Skytsengler

 Da Gud skapte de himmelske hærskarene … slo han fast at englene må være i et uavbrutt forhold til menneskeheten. Blant disse englene er skytsenglene de mest snille og kjærlige fordi de begynner sitt oppdrag i verden ved å ta vare på barn. De er søte som barn; de er milde som barn; og de er sårbare og sjenerte, akkurat som barn.

Hver person, god eller dårlig, har en skytsengel. Når en baby er født, sender Gud en skytsengel for å lære ham og forsvare ham mot all fare, mot fristelser, mot dårlig påvirkning. Når du er klar til å begå en synd, hvisker en indre stemme i dine hører: «Ikke gjør dette!» Når en fare truer deg, hindrer den samme englestemmen deg: "Ikke gå dit!" eller: «Unngå denne personen, eller denne gruppen, eller denne intensjonen!» Hvis du bevarer i det minste en liten del av din barnelignende renhet, en liten del av din uskyld, vil du alltid høre stemmen til engelen din, som leder deg gjennom omskiftelsene i dette livet til et bedre sted i det kristne samfunn, til et bedre fellesskap av mennesker. Du vil føle Guds beskyttelse og din sjel vil være fri fra frykt, usikkerhet og tvil; og du vil ha mot til å møte urettferdighet, til å elske din neste og din fiende. Du vil vandre i Guds lys.

Din skytsengel vil hjelpe deg i dine siste dager; han vil ta din sjel og forsvare seg mot angrepene fra demonene som vil kreve din sjel på grunn av syndene du har begått i løpet av livet ditt. Din engel vil da forkynne at så lenge du ikke er dømt, tilhører du fortsatt Gud. Han vil ta deg med på en tredagers reise for å besøke alle stedene på jorden du har bodd – enten det er kort eller lang tid – og han vil minne deg på alle de gode eller dårlige gjerningene du har begått. Han vil si til deg: "Her ba du; her hjalp du en syk person; der nektet du å hjelpe noen," og du vil dermed ha i tankene alle de dårlige og gode gjerningene i livet ditt.

Veiledet av engelen vil du besøke lykkens rike okkupert av de gode sjelene og det ulykkelige riket til de onde - for å forstå at Gud er rettferdig, men at han også er god og barmhjertig. du vil oppdage på denne reisen om du har gitt bort "en scallio0n" til en tigger, og dermed vil din skytsengel trygle for deg foran den øverste dommeren.

Og hvis dommen faller mot deg på grunn av dine mange synder, glem ikke at din skytsengel ikke vil forlate deg selv om du er i «tjæredammen». Han vil opprettholde et håp om din frelse inntil den siste dommen, da Guds barmhjertighet kan falle over deg og du kan bli kalt til vår Faders rike gjennom bønner fra din skytsengel, amen.

Fader George Calciu, ortodoks prest. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Holdt og båret i Herrens hender

Tårene kom da en venn av meg ga meg denne Willow Tree-figuren til min 60 års dag. En far med sitt barn hvilende på sitt fang. Slik får jeg leve i denne strevsomme fasen av livet mitt.

En bønn fra Salme 31 har i lang tid nå blitt 'min' bønn:

"I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud." (v.6)

Jeg pleier å si at jeg øver meg i å be de ordene, for det å overgi sitt liv i Guds hender, er en prosess. Det er ikke noe man gjør en gang for alle, men det er stadig ting som må overgis til Gud.

Det andre ordet, som taler så sterkt til meg i den prosessen jeg nå befinner meg i, er dette ordet fra Jes 49,14-16:

"Sion sier: Herren har forlatt meg. Herren har glemt meg. Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. SE, JEG HAR TEGNET DEG I MINE HENDER ..."

Tegnet i Guds hender - det er det jeg er.

Det er ikke bare de motoriske symptomene som setter sitt preg på en Parkinsons-pasient, Hjelpeløshet, sorg, mislykkethet, fortvilelse, tapsfølelse, følger også tett med. I perioder kjenner jeg på alle disse tingene. På de riktig strevsomme dagene kan man bli redd og kjenne på en følelse av forlatthet. Derfor betyr disse ordene fra profeten Jesaja så mye for meg.

Jeg kan ikke skjule at kroppen skjelver. Det andre sees ikke så godt. Men jeg har bestemt meg for å være helt ærlig med livet slik det er. Bare slik kan jeg leve sant.

Ved siden av disse to bibelstedene er det et dikt av Sven Aasmundtveit som følger meg, stort sett hver dag. Jeg lever av disse to bibelstedene og dette diktet:

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er hans skapning preget, hver i sær.
Men fram for alle bærer du hans merke,
som kronen av hans gjerning er du der.

I begge Herrens hender er du tegnet,
som linjene i huden, kjent og nær.
På jorden bærer du din Herres bilde,
som avtrykk av hans finger er du her.

I begge Herrens hender ble du tegnet
da Jesus gikk i dødens mørke natt.
Der finner du ditt framtidsmønster preget,
der finner du din hemmelige skatt.

I begge Herrens hender er du tegnet,
din framtid og ditt nå er formet der.
Der skal du være gjennom alle tider,
der hviler du i sol og sommervær.

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er du tenkt og dannet, kjent og kjær.
Men fram for alt i sårene som sier
at du er elsket med alt det du er.

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 2

"Ingen over, ingen ved siden", er i grunnen den beste overskriften som kan settes over det første av Guds 10 bud: "Du skal ikke ha andre guder foruten meg." (2.Mos 20,3) Verset kan også oversettes: "ved siden av meg". Guds karakter krever lojalitet, og den troende viser lojalitet ved å tilbe den ene, sanne Gud. Gud selv omtaler seg som "nidkjær", i vers 5. Nidkjær kommer av det hebraiske ordet "qanna", og det nærmeste vi kommer en "moderne" betydning er å si at Gud er sjalu. Profeten Jesaja omtaler en som han kaller for "morgenrødens sønn". (Jes 14,12) Mange bibelforskere mener at han med dette beskriver satan. "Det var du som sa i ditt hjerte. Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone.." (v.13) Gud kan ikke tillate dette opprør, det er majestetsfornærmelse! Gud alene sitter på tronen. Opprøret må slås ned når satan i sitt overmot sier: "Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste. Nei, til dødsriket skal du støtes ned.." (v.14-15a) At Gud er nidkjær betyr at Han alene skal tilbes.


Ser vi videre i vers 23 så utdypes dette på denne måten: "Dere skal ikke gjøre dere noen gud ved siden av meg. Guder av sølv eller guder av gull skal dere ikke lage dere." I Salme 81,10 leser vi følgende: "Det skal ikke være noen fremmed gud hos deg, og du skal ikke tilbe utlendingenes gud." Vi finner det samme i den apostoliske undervisningen: "Mine barn, ta dere i vare for avgudene." (1.Joh 5,21)


Hvordan definerer vi så "avguder" eller "andre guder"? I sin forklaring til det første budet, skriver Martin Luther i sin lille katekisme: "Du skal ikke ha andre guder enn meg. Hva menes med det? Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og stole på Ham." Det er i grunnen en god forklaring, fordi det nettopp understreker at alt som betyr mer for oss enn Gud, hva det enn er, er en avgud! Luthers definisjon er vidtfavnende, og den bør få oss alle til å tenke etter hva det er som har førsteplassen i våre liv, og hva det er som stjeler vår oppmerksomhet og vår tid.
Det er lett for oss "moderne" mennesker å tenke at dette handler om hedenske avguder, og at vi dermed ikke behøver å ofre dette budet så stor oppmerksomhet, for hedenske avguder har vi jo ikke i vårt hus. Men dette behøver ikke å dreie seg om trefigurer fra Afrika. Avguder kan være svært så moderne og sofistikerte. En avgud kan være det som stjeler vår oppmerksomhet. For eksempel tidsbruken vår. Når Gud ikke får førsteplassen, men det er "viktigere" ting som opptar oss, så må vi spørre oss selv om det virkelig er slik at Gud er nr 1.


Men la meg også si noe om dette som har med hedenske avguder å gjøre. I de siste årene er det blitt populært å ta med seg hjem fra ferie "eksotiske" trefigurer brukt av sjamaner, eller tjukke buddhaer eller indiske gudebilder og plassere dem i sitt hjem. Noe slikt hører ikke hjemme hos noen kristen. Dette er avskyelig i Herrens øyne, og vi bør snarest kvitte oss med det! Uansett om det har kostet deg lite eller mange penger, bør du kaste det eller brenne det opp. Hvilken samklang har lys med mørke?


Avgudsdyrkelse er alt som kan settes i stedet for Gud, inkludert oss selv. Det omhandler alle slags idoler - enten de er følelsesmessige, materielle, sensuelle eller intellektuelle. Det Nye testamente viser oss at vi må se på det første budet på denne måten. I Kol 3,3 kan vi lese følgende: "Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse." Du husker sikkert at Jesus snakket om avguden Mammon, som er pengekjærhet. Vi finner det samme i den undervisningen som apostelen Paulus gir den kristne forsamlingen i Efesos: "For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk - han er jo en avgudsdyrker - har arv i Kristi eller Guds rike." (Ef 5,5)


Hvordan kan vi så prøve oss selv om vi har avguder i våre liv?


Still deg selv disse spørsmålene:
1. Klarer jeg meg uten?
2. Har det fått makten over meg?
3. Kan jeg invitere med meg Jesus inn i det jeg holder på med?


(fortsettes)

32 kristne omkom i bussulykke i El Salvador

Tenk deg at 32 av medlemmene i forsamlingen du tilhører skulle dø samtidig. Det skjedde i El Salvador for få dager siden. I forbindelse med et forferdelig uvær som førte med seg oversvømmelser, omkom 32 medlemmer av den evangeliske menigheten Iglesia Elim, verdens nest største cellemenighet. De omkomne reiste sammen i en buss som ble smadret mot en bro. Kun en av de som var i bussen, 16 år gamle Fabricio Hernandez klarte å hoppe ut av bussen og overlevde. Iglesia Elim er en evangelsk menighet som teller flere tusen medlemmer. Menighetens pastor Orlando Orellanan Gómez og hans medarbeidere står nå overfor et omfattende sorgarbeide. Meldingen om de 32 døde menighetsmedlemmene ble mottatt med stor sorg av menigheten. En av menighetens ledere sier det slik: "Døden er ingen trussel mot oss, vi tror på den oppstandne Jesus." Men jeg vil tro at denne ulykken reiser mange spørsmål. En ting er i hvert fall sikkert: Som kristne blir vi ikke alltid spart for ulykker. Men forskjellen er jo den at vi har Jesus likevel! Midt i fortvilelsen og nøden finnes Jesus: "Frykt ikke! Jeg er Den Første og Den Siste. Jeg er Han som lever og var død, og se, Jeg er levende i all evighet. Amen. Og Jeg har nøklene til dødsriket og til døden." (Åp 1,17-18) Og Jesus sier selv: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på Meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på Meg, skal aldri i evighet dø." (Joh 11,25-26) Bildet er fra Iglesia Elim, El Salvador.

Svalen har funnet sitt rede ved Guds alter

Et ord fra Salmenes bok møter meg denne søndags morgen. Igjen leser jeg Salme 84, som for meg er et av de mest kjære og dyrebare ord fra Den Hellige Skrift:

"Hvor kjær er Dine boliger, hærskarenes Herre! Min sjel lengter, ja, tæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper etter Den Levende Gud. Selv spurven har funnet et hjem, og svalen et rede, der den kan legge sine unger, Dine altere, hærskarenes Herre, min Konge og min Gud. Salige er de som bor i Ditt hus. De skal alltid prise Deg, Sela.

Salig er det menneske som har sin styrke i Deg, de som har fått pilegrimsveien lagt ned i sitt hjerte. Når de går gjennom Bakadalen, gjør de den til en kilde. Selv tidligregn dekker den med velsignelser. De går fra kraft til kraft. Hver og en stiller seg fram for Gud på Sion. Herre, hærskarenes Gud, hør min bønn! Jakobs Gud, legg øret til! Sela. Se, Gud, vårt skjold, se på Din salvedes ansikt! For èn dag i Dine forgårder er bedre enn tusen andre. Jeg har valgt å stå ved døren i min Guds hus framfor å ha bolig i ugudelighets telt. For Herren Gud er sol og skjold. Herren gir nåde og herlighet. Intet godt vil Han spare for dem som vandrer oppriktig, Hærskarenes Herre, salig er det menneske som stoler på Deg."

Hvilken trøst som finnes i disse ordene! Det er bildet av spurven som har funnet et hjem, og svalen et rede, hvor de kan legge sine unger, som taler så sterkt til meg i dag. "Se på fuglene i luften", sa Jesus. (Matt 6,26) Og vi har mye å lære av dem.

Jeg har forstått det slik at når svalen bygger sitt rede kler de redet med søle utenpå, som størkner i varmen. Innvendig er derimot redet kledd med fjær. Dermed er redet både beskyttet, trygt og varmt.

Men legg nå merke til at den av Korahs sønner som skrev denne salmen, knytter dette til Guds alter. Det er her svalen har bygget sitt rede. Alteret og offeret hører sammen. Guds beskyttelse finnes der hvor vi overgir våre liv til Herren, og lar Han ta over! Det tryggeste stedet å være er å være i Guds vilje med sitt liv.

Noen har sagt: Å gå til korset er å gå til det punktet hvor min vilje krysser Guds vilje.

Hva jeg trenger mest er å favne korset. Med hele mitt liv. Slik at det ikke er jeg som lever lenger, men Kristus som lever i meg.

Den åndelige rustningen, del 9

Den åndelige rustningen mangler heller ikke sverdet, eller Åndens sverd, som er Guds Ord. (Ef 6,17) Om dette kunne jeg ha skrevet mye. Det beste beviset for hvordan Guds ord virker som et våpen mot djevelens lumske angrepm er jo det eksemplet som Jesus selv viser i møte med den onde i ødemarken. Han avviser satans fristelser ved å aktive henvise til og bruke Guds ord. Han brukte faktisk bare dette skarpe sverdet - intet annet. Det var nemlig kraftig nok. Satan ble felt og måtte vike på grunn av Ordet. I Hebr 4,12-13 kan vi lese dette om Åndens sverd:

"For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for."

Det er viktig å merke seg at Guds ord omtales som Åndens sverd. Hva kommer det av?

En side av dette finnes i 2.Tim 3,16: "Hele Skriften er innåndet av Gud..."

Ordet kalles altså Åndens sverd. Og det er snakk om et skarpt sverd. Det så vi av Hebr 4,12. Vi finner det samme hos apostelen Johannes, i Åp 1,16: "I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd...."

Nå har jeg sitert Rosenius en del når det gjelder den åndelige rustningen, og det gjør jeg med god samvittighet. Han er en god og sikker åndelig veileder. Om Åndens sverd skriver han:

"Hvilken triumferende seierskraft ligger det ikke i Guds urokkelige ord! Om djevelen kommer og vil gjøre meg usikker, for eksempel om mitt håp om frelse, da setter jeg Guds ord opp mot ham, og sier: Ja, kan Gud lyve, da blir sikkert mitt håp til skamme."

Rosenius er også inne på en annen viktig side av dette når han skriver:

"Men like meget som vi bruker sverdet til å verge oss selv mot satan, skal vi bruke det til vern om sannheten. Med Ordets og Åndens sverd skal vi slå ned alle villfarelser. Vi ser jo at både Jesus og apostlene ikke lot vranglærerne i fred. De kjempet alvorlig mot dem.... Endelig skal vi bruke Åndens sverd til å gjøre erobringer for Kristus og Hans rike. Vi skal slå ned festene og hugge av båndene som satan har bundet sjelene i. Snart er det vankyndighetens og selvsikkerhetens bånd, snart vantroens og fortvilelsens lenker. Her kan vi være disse sjelenes tjenere og gi dem Guds ord."

Om det samme tema har Luther sagt:

"Alt dette skjer først og fremst gjennom den åpne og frie forkynnelsen av Guds ord fra prekestolen. Dernest også når enhver kristen, for seg selv eller sammen med andre, hører, synger, leser, taler og tenker over Ordet. For når vi forkynner Ordet klart og rent, med flid og alvor leser det og tenker over det, da har det en guddommelig kraft til å frelse sjeler og forstyrre djevelens virksomhet."

Den åndelige rustningen, del 8

Den åndelige rustningens femte del er det som kalles "frelsens hjelm". (Ef 6,17) Hva er så frelsens hjelm? Svaret finner vi i 1.Tess 5,8 hvor det står: "La oss stå iført troens og kjærlighetens brynje med håpet om frelse som hjelm." Det er med andre ord håpet om frelse, som skal beskytte vårt hode. Og dette håpet er ikke noe vàgt. Det er et sikkert, fast og levende håp om evig liv i himmelens herlighet det er snakk om. Hebreerbrevets forfatter uttrykker dette slikt: "Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig hans vilje er, innestod han for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve - vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som en forløper for oss..." (Hebr 6,17-20a)


Datidens hjelm var metallbeslått. Den skulle beskytte en meget viktig kroppsdel. Et eneste sverdhugg mot hodet kunne være fatalt - enten kunne det drepe eller på annen måte uskadeliggjøre soldaten. Det er ikke vanskelig å forstå hva som vil skje med oss om vi ble fratatt frelsens håp. Da forsvinner all vår åndelige kraft.


Om dette skriver salige Rosenius: "Stridsmannens hjelm gjorde at han kastet seg inn i kampen med dobbelt dristighet. Han var ikke lenger så redd sverdhuggene. Et fast og levende håp om frelse virker på samme måte. Vi tenker ikke lenger så mye på hva som vil møte oss her i livet. Med et enfoldig øye ser vi mer etter hva Herren har behag i. Vi vet nemlig at når kampen er over, venter det oss herlige ting. Mot disse blir lidelsen for ingen ting å regne. Men her er det ikke nok med mange vakre ord og tanker. Skal håpet om frelse virkelig bli en hjelm og en kraft for oss i striden, så kreves det noe mer. Her kreves dyp ettertanke og virkelig tro. Så lenge alt går bra; så lenge solen lyser over våre liv, er det lett å synge om himmelens herlighet. Ja, selv om vi i øyeblikket ikke kjenner noen rett trang til slik trøst. Vær imidlertid forberedt på andre tider, nemlig de mørke og tunge dager. Da kan hele verden bli deg for trang. Da kan hjerter være nær ved å briste i sin kval. All din livslykke er med ett borte, og du pines av den tanke at det er helt ute med deg. Rust deg godt for slike tider. Undersøk i dypeste alvor om vi har noen sikker grunn for vårt håp. Be så Gud at Den Hellige Ånd må prege dette så dypt i ditt hjerte at denne vissheten blir din levende hovedtanke for hele livet.


Det er dette faste håp om frelse som skal gi deg den rette livsvisdom under alle skiftende kår. Du får en uryggelig trøst i all sorg, en guddommelig fred og styrke i strid og prøvelser."

Den åndelige rustningen, del 7

I gårsdagens artikkel om den åndelige rustningen skrev jeg om troens skjold, men konsentrerte meg da kun om første del av dette verset. Med troens skjold skal vi også kunne "slokke alle den ondes brennende piler." (Ef 6,16)

I vår sofistikerte og rasjonalistiske tid så er det ikke lenger så mange som taler om at vi har en fiende. Men han er høyst oppegående. Apostelen Peter advarer oss: "Være edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen! For dere vet jo at deres brødre rundt om i verden må gå igjennom de samme lidelser." (1.Pet 5,8-9)


Paulus snakker om vår motstanders brennende piler. De er ment å ramme oss, og såre oss og uskadeliggjøre oss. Men troens skjold er gitt oss til å beskytte oss mot disse pilene. Med dette skjoldet skal vi slukke de brennende pilene!


Martin Luther har sagt noe om dette som jeg synes beskriver den kampen vi alle står oppe i: "Selv om du har ført et godt liv, og møtt hvert menneske med fred, oppriktighet og kjærlighet, så kan djevelen pine deg. Han forvrenger og skjemmer det hele ut for deg så samvittigheten blir ganske syk av engstelse og bekymring. Du vet snart ikke hvor du skal ta veien. Både belte, brynje og fottøy synes så gagnløse for deg at du er nær ved å fortvile. Dette vet alle godt om som har prøvd tunge åndelige brytninger."


Hva er målet for djevelens piler? Ditt hjerte! Det er det han vil ramme. Hvorfor? Ord 4,23 gir oss svaret: "Bevar ditt hjerte FRAMFOR ALT DU BEVARER, for livet utgår fra det."


Derfor må jeg beskytte mitt hjerte. Legg merke til at Guds ord sier at dette må ha vårt 1 prioritet. Dette er det viktigste: å bevare sitt hjerte. Og til det trenger jeg troens skjold. Troens skjold er dette: Jeg blir salig på grunn av en annens fullbrakte gjerning. Det var en som gav sitt liv for meg.


Rosenius sier igjen noe som inneholder stor visdom i denne sak: "Troen i seg selv er ikke noen dyd hos oss, noe som gir oss vern mot verden. Nei, det er troens emne eller objekt, Kristus, som med sin lydighet og sin død er vårt vern. Han er det skjoldet som stanser og slukker satans brennende piler." (C.O. Rosenius: Et liv i seier. Lunde forlag, side 105)


Luther sier at "den ekte troens vesen, er at den ikke setter sin lit til troen selv, men holder seg til Kristus. Den gir seg inn under Hans rettferdighet og lar den være skjerm og vern for seg."


Når jeg leser disse ordene av Luther tenker jeg på Salme 91,1-2: "Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til."

Den åndelige rustningen, del 6

Jeg vet ikke helt hvorfor, men da jeg satte meg ned for å skrive om den delen av den åndelige rustningen som kalles for "troens skjold", så kjente jeg på en dyp glede. Ja, jeg vil driste meg til å kalle den en "triumferende glede". Om denne delen av den åndelige rustningen heter det: "Grip fremfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med." (Ef 6,16)


Viktighetsgraden av denne delen av vår åndelige beskyttelse beskrives jo betegnende med disse ordene: "Grip fremfor alt ..." Og legg også merke til at dette handler om en aktiv handling fra vår side: "GRIP....!" Dette er ikke noe som bare kommer av seg selv.


Soldater på den tiden hvor dette bildet er hentet fra bar skjoldet med venstre hånd. Da var de i stand til å sving sverdet med høyre, og samtidig beskytte kroppen mot mot piler og kastespyd. Soldaten kunne også skjule seg bak skjoldet.


Nå er det flere ulike innfallsvinkler vi kan bruke når vi skal snakke om troen. I denne sammenheng vil jeg bruke ordene fra Hebr 12,2: " ... med blikket festet på Jesus, han som er TROENS OPPHAVSMANN OG FULLENDER..."

Troen begynner og har sitt siste ord hos Jesus! Det gir meg håp når jeg kjenner på at troen min kunne vært større. Troen holder fram Kristus og Hans ord mot satans angrep, og vårt liv skjuler vi bak Hans. Han er vårt skjold og vårt verge. Det handler altså ikke om troen på min tro, men troen på og vissheten om syndernes forlatelse i Hans navn. Det handler om troen på Kristi fullbrakte frelsesverk på Golgata kors. Det er dette skjoldet jeg rekker fram. Skjoldet er dette:


"Dere er jo døde, og DERES LIV ER SKJULT MED KRISTUS I GUD." (Kol 3,3)


Etter hvert som årene går blir ordene fra 1.Joh 1,7 og 1,9 mer og mer dyrebare for meg:


"Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd .... Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet."


Det kommer tider da satan plager oss med våre synder. Også de som er bekjent. Når det skjer trøster jeg meg med ordene fra 1.Joh 3,20:


"For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte, og kjenner alle ting."


Troen peker i en retning: Til korset.

Den åndelige rustningen, del 4

Den andre delen av den åndelige rustningen er "rettferdighetens brynje," (Ef 6,14)

Det er viktig at vi forstår at Bibelen taler om rettferdighet i to betydninger. Først gjelder den rettferdighet som tilregnes oss for Jesu skyld. "Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret ocer med de synder som før var gjort." (Rom 3,24-25) Denne rettferdigheten det her er snakk om kalles gjerne troens rettferdighet.

Den andre formen for rettferdighet som Bibelen taler om er livets rettferdighet. Den består i den nye lydighet og helliggjørelse i sinn og i ytre ferd som Den Hellige Ånd virker i oss.

Før vi går nærmere inn på hvilken av disse to betydningene Ef 6,14 handler om, vil jeg gjerne få peke på at når Paulus taler om rettferdighetens brynje så taler han om den delen av rustningen som omhandler den såkalte brystplaten eller panseret. Denne delen av rustningen var som regel av metall, og rakk fra halsen og ned til midjen, der beltet befinner seg, og som jeg har omtalt i to andre artikler tidligere på bloggen.

Martin Luther forstår bruken av ordene "rettferdighetens brynje" i Ef 6, som livets rettferdighet. Denne tolkningen støttes også av et annet skriftsted, nemlig Jes 59,17 hvor det heter: "Han kledde seg i rettferdighet som en brynje, og frelsens hjelm satte han på sitt hode." Han i denne sammenheng er Messias. I dette skriftstedet må nødvendigvis rettferdighet bety den som var i Ham, og som viste seg i sinn og gjerning.

Det er mulig at Luther har rett i sin tolkning, men det er likevel slik at en kristen først må eie den rettferdighet som tilegnes oss gjennom Jesus, og vi må leve av og ved troen på den. For det heter i Rom 5,1-2: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud, ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet." Dette er selve fundamentet. I Jesus er jeg "ren og rettferdig og himmelen verdig.... Ordet forkynner at mine synder kommer Han aldri mere i hu. Å jeg er frelst og salig fordi, Sønnen har gjort meg virkelig fri, fri i fra nøden, dommen og døden. Amen, Halleluja!"

Så kan vi da med rette spørre: Hvordan kan et rettskaffent liv være et våpen i vår åndelige kamp?

Rosenius sier noe veldig viktig om dette: "Djevelen trenger med makt inn på de troende for om mulig å kvele alt Guds verk i sjelen, både gudsfrykten og troen. Til dette bruker han først og sist synden... Det djevelen vil oppnå med dette er at du skal bli uforsiktig. Ikke at du med forsett, men mer av mangel på åndelig vakthold, skal la noe bli en vane, selv om du vet det er synd og fordømmes av Gud. Da kan han litt etter litt forherde deg slik t du ikke lenger lar deg påvirke av Ånden. Tegnet på at forherdelse er inntrådt, er at synden plager deg mindre og mindre." (C.O. Rosenius: Et liv i seier, Lunde forlag, side 77)

Det vi trenger er å leve i lyset, bekjenne våre synder og bli forvandlet etter Kristi bilde. Dette er Åndens verk i oss, men vi må overlate våre liv til Kristus, og leve i forsakelse og tro, for at Ånden skal virke dette i våre liv. Ånden virker frem denne rettferdighet som vises i våre gjerninger og vårt liv. Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Korint slik:

"For dette er vår ros: Vår samvittighets vitnesbyd om at vi har vandret i verden, og særlig hos dere, i Guds hellighet og renhet, ikke i kjødelig visdom, men i Guds nåde." (2.Kor 1,12)

Den åndelige rustningen, del 3

Guds ord anbefaler oss altså å spenne på seg Guds sannhet som belte om livet! Det er det første vi må gjøre om vi skal kunne "gjøre motstand på den onde dag, og bli stående etter å ha overvunnet alt." (Ef 6,13) Fasthet i lærespørsmål er svært viktig, men likevel ikke nok.

"Guds Ånd må også skape alvor i våre sinn, slik at vi i alle ting ønsker å vite Guds vilje for å leve etter den. Hva hjelper det om krigeren har våpen dersom det ikke finnes livskraft i lemmene? Da faller sverdet av seg selv ut av hendene på ham, Slik vil vi også av oss selv miste Ordets sannhet dersom den sannheten Guds Ånd har skapt i våre hjerter ikke blir ved i oppriktighet i våre sinn." (C.O. Rosenius: Et liv i seier. Lunde forlag 1974, side 72)

Dette stemmer godt overens med Hebr 4,2: "Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det."


Nå er det ikke opplagt at vi holder oss til sannheten, og snakker sant! Skriften sier: "Hvert menneske er en løgner." (Salme 116,11) Apostelen Paulus gjentar dette i sin undervisning i Romerbrevet: "La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner." (Rom 3,4) Dette er kanskje vanskelig å forholde seg til den som avviser arvesynden, men Bibelen er veldig tydelig på dette punkt. Vi bærer løgnen med oss som Adams falne slekt.


Paulus taler om dette og hva som må gjøres med det i brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:


"Når det gjelder deres tidligere ferd, så må dere nå avlegge det gamle menneske, som er fordervet ved de forførende lyster. Men bli fornyet i deres ånd og sinn. Og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten. Legg derfor av løgnen og tal sannhet, hver med sin neste!" (Ef 4,22-25a)


Apostelen Johannes skriver i sitt tredje brev: "Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten." (v.4)


I desember 1984 står tre menn for retten i Athen. De er anklaget for å ha ledet en greker til Kristus og gitt ham et Nytestamente i moderne gresk oversettelse. De tre mennene er Don Stephens (USA), Alan Williams (England) og Costa Macris (Hellas). Don Stephens skrev bok om det, som kom på norsk i 1985 med tittelen: Prøvet for retten (Prokla Media). Der skriver Stephens, når han står foran dommeren: "Jeg skulle ikke være bekymret verken for hva jeg skulle si eller hvordan jeg skulle si det. Vi kristne skal alltid si sannheten. Sannheten er vårt eneste forsvar. Heller ikke er det eleganse, stil eller språkføring som gir kraft til budskapet. Naken sannhet kan skjære som en barberkniv inn i det hardeste hjerte." (Don Stephens: Prøvet for retten, side 31)


Hvite løgner finnes ikke i en kristen kontekst. Det er kun sannheten som gjelder, i liv og lære. Vi må vokte oss vel for å la noen falskhet innta vårt sinn. Merker vi noe slikt, må vi straks rope til Gud, om tilgivelse for vår synd, og vende om fra den.

Den åndelige rustningen, del 1

Til den kristne forsamlingen i Efesos skriver apostelen Paulus: "Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt." (Ef 6,13)

Det er et ord rett inn i dagens situasjon. Gårsdagen må for bibeltro mennesker kunne karakteriseres som "den onde dag", men uttrykket er også betegnende for tidsaldrenes ende, tiden før Jesu gjenkomst. Det er en tid med forførelse, vranglære, manglende gudsfrykt.

Om den åndelige rustningen i Ef 6 skriver den lutherske presten, Bengt Pleijel følgende:

"Hvem kjemper vi imot? Fienden er ikke vesener av kjøtt og blod, dvs mennesker. Mennesker kan gjøre det vanskelig for oss. Vi må lære oss å be for dem og velsigne dem. Men bak alle vanskeligheter som møter oss står "ondskapens åndehær". Vi trenger Guds rustning for å kunne stå imot 'djevelens lumske angrep'. Djevelens ondskap ser ikke alltid ond ut. Han angriper oss listig. Han smyger seg innpå oss, der vi minst venter faren. Hele hans taktikk går ut på å få oss til å vende blikket bort fra Jesus. Han tolererer at vi er kirkelige. Han har ingenting imot at vi diskuterer kirkepolitikk eller gudstjenesteordninger ... bare vi ikke snakker om Jesus. Da vet han nemlig at han har mistet oss."

Hva er så denne rustningen apostelen snakker om? Han er inne på dette i noe av det han skriver til den kristne forsamlingen i Rom, og det er veldig interessant å se sammenhengen han setter dette inn i:

"Det lir mot natten, det stunder til dag. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen." (Rom 13,12) Så i vers 14: "Men ikle dere Herren Jesus Kristus.."

Det jeg først og fremst trenger er Jesus!

Jeg trenger Ham på alle livets områder: For mine tanker, mine følelser, min vilje. Hver del av den rustningen apostelen Paulus taler om beskytter mot angrep fra djevelen. La oss se nærmere på hva rustningen består av:

Sannheten som belte om livet (v.14) Jesus kaller djevelen for "løgnens far" (Joh 8,44) En av hans mest vidtfavnende løgner er at alt er relativt, og at sannheten endrer seg med tiden. Men sannheten er èn, ikke delt og ikke foranderlig. Sannheten er en person. "Jeg er .... sannheten .." (Joh 14,6) Sannheten vi ikler oss er Jesus. Alt vi sier og gjør må bli preget av Ham.

(fortsettes)