Om å tegne seg med korsets tegn

"Om kvelden, når du går til sengs, skal du tegne deg med det hellige korstegnet og si: I navnet til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn."

- Reformatoren Martin Luther i Luthers lille katekisme. Gjengitt i Arne Brunvoll: Bekjennelsesskriftene til Den norske kirke.

Korsets fellesskap og langfredagen

Gripekorset mitt følger med meg over alt. Jeg er blitt så glad i det. Det begynner å bli slitt etter mange års bruk. Hvor mange slike kors jeg har solgt, eller gitt bort, har jeg ikke tall på. Mange er de som har fått stor hjelp av å bruke dem.

Å gripe om korset er jo en bekjennelse i seg selv! Når man griper om korset klynger man seg jo til til det. Det vil si det korset representerer.

På denne langfredagen har jeg festet meg med ordene fra 1.Kor 1,18:

'For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst , er det en Guds kraft'.

Korset - en Guds kraft.

Det så jo ikke akkurat slik ut når Jesus hang der på korset. Heller som et nederlag. I hvert fall for de som hadde fulgt Jesus i tre år og satset alt på Ham. Men det var bare for øyet det så slik ut. I virkeligheten knuste Jesus djevelens makt på korset:

'Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset'. (Kol 2,15)

I andre oversettelser står det at Jesus vanæret disse mørkemaktene mens Han hang der på korset.

Denne langfredagen skal jeg igjen vende meg til Den hellige skrift og granske Skriftens vitnesbyrd om det som skjedde denne dagen i påskedramaet. Jeg skal grunne på beretningene om Getsemane og Golgata. Det er veldig dette frelsesverket, mer enn vi klarer å ta inn over oss, gjennom et helt langt liv. Fullt ut vil vi ikke klare å ta det inn over oss, eller forstå dybdene i det som virkelig kan kalles et mysterium. Ikke på denne siden av evigheten.

Tenk at noen var villig til å dø i vårt sted, ta all synd og skam på seg, og la seg korsfeste.

Det eneste fellesskap jeg har funnet ut at jeg kan tilhøre er 'korsets fellesskap'.

Jeg vil gjøre apostelens vitnesbyrd til mitt eget:

'Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg, og jeg for verden'. (Gal 6,14)

Korset - stedet hvor kristen enhet må begynne

I går skrev en venn av meg noen linjer om hans himmellengsel. Jeg kom til å tenke på hans ord i forbindelse med en samtale jeg selv har tatt del i som handler om kristen enhet. Mens jeg leste det han skrev, slo det meg igjen at i himmelen skal vi være sammen med kristne fra hele den store kirkefamilien! Derfor er det godt at vi kan øve oss på å være sammen her nede.

Det er i grunnen bare et sted hvor vi kan møtes i bestrebelsene etter den enheten som Jesus ba om: ved korset. Korset forener. Om vi tror på Jesu soningsdød og Hans oppstandelse, så er det et godt utgangspunkt for å lære hverandre bedre å kjenne.

I forbindelse med vigslingen av Kristi himmelfartskapellet, vårt økumeniske bønnekapell, leste vi fra 1.Kor 1, og vi begynte i vers 18: 'For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst er det en Guds kraft'. Legg nøye merke til hva apostelen skriver: ikke er, men blir, frelst! Og hvor legges grunnlaget for denne frelsen? I det som skjer på korset. Siden apostelen her snakker om frelsen som en prosess, så er også korset stedet hvor det hele starter og fortsetter. Guds ord taler jo om å dø hver dag, og dø bort fra synden. Hver dag må vi ta opp korset, og følge Jesus. Det er Hans eget ord. Det betyr dø bort fra meg selv, fornekte meg selv:

'Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,24)

Om jeg blir opptatt av mine egne synder, min egen skrøpelighet, min egen tilkortkommenhet, så er det ikke så lett å se andres! Jeg har nok med mine egne.

Ved korsets fot er vi alle like. Like avkledd og nakne.

På bildet ser du munken tegne seg med korsets tegn. Det gjør jeg stadig - og stadig for å minne meg om at mitt liv er 'korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg'. (Gal 2,20)

Jeg trenger stadig den påminnelsen, og med korsets tegn ønsker jeg å proklamere for all skapningen, og for alle onde makter, at mine sinn og min kropp hører den Herre Jesus til.

Korsets dynamiske kraft, del 6

Den tredje faktoren som korsets evangelium ble stilt overfor, var ved siden av jødedommen og grekernes visdom, romernes maktapparat. Korset var jo en romersk henrettelsesmetode.

Det er interessant å merke seg hvordan Romeriket og Guds rike kolliderer med hverandre. Jesus sa det krystallklart:

"Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle overgis til judeerne. Men nå er mitt rike ikke av denne verden." (Joh 18,36)

Guds rike representerer det motsatte av det som var karakteristisk for Romerriket. Romerriket kjennetegnes av pomp og prakt, fråtseri, umoral, makt, overgrep og terror. Guds rike kjennetegnes blant annet slik:

"Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd." (Rom 14,17)

Guds rike forkynnes som gode nyheter, og alle disse gode nyhetene har sin basis i korset. For romerne et tegn på svakhet, for Guds rike et tegn på triumf over døden, over syndens makt, over alle åndsfyrster som nevnes kan. Også keiseren må bøye kne for den korsfestede!

Apostlene og deres kompromissløse forkynnelse av korset, førte til at det ble bråk bokstavelig talt. Det var to verdener som dermed kom på kollisjonskurs. Dette er godt beskrevet i Apostlenes gjerninger:

"Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit! Jason har tatt imot dem. Alle handler de STIKK I IMOT KEISERENS BUD og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge." (Apgj 17,6-7)

Som kristne er vi kalt til å underordne oss de styrende makter. Den første kirke var pasifistisk. Deres våpen var Ordet. Øvrigheten kan vi bare bøye oss for så lenge dens lover ikke bryter med Guds ord. Da må vi lyde Gud mer enn mennesker.

Kirkens største tragedie begynte den dagen stat og kirke ble blandet sammen. En slik allianse er i strid med Guds ord, og alle Guds rikets prinsipper. Disse prinsippene får fremdeles - om vi vil følge dem på Lammets vei - få konskvenser for vårt forhold til dagens myndigheter.

Korsets dynamiske kraft, del 5

I den forrige artikkelen så vi hvordan korset er et anstøt for jødene. I denne artikkelen skal vi se nærmere på reaksjonen på korsets budskap hos grekerne:

"grekerne søker visdom", skriver apostelen Paulus i 1.Kor 1,22.

Dermed ble budskapet om korset "dårskap" (1.Kor 1,23) Og det av to grunner:

1) Det som var mest karakteristisk for Gud ut fra gresk tankegang er det de kalte apatheia. Ganske riktig - ordet betyr apati, men langt mer enn det. Det betyr fullstendig følelsesløshet. Grekerne hevdet at hvis Gud kunne føle glede, sorg eller sinne, ville det bety at et eller annet menneske i samme øyeblikk hadde innvirkning på Gud og dermed trakk de den konklusjonen at mennesket var større enn Gud. Derfor hevdet de videre, måtte Gud være fullstendig uimottagelig av alle følelser som kunne påvirke Ham. En lidende Gud var for grekerne selvmotsigende.

2) Selve tanken om en inkarnert Gud - dette at Gud blir menneske - var opprørende for gresk tankegang. Den greske filosofen Plutark hevdet at det var en krenkelse mot Gud å involvere Ham i menneskelige forhold.

Celsus, som gikk til heftige angrep på de kristne på slutten av det 2.århundre, skrev:

"Gud er god og vakker og lykkelig og er i alt det vakreste og beste. Hvis han 'ble menneske', ville det bety at det skjedde en forandring med ham, han forandret seg fra god til dårlig, fra vakker til stygg, fra lykkelig til ulykkelig, fra det beste til det verste. Hvem ville velge en slik forandring? Det ødelige forblir alltid det samme. Gud ville aldri kunne godta en slik forandring."

For grekerne var det derfor en umulig tanke å tenke at noen som hadde lidd slik som Jesus, på noen som helst måte kunne være Guds Sønn.

Grekerne søkte visdom. Opprinnelig betydde det greske ordet "sofist" en vis mann i god betydning. Johannes Chrysostomos gir et bilde av den såkalte vise greske menn og deres rolle i de istmiske lekene i Korint:

"Du kunne føre hvordan mange av disse elendige stakkarene av noen sofister der de skrek og skjelte ut hverandre, og deres disipler, som de kalte seg, var i full krangel. Mange forfattere leste opp sine middelmådige verk, og diktere framførte sine vers, mange tryllekunstnere gav forestillinger, mange sannsigere og spåmenn drev med tydning av drømmer og spådommer, ti tusen talekunstnere kranglet om paragrafer og bagateller, og et stort antall kremmere drev med forskjellige mer eller mindre tvilsomme geskjefter."

(fortsettes)

Korsets dynamiske kraft, del 4

I 1.Korinterbrev viser apostelen Paulus, inspirert som han er av Den Hellige Ånd, den store kontrasten som finnes mellom jødedommen i Jesu samtid, grekernes visdom og romernes makt. Han summerer det hele opp i 1.Kor 1,18: "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som er frelst, er det Guds kraft." Fra Guds synsvinkel holder all denne verdens visdom ikke mål, fordi Guds visdom er "visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (v.25)

Både for fromme jøder og kulturbevisste jøder hørtes dette budskapet ut som idioti. Før vi går inn på hva som skapte slike reaksjoner på korsets budskap i Jesu samtid, la oss forsøke å definere det kristne budskapet med utgangspunkt i fire store taler i Apostlenes gjerninger:

Apg 2,14-39
Apg 3,12-26
Apg 4,8-12
Apg 10,36-43

Det er fint om du tar deg tid til å lese igjennom disse skriftstedene først. Ser vi nærmere på dem finner vi så langt jeg ser følgende:

Viktige elementer i kristen forkynnelse er:
1) Den tiden Gud har talt om i GT's profetier er kommet
2) Sentralt i dette er Jesu liv, død og oppstandelse
3) Alt som omhandler Jesus er oppfyllelsen av Guds profetiske ord
4) Jesus skal komme igjen
5) Forkynnelsen munner ut i dette: en innbydelse til å angre sine synder, vende om og ta imot Den Hellige Ånds gave som er lovt.

Dette var svært anstøtelig for både jøder og grekere. For jødene først og fremst på grunn av:

a) Det var utenkelig at en som hadde endt sitt liv på et kors kunne være Guds utvalgte. Årsaken til dette var det som er skrevet i 5.Mos 21,23: "Den som blir hengt opp på et tre, er forbannet av Gud." For jødene var selve korsfestelsen det endelige beviset på at Jesus ikke var Messias. Korset var og er en uoverstigelig hindring for å komme til tro på Jesus. Sannheten i Jesaja 53, som nettopp fremstiller Messias, som den lidende Gud, har ikke gått opp for dem.

b) Som apostelen Paulus skriver i 1.Kor 1,22: "For jødene spør etter tegn ..." I Jesus så samtidenes jøder en person som var ydmyk, som med hensikt unngikk oppmerksomhet, en som ønsket å tjene og ikke herske, og som endte sitt liv på en svært fornedrende måte: på et kors. Dette stemte simpelthen ikke med deres bilde av Messias.

(fortsettes)

Bønnens kors

En god venn av meg har gjort meg oppmerksom på dagens andakt i Oswald Chambers (bildet) bok "Alt for Ham". Den passer veldig godt inn i serien jeg nå skriver om korsets betydning i den kristnes liv. Andakten bærer tittelen: Bønnens kors, og henter dagens ord fra Joh 16,26: "Den dagen skal dere be i mitt navn ..."

Her er Oswald Chambers:

"Vi er for tilbøyelige til å tenke på korset som noe vi må komme igjennom; vi kommer igjennom det bare for å gå inn i det. Korset er bare èn ting for oss: at vi helt og fullt og absolutt gjør oss til ett med Herren Jesus Kristus, og det er ikke noe som gir denne forening mer gjennomført enn bønn.

'Den Far dere har i himmelen vet at dere trenger alt dette.' (Matt 6,32) Hvorfor skal vi så be? Meningen med bønnen er ikke at vi skal få svar fra Gud; bønn er fullkommen og fullstendig enhet med Gud. Hvis vi ber fordi vi ønsker svar, vil vi lett bli fornærmet på Gud. Svarene kommer hver gang, men ikke på den måten vi venter, og vår åndelige fornærmelse viser at vi er uvillige til å bli ett med Jesus i bønnen. Vi er ikke her for å bevise at Gud svarer på bønn; vi er her for å være levende beviser for Guds nåde.

'Jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere; for han selv elsker dere' (Joh 16,26-27). Er du kommet inn i et slik barneforhold til Gud, at den Herre Jesu Kristi liv i bønn er den eneste forklaring på ditt liv i bønn? Er Jesu stedfortredende liv blitt ditt levende liv? 'På den dag' blir du i den grad ett med Jesus at det ikke er noe skille.

Når bønn tilsynelatende blir uten svar, må du vokte deg for å legge skylden på noen annen. Det er alltid en Satans snare. Meningen er at du skal lære av det, ikke noen annen.

Korsets dynamiske kraft, del 3

Det radikale synet på korset, slik det fremstilles i Det nye testamente, er dessverre noe som savnes i mange kristne sammenhenger i dag. Korset blir en del av vår teologi, som handler om at Jesus døde for våre synder, og så settes det punktum. Sjelden forkynnes det noe som handler om selvlivets død. Fremdeles lever mange kristne på samme måte som jødene, grekerne og romerne i det første århundre. De er opptatt med lov, visdom og makt.

Paulus kjente til en annen side ved korset. I Gal 6,17 skriver han:

"Heretter må ingen plage meg mer, for jeg bærer Jesu merker på kroppen min."

Stigma. Paulus var merket. Han bar på sin egen kropp merkene av å leve et korsfestet liv. Etterfølgelsen av Jesus hadde sine omkostninger i form av forfølgelse, mishandling som han ble utsatt for av andre, slag, spark, steining. Paulus var villig til å gi sitt liv for den Herre han elsket så høyt.

I det samme brevet, skriver han:

"Jeg er korsfestet med Kristus, og jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg." (Gal 2,19-20)

Dette er noe ganske annet enn å ha korset hengende rundt halsen til pynt. Dette får konsekvenser for alt. Hele ens liv. De første kristne var korsmerket, mange av dem bar Kristi sårmerker på sin kropp. Hva bærer vi?

Korsets budskap, del 5

Her er femte og siste artikkel i denne serien om korset:

Det viser oss tjenesten.

Vi er gjenløst for at vi skal lyde Gud. Vi er blitt frigjort for at vi skal tjene, men korset definerer tjenesten og viser oss dens natur. Det er en tjeneste i kjærlighet og frihet, men likevel er det også en tjeneste under spott, skam og lidelse.

Vi er korsfestet med Kristus!

Dette klarlegger vår stilling som hellige. Vi er korsfestede etterfølgere av en korsfestet Herre. Ved Kristi kors er vi korsfestet for verden og verden for oss. Men dessuten må vi ta vårt kors opp og bære det. Det er ikke hans kors vi bærer. Ingen annen enn han selv kunne bære det. Det er vårt eget kors, det som kaller oss til forsakelse, selvfornektelse og fornektelse av denne verden. Det viser oss en vei med ydmykelser, prøvelser, møye, svakhet og spott, en slik vei som vår Mester gikk. Ja, det er vårt eget kors som vi må bære, men det er sannelig ikke et som vi selv har laget i stand eller har funnet opp. Selvsøkte og selvlagete kors er ikke av det gode.

Det er et personlig kors for oss alle, og det er dette vi skal ta opp og bære. Det er det korset som er seglet på vårt disippelskap, det uforfalskede merke på ekte tjeneste. Det han bar for oss, kan ikke bæres en gang til. Det kunne ikke bæres av noen annen enn han selv. Men akkurat som han hadde et kors å bære for oss, så har vi et kors å bære for ham og for hans legeme, som er menigheten.

La oss da, når vi går inn i Kristi tjeneste, beregne omkostningene. La oss ikke trekke oss unna korset når vi følger ham. Det var kjennetegnet på hans tjeneste for oss, la oss da godta det som vårt i tjenesten for ham.

For verden er korset en dårskap og en anstøtssten på to måter. Det gjør at de som har tatt det opp, blir avskydd av andre og at det selv blir gjenstand for avsky fra verden. Mens det således forener de hellige, så skiller det dem fra verden. Det er det banner som de gamle samlet seg omkring, og det var mot dette motstanderne sendte sine piler.

De er nemlig fiender av Kristi kors og fiender av Kristus selv. Om dem sier apostelen at slutten for dem blir fordervelse. Slik virker korset både liv og død, både frelse og fortapelse. Det er både det gylne spiret og den harde jernstaven. Her er hyrdens stav og hevnerens sverd. Det er livets tre og velsignelsens kalk, men det er også begeret med Guds strenge vredesvin.

Å, du fiende av Kristi kors, besinn deg! Søk ikke tilflukt i en innbilt nøytralitet ved å innprente deg selv at ettersom du ikke er en spotter og motstander, så er du heller ingen fiende. Husk at det står skrevet at den som ikke er med ham er imot ham og at den som vil være verdens venn er Guds fiende. Dette kors skal bli et vitne mot deg på den dag når den korsfestede vender tilbake som dommer og konge.

Det er en gammel tradisjon fra den første kristentid som går ut på at korset skulle bli et tegn på hans gjenkomst ved at det skulle vise seg på himmelen som et uttrykk for at han kommer. Enten nå dette kommer til å skje eller ei, så kommer korset den dagen til å bli et skrekkens tegn for dets fiender. De ville ikke bli frelst ved det, og derfor kommer de til å gå fortapt ved det. De ville ikke motta dets forlatelse, og derfor må de bære dets fordømmelse. Kjærligheten, som så lenge er blitt forkynt, skal bli vendt til vrede. Det herlige lys som strålte ut fra det for å lyse dem inn i lysets rike, skal da bli til mørke. Deres sol skal gå ned for aldri å gå opp igjen. Deres natt begynner - den lange, evige natten som ikke har håp om noe morgengry og ingen stjerne til å splitte mørket.

Korsets budskap, del 4

Her følger fjerde og nest siste del av artikkelserien om korset:

Det viser hva synd er.

Ettersom korset viser hva loven er, så må det også uvilkårlig vise hva synd er. Det som tolker loven, må også avsløre synden. Korset tok opp de ti bud, og på hvert eneste "du ska!" og "du skal ikke" kastet det et nytt og guddommelig lys, og det på en slik måte at det forferdelige i syndens natur og dens ulike former ble åpenbart som aldri før. Det var det vederstyggelige, det som Herren hater.

Det var synd på jorden før Sinais torden vekket ørkenen og skaket Israels leir, men den var skjult eller ble bare dunkelt sett. Akkurat som en krigsrakett åpenbarer terrenget ved nattetid, så opplyste Sinais ildskinn loven og avslørte synden.

Det var synd på jorden før Kristus døde, men den var tross lyset fra Sinai bare ufullstendig kjent. Akkurat som lynet fra himmelen, mer kraftig og gjennomtrengende enn den fineste rakett, flammer over sletter og daler ved midnattstid og lyser opp hele landskapet, slik åpenbarte korsets himmelske herlighet med en skakende klarhet og fullstendig nøyaktighet at synden er "overmåte syndig".

Korset viser at synden er ingen bagatell, noe som Gud ikke byr seg om. Forbannelsen var ikke bare en trussel som Gud kunne avstå fra når det passet ham. Korset viser at den sanne oppfatningen av synd ikke kan forandres etter behag, at straffen over synd ikke er noe en kan regne med skjer vilkårlig og at benådningen ikke er et uttrykk for guddommelig likegyldighet overfor det onde. Det viser at synden ikke var noe foranderlig og uvisst, men noe bestemt og virkelig, noe som Gud hater. Det viser at syndens lønn er døden, at den sjel som synder må dø, at synden og dens frukter og dens straff er virkeligheter, absolutte virkeligheter som ikke forandres om selv himmel og jord forgår. Det viser at synd er ikke bare ulykke eller sykdom, men skyld, og den må fram for dommeren og få sin rettslige dom. Det åpenbarer alt dette når det viser oss stedfortrederen korsfestet, den rettferdige som lider for de urettferdige. Gud mildnet ikke noen av sine krav eller dempet sin vrede det minste, ikke engang når det gjaldt hans egen elskede Sønn.

Korset viser oss dessuten at syndens vesen er hat mot Gud og at mennesket av naturen er en overtreder. Loven hadde bare fortalt oss halvdelen av dette. Da den sa at "du skal elske Herren din Gud", så pekte den på mangel på kjærlighet som synd, men det var også alt. Korset går lenger enn dette og viser oss synden som fiendskap mot Gud og mennesket som en som myrder herlighetens Herre.

Er ikke dette en oppdagelse av syndens skjendighet som en aldri før har kunnet forestille seg? Å, hvordan må mennesket være, når det kan hate, fordømme, spotte og korsfeste Guds Sønn, han som kom til oss kledd i kjærlighet og med frelsens drakt? Hvordan må ikke synden være når herlighetens Herre for å forsone den måtte dø på korsets tre som en utstøtt, en forbryter, en forbannelse for Gud og mennesker, for jord og himmel!

Det tolker evangeliet.

At gode nyheter var på vei til oss, var klart helt fra den stund da Maria hadde født sin førstefødte og var blitt fortalt at han skulle få navnet Jesus. Men stedfortrederen hadde da bare begynt sin nådige virksomhet. En etter en ble de gode nyhetene kunngjort, alt etter som han vandret fram på vår jord og gjorde kjærlighetens gjerninger og talte kjærlighetens ord. Men det er ikke før korset er reist, blodet utgytt og livet gitt at vi helt kan forstå hva det kommer av at hans verk er så dyrebart og at budskapet er et herlig evangelium.

Evangelium betyr gode nyheter om en guddommelig syndebærer, om den død som førte med seg evig liv til oss, om det blod som renser våre samvittigheter fra døde gjerninger, om det blod som renser oss fra synd og som har forsonet oss med Gud. På korset ble slangens hode knust. Det er gode nyheter. Korset er svaret på et hvert spørsmål som er blitt reist av lov og rettferdighet, av Gud eller av samvittigheten. Det er den rettferdige og ærlige betaling på ethvert krav som kan bli stilt synderen, og det er gode nyheter. Korset er det bestemte møtestedet for synderen og Gud, der fredens budbærer tar plass og bønnfaller de villfarne å vende om og leve. Det var der forsoningspakten ble beseglet, freden ble opprettet, skylden betalt og løsepenger gitt. Er ikke dette gode nyheter om en stor glede?

Korsets budskap, del 3

Her er tredje artikkel i serien om korset:

Det åpenbarer hvordan Gud er.

At "Ordet ble kjød" er en velsignet sannhet, og den bringer oss nåde. Men inkarnasjonen er ikke hele Bibelen, nei, ikke halvparten av den. Det er ikke ved Betlehem, men på Golgata vi får den fulle åpenbaringen av Guds karakter. "Et barn er oss født" er morgengryet. "Det er fullbrakt" er middagshøyden. Korset utfører og fullbyrder det som krybben begynte.

Korset åpenbarer ham som nådens Gud. Det er kjærlighet, fri kjærlighet, som stråler fram i sin fylde her. "På det kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss" (1. Joh. 3, 16). Her er det den barmhjertige og nådige Gud, han som er stor i mildhet og trofasthet, åpenbarer seg. Ingen annen åpenbaring av oppriktigheten i den guddommelige kjærlighet kan sidestilles med korset. Det er en kjærlighet som er sterkere enn skam, lidelse og død. Det er en umålelig og uutslukkelig kjærlighet. Sannelig: Gud er kjærlighet!

Under sine behandlinger av Guds Sønn satte mennesket denne kjærlighet på prøve. På Golgata stiltes den på sin største prøve, men den bestod den til fullkommenhet. Prøven medførte bare at den flyter enda rikere og gir nye anledninger til å åpenbare sin rikdom.

Men det er også rettferdighet her. Den Gud som ikke sparte sin egen Sønn, er en rettferdig Gud som elsker rettferdighet og som ikke lar dem bli ustraffet som synder imot ham.

Vi lærer å kjenne Guds rettferdighet på mange måter. Vi lærer den å kjenne ved hans handlemåte i rettferdighet med slike som ikke har falt. Vi lærer den å kjenne mer fullstendig ved hans handlemåte mot synden i vår falne verden, men vi lærer den å kjenne best av alt gjennom hans handlemåte mot begge disse kategorier på en gang og i samme person, i Jesu Kristi offerdød. Der bærer nemlig Guds rettferdige Sønn menneskenes urettferdighet.

Hvordan kan Gud både lønne og straffe på samme tid? Hvordan kan han lønne den rettferdige og samtidig straffe de urettferdiges stedfortreder. Noen tenker kanskje at rettferdigheten vil handle mildt med synden når den er blitt lagt på en som er så rettferdig som Kristus, og at den kan bli elsket for hans rettferdighets skyld.

Nei, slik er det ikke. Her gis det ingen plass for noe prinsipp om at synd er mindre synd eller mindre straffbar under slike omstendigheter. Til og med når den blir lagt på den mest rettferdige og elskede av alle, på den høyeste person i hele universet, så må den behandles som synd og straffes like hardt som når den blir funnet hos en vanlig synder. Det finnes ingen unntak.

Hvor forferdelig er ikke Guds rettferdighet, slik den åpenbares i Kristi kors! Hvor hellig, hvor fullkommen, hvor rettferdig er ikke den Gud som gav oss sin egen Sønn! Hans kjærlighet er ikke svakhet, ikke et utslag av snillhet, ikke sløv likegyldighet mot rett og urett. Det er en rettferdig kjærlighet, og som sådan proklamerer korset den med høy og utvetydig røst. Her sees alle de guddommelige fullkommenhetene i en herlig harmoni, barmhjertighet og sannhet, nåde og rett, fullkommen hellighet forenet med fullkommen kjærlighet. En rettferdig dommer og en rettferdig benådning. Rettferdighet, forlatelse og frelse møter oss her.

Det tolker loven.

Korset sier at loven er hellig, rettferdig og god og at ikke en tøddel av den skal forgå. Budskapet fra Golgata er at loven er fullkommen. Fra Golgata lyder dette enda strengere enn fra Sinai. Lovens kraft, dens gjengjeldelse, dens ukrenkelighet, dens majestet, den uforanderlige strenghet - dette er korsets proklamasjoner.

Aldri har det vært en mer fryktinngydende proklamasjon av loven og en mer levende utleggelse enn den som kom fra Kristi kors. I de to røvernes kors ser vi en deklarasjon av loven, men bare halvparten så tydelig som i Guds rettferdige Sønns kors. Han som alltid har æret loven, han er den som loven tvinger til å lide mest. At han under hele sitt liv hadde hedret loven, syntes ikke å gjelde nå. Det så ikke ut til å hjelpe ham når han nå skulle svare for synderen. Det var ingen oppmyking av loven for hans vedkommende. Loven - ubarmhjertig, ubevegelig, hjelpeløs - fordrer av ham den dobbelte skyld. Først oppfyllelsen av alle dens forsknifer og siden utholdelse av dens straff, som om han ikke hadde oppfylt en eneste av dens bestemmelser, men hadde brutt dem alle.

Slik tolker Gud gjennom korset loven for oss og viser med guddommelig klarhet hva den er og hva den kan gjøre. Det var loven som dømte Guds Sønn. Det var loven som reiste korset og naglet syndebæreren fast til det. Det var loven som hjemsøkte ham og slo ham med sykdom. Det var loven som utgjøt hans uskyldige blod. Sannelig, blant alle de illustrasjoner og tolkninger som loven har fått i verdens historie, er det ingen lik denne.

Ved korset gjør Gud til intet alle forsøk på å forstyrre, forsvake, forvanske eller modifisere loven. Mennesket mener at den er for streng og for rå og at Kristus kom for å mildne den og gi oss en frelse som er grunnet på en mer moderat lov. Ved Kristi kors sier Gud: "Jeg tror ikke det. Se korset og min Sønn som henger på det. Han bærer lovens straff! Skulle jeg la ham gjøre dette om den hadde vært for streng? Var han for nøye med å vandre i lydighet? Led han for mye?" Ved korset protesterer Gud mot den forestilling at evangeliet bare er loven, mildnet og oppmyket for å passe til vår falne tilstand. Han proklamerer for oss et evangelium som er grunnlagt på en oppfylt, uformildnet og uforanderlig lov.

Les den guddommelige utleggelse av loven, slik den er gitt oss på korset, og lær deg å forstå hva synd og rettferdighet er! Da mennesket reiste korset, hånte det uten tvil både loven og synden, det forkastet Guds kjærlighet så vel som Guds lov. Mennesket var lik Kain, han som forkastet syndofferet og mente at han ikke behøvde det. Men Gud åpenbarte både syndens virkelighet og dens gru for oss. Ved korset fordømte Gud synden og viste hvor forskjellig han og mennesket bedømmer den. Det er intet som slik kan overbevise og sønderknuse synderen som synet av korset. Det er dette som fører mennesket ned i støvet, det framkaller sann omvendelse og sorg over synden etter Guds sinn, det som loven alene ikke kunne få til.

(fortsettes)

Korsets budskap, del 2

Her følger andre del i serien om korset:

Det avslører mennesket.

Ved korset bringer Gud fram i lyset det som finnes i et menneskes indre. I korset har mennesket talt ut. Her har det avslørt seg selv og avlagt en ubevisst bekjennelse av sin innstilling særlig med hensyn til Gud - til hans person, hans autoritet, hans karakter, hans lov og hans kjærlighet.

Skjønt "Guds besluttede råd og forutviten" (Ap. gj. 2, 23) var med i den forferdelige handlingen, så var det likevel mennesket som reiste korset og naglet Guds Sønn til det. Gud gav tillatelse til at de fikk gi utløp for hjertets følelser, og menneskene åpenbarte sitt hat mot Gud og mot hans Sønn som kom i menneskers lignelse. Med tanke på at døden på korset var den grusomste av alle dødsmåter, anså mennesket at det var mest passende for Gud å lide døden på det. På den måten er det naturlige hjertets fiendskap mot Gud blitt avslørt, og mennesket bekjenner ikke bare offentlig at det hater Gud, men beflitter seg også på å vise intensiteten i sitt hat. Det roser seg av sin skam og roper høylytt: "Korsfest! Korsfest!"

Korset viset således hva som bodde i mennesket. Det drog den religiøse masken bort fra ansiktet og blottet en sjel som fløt over av helvetes ondskap.

Du sier: "Jeg hater ikke Gud, jeg er kanskje likegyldig overfor ham, men jeg hater ham ikke." Hva betyr så korset? Kjærlighet, hat, likegyldighet -hva? Krever kjærligheten at den en elsker skal dø? Korsfester likegydigheten sitt objekt? Se på dine hender! Er de ikke røde av blod? Hvis blod er det? Guds egen Sønns blod! Nei, det var verken kjærlighet eller likegyldighet som utgjød dette blod. Det var hat som gjorde det, fiendskap fra det kjødelige sinn.

Du sier at jeg ikke har noen rett til å dømme deg.

Jeg dømmer deg ikke. Det er korset som dømmer deg, og jeg ber deg å dømme deg selv i dets lys. Det er korset som avslører dine hensikter og åpenbarer ditt hjertes tanker og råd. Å, hvilken avsløring! Mennesket hater Gud og hater mest når Gud elsker mest. Mennesket handlet som en djevel og stilte seg på djevelens side mot Gud.

"Hva har jeg å gjøre med korset, og hvilken rett har du til å identifisere meg med dem som foretok korsfestelsen?", spør du. "Det var Pilatus som gjorde det, Kaifas, jødene og romerne, men ikke jeg." Jo, du gjorde det. Du gjorde det gjennom dine representanter - den siviliserte romeren og den religiøse jøden, og før du går ut fra dem som korsfestet Jesus, skiller deg fra dem og protesterer mot denne handling, så er du skyldig i dette blod.

"Men hvordan skal jeg skille meg fra dem som korsfestet Kristus og protestere mot denne forbrytelse?"

Ved å tro på denne korsfestedes navn! All vantro er en godkjenning av forbrytelsen, en identifiserer seg selv med morderne. Tro er menneskets protest mot korsfestelsen. Når en tror, identifiserer en seg ikke bare med den korsfestedes venner og disipler, men også med den korsfestede selv.

Korset er således den offentlige deklarasjonen av menneskets hat mot Gud og av menneskets forkastelse av hans Sønn, samt menneskets åpne tilkjennegivende av sin tro, at en ikke trenger noen frelser. Om noen vil fornekte menneskehetens fordervelse og snakke om slektens naturlige godhet, så vil jeg spørre:

"Hva betyr korset? Hva åpenbarer og avslører det? Hat eller kjærlighet? Godt eller ondt?"

I denne forkastelse av Guds Sønn kan vi dessuten se hvor lavt mennesket vurderer ham. I tretti år var han blitt hånet og forkastet. Han ble solgt for tretti sølvpenger, og en røver ble foretrukket i hans sted, men ved korset ble det enda tydeligere hvorledes de vurderte ham. Her ser vi hvordan mennesket undervurderte hans person, hans liv, hans blod, hans ord, ja, hele hans oppdrag fra Faderen.

"Hva mener dere om Kristus?" var Guds spørsmål.

Mennesket svar var:

"Korset."

Er ikke dette like tydelig som det er forferdelig?

Akkurat som korset åpenbarer menneskets fordervelse, så åpenbarer det også dets dårskap. Menneskets fordømmelse av ham som eide Guds velbehag, viser dette. Da korset ble reist, viste dette seg i enda sterkere grad. Som om mennesket kunne gjøre Jahve til intet og befri jorden fra ham som hadde kommet for å gjøre hans vilje! Menneskets forsøk på å dra skam over herlighetens Herre ligner et barns anstrengelser for å lage flekker på solen eller fjerne den. Både selve reisningen av korset og menneskets forkastelse av det evangelium som skapes her åpenbarer dårskapen. Mennesket ser ingen visdom i dette, bare dårskap, og når en bare ser dårskap i korset, så er dette et avgjørende bevis på ens egen dårskap. Mennesket støter seg mot anstøtsstenen. Korsets budskap blir til forargelse og en dårskap.

Min venn, hva betyr dette kors for deg? Er det dårskap eller visdom? Ser du hva det åpenbarer om frelsens vei, den høyeste visdom så vel som den høyeste kraft og kjærlighet? Har korset fått avsløre hva som bor i ditt eget hjerte - mørke og ondskap? Har du godtatt dets framstilling av din karakter, og har du tatt imot det som frelse for den fortapte - forsoningstegnet mellom deg og Gud.

Korsets budskap, del 1

Vi blir aldri ferdig med korset. Det danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for vårt liv med Gud. I en ny serie skal vi se nærmere på korsets betydning for en kristen. Artikkelserien er skrevet av Horatius Bonar (1808-1889), salme- og andaktsforfatter fra Skotland. Artikkelen sto første gang på trykk i norsk oversettelse i Bibelsk Tidsskrift nr 4/1973:

Døden på korset har alltid mer enn noen annen dødsmåte vært ansett som en skammelig død. Ilden, sverdet, øksen, stenen og giften har i tur og orden vært brukt av loven som henrettelsesmetode, men i mange tilfelle har det vært noe ærefullt forbundet med disse midler. Døden er ikke blitt betraktet som noe skammelig eller som en forbannelse når de er blitt benyttet. Men slik er det ikke med korset. Offeret på korset, som nakent og sønderbrutt og under angst er blitt naglet fast til det grove treet til massenes beskuelse, er alltid blitt betraktet som et eksempel på et vanæret og degradert menneske, en som en heller bør håne enn å synes synd på.

Det var slik både hos jøder og hedninger, det var noe ondt en forbandt med korset, intet godt, forbannelse, ikke velsignelse. I menneskenes tanker og symboler har korset stått der som det vanærende, det svake, det elendige. Gud hadde tillatt at denne forestilling skulle rotfeste seg overalt for at et skammens sted, lavere enn alle andre, skulle beredes for den store utstøtte fra mennesker og Gud, dømt uverdig til å dø innenfor den hellige bys porter.

Ikke før fire tusen år var gått begynte det å spørres at korset ikke var det menneskene trodde det var, stedet for forbannelse og skam, men i stedet et kraftens og ærens sted, livets og velsignelsens sted. Det var da den forbausede verden plutselig fikk høre følgende frimodige bekjennelse:

"Men det være langt fra meg å rose meg av noe annet enn Jesu Kristi kors."

Greker og romer, jøde og hedning, fyrste, prest, filosof, rabbiner, stoiker, epikureer, skyter, trell og fri, nord, sør, øst og vest så på hverandre med foraktelig utålmodighet. De var oppbrakte over frekkheten hos noen få jøder som på denne måte trosset den alminnelige opinion av både nasjoner og tidsaldre og gikk til angrep på jordens tros- og vantroslærer med dette korset som sitt eneste sverd. Med dette korset som sin eneste hammer slo de ned avgudene, og med dette kors som sin eneste brekkstang satte de seg fore å snu verden opp ned.

Fra denne dag ble korset en kraft på jorden. En kraft som gikk fram som lyset, lydløst og likevel uimotståelig. Det slo ned alle religioner, alle avguder og alle alter på samme måte. Det skånte verken overtro eller filosofi. Det smigret ikke presteskapet og bøyde seg heller ikke for statsmannskunst. Det tolererte ingen villfarelse og vegret seg likevel for å dra sverdet for sannheten. Det var en overmenneskelig kraft, en Guds kraft til frelse.

Denne kraften er der fremdeles. I sin hemmelighetsfullhet, sin taushet og sin innflytelse er den der. Korset er ikke blitt gammeldags. Korsets forkynnelse har ikke mistet sin kraft. Det er mennesker iblant oss som vil overbevise oss om at korset er for gammeldags og umoderne, at det er blitt tæret og ikke æret av tiden, at mengden ved Golgata bare stanset opp for å se på en vanlig martyrscene, at den tomme graven bare er en vanlig hebralsk grav, at framtidens og fortidens Knstus er svært forskjellige. Men dette får oss ikke til å vakle. Det bare fører oss til å omfavne korset enda mer inderlig og studere det enda mer dyptgående, ettersom det gir uttrykk for et evangelium som er både Guds visdom og Guds kraft.

Likevel er korset ikke uten hemmeligheter, eller om en vil uttrykke det menneskelig, uten gåter og motsigelser. Det opplyser, men det formørker også. Det klargjør, men likevel forvirrer det. Det skaper spørsmål, men likevel vegrer det seg for å besvare alle spørsmål som kommer opp. Det løser vanskeligheter, men det skaper slike også. Det åpner og det lukker. Når det åpner opp, så er det ingen som kan lukke til, og når det stenger, så er det ingen som kan åpne. Det er liv og død. Det er ære, men også vanære. Det er visdom og det er dårskap. Det er både vinning og tap, benådning og dom, styrke og svakhet, glede og sorg, kjærlighet og hat, medisin og gift, håp og fortvilelse. Det er lov og likevel frigjørelse fra lov. Det er Kristi ydmykelse, og likevel er det hans opphøyelse. Det er Satans seier og også Satans nederlag. Det er himmelens port, men også helvetes.

La oss se på korset som den guddommelige proklamasjon og fortolkningen av det som hører Gud til. Det er nøkkelen til hans karakter, hans ord, hans veier og hans hensikter. Det er ledetråden i labyrinten i verdens og menighetens historie.

(fortsettes)

Spennende symposium om korsteologi på Menighetsfakultetet

Det teologiske Menighetsfakultetet i Oslo samarbeider med Peterstiftelsen om et svært spennende symposium, 4. november, hvor tema er: "En dag i korsets sentrum - hva betyr det å ta sitt kors opp og følge Jesus".

En av foredragsholderne er fader Marius Teican (bildet), rumensk ortodoks prest i Oslo. Han skal snakke om "Martyriets hemmelighet. Ortodokse vitnesbyrd fra kommunismens fengsler."

Symposiumet som er åpent for alle begynner kl.09.00 med en innledning ved rektor Vidar Haanes. 0915 foredrar professor Torleiv Austad om "Anfektelsen og korset i luthersk teologi, 10.15-11.10 taler fader Teican. Etter lunsj slipper Joachim Grün, lederen for Peterstiftelsen til med "Korset i vår personlige hverdag og kirkens fremtid", kl.12.45 er det et lysbildeprogram med Trygve Skogrands bilder med tema: "Hellig hverdag". Kl 13.15-13.45 snakker søster Hildegunn Koch ved Lunden kloster om "Korsets betydning i mitt liv - med Maria under korset", kl.13.45-14.15 taler prest og forfatter Stein Solberg om "Min ørkentid - i lys av viljesmystikken" og 14.30-15.00 er det musikalsk korsteologi. Det hele avsluttes med en panelsamtale. Programmet er ferdig 15.45.

Påmelding skjer til post@peterstiftelsen.no eller mobil 415 49 415
Avgift 250 som inkluderer lunsj og siste nr av Over Alt.

Gripekors

Da vi var på Oase kjøpte min kone og jeg hvert vårt gripekors. Du ser en variant av gripekorset nederst til venstre på dette bildet. Våre gripekors er litt annerledes laget, de er litt mindre i størrelse. Våre gripekors er laget av oliventre, og de er laget i Betlehem.

Hva er så et gripekors? Det ligger i ordet: det er et kors som er laget på en slik måte at man kan gripe tak om det, og holde det i hånden. På grunn av utformingen ligger det så fint inne i hånden, og det er godt å holde rundt.

Korset er jo det mest sentrale i vår tro. Uten korset finnes ingen kristen tro. Som mennesker opplever vi ulike faser, noen ganger banker sykdom på døra, man kan kjenne på uro og angst, man ber for noen som sliter med livet, - da kan det være godt å gripe om korset!

Selvsagt har ikke dette korset noen "magisk" kraft, like lite som bønnesnoren jeg bruker til å be Jesusbønnen har det. Men av og til kan det være godt med noe håndgripelig - bokstavelig talt - når det som handler om tro av og til kan virke abstrakt. Gripekorset kan man ta med seg overalt, de minste utgavene er helt greie å ha i lomma. Det er en ypperlig gave til noen man skal besøke som ligger på sykehus, eller ved andre anledninger hvor man kommer i kontakt med mennesker som har behov for å feste blikket på Jesus.

Hvor får man så kjøpt gripekorsene? Bok & Media selger slike kors. Vi kommer også til å gjøre det i forbindelse med Kristi himmelfartskapellet, så du må gjerne henvende deg til oss, så kan vi hjelpe deg med å skaffe et. De koster et sted mellom 100-150 kroner.

Du kan skrive til oss på denne adressen: pilegrimskommuniteten@yahoo.com

Vi har også noen få håndlagede bønnesnorer til å be Jesusbønnen med. De selges for 150 kroner.

Rene hender og rene hjerter

En setning fra noe Duncan Campbell (bildet), mannen som fikk være redskapet i vekkelsen som rystet øya Lewis på Hebridene i 1949-1953, fulgte meg gjennom gårsdagen og slapp ikke tak i meg:

"... jeg tror at når Gud finner de rene hender og det rene hjerte skal vi se kildevell i ørkenen og elever i det tørre land."

I Salme 24 skriver David:

"Hvem får stige opp på Herrens berg? Eller hvem får stå på Hans hellige sted? Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin sjel til løgn og ikke sverget falskt. Han skal få velsignelsen fra Herren og rettferdighet fra sin frelses Gud." (v.3-5)

En tidligere India-misjonær testamenterte bort boksamlingen sin til meg for noen år siden. Blant de mange sjeldne bøkene var det en bok skrevet av L.E Maxwell. Denne Maxwell var bestyreren for Praire Bible Institute i Three Hills i Alberta i Canada. Boken heter: "Born crucified", en tittel Maxwell hentet fra den franske forkynneren Lacordaire, som sa at kirken er født korsfestet. Med det mente han at alle dens medlemmer døde i og med den siste Adam, når han la ned sitt liv på Golgata. I denne boken skriver Maxwell noe særdeles viktig:

"Korset er nøkkelen til alle situasjoner såvel som til hele Skriften. Hvis vi mister den nøkkelen, mister vi ikke bare veien i Bibelen, men i hele vårt liv."

Maxwell sier at om de kristne hadde holdt fast ved korset hadde vi ikke vært plaget med den moderne tids liberale krefter. Hadde vi forstått korsets både horisontale og vertikale stilling så hadde vi levd i vekkelse.

Hvor forkynnes det om selvlivets død i dag?

I hvilken kirke hørte du sist om at vi er korsfestet med Kristus, at vi må dø hver dag?

Sannsynligheten er stor for at du heller hørte om hvordan selvbildet ditt skal bli bedre.

Vi trenger mer av Den Hellige Ånd i våre liv - ikke først og fremst for å oppleve tegn og under, men for å se vår egen synd og be Gud rense oss gjennom Kristi dyrebare blod.

Johannes skriver: "Når Han (altså Den Hellige Ånd) kommer, skal Han overbevise verden om synd ..." (Joh 16,8)

I Matt 5,8 leser vi disse ordene av Jesus:

"Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud."

Min bønn er: Gud rens mitt hjerte. Jeg ser at Gud trenger å gjøre det i meg. Hva med deg?

Jeg vil klamre meg til korset - om korsets sentralitet i den kristnes liv, del 6

Helt mot slutten av Galaterbrevet skriver apostelen Paulus om de som går kompromissets vei, og vil slippe unna lidelse og forfølgelse. Nå gjelder det konkret de som lar seg omskjære for å slippe unna omkostningene ved det å være en Kristi etterfølger. Men prinsippielt gjelder jo dette alt som handler om kompromiss.

La oss se på teksten først:

"De som vil ta seg godt ut i det menneskelige, er også de samme som vil tvinge dere til å bli omskåret, bare for at de ikke vil bli utsatt for forfølgelse på grunn av Kristi kors ... men må det være langt fra meg å rose meg av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved Ham er verden blitt korsfestet for meg, og jeg for verden." (Gal 6,12 og v.14)

Enkelte vil fremdeles ta seg godt ut blant mennesker. Derfor fjerner de seg fra forkynnelsen om Jesu Kristi kors, og de uttaler stolt: "jeg vil ikke klynge meg til korset!" Da vil de heller sitere en eller annen lærd liberal teolog eller noe politisk korrekt, som gjør at folk ser opp til dem og kan rose dem for deres humanistiske tankegang, og store tolleranse. Disse tror jo også om seg selv at de vet mer og har større innsikt enn det Jesus hadde.

Men "ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt," skriver apostelen Paulus til den kristne forsamlingen i Korint, og så legger han til: "men for oss som blir frelst, er det Guds kraft." Legg merke til at apostelen skriver "blir frelst", ikke "er frelst". Frelst er noe vi både er og blir. Spørsmålet er om vi holder ut til enden.

Noen valgte den gang å være som de andre, da ble det ikke noen problemer. Men så fantes det de som gikk motstrøms. De fikk problemer, men også velsignelsene.

For apostelen Paulus fantes det ikke noe alternativ til korset. Korset for ham handlet ikke bare om frelsen, men også om selv å bli korsfestet for denne verden. Jeg spør meg selv i kveld: er verden virkelig korsfestet for meg, eller må jeg komme til korset på ny, og korsfeste alt som ikke er erklært dødt med Ham?

Jeg vil klamre meg til korset - om korsets sentralitet i den kristnes liv, del 5

Det er budskapet om Jesu Kristi kors som setter oss fri, og fører oss ut av mørket. Som ikke noe annet symbol bringer korset håp. Håp fordi Jesus gjorde opp synderegningen, overvant og overvant djevelen. Ordene fra Kolosserbrevet er sterke:

"Og dere som var døde i deres overtredelser og uomskårne menneske, har Han gjort oss levende sammen med Ham. Og Han har tilgitt dere alle overtredelsene, og Han slettet ut skyldbrevet som sto imot oss med bud, det som vitnet mot oss. Og Han tok det bort, ved at Han naglet det til korset. Han avvæpnet myndighetene og maktene, og vanæret dem offentlig da Han triumferte over dem på korset." (Kol 2,13-15)

Dette er korsets budskap. Derfor klamrer jeg meg til korset, og jeg skammer meg ikke over det. Hvilket annet sted er syndene våre gjort opp, og djevelen triumfert over? Ingen. Hvilket annet sted er ondskapens åndehær avvæpnet? Ingen.

Vi kommer ikke utenom korset.

Watchman Nee har sagt det slik: "Vår gamle historie ender ved korset. Vår nye historie begynner med oppstandelsen."

La de ordene få synke litt. Innholdet er radikalt og forvandlende og vi griper dem i tro.

En kristen tro uten korset er ingen sann kristen tro. Vil du ha med Jesus å gjøre, slipper du ikke unna korsets sentrale betydning.

(fortsettes)Je

Jeg vil klamre meg til korset - om korsets sentralitet i den kristnes liv, del 4

I den forrige artikkelen så vi på betydningen av den store forsoningsdagen i Israel. Om offerdyret som ble slaktet i alles påsyn, mens det var Øverstepresten som tok blodet og sprengte det for Guds åsyn. Vi ser et lignende eksempel på dette i beretningen om påskelammet i Egypt, og om blodet som ble utøst for å utfri Israel.

I 2.Mos 12,13 heter det:

"Blodet skal være et tegn for dere på husene der dere er. Når Jeg ser blodet, skal Jeg gå forbi dere. Plagen skal ikke komme over dere og ødelegge dere når Jeg slår landet Egypt."

Legg merke til dette: Blodet ble strøket på dørstolpene, mens lammets kjøtt ble spist inne i huset. Dette viser med all tydelighet, slik jeg også understreket det i forrige artikkel, at blodet er ikke først og fremst for oss mennesker, men for Gud. Blodet ble jo strøket på dørkarmene og dørtreet, der de som holdt høytid inne i huset ikke kunne se det.

Watchman Nee har noe viktig å si om akkurat dette:

"Feilen ligger i at vi forsøker å fatte blodets betydning med vår forstand. Vi tror at det har med våre følelser å gjøre, og så vurderer vi på subjektivt grunnlag hva blodet betyr for oss. Men det er umulig å gjøre det slik. Blodet ble først og fremst utøst for at Gud skulle se det, og vi har bare å tro at Han godtar det. Når vi gjør det, vil vi oppleve virkelig frelse. Om vi i stedet forsøker å verdsette blodet på grunnlag av våre følelser, får vi ingen ting men blir værende i mørket. Nei, det hele er et spørsmål om å tro på Guds ord. Vi må tro at blodet er dyrebart for Gud fordi Han sier at det er det. Dersom Gud kan akseptere blodet som løsepenge og betaling for våre synder, da kan vi hvilke trygt i forvissningen om at vår gjeld er betalt. Er Gud tilfreds med blodet, må blodet være bra nok. Slik Gud verdsetter det, må også vi verdsette det. Vi må huske på at Han er en Hellig og rettferdig Gud, og at det er Han som sier at Han er tilfreds med blodet."

(fortsettes)

Jeg vil klamre meg til korset - om korsets sentralitet i den kristnes liv, del 3

De apostoliske ordene fra 1.Petersbrev viser med all tydelighet at vår frelse er blitt tilveiebragt på en eneste måte: ved Jesu soningsdød på korset.

"For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble frikjøpt fra det tomme livet dere arvet fra fedrene, men med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten feil og uten flekk."
(1.Pet 1,18-19)

"Det er Guds hellighet og rettferdighet som krever at et uskyldig liv skal gis for mennesket," skriver Watchman Nee i sin kommentar til Romerbrevet, og legger til: "Det er liv i blodet, og dette blodet måtte utgytes for meg og mine synder. Det var Gud som krevde at det skulle være slik. Det er Gud som krever å få se blodet for å tilfredsstille sitt rettferdighetskrav, og når Han ser blodet, sier Han: 'Jeg vil gå dere forbi'. Kristi blod tilfredstiller Gud fullstendig."

Det er Kristi blod, og bare dette blodet alene, som forsoner Gud med oss og gjør at vi kan bli stående innfor Ham. Den som våger å nærme seg den hellige Gud på annet grunnlag enn blodets grunn, er dumdristig og hovmodig, og vil ikke få adgang til nådens trone. Hebreerbrevets forfatter uttrykker dette slik:

"Derfor, brødre, har vi frimodighet til å gå inn i Helligdommen ved Jesu blod. Vi har en ny og levende vei som Han har innviet for oss gjennom forhenget, det vil si Hans kropp." (Hebr 10,19-20)

Merk deg dette: Når Gud gir oss del i sin tilgivelse, så er det ikke fordi Han overser alle våre synder, men fordi Han ser Kristi blod!

Blodet er ikke der først og fremst for oss, men for Gud. Skal vi forstå blodets betydning, må vi sette oss inn i hvordan Gud verdsetter blodet.

Studerer vi Guds ord nøye vil vi se det går en blodrød tråd gjennom HELE Skriften. Selve ordet "blodet" er brukt i forbindelse med forsoningen. Over hundre ganger møter vi dette, og alltid i forbindelse med Gud.

I den gammeltestamentlige kalenderen fantes det en dag som spesielt hadde med folkets synder å gjøre: den store forsoningsdagen. Ingen ting forklarer for oss syndsspørsmålet så klart og tydelig for oss som denne dagen. Vi leser i 3.Mos 16 om at blodet av syndofferet ble båret inn i Det Aller Helligste denne spesielle dagen. Her ble det sprengt for Herrens åsyn syv ganger.

Legg nå nøye merke til to ting: Syndofferet ble ofret for alles øyne i Tabernaklets forgård, akkurat på samme måte ble Jesus ofret for alles øyne. Det var bare Øverstepresten som gikk inn i Det Aller Helligste. Han er et bilde på Jesus, og det er Han som bærer blodet inn og sprenger det for Guds øyne.

"Men Kristus kom som Øversteprest for en de kommende goder, og Han gikk gjennom det større og mer fullkomne telt, det som ikke er gjort med hender, det vil si, som ikke er av denne skapningen. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt Eget blod, gikk Han inn i Det Aller Helligste èn gang for alle og fant en evig forløsning." (Hebr 9,11-12)

Denne handlingen hadde bare èn eneste hensikt: å presentere blodet for Gud for at Han skulle akseptere det og tilfredsstilles. Utenfor, ute av stand til å se det som skjedde innenfor, stod menneskemassen som skulle nyte godt av denne offerhandlingen. Herren krevde det slik. Husk dette: Blodet er først og fremst for Gud.

(fortsettes)