En sann kristen tro har sine røtter i Bergprekenen og Saligprisningene. Her setter Jesus ord på prinsippene i Guds rike. Så ganske annerledes enn mye av det som styrer vår verden, og så totalt annerledes enn det som gis uttrykk for gjennom en kristendom som glorifiserer en nasjonalstat og setter skiller mellom folkeslagene. Kristi forsamling er multikulturell, multietnisk. Den er ikke nasjonalistisk, men universell, selv om den får sitt uttrykk i en lokal forsamling. Sann kristen tro bekjenner: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne. Dere er alle èn i Kristus Jesus."Frem til keiser Konstantin var Kristi forsamling fri fra et hvert bånd til staten. Den bekjente lojalitet til Guds rike hvor Jesus var Herre.
Den kristne tro er blitt misbrukt opp gjennom tiden. Av keisere, despoter, tsarer og paver som har vært ute etter makt, posisjoner og herredømme. Som har drept i Jesu navn. Historien er full av slike uhyrligheter. Men det er en pervertert kristen tro vi her snakker om, som var den tidlige kirken helt fremmed. Den tidlige kirken var en martyrkirke. Det er først når kristen tro blandes sammen med statsapparatet under keiser Konstantin og keiser Theodosius at kristne begynner å forfølge andre kristne, og ta deres liv.
Gjennom hele kirkens historie finner vi eksempler på personer og bevegelser som har forsøkt å leve etter den tidlige kirkens tro og overbevisning: en ikke-voldelig, pasifistisk kirke, som har takket nei til å bære våpen og velsigne hærer, som har arbeidet for forsoning og fred. De har ofte lidd skjebne som martyrer. Ikke fordi de har kjempet tilbake, men for at de har velsignet dem som ville dem vondt. De har levd i tråd med saligprisningene:
"Salige er de som er fattige i sin ånd, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for retteferdighetenes skyld, for himmelriket er deres." (Matt 5,1-10)
Det er denne tro som vi er blitt møtt med gjennom martyrene i den tidlige kirkens historie, gjennom mennoniter og hutterianere på 1500-tallet, gjennom Eberhard Arnold i 1920-1930 årene, gjennom Dietrich Bonhoeffer, Martin Luther King jr og Moder Teresa - bare for å nevne noen, som er en tro forbundet med original kristendommen. Det er den tro vi må vende tilbake til i voldens tid som vår.
Bildet er tatt på Saligprisningsberget, på den nordvestlige delen av Galileasjøen, der man antar at Jesus holdt den såkalte Bergprekenen.
4 kommentarer:
Hva gjorde kirkesamfunnene under den 2 verdenskrig? slaktet de hverandre ned eller elsket de hverandre.
Spørsmålet er for generelt stilt til at man kan svare konkret på det.Hvilke land snakker du om? Det er et faktum at den tysk lutherske kirken var nazifisert.Men det fantes de som gjorde både aktiv og passiv motstand, f.eks Dietrich Bonhoeffer.
Hva Norge angår kan du lese dette på nettsiden til Den norske kirke:
"Under den tyske okkupasjon av Norge under Den andre verdenskrig var det et midlertidig brudd i forbindelsene mellom kirke og stat. Det kom etter at okkupasjonsmyndighetene i 1942 bestemte å markere nazilederen Vidkun Quislings utnevnelse til statsoverhode, med en festgudstjeneste i Nidarosdomen.
Den norske kirkes biskoper utgav da et hyrdebrev, Kirkens Grunn, der de erklærte at de ikke lenger var statlige embetsmenn - bare menighetenes åndelige hyrder. Nitti prosent av presteskapet fulgte sine biskoper, som ble internert fram til mai 1945. Et mindre antall prester ble også internert.
I det store og hele kunne imidlertid det lokale kirkeliv fortsette å fungere uten store vanskeligheter. Folk flest boikottet gudstjenester som ble forrettet av de få prester som hadde erklært seg som lojale overfor de nazistiske myndigheter.
I de vanskelige krigsårene ble det dannet nye allianser innenfor Den norske kirke.
De sentrale personer i dette var Oslo biskop, Eivind Berggrav, og de to ledere innenfor den pietistiske vekkelsesbevegelse, Ole Hallesby og Ludvig Hope. Via disse tre ble Kirken en integrert del av den nasjonale motstandsbevegelse."
Har feltprester Guds og Jesu godkjennelse?
Det kan ikke jeg uttale meg om. Feltprester gjør sikkert en god jobb som samtalepartnere og sjelesørgere. For meg er det et spørsmål om hva som er tanken med det man kaller et feltprestkorps. Om feltpresten også er en del av den stridende styrken, synes jeg det er veldig problematisk. Jeg synes også begrepet "rettferdig krig" er problematisk.
Legg inn en kommentar