Skjult i en klippe på nødens dag

 Det har vært noen dager med smerter som har vært helt hinsides. Nesten så jeg ikke har klart å puste. Samtidig har det vært forunderlige dager, dager da jeg har opplevd noe av det som står i 1.Kor 2,9:  "Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, om det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det som Gud har beredt for dem som elsker ham." Det er virkelig sant at Gud har beredt litt av hvert for dem som elsker ham!

Guds evige hensikt var å åpenbare seg selv i Sønnen, og Jesu hensikt er å vise oss og føre oss til Faderen.

Det er noen ord fra Joh 17,25-26 som har blitt så levende for meg disse dagene: "Rettferdige Far! Verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg. Og disse har erkjent at du har utsendt meg. Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du har elsket meg med, skal være i dem, og jeg jeg i dem."

Jesus kom for å åpenbare Fars kjærlighet til oss og introdusere Fars navn. Det blir større og større for meg. I Joh 16,27, leser vi: "For Faderen selv elsker dere..." Når Jesus lære disiplene å be er det dette bildet av Gud han introduserer dem for: "Vår Far..."

Mens smertene er på det mest intense får jeg en talemelding fra en venn. Han kjenner ikke til hvordan disse smertefulle dagene har vært, men han deler et syn hvor han ser meg i en hule, og hulen omdannes til Guds bankende hjerte for verden. Det var ikke tilfeldig, for selv om dagene er smertefulle har Gud beredt noe for dem som elsker ham. Dette er dager badet i Guds Farskjærlighet. Det er virkelig sant at Gud skjuler oss i sin klippe på nødens dag.

"En ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens prakt og grunne i hans tempel. For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp." (Salme 28,4-5)

Hele himmelen til vår disposisjon når vi ber om det

 Hver gang May Sissel og jeg setter oss i bilen for å kjøre ber vi om Guds beskyttelse mot uhell og ulykker. Vi tar ikke noe for gitt. Vi har blitt mer bevisste på at Guds engler står til disposisjon for Herren, han som er høvdingen over Herrens hærskarer. Vi er ikke alene. Om englene leser vi blant annet i Hebr 1,7 og vers 14:

"Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder og sine tjenere til flammende ild...Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?" 

Guds mektige engler står til Herrens disposisjon, for å tjene oss. 

Det er interessant å legge merke til at det første som nevnes om Den Hellige Ånd i Bibelen, er at Ånden er i bevegelse! Og han fortsetter med å være i bevegelse: "Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene." Den Hellige Ånd beveger seg over mørket og kaoskreftene, og der Guds Ånd er, bryter lyset fram: "Og Gud sa: Bli Lys! Og det ble lys. (1:Mos 1,3)

Som Guds barn kan vi være aldeles trygge på at vi ikke står alene, men har alle himmelens ressurser til vår disposisjon. 

Illustrasjon: Cynda Hunter

Reddet av et edderkoppnett

Klosterforstanderen Nataniel forteller om en novise som hørte til klosteret Theotokos. Den kommende munken ble jaget av noen andre menn. De var kommet for å drepe ham. "Kyrie eleison", ba novisen inderlig. Idet han løp til noen ruiner, for å gjemme seg der, oppdaget han en hule. Novisen krøp inn i den mørke hulen. Da kom det en edderkopp, og edderkoppen spant et stort edderkoppnett foran inngangen til hulen. Da mennene kom som ville drepe ham, oppdaget også de hulen, men trodde ikke novisen var der, siden hulen var dekket av edderkoppnettet! 

"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt, På en klippe fører han meg opp. Nå løfter jeg mitt hode høyt over mine fiender rundt omkring meg. Jeg vil ofre jubeloffer i hans telt. Jeg vil synge og lovsynge for Herren. Herre, hør min røst når jeg roper, vær meg nådig og svar meg" (salme 27,5-7)

Hentet fra boken om klosterforstanderen Tikhon (Secretareva): Novise i Gudføderskens kloster. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

I Guds gode hender

Disse linjene skrives rett før jeg skal gå til sengs for natta. De siste dagene har jeg grunnet på noen ord fra en salme som Hans-Olav Mørk skrev i 1998:

'Og natten sakte vender mot en dag gir vi oss over til din nåde.'

Så vakkert! Og så sant! Noe tryggere enn dette kan vi ikke gjøre. Jeg øver meg stadig i å be ordene fra Salme 31: 'I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofasre Gud.' Denne bønnen ber jeg når natten kommer.

Et forunderlig bønnesvar

May Sissel og jeg ber Salme 91 høyt og unisont sammen hver dag. Det har vi gjort en stund nå. I natt fikk jeg oppleve at løftene holder. Ved 03.00 ble jeg rammet av et nytt kraftig angina-anfall. Etter at jeg fikk brukt nitrospray ga de intense smertene seg, men jeg var veldig urolig og redd.

'Nå trenger jeg noen som kan be for meg,' sa jeg til meg selv, men hvem er oppe nå midt på natta?

Jeg hadde ikke tenkt tanken ferdig før det piper i telefonen. Den er fra en munk i et kloster i Arizona i USA. Han spør: 'Kjære Bjørn Olav, hvordan går det med dere?' Så får jeg fortalt denne kjære munken hvordan jeg har det, og munken tar kontakt med klosterfellesskapets prior og så ber de for meg. Det er kveld i Arizona.

Jeg tror ikke på tilfeldigheter, men på gudfeldigheter.

Munken, som gjerne vil være anonym, forteller at han ble ledet til å be mye om assistanse av engler og at jeg skulle få oppleve Herrens nærhet. Etter en stund sovnet jeg, og våknet igjen kl.10.00 i formiddag. Smertene er borte, men det kjennes ut som en dampveivals har kjørt over meg.

Gud våker over oss!

I natt fikk jeg oppleve ordene fra Salme 91:

'For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.' v.11-12

Stor takk til alle som husker oss i deres forbønner.

Ord fra en ukjent profet

Jeg må nok medgi at det er sjeldent jeg leser profeten Nahum. Vi vet jo heller ikke noe særlig om ham, annet enn de tre kapitlene i bokan som bærer hans navn. Som profeten Jona var han kalt til å profetere om Ninive.

Men i dag stanset jeg opp ved noen ord av Nahum, som jeg gjerne vil dele med mine lesere. Ordene har sammenheng med noe jeg preket om i Toten frikirke denne søndagen, om livets stormer og Frelsernavnet. Jeg leste disse ordene for meg selv i etterkant av min preken, så de var ikke med i den.

Ordene er disse:

"I virvelvind og storm går hans vei, skyer er støvet under hans føtter." (Nah 1,3b)

"Herren er god, et vern på trengselens dag. Han kjenner dem som tar sin tilflukt til ham." (1,7)

Vi opplever alle stormer i livet. Da er det godt å søke tilflukt hos Herren, Frelseren, Han som berger.

Vi er ikke alene

Jeg våkner med dette mektige bildet denne morgenen, og med denne hilsenen fra Guds ord:

"Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd." (Jes 41,10)

Da kan igrunnen dagen begynne! Med et slikt løfte er jeg trygg.

I den siste tiden har jeg tenkt en del på dette uttrykket: 'hærskarenes Herre' eller 'hærskarenes Gud'. Gud er en mektig stridsmann, sier Guds ord, og leder sine hærskarer av himmelske vesener: engler og englefyrster, serafer og kjeruber og himmelske vesener. Vi er ikke alene.

Mye kan stå oss imot, men Herren er på vår side, alle vi som bekjenner oss til Herren Jesus.

Jeg tror det er noen som trenger å se dette bildet i dag.

Sikker i Guds hender

Det er mye som er usikkert i denne verden. Både når det gjelder dagen i dag, og når det gjelder dager som kommer. Det er så mye vi ikke vet - og det kan ligge en beskyttelse i det.

Jeg er blitt så glad i noen ord av Johannes. Han er en gammel mann når han skriver disse ordene:

"Se hvor stor kjærlighet Far har for oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! Verden kjenner oss ikke, fordi den ikke kjenner ham. Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi  vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er." (1.Joh 3,1-2)

Kan vi bli noe større enn dette: Guds barn? Neppe. Jeg tror ikke det.
Det finnes ikke noe større enn å være elsket.

Å være elsket av Gud, det blir trygghet.
Det gir hvile.

"Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min Fars hånd. Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd. Jeg og Far er ett." (Joh 10,27-30)

Historien om to engler

Paul Keith Davis, en anerkjent profetisk røst, forteller om hvordan han ble utsendt til tjeneste første gang. Det skjedde når 'en dyrebar farget kvinne la sine hender på meg,' for å bruke hans egne ord.

Den kvinnen var Mrs Alene Davis. De er ikke i slekt, selv om de har samme etternavn.

Når Paul Keith Davis møtte Mrs Alene Davis var hun 95 år gammel. Da hadde hun tjent Herren i 81 år. De to hold nær kontakt med hverandre frem til Mrs Alene Davis døde 106 år gammel i 2002.

'Hun var en av de mest kraftfulle menneskene jeg noensinne har møtt,' forteller Paul Keith Davis og legger til: 'Jeg kom til å elske henne så høyt.'

Og så beskriver Paul Keith Davis noe fra sin dagbok, som jeg her har oversatt:

'Mens jeg sto ute i Dødehavet og holdt armene rundt Mrs. Alene Davis fortalte hun meg om et syn. I synet så hun Jesus i skyene en ettermiddag hun var 14 år gammel. Hun var ute på markene og gråt fordi hun ikke hadde noen familie. Herren ba henne gå og sette seg under et stort tre. Regnet øste ned men under treet var det helt tørt.

Herren ba henne å se mot øst. Der så hun en engel komme til henne med en salmebok. Herren ba henne så se mot vest og da så hun en annen engel komme mot henne med en åpen Bibel. De stoppet og stilte seg på hver side av henne. De hadde to store vinger som de fløy med og to som dekket deres ben. En av englene leste det fjortende kapitlet i Johannes evangeliet og den andre sang en salme for henne.'

Når jeg leser dette tenker jeg på ordene fra Salme 91: "For Han skal gi sine engler befaling om deg, så de bevarer deg på alle dine veier." (Salme 91,11)

Holdt og båret i Herrens hender

Tårene kom da en venn av meg ga meg denne Willow Tree-figuren til min 60 års dag. En far med sitt barn hvilende på sitt fang. Slik får jeg leve i denne strevsomme fasen av livet mitt.

En bønn fra Salme 31 har i lang tid nå blitt 'min' bønn:

"I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud." (v.6)

Jeg pleier å si at jeg øver meg i å be de ordene, for det å overgi sitt liv i Guds hender, er en prosess. Det er ikke noe man gjør en gang for alle, men det er stadig ting som må overgis til Gud.

Det andre ordet, som taler så sterkt til meg i den prosessen jeg nå befinner meg i, er dette ordet fra Jes 49,14-16:

"Sion sier: Herren har forlatt meg. Herren har glemt meg. Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. SE, JEG HAR TEGNET DEG I MINE HENDER ..."

Tegnet i Guds hender - det er det jeg er.

Det er ikke bare de motoriske symptomene som setter sitt preg på en Parkinsons-pasient, Hjelpeløshet, sorg, mislykkethet, fortvilelse, tapsfølelse, følger også tett med. I perioder kjenner jeg på alle disse tingene. På de riktig strevsomme dagene kan man bli redd og kjenne på en følelse av forlatthet. Derfor betyr disse ordene fra profeten Jesaja så mye for meg.

Jeg kan ikke skjule at kroppen skjelver. Det andre sees ikke så godt. Men jeg har bestemt meg for å være helt ærlig med livet slik det er. Bare slik kan jeg leve sant.

Ved siden av disse to bibelstedene er det et dikt av Sven Aasmundtveit som følger meg, stort sett hver dag. Jeg lever av disse to bibelstedene og dette diktet:

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er hans skapning preget, hver i sær.
Men fram for alle bærer du hans merke,
som kronen av hans gjerning er du der.

I begge Herrens hender er du tegnet,
som linjene i huden, kjent og nær.
På jorden bærer du din Herres bilde,
som avtrykk av hans finger er du her.

I begge Herrens hender ble du tegnet
da Jesus gikk i dødens mørke natt.
Der finner du ditt framtidsmønster preget,
der finner du din hemmelige skatt.

I begge Herrens hender er du tegnet,
din framtid og ditt nå er formet der.
Der skal du være gjennom alle tider,
der hviler du i sol og sommervær.

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er du tenkt og dannet, kjent og kjær.
Men fram for alt i sårene som sier
at du er elsket med alt det du er.

När allting annat vacklar

Det er en sangstrofe som har fulgt meg siden jeg våknet i dag tidlig: "Det enda som bär när allting annat vacklar". Setningen er hentet fra Lydia Lithell's (bildet) vakre salme: "Det enda som bär". Helt siden jeg hørte den første gangen, har den vært en av mine favorittsalmer. Den kommer til meg med jevne mellomrom, særlig i utfordrende livssituasjoner.

I dag er det mye som vakler. Mye som rystes. Både nasjonalt, internasjonalt og på det personlige, individuelle plan.

Men det er noe som holder. Noe som står og vil bli stående.

I går leste jeg noe som den ortodokse teologen Alexander Schmemann har skrevet, og som jeg lå og grunnet på i natt:

"Han led og ble begravet og stod opp igjen!" 'Etter at han døde på korset og for ned i døden, stod Han opp igjen fra de døde. Dette er den grunnleggende, vesentlige og aldeles avgjørende bekjennelsen i Trossymbolet, en erklæring fra selve hjertet av kristendommen. For "er Kristus ikke oppstanden, da er deres tro unytttig." Det er apostelen Paulus' ord, og de er fortsatt like grunnleggende for kristentroen. Kristendommen består først og fremst av en tro på at Kristus ikke forble i graven, men at livet brøt fram fra døden." (Alexander Schmemann. Hellige Nikolai menighetsblad nr 1/2018, side 4)

Vi tror på en LEVENDE FRELSER og REDNINGSMANN.

Derfor, det enda som bär, er Guds nåde og Hans barmhärighet!

Det enda som bär när allting annat vacklar, det är Guds nåd och hans barmhärtighet. All jordisk berömmelse och glans den slocknar när sist jag står hos Gud i härlighet.                                         

Det enda jag vet det är att nåden räcker, att Kristi blod min synd, min skuld betäcker. Det enda jag har att lita till en gång, det är Guds nåd, Guds gränslösa nåd.                                                                 

Det enda som står igenom alla tider, är Kristi kors och blodets säkra grund. Ty allt vad jag byggt av hö och strå det faller. Det varar blott en kort, en flyktig stund.                                                           

Det enda jag har inför den vita tronen, det är en frälsad själ. Halleluja! Och detta är nog ty all min synd blev sonad när Jesus dog för mig på Golgata.

I går kunne det gått riktig galt

I dag kjenner vi på en stor takknemlighet til Herren. For i går kveld kunne det gått riktig galt.

På grunn av Parkinsons må jeg ta mange pauser i løpet av dagen. Da er sofaen god å ha. Over sofaen vår har vi to lamper. Jeg hadde akkurat reist meg opp for å gå til kjøkkenet da jeg merket meg at den ene lampen gikk på og av seg selv. Det skjedde flere ganger. Når jeg kom tilbake begynte det å ryke kraftig fra den ene. Og da mener jeg kraftig. Jeg fikk hjelp av Joachim, sønnen vår, til å dra frem sofaen og få ut støpslet. Det luktet skikkelig brent.

For sikkerhets skyld ringte jeg brannvesenet, og siden de var like i nærheten, valgte de å komme hjem til oss for å sjekke det som var skjedd. Dagen før hadde en lignende lampe begynt å blunke i et gjesterom i kjelleren, men det skjedde ikke noe med den.

Heldigvis var noen av oss hjemme. Heldigvis skjedde det ikke mens vi sov, og heldigvis begynte det ikke å brenne.

I dag takker vi for Guds engler som beskyttet huset og hjemmet vårt.

"For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier." (Salme 91,11)

"Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen." (Hebr 1,14)

Takk, gode Gud, for dine engler og for din beskyttelse.

Hos dem som taper i sin strid er Herren skjult til stede

En venn av May Sissel og meg sendte oss en salme av Sven Ellingsen i går. Den er så vidunderlig vakker. Salmen var ukjent for meg, men denne kommer til å følge meg lenge.

Det er spesielt en setning som berører meg så sterkt:

"Hos dem som taper i sin strid er Herren skjult til stede."

Ingen av oss vil falle eller svikte eller tape. Men så gjør vi jo det, mange ganger gjennom livet. Kanskje er idealene og bekjennelsene for høye? Jeg har følt meg så uendelig liten og naken og sårbar når sykdommen slår meg ut. Når man har det slik, når man føler man har tapt, er Herren skjult til stede. Der er det den gode salmedikteren Ellingsen sier!

Tårene renner når jeg leser denne setningen. Det er håp hos Gud, også for den som ikke klarer å stå, både bokstavelig, som meg, og i overført betydning.

Selv om du har følelsen av å ha tapt, er Herren der. Dette er en del av troens mysterium. Jeg er glad for at alt ikke kan forklares. Jeg er takknemlig for mysteriet. Stort er troens mysterium: Gud kommet i kjød.

Denne salmen er blitt min morgen og kveldsbønn:

Vær sterk, min sjel, i denne tid
når du har tungt å bære.
Hold ut i prøvens stund og lid
de døgn du går i lære.
En dag til slutt blir mørket brutt
av lyset fra Guds fremtid.

Gi håpet rom i denne tid,
hvor langt du enn er nede.
Hos dem som taper i sin strid
er Herren skjult til stede.
Ved Kristi verk skal du bli sterk
og hvile i Guds fremtid.

Se, mørket blir din modningstid!
Hold ut til natten vender!
Se bort fra angst og indre splid,
du er i gode hender!
Se, du er fri og lever i
Guds løfterike fremtid.

Svein Ellingsen

Reddet fra utbombet bil for en tid som denne

For flere år siden flerret en bilbombe opp bilen til pastor Joseph, som var på vei til en kirke i Bagdad (bildet). På mirakuløst vis unnslapp pastor Joseph, og berget livet. Den dagen innså pastor Joseph at han hadde fått lagt år til sitt liv, og at Gud måtte ha en spesiell hensikt med det.

Det skriver Open Doors International.

Syv år etter hendelsen lanserte IS sin terrorkampanje. Brutaliteten til IS førte til uventede resultater: mange muslimer begynte å vende seg til Kristus. Pastor Joseph begynte å ane hvorfor Gud hadde spart hans liv. Hans oppgave var å ta seg av disse muslimene som var kommet til tro på Kristus.

Den irakiske statsministeren, al-Abadi, har nå erklært at IS er ute av Irak, og pastor Joseph er en av de som kan være med på å gjenoppbygge landet. Pastor Joseph er viden kjent i Irak, som pastoren som krøp ut av den forvridde bilen rett før den ble omspent av flammer.

Den smilende Gud

Det finnes mange bilder av Jesus. Hver av oss bærer på vårt eget indre bilde av Ham. Dette er et av de jeg liker best. En smilende Jesus. En som er full av glede.

Jeg er blitt så glad i ordene fra Hebreerbrevet, hvor det heter:

"... med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå DEN GLEDE som ventet ham, led han tålmodig korset ..." (Hebr 12.2)

Enkelte bilder av Jesus fremstiller en Jesus som er så alvorlig, så streng. Det gjelder særlig noen av de bysantinske ikonene. Selvsagt preget alvoret ham. Ikke minst i den fasen hvor Han snakket om at "timen er kommet", da Menneskesønnen skulle overgis i syndige menneskers hender, og Han skulle lide.

Men det er også en annen side. I og med at Han var fullt ut menneske, smilte Han også! Det står ikke så mye om det i evangeliene, "men det er fordi det var så vanlig at det ikke var noe å skrive om!," sa Edin Løvås.

Hos Lukas finner vi dette: "I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd ..." (Luk 10,21)

Jeg synger en Taize-sang om dagene som lyder slik:

"Se mot lyset vend øynene mot Gud,
så skal ditt ansikt stråle av glede,
så skal ditt ansikt stråle av glede."

Når jeg synger denne sangen tenker jeg på ordene: "De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam." (Salme 34,6)

Det gjør noe med meg å se den smilende Gud.

Jesus ventet på noe. Lidelsen har en ende. Belønningen for utholdenhet er den himmelske glede.

Men dette verset inneholder noe mer. Hebreerbrevets forfatter gir Jesus en tittel: Troens opphavsmann og fullender. Dette er mitt store takkeemne: Han som begynner er også den som avslutter. Det er ikke jeg som holder fast i Gud, det er Han som holder fast i meg.

I disse tøffe sykdomsdagene takker jeg for ordene i Fil 1,6:

"Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag."

Hvem er den aktive?

Sirkelbønnen: Omslutt meg, Herre

I dag skal jeg introdusere deg for en gammel bønnetradisjon, den såkalte "sirkelbønnen", eller Caim-bønnen. Vi har den fra våre keltiske venner.

Vi snakker gjerne om to strømmer med utgangspunkt i Jerusalem, den østlige og den vestlige. Men det finnes også en tredje strøm, som også har sitt utgangspunkt i Jerusalem, og det er den keltiske. Jeg skal komme tilbake til dette i en senere artikkel, for dette er vår kristenarv. Våre norske kristenrøtter er nemlig keltiske.

Men tilbake til sirkelbønnen. Keltiske kristne ba en form for beskyttelsesbønn. Sirkelbønnen var en måte å omgi seg med den treenige Guds beskyttelse og få del i Guds velsignelse på.

Sirkelbønnen kan bes på følgende måte. Reis deg i stående stilling og berør tommel, pekefinger og langfinger, slik at de danner en enhet, et symbol på den treenige Gud. Så følger du klokka med hånden utstrakt. Du kan også forme hånden som en vifte, som følger "vinden", Den Hellige Ånd, slik du ser på tegningen. Gjør det som kjennes naturlig for deg. Du kan gjøre denne bønneøvelsen innendørs eller utendørs. Hvor lenge du blir stående på hvert av klokkeslettene er opp til deg, men vær ikke for rask. Ta deg tid til å puste.

12.00: Omslutt meg, Herre, vær klar med din beskyttelse, hold fare borte fra meg.

15.00: Omslutt meg, Herre, hold lyset nært meg, hold mørket borte fra meg.

18.00: Omslutt meg, Herre, hold freden i meg, ondskapen borte fra meg.

21.00: Omslutt meg, Herre, la håpet være hos meg, hold tvilen borte fra meg.

Så er du tilbake i 12.00 posisjonen i det du avslutter bønnen slik:

Måtte du være et strålende lys foran meg,
må du være ledende stjerne over meg,
må du være en jevn sti under meg,
og en kjærlig veileder bak meg,
i dag, i natt, for evig.

Samle ditt sinn og dine tanker i vissheten om at Gud omgir deg på alle kanter. Du er ikke alene.

Copyright: Bjørn Olav Hansen.

Denne og andre bønner vil du lære ved å delta på et av bønneseminarene jeg holder.

I Hans ly

Vi har alle dager hvor vi trenger Herrens omsorg og trøst. Jeg har slike dager nå. Dager hvor det er best å krype tett inntil Jesus og kjenne Hans armer rundt meg.

Det høres kanskje underlig ut, men av og til må vi la oss elske. Særlig når vi ikke kjenner oss attråverdige. Vi vil jo helst klare det meste selv. Og bli stående, selv om vi kjenner det skjelver i knærne og gjøre oss fortjent til kjærligheten vi vises.

Noen av oss må derfor lære oss til å slippe taket, og la oss elske som de vi er. Og Herrens nåde og kjærlighet er raus. Den er ufortjent.

De siste dagene er jeg blitt så minnet om ordene fra Salme 62,1-2:

"Alene i håp til Gud er min sjel stille. Fra Ham kommer min frelse. Han alene er min klippe og min frelse. Han er min borg, jeg skal ikke rokkes kraftig."

I den nye oversettelsen står det:

"Bare hos Gud er jeg stille ..."

Den erfaringen må man gjøre seg.

Bidrar du til å spre frykt og handlingslammelse?

Den svenske sangerinnen, Ingalill Vaim, løfter frem et svært viktig anliggende på sin Facebook-side i dag. Hun skriver om alle de som sprer ondskapen til IS videre i form av de mange videoklippene som ligger ute på nettet, uten å tenke på at de dermed sørger for at IS og andre terrorgrupper får stadig flere treff på sine nettsider og større oppmerksomhet. Dermed bidrar de til det IS ønsker: spre frykt.

Jeg har sett det samme selv. Hver dag bidrar mange kristne til det samme: spre frykt og handlingslammelse.

Det betyr jo ikke at vi ikke skal skrive om de forfulgte kristne og deres situasjon. Det skal vi og det har jeg jeg gjort siden jeg startet denne bloggen i 2006.

Jeg har dokumentert overgrep og forfølgelse av kristne i alle disse årene og har noen ganger vært først ute med deres historier, men aldri på overgripernes eller forfølgernes premisser. Jeg legger aldri ut bilder av døde, mishandlede eller lemlestede mennesker. Aldri noe som bidrar til det som IS eller andre terrororganisasjoner vil: spre frykt. Det er ikke mitt kall - det er i grunnen ingen kristens kall.

Min datter har på sin blogg vært opptatt av å skrive om det som skaper tro og er byggende og oppbyggelig. Det er jeg helt enig med henne i.

Derfor skriver jeg om bønnesvar, om Guds trofasthet midt i lidelsene og forfølgelsene. Og løfter fram dette. Det skaper nemlig tro. Det bidrar til at vi trer inn i forbederens rolle og ikke blir handlingslammede.

I grunnen er det helt i tråd med Guds ord, som sier:

'De har seiret over ham i kraft av Lammets blod OG DET ORD DE VITNET...' (Åp 12,11)

La oss være forsiktig med hva vi sprer videre. Mennesker i dag er fulle av frykt og nederlagsfølelse. Vi skal selvsagt bringe sannheten, og sannheten er at mange kristne lider og blir forfulgt, men sannheten er også at Gud er der og vitnesbyrdene om Guds trofasthet fra de som blir forfulgt er også sanne. Og sterke. La oss løfte fram Guds seier midt i ondskapen og ikke bidra til det nedbrytende arbeidet til vår sjelefiende.

Israelsk soldat: Jeg så Guds hånd

Dette er et forunderlig vitnesbyrd, om Guds beskyttelse under de siste ukenes terrorangrep på Israel. Jeg har oversatt det fra Olive Branch International Ministries. Den israelske soldatens navn er anonymisert av sikkerhetshensyn.

Søndag mottok jeg en telefon fra A, en av offiserene som opererer Israels Iron Dome-systemer. For seks år siden var han en av mine studenter. Jeg var glad for å høre fra ham.

'Finnes det noe sted i lære Torahen i Ramat Gan', spurte han.

Jeg var overrasket over spørsmålet fordi han var ganske så fremmed for noen interesse for Torahen.

'Jeg blir ganske snart løst fra mine forpliktelser i hæren. Det skjer om noen få måneder og jeg ønsker å begynne å studere ved en Yeshiva (en religiøs skole). Jeg har sett Gud med mine egne øyne!', proklamerte han.

'Hva har skjedd?', spurte jeg.

'En rakket ble skutt ut fra Gaza. En av funksjonene til Iron Dome-systemet er dens evne til å fastslå hvor en rakett kommer til å falle, innenfor en radius på 200 meter. Dette missilet ble ledet til et sentralt område, i  nærheten av Azrieli Towers, enten på selve torget eller på jernbanesporet. Uansett, hundrevis av liv var i fare'.                                                                      

Ordene hans strømmet ut av ham. Jeg lyttet i åndeløs spenning.

'Vi forsøkte å skyte ned denne raketten, men bommet. Den andre raketten vi skjøt opp, bommet også, og likedan med den tredje. Det er høyst uvanlig. Frem til i dag har dette skjedd bare to ganger tidligere. Jeg var sjokkert. Vi hadde bare fire sekunder på oss før det ville være for sent avskjære raketten.
Vi varslet nødetatene, Mada [MDA - Magen David Adom (Israels Røde Kors)], politiet og brannvesenet for å dra til åstedet. Vi hadde allerede aktivert masseterrorangrep varsling.

Plutselig, uten varsel fra Iron Dome-systemet - som vanligvis beregner og spår vindfaktor og retning - blåste plutselig en sterk vind fra øst missilet sørover, ut i havet. Vi var alle i sjokk. Jeg hoppet opp og skrek: "Det finnes en Gud! Det finnes en Gud! Det finnes en Gud!

 Jeg så dette miraklet med mine øyne. Jeg hørte ikke om det; ingen fortalte meg om det. Jeg så Guds hånd slå missilet i havet!' 

Soldaten som opplevde dette løp bort til sine troende medsoldater, og ba om å få en tefilin (bønnesnor). Han bestemte seg der og da for at han heretter vil holde alle sabbater.

Leve i spennvidden mellom seier og prøvelser

Jeg leste en kommentar til Hebr 11 i går, som jeg fikk lyst til å oversette og dele med bloggens lesere. Kommentaren er hentet fra Studiebibelen til Henry Blackaby (bildet), velkjent forfatter og pastor blant Sørstatsbaptistene.

Så til kommentaren:

'Noen ganger resulterer troen i en utrolig seier, helbredelse og mirakuløs utfrielse. Andre ganger uttrykkes den ved tillit og fred i nærværet av kontinuerlig smerte, lidelse og avvisning. Genuin tro er utholdende i både prøvelser og triumf'.

Vi trenger begge disse perspektivene på troen og på livet. Da slipper vi å havne enten i den ene eller den andre grøfta.