Korsets budskap, del 5

Her er femte og siste artikkel i denne serien om korset:

Det viser oss tjenesten.

Vi er gjenløst for at vi skal lyde Gud. Vi er blitt frigjort for at vi skal tjene, men korset definerer tjenesten og viser oss dens natur. Det er en tjeneste i kjærlighet og frihet, men likevel er det også en tjeneste under spott, skam og lidelse.

Vi er korsfestet med Kristus!

Dette klarlegger vår stilling som hellige. Vi er korsfestede etterfølgere av en korsfestet Herre. Ved Kristi kors er vi korsfestet for verden og verden for oss. Men dessuten må vi ta vårt kors opp og bære det. Det er ikke hans kors vi bærer. Ingen annen enn han selv kunne bære det. Det er vårt eget kors, det som kaller oss til forsakelse, selvfornektelse og fornektelse av denne verden. Det viser oss en vei med ydmykelser, prøvelser, møye, svakhet og spott, en slik vei som vår Mester gikk. Ja, det er vårt eget kors som vi må bære, men det er sannelig ikke et som vi selv har laget i stand eller har funnet opp. Selvsøkte og selvlagete kors er ikke av det gode.

Det er et personlig kors for oss alle, og det er dette vi skal ta opp og bære. Det er det korset som er seglet på vårt disippelskap, det uforfalskede merke på ekte tjeneste. Det han bar for oss, kan ikke bæres en gang til. Det kunne ikke bæres av noen annen enn han selv. Men akkurat som han hadde et kors å bære for oss, så har vi et kors å bære for ham og for hans legeme, som er menigheten.

La oss da, når vi går inn i Kristi tjeneste, beregne omkostningene. La oss ikke trekke oss unna korset når vi følger ham. Det var kjennetegnet på hans tjeneste for oss, la oss da godta det som vårt i tjenesten for ham.

For verden er korset en dårskap og en anstøtssten på to måter. Det gjør at de som har tatt det opp, blir avskydd av andre og at det selv blir gjenstand for avsky fra verden. Mens det således forener de hellige, så skiller det dem fra verden. Det er det banner som de gamle samlet seg omkring, og det var mot dette motstanderne sendte sine piler.

De er nemlig fiender av Kristi kors og fiender av Kristus selv. Om dem sier apostelen at slutten for dem blir fordervelse. Slik virker korset både liv og død, både frelse og fortapelse. Det er både det gylne spiret og den harde jernstaven. Her er hyrdens stav og hevnerens sverd. Det er livets tre og velsignelsens kalk, men det er også begeret med Guds strenge vredesvin.

Å, du fiende av Kristi kors, besinn deg! Søk ikke tilflukt i en innbilt nøytralitet ved å innprente deg selv at ettersom du ikke er en spotter og motstander, så er du heller ingen fiende. Husk at det står skrevet at den som ikke er med ham er imot ham og at den som vil være verdens venn er Guds fiende. Dette kors skal bli et vitne mot deg på den dag når den korsfestede vender tilbake som dommer og konge.

Det er en gammel tradisjon fra den første kristentid som går ut på at korset skulle bli et tegn på hans gjenkomst ved at det skulle vise seg på himmelen som et uttrykk for at han kommer. Enten nå dette kommer til å skje eller ei, så kommer korset den dagen til å bli et skrekkens tegn for dets fiender. De ville ikke bli frelst ved det, og derfor kommer de til å gå fortapt ved det. De ville ikke motta dets forlatelse, og derfor må de bære dets fordømmelse. Kjærligheten, som så lenge er blitt forkynt, skal bli vendt til vrede. Det herlige lys som strålte ut fra det for å lyse dem inn i lysets rike, skal da bli til mørke. Deres sol skal gå ned for aldri å gå opp igjen. Deres natt begynner - den lange, evige natten som ikke har håp om noe morgengry og ingen stjerne til å splitte mørket.