Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 4

Her fortsetter serien om gudstjenestelivet i Barnaul i Sibir under kommunisttiden:

"Selv om de uregistrerte kristne i Barnaul ikke offisielt fikk tillatelse til å organisere seg som en kirke, gjorde de det allikevel og valgte evangelister, diakoner og eldste. De valgte en ledende eldste, Dmitrij Vasilevich Minakov, en mild, vennlig mann med en kristen karakter så solid som sibrisk is.

I tillegg til forkynnerne ble noen menn ordinert til diakoner eller vanlige hjelpere i kirken, Menigheten ventet av disse mennene at de hadde en god orden på sine egne familier og også at de var villige til å gi mye av sin tid til å hjelpe andre kirkemedlemmer. Ved siden av disse oppgavene hadde forkynnerne og diakonene alle heltidsarbeid.

Omreisende evangelister gjorde sovjet-myndighetene særlig rasende. Selv om de kristne var villig til og i stand til å underholde dem, insisterte regjeringen på at disse kristne arbeiderne var 'parasitter' fordi de ikke hadde heltidsarbeid.

Russiske evangelister som fulgte sitt kall, visste at det kostet mye. De visste at de kunne vente at politiet stadig ville følge i hælene på dem, og ofte kunne de ikke bo hjemme. Når en mann viet seg til evangelistgjerningen, sørget kirkemedlemmer for penger og mat til ham og familien hans. En av diakonene kunne omme til evangelistens dør med en sekk poteter og en skjeppe shchavel (bitter spinat). 'Her har du maten til familien din for weekenden,' kunne han si. 'Du drar til nabolandsbyen og sørger for de troende der, og forretter nattverden for dem denne søndagen. Vi skal passe på familien din.'

Kristne byttet også på med å holde øye med evangelistens hus for å se om det ble overvåket av politiet. Noen ganger kunne evangelisten bare komme hjem om natten og klatre inn gjennom et vindu eller en dør på baksiden av huset, forsiktig for å unngå naboene som hadde ordre om å rapportere til politiet. Han visste at han måtte dra videre igjen før solen stod opp.

Selv om livet var spesielt hardt for evangelistene, var hver eneste dag vanskelig for alle troende i Barnaul. Hvordan reagerte de på dette presset? 'Vi lærte oss til å stole på bønn. Vi bad på hvert møte, og på onsdag kveld møttes vi spesielt for å be,' minnes en av diakonene.

(fortsettes)