fra katastrofen, og de kjenner på en djup takknemlighet til Gud for Hans beskyttelse. Peter skriver:

'Lørdag 5. januar:

Med det samme min kone Susan våknet våknet i dag tidlig, gratulerte jeg henne med hennes 53 årige fødselsdag. Vi takket begge Gud for den nåde Han har vist oss i året som har gått, men hva, hva var det ....? Torden?

Jeg hoppet ut av senga, dro fra gardinene akkurat i det et lyn slo ned de skogkledte fjellene sør for vårt sted. I løpet av noen få minutter kom det flere lynnedslag, så flere ... Det er sjelden vi har tordenvær, og om sommeren regner nesten aldri. Himmelen mørket, og uværet braket løs. Det kom nærmere og nærmere', forteller Peter Hoover.

Så begynte det å brenne. Kanskje en time etter at Peter Hoover hadde sett de første lynnedslagene. Og brannen nærmet seg områdene hvor Rocky Cape kommuniteten holder til. Australske myndigheter satte inn helikoptere som slukket fra luften, mens lokale brannmenn gjorde en heroisk innsats på bakken.

Sent i går kveld hadde de kontroll over situasjonen. Brannen har gjort 2.100 mennesker husløse.

'Hva kan vi si? Vi har unnsluppet denne gang, og det minste vi kan gjøre er å hjelpe de som ikke har vært så heldige som oss. Gjennom alt dette minnes vi ordene til vår eldre bror, Jakob Wurtz, som pleide å si: Alt på denne jorden vil brenne. La oss våke og be så vår siste dag ikke finner oss uvitende', avslutter Peter Hoover sitt brev.

Foto: Peter Hoover.

Den spennende historien om Frederick Nighswander, del 2

I den forrige artikkelen stiftet du bekjentskap med de første medlemmene av den anabaptistiske kommuniteten i Neuenschwand, høyt over Emme dalen, eller  Emmenthal, som den også kalles, i Sveits. Jeg introduserte deg også for  Fred Nighswander, som i forrige uke fylte 100 år!

Fred Nighswander bosatt i Rainy River District, som ligger i det nordvestlige delen av Ontario, helt på grensen mellom Canada og USA. Men det var i utkanten av Toronto at han vokste opp. Fra The Altona Mennonite Meetinghouse har han sine tidligste barndomsminner. Her studerte han Bibelen, og bestemte seg for å la seg døpe på bekjennelsen av sin tro. I 1935 giftet han seg med Ada Reesor, som du ser her på bildet sammen med Fred. Hun var også medlem av denne Old Order forsamlingen.

Samme år ble Fred Nighswander ordinert for tjeneste. Til å begynne med arbeidet han sammen med Bishops Levi Grove, og Ordets tjenere Thomas Reesor og Abram Smith. I stedet for pastor kaller man de som forkynner Guds ord i disse sammenhengene for 'Ordets tjenere'. Diakonene John B. Reesor og Joseph Barkey tok seg av forsamlingens ulike behov. Da biskop Grove døde, tok Abram Smith over etter ham. Fred skulle komme til å arbeide sammen med en ung mann ved navn Alvin Baker, men underlige krefter hadde begynt sitt arbeid mot deres forsamling.

Bort fra Sodoma
Ettersom byen Toronto vokste og bredte seg ut gjorde byplanleggerne krav på mer om mer landområde, og jordbruksarealene til bøndene skrumpet inn. Alt dreide seg om penger, og stadig mer penger. Hvordan kunne seriøse etterfølgere av Jesus leve i en storby, uten å kompromisse med hensyn til sin overbevisning, spurte de seg selv?

Til å begynne med så de nye store misjonsmuligheter. Man behøvde ikke lenger reise til India eller Afrika for å finne 'de fortapte'. Plutselig var de omgikk av alle slags eksotiske naboer: muslimer, hinduer, sikher. De ble venner med dem og vitnet for dem om Jesus.

Men Ada og Fred Nighswander så også farene med storbylivet: verdsliggjøringen, fremmedgjøringen, dyrkelsen av Mammon.

Med den raske veksten som Toronto opplevde, skjedde det mange forandringer med mennonitene i byen. Deres overgivelse til Kristus ble svakere. Hva skjer med enkle etterfølgere av Jesus, som var vant til å arbeide på små gårdsbruk, plutselig får mye penger mellom hendene, og ikke lenger har noen jord å dyrke?

'Uten tvil ville det ha vært mulig å følge Jesus i Toronto', skriver Peter Hoover i et brev hvor han forteller om Fred Nighswander, før han legger til:

'Men Old Order (en gren av Mennonitene) forsamlinger som Altona, Almira and Rissers (Steeles Avenue, kapitulerte alle sammen'.

Slik var det at Ada og Fred Nighswander, sammen med to døtre og en sønn som var gift, 'snudde ryggen til Sodoma', og kom til The Rainy River Distric, omlag 2000 kilometer nordvestover.

(fortsettes)

Den spennende hisorien om Frederick Nighswander, del 1

Det er facinerende å studere Guds folks historie! I 1525 - i den vakre Emme dalen (som vi ser ligger i skjæringen nedenfor høyden på bildet) - nær Eggiwil, ikke så langt unna Bern i Sveits, kom seriøse troende sammen for å studere Skriften og bryte brødet. Vi er helt i startfasen på det som skulle bli kjent som Døperbevegelsen, den bevegelsen eller vekkelsen som av sine motstandere skulle bli kalt gjendøpere .(anabaptister)              

De møttes ofte gjennom uka, og forsøkte å skjule sin nyfunne glede fra fiendtlige myndigheter og fra den kirke som ikke ville anerkjenne dem. Gradvis vokste det frem en menighet bestående av mennesker som var døpt på bekjennelse av sin tro. En av familiene som tilhørte det nye fellesskapet levde i Neuenschwand (bildet), høyt over Emme dalen, eller  Emmenthal, som den også kalles. De blir gjerne kalt Neuenschwanders  eller Nighswanders.

En ættetalve
Vi skal nå se nærmere på nettopp denne slekten, og av en helt bestemt årsak, som jeg skal komme tilbake til. Du må ha litt tålmodighet, selv om den er lang! Vi begynner med Christian, som bare var tre år gammel, da de første ble døpt med troende dåp i Sveits i 1525. Han skulle bli medlem av denne menigheten, og gifte seg med Elisabeth Furrer.

Peter Neuenschwander (1548-1607), sønnen til Christian, giftet seg så med Margaretha Blaser. De levde også i Neuenschwand og hadde åtte barn.
Michael Neuenschwander (1568- ), sønnen til Peter, giftet seg med Trini Gerber. De levde i Neuenschwand, og hadde ni barn. Peter Neuenschwander (1592- ) giftet seg med Elisabeth Gummer. De levde i Emmenthal og hadde syv barn.  En annen Peter Neuenschwander (1626-1712) giftet seg med Katherina Kuhni. De levde også i Emmenthal, og fikk 12 barn. Isaac Neuenschwander (1652- ) giftet seg med Vreni Jost og de hadde åtte barn. Også disse levde i Emmenthal.

Christian Neuenschwander (1682-1754) giftet seg med Margaretha Stauffer. På grunn av den konstante forfølgelsen de opplevde i Emmenthal flyttet de til den sveitiske Jura regionen, et fransktalende katolsk område. De levde mer i fred med dem enn de reformerte protestantene.

Abraham Neunschwander (1716-1754) giftet seg med Trini Baumgartner. De levde også i Jura regionen, og sammen med de tre barna deres. Johann Neuenschwander (1748-1790) giftet seg med en troende kvinne ved navn Elisabeth, og de fikk fire barn sammen. Da hun døde giftet Johann seg med Katherina Fuchs. De fikk fire barn. På grunn av vanskelighetene de opplevde i Jura regionen, reiste de til Amerika. De slo seg sammen med mennoniter i Washington County, Maryland. Abraham Neuenschwander (1773- )  var bare et lite barn da han kom til Den nye verden. Hans første kone døde ung. Hans andre ekteskap var med Susanna Hoover.  De hadde elleve barn og slo seg ned i York County, Ontario, Canada, litt nord for Toronto. 

Martin Neuenschwander (1809-1881) giftet seg med Barbara Risser. De levde i Pickering Township, York County, Ontario og hadde to barn. I denne perioden forandres etternavnet til Nighswander og Reesor.  Martin Nighswander (1836-1914) giftet seg med Sarah Hoover. Også de levde i Pickering Township og hadde to barn. Enos Nighswander (1861-1917) giftet seg med Elsie Burkholder. De hadde to barn og levde i Pickering Township. David Nighswander (1886-1961) giftet seg med Nancy Lehman. De hadde fire barn, og den eldste av dem var Fred Nighswander.

100 år
Denne uka fylte han 100 år! Fred Nighswander er søskenbarn til Peter Hoovers bestefar. Peter Hoover, som jeg har skrevet om ved mange ulike anledninger her på bloggen, er lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Australia. Han var nabo med Peter når han bodde i Rainy River District, Ontario, Canada. Du skal få høre mer om denne spennende misjonæren og forkynneren i neste artikkel.

(fortsettes)

Dåp og regler for det kristne livet

Bondegården du ser på dette bildet har ikke forandret seg mye siden 1500-tallet, og er fremdeles i særdeles god stand!

Den var hjemmet til familien Huber (Hoover), for omlag 500 år siden da de ble døpt som troende under den første anabaptistiske vekkelsen. Bondegården ligger i Schweikhof i Zürcher Oberland i Sveits. I gangavstand lå gårdene til Baumann og Weber (Weaver). Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten 'Rocky Cape Christian Fellowship', som har sendt meg bildet, forteller at kommuniteten i Tasmania i Australia nå planlegger dåp i elven Detention. I den forbindelse har medlemmene samtalt om hva de tror på og hvordan de skal leve ut denne troen i hverdagen. De har også sett nærmere på hva som var overbevisningen til de første anabaptistene i Sveits i 1526. Det vet vi nemlig noe om. De satte seg ned og skrev det de kalte: Christlicher Ordnung, damit die Lieb und Einigkeit erhalten wird. Oversatt til norsk skulle det bli noe slikt som:

Kristne regler gjennom hvilke vi kan holde vår kjærlighet og enhet intakt

Siden Den Allmektige, evige, nådefulle Gud har sørget for at Hans vidunderlige lys har brutt inn i verden under denne farligste tiden av alle, anerkjenner vi Hans viljes mysterium. Hans vilje er at Hans ord skal bli kjent for oss slik at vi kan finne veien til fellesskap med Ham. For denne årsak, og i lydighet til undervisningen til Jesus og apostlene, skal vi følge det nye bud - budet om å elske hverandre slik at vi kan leve i broderlig enhet og fred. For å beholde den freden er alle våre brødre og søstre blitt enige om følgende:

1. Å møtes minst tre til fire ganger i uken, for å bygge oss selv opp i Jesu og apostlenes lære, minne hverandre på og oppmuntre hverandre fra hjertet slik at vi kan forbli trofaste mot Jesus slik vi har gitt løfte om.

2. Når brødrene og søstrene møtes, skal de velge skriftsteder som de kan lese sammen. Den Gud har gitt den beste forståelsen skal utlegge dem, de andre skal være stille og lytte, slik at det ikke pågår flere private samtaler samtidig, som forstyrrer de andre. Hver dag skal vi i våre hjem lese fra Salmenes bok.

3. Ingen må bli skjødesløse eller handle dåraktig, enten i ord eller i handling. Alle skal oppføre seg på en ordentlig måte, og da spesielt i nærvær av ikke-troende.

4. Når en troende ser hans bror gjøre noe galt, skal han advare ham slik Kristus befaler oss, og formane ham på en kristen og broderlig måte, i kjærlighet.

5. Ingen av de brødrene og søstrene som tilhører denne forsamlingen skal eie noe selv, men i stedet, slik som under aposteltiden, ha alle ting felles og en felles kasse, slik at de kan hjelpe de fattige og gi til alle i følge deres behov. Som under aposteltiden skulle ingen troende mangle noe.

6. Ingen forslukenhet (grådighet) skulle tillates blant de troende. Å servere suppe skulle holde, eller små mengder grønnsaker eller kjøtt per person, for Guds rike består ikke i å ete og drikke.

7. Hver gang de troende møtes til gudstjeneste, skulle de bryte brødet og drikke av vinen for å proklamere Herrens død. Enhver skulle huske, gjennom dette, hvordan Kristus gav sitt liv for oss, hvordan Hans blod ble øst ut for oss, slik at vi skulle bli villige til å gi våre kropper og liv til Kristus - det er til alle våre brødre og søstre i Ham.

De som sluttet seg til denne bekjennelsen var de såkalte Sveitsiske brødre, en gren av den anabaptistiske bevegelsen, og som senere flyttet til sør-Tyskland og så til Pennsylvania, Ontario, Virginia og i Australia.