Den tredje tingen som konstituerer den kristne lokalmenigheten er:kjærliget
I Kolosserbrevet leser vi følgende:
"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktigmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilga dere, slik skal også dere gjøre. Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd. Og la Kristi fred råde i hjertene deres. Den ble dere også kalt til i en kropp." (Kol 3,12-15a)
I en verden full av hat, bitterhet og hevnlyst, skal Kristi forsamling være annerledes. Den skal representere Guds rike. Og i dette riket er kjærligheten grunntonen. Om denne kjærligheten heter det i 1.Kor 13,5-6:
"kjærligheten ... tenker ikke ut noe ondt. Den gleder deg ikke over urett, men gleder seg i sannheten."
Dette er en side ved kjærligheten som ikke fremheves i dag. Bibelen setter likhetstegn mellom kjærlighet og sannhet. Kjærlighet og løgn er uforenelige størrelser. Kjærlighet og sannhet hører sammen.
Når apostelen Paulus ber for den kristne forsamlingen i Filippi, så hører dette med til hans bønneemne:
"Og dette ber jeg om, at kjærligheten deres stadig må bli rikere på erkjennelse og på all evne til å skjelne." (Fil 1,9)
Her ser vi at det settes likhetstegn mellom kjærlighet og erkjennelse og evnen til å skjelne. Erkjennelse av hva da? Når Bibelen setter likhetstegn mellom kjærlighet og sannhet, må det da være snakk om en erkjennelse av sannheten. Hvor finnes sannheten? I Kristus. Han er sannheten. Og sannheten om Ham er gitt oss i Guds skrevne ord, Bibelen. Vi forstår også at det er nettopp sannheten det her siktes til fordi Paulus taler om "evnen til å skjelne", det vil si prøve det som blir sagt og gjort. Vi må lære oss til å skjelne mellom rett og galt, mellom lys og mørke.
"Forakt ikke profetier! Prøv alle ting! Hold fast på det som er godt!" (1.Tess 5,21)
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar