
Men vi ser det igjen og igjen: når tragedier rammer, søker mennesker til kirkene. Det er et behov for å vise deltagelse, omsorg, tenne lys, be, sette ord på sorgen. Noen snakker foraktelig om dette som 'religiøsitet'. Det synes jeg man skal være veldig forsiktig med! Vi snakker nemlig om noe av det fineste som rører seg på djupet av mennesket. Enkelte tar også til orde for at vi ikke trenger kirkebygg, men kan likesågodt møtes i hjemmene. Da tar de ikke høyde for det vi er vitne til disse dagene, og som vi har sett så mange ganger før, nemlig at kirkerommet oppleves som noe godt, trygt, hellig.
For meg betyr kirkebygget og kirkerommet mye. Det er 'innbedte' steder, og er de riktig gamle sitter jo mye av den hellige historien igjen i veggene! Man kan formelig merke den. Nylig var jeg tilstede under en ortodoks gudstjeneste i en nybygd klosterkirke. Det var et godt rom å komme inn i. Ikke minst fordi denne klosterkirken er så vakker, med sine utrolig skjønne fresker og ikoner. Men også fordi den var full av bedende mennesker. Søndag snakket jeg med en god venn som nylig hadde vært på besøk i Portugal. Der hadde hun bodd i et gammelt kloster. For å komme til matsalen måtte de gå gjennom kirkerommet, som nå ikke lenger var i bruk. Hver gang hun gikk gjennom dette måtte hun stille be en bønn, sa hun. Gudsnærværet var påtagelig selv så mange årene etterpå.
Bildet viser vår 'nasjonalhelligdom', Nidarosdomen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar