Salme 119 - en Torah-salme

I artikkelen som jeg publiserte tidligere i dag, skrev jeg om betydningen av ordet "torah", som ordrett betyr "å treffe målet", i motsetning til ordet "hata", som betyr "å ta feil av målet", og som er et av ordene som oversettes med "synd" i Bibelen.

Hovedårsaken til at jødene er blitt bevart som folk gjennom tidene, er jo at de har holdt seg til Torahen. Dette hebraiske ordet "torah" blir på norsk oversatt "lov". Det kan gi feil assosiasjoner. For ordet "torah" omfatter alt som Gud har fortalt Israel - både gjennom Moses og de øvrige profetene. I en mer avgrenset form kan ordet brukes som De fem Mosebøkene. Dermed kan vi si at ordet "torah" kanskje mer korrekt kan forstås som "undervisning" eller "lære". Ordet "torah" er f.eks brukt i Salme 1,2; Salme 89,31; Salme 119,97 og 2.Mo 24,12. Substantivet "torah" oversettes som sagt vanligvis med "lov", men da skal vi ikke glemme at ordet kommer av verbet "yarah" som betyr "å undervise". Ordet kan brukes om alle slags regler: Foreldrenes tilrettevisning (Ord 1,8) eller salmistens lære (Salme 78,1) Men oftest brukes ordet om Guds lov. Han som skrev Salme 119 uttrykker stor kjærlighet til Guds lov, fordi den fører ham til visdom og rettferdighet (v.97-176).

I Rom 7,12 sier apostelen Paulus: "Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt."

I Salmenes bok finnes det en unik Salme - Salme 119. Den hører med i en gruppe av såkalte "visdomssalmer" som man kaller "Torah-salmer". Årsaken til dette er at de har fokus på Torahen - Loven. Salmen bruker åtte forkjellige synonymer for Guds Torah. Vi skal se nærmere på dem:

Lov (hebr: torah) Forekommer 25 ganger. Her i betydningen: De fem Mosebøkene. "Jeg vil holde din lov stadig, evig og alltid" (v.44)

Vitnesbyrd (hebr: edot) Forekommer 22 ganger. Betydning: Guds standard for livsførsel i følge De 10 bud. "Salige er de som tar vare på hans vitnesbyrd." (v2)

Vei (hebr: derek) Forekommer 11 ganger. Betydning: Livsførsel befalt i Gud lov. "Trofasthetens vei har jeg valgt" (v.30)

Befalinger (hebr: piqqudijm) Forekommer 21 ganger. Betydning: Påbud, betingelse, bud. "Jeg holder meg til dine befalinger av hele mitt hjerte" (v.69)

Forskrifter (hebr: torah) Forekommer 21 ganger. Betydning: Beskrevet livsførsel som er gitt lovs kraft. "Dine forskrifter vil jeg holde" (v.8)

Bud (hebr: mitsvot) Forekommer 22 ganger. Betydning: En tydelig, autoritativ ordre. "Jeg har holdt dine bud" (v.116)

Dommer (hebr: mishpat) Forekommer 23 ganger. Betydning: En bindende lov; juridisk bestemmelse. "Jeg vil prise deg ... når jeg lærer dine rettferdige dommer å kjenne" (v.7)

Ord (hebr: imrah) Forekommer 39 ganger. Betydning: En generell uttalelse i Guds åpenbaring. "I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord for at jeg ikke skal synde mot deg" (v.11)

Å treffe målet eller å ta feil av målet

Ordet "hata" er et av ordene i vår Bibel som oversettes synd. Ordrett betyr ordet "å ta feil av målet".

Men det finnes et annet ord som har motsatt betyding: "å treffe målet", og det er det hebraiske ordet "torah". Ordet oversettes vanligvis med Loven. Men betyr noe langt mer enn lov i juridisk forstand. Det handler om Guds ord og Guds gode ordninger. Essensen i ordet "torah" er "å treffe målet".

Jeg kom til å tenke på dette i går da jeg nok en gang leste et av de ordene som Jesus bruker for å beskrive et av tegnene på sin gjenkomst:

"Og fordi lovløsheten tar overhånd ..." (Matt 24,12)

Dette handler ikke om økt kriminalitet, brudd på et lands lover. Det handler om at man vraker Guds lov, og tror man kan leve uten Guds ordninger. Det handler om det Dietrich Bonhoeffer kalte "den billige nåden", som betyr at man synder på nåden, og ikke bryr seg om hva Guds ord sier om å leve et liv i tråd med Guds ord.

Hva sier Jesus om Guds Torah?

"Den som bryter et eneste av disse minste budene, og lærer menneskene dette, han skal kalles den minste i himlenes rike. Men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike." (Matt 5,19)

Det handler enten om å treffe målet, eller å ta feil av målet. Valget er vårt.

Den lokale menighetens karakter og konstitusjon, del 4

Det er mulig det høres selvsagt ut, men det er slett ikke tilfelle: Det som konstituerer en kristen menighet er Kristus! I dag kan det være mange andre ting. Men Guds ord sier klart og tydelig fra:

"Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen. I Ham blir hele bygningen føyd sammen, og vokser til et hellig tempel i Herren. I Ham blir også dere bygd opp sammen med de andre til en bolig for Gud i Ånden." (Ef 2,20-22)

Vår bekjennelse er denne: "Jesus er Herre." (Fil 2,11) Det får praktiske konsekvenser om man skal ta den bekjennelsen på ramme alvor, og det skal man. For Guds ord sier like tydelig:

"Og Han la alle ting under Hans føtter, og ga Ham til menigheten som er hode over alle ting, menigheten som er Hans kropp, fylden av Ham som fyller alt i alle." (Ef 1,22)

I dag bygges det de underligste ting på grunnmuren, som er fremmed for den menighet vi ser vokse frem i den første kristne tid. Derfor trenger vi å vende tilbake til utgangspunktet, til det som konstituerte den første menigheten om vi skal være tro mot Guds ord og Guds ordninger.

Den lokale menighetens karakter og konstitusjon, del 3

Den tredje tingen som konstituerer den kristne lokalmenigheten er:

kjærliget

I Kolosserbrevet leser vi følgende:

"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktigmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilga dere, slik skal også dere gjøre. Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd. Og la Kristi fred råde i hjertene deres. Den ble dere også kalt til i en kropp." (Kol 3,12-15a)

I en verden full av hat, bitterhet og hevnlyst, skal Kristi forsamling være annerledes. Den skal representere Guds rike. Og i dette riket er kjærligheten grunntonen. Om denne kjærligheten heter det i 1.Kor 13,5-6:

"kjærligheten ... tenker ikke ut noe ondt. Den gleder deg ikke over urett, men gleder seg i sannheten."

Dette er en side ved kjærligheten som ikke fremheves i dag. Bibelen setter likhetstegn mellom kjærlighet og sannhet. Kjærlighet og løgn er uforenelige størrelser. Kjærlighet og sannhet hører sammen.

Når apostelen Paulus ber for den kristne forsamlingen i Filippi, så hører dette med til hans bønneemne:

"Og dette ber jeg om, at kjærligheten deres stadig må bli rikere på erkjennelse og på all evne til å skjelne." (Fil 1,9)

Her ser vi at det settes likhetstegn mellom kjærlighet og erkjennelse og evnen til å skjelne. Erkjennelse av hva da? Når Bibelen setter likhetstegn mellom kjærlighet og sannhet, må det da være snakk om en erkjennelse av sannheten. Hvor finnes sannheten? I Kristus. Han er sannheten. Og sannheten om Ham er gitt oss i Guds skrevne ord, Bibelen. Vi forstår også at det er nettopp sannheten det her siktes til fordi Paulus taler om "evnen til å skjelne", det vil si prøve det som blir sagt og gjort. Vi må lære oss til å skjelne mellom rett og galt, mellom lys og mørke.

"Forakt ikke profetier! Prøv alle ting! Hold fast på det som er godt!" (1.Tess 5,21)

(fortsettes)

Den lokale menighetens karakter og konstitusjon, del 2

Et av kriteriene som konstituerer en menighet er hellighet. Det var hovedpoenget i den første artikkelen i denne serien. Det andre er:

Sannhet

Sannheten er et faktum som er virkelig og absolutt, og står i motsetning til følelser eller erfaringer. I dagens menighet er slagordet: Alt er relativt og det som føles godt er rett. Dette er ikke bibelsk. Menigheten befinner seg i en verden som "ligger i det onde" og en verden som er styrt av "løgnens far". Midt i denne verden er menigheten kalt til å være "sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15b) Sannheten menigheten er kalt til å formidle er Guds ord, som er evig og uforanderlig, autoritativt og guddommelig inspirert.

Kirken kjenner sannheten, det er fordi den kjenner Han som er "veien, sannheten og livet" personifisert, Jesus. Han er selve sannhetens kilde.

I 2.Tim 2,15 kalles Bibelen for "sannhetens ord".

I vår tid er det karakterisert som "utolerant" og "hovmodig" å påstå å sitte inne med sannheten, men menigheten er ikke kalt til å være tolerant! Den er kalt til å være salt og lys!

(fortsettes)

Bildet er fra en baptistmenighet i Ukraina.

Den lokale menighetens karakter og konstitusjon, del 1

Hvilke kriterier ser vi i Det nye testamente med hensyn til den lokale menighetens karakter og konstutusjon?

Hva den lokale menighetens karaktertrekk angår har jeg funnet følgende:

Hellighet

Mange av dagens menigheter synes å vektlegge lykke i stedet for hellighet. Så lenge folk har det bra og er lykkelige, så er alt vel. Men Guds ord synes å ha et annet fokus: "Hellighet høver seg i Ditt hus, Herre, i alle dagers fulle tall." (Salme 93,5b) I Tabernaklet i Den gamle pakt var det hellige steder, ikke lykkelige steder. Hellighet handler om atskillelse fra det Gud bestemmer er urent og forening med det Gud kaller rent.

I 3.Mos 11 ser vi hvordan Gud's kall til hellighet definerer også det som handler om det fysiske. Israelsfolket kunne ikke spise visse typer mat. Det at Gud erklærte for ren eller uren var det eneste kriteriet, ikke hva Israelsfolket likte eller ikke likte. Det handlet altså ikke om deres preferanser.

I Det nye testamente, så sies det om Kristi forsamling:

"For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse." 1.Tess 4,7.

"Derfor, mine kjære, da vi har disse løftene, så la oss rene oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud." (2.Kor 7,1)

Både i Den gamle- og Den nye pakt gjelder altså to ting:

1. Guds hellighet
2. Menighetens gudsfrykt

Menighetens kall er å leve i tråd med hva Guds ord sier. Poenget er å drive mest mulig bort fra Gud, men å leve nær Ham.

(fortsettes)

Bildet viser en lokal baptistmenighet i Ukraina.

Eldstetjenesten, del 6

I en tid hvor det i frimenighetene er en så sterk fokus på pastoren og dennes tjeneste i menigheten, er det viktig å få med seg hva apostelen sier om de eldste i Apg 20.

"Derfor, gi akt på dere selv og på hele den flokken som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet." (v.28)

Dette er altså ikke en enkeltmannsoppgave! Begrepet "eldste" står alltid i flertall i Det nye testamente. Det er aldri snakk om en eneste person. Det andre jeg merker meg er at Paulus understreker veldig sterkt at han har modellert et eksempel gjennom levd liv. I motsetning til det sterke pengefokuset det er i visse sammenhenger i dag, og hvor mange pastorer er blitt rike på gods og gull, leser vi dette om apostelen:

"Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen. Ja, dere vet selv at disse hendene har sørget for mitt behov og for det behov de hadde som var med meg. Ved å arbeide slik har jeg på alle måter vist dere at dere må støtte de svake." (v.33-35a)

Så annerledes Paulus er. Gjennom hardt arbeid sørget han for seg selv og sine medarbeider, så han ikke lå noen til byrde. Dette er et eksempel til etterfølgelse, både for de eldste i Efesos, og alle som kalles inn i denne tjenesten. Dernest skal vi legge merke til det apostelen sier:

"dere må støtte de svake."

Vers 20 kan også oversettes: "Vær hyrder for Guds menighet".

En av hyrdens oppgaver er å gi sauene mat.

I Johannes 21 får vi innsyn i det kall og oppgave som apostelen Peter fikk fra Herren: "Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, sønn av Jona, elsker du Meg mer enn disse? Han sier til Ham: Ja, Herre, Du vet at jeg har Deg kjær. Han sier til ham: Fø lammene Mine! Han sier til ham igjen for andre gang: Simon, sønn av Jona, elsker du Meg? Han sier til Ham: Ja, Herre, Du vet at jeg har Deg kjær. Han sier til ham: Vokt sauene Mine! Han sier til ham for tredje gang: Simon, sønn av Jona, har du Meg kjær? Peter ble bedrøvert fordi Han den tredje gangen sa til ham: Har du Meg kjær? Om han sier til Ham: Herre, Du vet alt. Du vet at jeg har Deg kjær. Jesus sier til ham: Fø sauene Mine!" (v.15-17)

Legg merke til hva kallet og oppgaven gikk ut på:
1. Fø lammene
2. Vokt sauene
3. Fø sauene

Her har vi eldstetjenesten beskrevet med få - men dog så betydningsfulle - ord.

(fortsettes)

Eldstetjenesten, del 5

I den forrige artikkelen så vi nærmere på versene 22-24 i Apg 20. Ut fra disse versene finner vi at:

1. Kristus-sentrerte ledere følger Åndens ledelse selv om de ikke fullt ut forstår hva det innebærer for dem selv.

2. Kristus-sentrerte ledere er ikke opptatt av å ta vare på sitt rykte.

3. Kristus-sentrerte ledere er villige til å ta på seg lidelse.

Om det siste skriver apostelen Paulus følgende til menigheten i Kolossæ:

"Som en slik (tjener) gleder jeg meg nå i mine lidelser for dere og oppfyller ved min kropp det som ennå mangler i Kristi trengsler, for Hans kropps skyld, som er menigheten. Gor den ble jeg en tjener etter den Guds forvaltning som ble gitt meg for dere, å oppfylle Guds ord, mysteriet som i tidligere tider og for tidligere slekter har vært skjult, men som nå er blitt åpenbart for de hellige." (Kol 1,24-26)

La oss nå se på resten av versene fra Apg 20, nemlig versene 25-35:

To ganger i dette avsnittet brukes ordene: "nå vet jeg" og "derfor".

Det første han vet er at han ikke kommer til å se de eldste i Efesos igjen. Derfor overdrar han dem det ansvaret han selv har hatt: de skal ta seg av menigheten. Og for det andre: legg nå merke til hva som ligger Paulus på hjertet i denne sammenhengen:

1) De er innsatt i menigheten. Dette er altså ikke noe de er valgt til for en periode, slik det praktiseres i en del sammenhenger, men de er innsatt eller vigslet til en slik tjeneste og innsettelsen er bekreftet av Den Hellige Ånd.

2) De er innsatt som tilsynsmenn. Vi skal senere i denne artikkelserien se nærmere på hva som ligger i dette, og har allerede beskrevet visse sider ved denne tjenesten i de punktene vi har satt opp.

3) De skal vokte menigheten. Det er med andre ord et betydelig ansvar som pålegges de eldste.

4) Og dette forsterkes ytterligere ved at apostelen Paulus understreker at de menneskene som utgjør menigheten er kjøpt med Kristi dyrebare blod. De som er innsatt som eldste må sørge for å ta vare på mennesker som er så dyrebare for Gud! Et slikt kall og en slik tjeneste kan man ikke ta lett på.

En eldste, sier Paulus, må ta vare på seg selv. Han må sørge for at ens eget liv holder mål i den forstand at man har et nært forhold til Jesus. En eldste prioriterer sitt åndelige liv, er en beder og en flittig student av Guds ord. Jeg slutter ikke med å forundre meg over å finne at eldste ikke deltar på menighetens bønnesamlinger. Tenk hvilket kraftig signal de sender til resten av menigheten, når de som er kalt og innsatt i tjeneste, ikke deltar på menighetens egne bønnesamlinger. De sier - uten å bruke ord - at dette ikke er så viktig. En eldste må gjennom levd liv være et eksempel for andre.

En eldste skal "vokte Guds menighet". Her kommer vi inn på det ansvaret en eldste har for læren, og dermed for å holde glupske ulver (vranglærere) borte fra menigheten. Dette skal vi komme tilbake til senere i denne serien.

(fortsettes)

Eldstetjenesten, del 4

Vi skal se nærmere på noen flere av prinsippene for et sant tjenende lederskap, slik vi finner dem beskrevet for oss i Apg 20. I den forrige artikkelen så vi på versene 17-21, i denne artikkelen skal vi se nærmere på versene 22-24.

Paulus minner de eldste i Efesos på at han på sin planlagte reise til Jerusalem vil møte store vanskeligheter.

Det første jeg merker meg er at apostelen Paulus verdsetter Åndens ledelse i sitt liv. Han nevner Den Hellige Ånd ved to anledninger:

1. Han opplever at han er "bundet av Ånden" (v.22)
2. Den Hellige Ånd taler til ham: "Den Hellige Ånd vitner ..." (v.23)

Det greske ordet som oversettes med "vitner" er ordet diamartyromai, og er et veldig sterkt ord. I den sammenhengen det her er brukt betyr det "å pålegge innstendig" eller "formane inderlig". Ordet kommer av preposisjonen dià - på grunn av - og martyromai hvorav vi har fått ordet martyr. Det andre ordet som brukes "bundet", sier jo sitt. Det kan også oversettes med "overtalt" eller "tvunget".

Hvem kan tale slik? En som ser seg selv som doulos - tjener eller slave. Det er jo slik apostelen Paulus gjerne omtaler seg selv. Det er ganske annerledes enn mange av i dag som begrunner at de er så frie. Paulus så seg selv som en som var lenket til Kristus, som en slave. Underlagt en annens vilje: Kristi vilje.

Paulus sier med dette at han er under en annens autoritet. Hans liv er ikke hans eget. Dette kommer veldig sterkt frem i Romerbrevet:

"For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For når vi lever, lever vi for Herren, og når vi dør, dør vi for Herren. Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til. Derfor døde jo Kristus, sto opp og var levende igjen, for at Han skulle være Herre over både døde og levende." (Rom 14,7-9)

Lidelser

Det andre jeg merker meg er at til tjenesten hører lidelsen. Det er gripende å lese hvordan vennene til Paulus så gjerne vil advare ham mot å reise til Jerusalem, de vil ikke at han skal lide. Hvem vil det? Men Paulus har en annen innstilling. Til sin unge medarbeider Timoteus, skriver han: "Derfor må også du lide ondt som en god Jesu Kristi stridsmann." (2.Tim 2,3) Den som vil tjene Kristi kropp må være forberedt på å betale prisen, som ofte er å bære lidelser. Den som ikke vil bære lidelser, har ikke noe å gjøre som eldste. Da bør han finne noe annet å foreta seg!

La oss legge oss disse ordene av apostelen på sinne: "Men ikke noe av dette er avgjørende for meg. Heller ikke har jeg livet kjært for min egen del; bare jeg med glede får avsluttet mitt løp og den tjenesten jeg mottok fra Herren Jesus: Å vitne om Guds nådes evangelium." (v.24)

Dette er sant lederskap.

(fortsettes)

Bergprekenen er praktisk kristen tro

Jeg slutter ikke å forundres over å møte kristne som på ramme alvor mener at Bergprekenen ikke gjelder oss, men at den enten er ment for et fremtidig tusenårsrike, eller kun er et slags "sjelespeil" som skal vise oss at den er umulig å holde.

Det første vi må spørre oss selv om er hvem som er mottagerne av denne undervisningen Jesus gir?

Matteus forteller at det ikke er den store folkemengden som hadde trengt seg rundt Jesus på grunn av de store undergjerningene Han gjorde. Vi leser at "store folkeskarer fulgte Ham - fra Galilea, Dekapolis, Jerusalem, Judea og fra området bortenfor Jordan." (Matt 4,25) Men det er ikke disse som får del i den undervisningen som Jesus gir om Guds rikes prinsipper og lover. Matteus forteller: "Da Han så folkemengdene, gikk Han opp i fjellet. Og da Han hadde satt seg, kom disiplene Hans til Ham. Han åpnet sin munn for å tale, lærte dem og sa: Salige er..." (Matt 5,1-3a)

Det kommer veldig tydelig frem at det er Jesu disipler som får del i denne undervisningen. Evangeliet er jo evangeliet (De gode nyheter) om Guds rike. Vi ser dette både ved begynnelsen og ved avslutningen av Jesu virke. Mellom påske og Kristi himmelfartsdag så er det Guds rike Jesus underviser disiplene om:

"Han ble sett av dem i førti dager, og talte om de ting som hører Guds rike til." (Apg 1,3b)

Det står ingenting i Bergprekenen eller noe sted i Det nye testamente at det Jesus underviser om ikke gjelder for oss som tror på Ham nå, eller at Han sikter til den tid som omtales som Tusenårsriket.

Jesus kaller oss til en radikal etterfølgelse - nå! Ikke i morgen, men i dag. Og Han mener selvsagt hvert eneste ord. Ved Guds nåde gir Han oss kraft til å etterleve prinsippene som gjelder for Hans rike. Bergprekenen er et eksempel på hvor annerledes Guds rike er. Det er et rike bokstavelig talt snudd på hodet. Dette er ikke verdens visdom, men Guds visdom! Dette er praktisk kristendom. Dette er ikke en tale holdt for å vise oss at det er umulig å holde disse prinsippene.

Jeg synes professor Oskar Skarsaune sa det så flott i avslutningen av sin avskjedsforelesning på MF nylig:

"Jeg leste under arbeidet med denne forelesningen Dietrich Bonhoeffers utrolig sterke bok 'Etterfølgelse'. Den handler om radikalt kristent disippel-liv. Der Bergprekenen er livsveiledningen for kristne, der Jesus-ordene etterleves i hverdagen, i all sin radikalitet. Paradoksalt tror jeg dette er - ikke den beste, men den eneste oppskrift på sann kirkevekst. Før, under, og etter Konstantin."

Eldstetjenesten, del 3

Et av de skriftstedene som omtaler eldstetjenesten er Apg 20. Apostelen Paulus er på sin tredje misjonsreise og stanser i Lille-Asia for å møte de eldste i menigheten i Efesos. Paulus har tilbrakt mer tid i Efesos enn i noen annen by han har besøkt på sine misjonsreiser. Efesos var en betydelig havneby på vestkysten av Lille-Asia, i nærheten av det nåværende Izmir eller Smyrna som byen heter på nytestamentlig tid. Det første besøket som apostelen Paulus gjør til Efesos finner vi beskrevet i Apg 18,21. Men første gang han kom for å ha sin virksomhet her var vinteren 55 e.Kr. Da var han er i over to år (Apg 19,8-10) og han utvikler et djupt vennskapsforhold til menigheten her. Det er dette vennskapet som vi får et innblikk i når vi leser Apg 20,17-37. Når Paulus møter de eldste fra Efesos vet han ikke om han noengang vil se dem igjen. Av denne årsak har han noe svært viktig å si dem.

Vi skal se litt nærmere på disse versene, og i denne artikkelen konsentrerer vi oss om versene 17-21:

For å forstå betydningen av det Paulus taler om til de som har en eldstetjeneste i Efesos så må vi se litt nærmere på det som er beskrevet i det foregående kapitlet. På grunn av virksomheten til Paulus har det vært et oppløp i byen. Problemet var at Efesos var berømt for sitt Artemis tempel. Artemis var en kjent gresk fruktbarhetsgudinne som var svært populær. Avgudsdyrkelsen hadde stor utbredelse og det var mye penger knyttet til den. Men etter hvert som mennesker kom til tro på Jesus gikk de dårlig for forretningsvirksomheten til avgudsdyrkerne. Midt oppe i alt dette vokste menigheten i Efesos.

Enkelte i Efesos vil ødelegge ryktet til apostelen, og de reiser falske anklager mot ham. Dette gikk ikke bare ut over ham selv, men det kunne også føre til at menighetens fremtidige ledere ville trekke seg tilbake i frykt for omkostningene det ville innebære å aksle et lederskap i forsamlingen i Efesos i framtiden.

Tjente Herren under tårer

Legg nå merke til det apostelen har å si til eldste fra Efesos: "Dere vet hvordan jeg hele tiden har levd blant dere fra den første dagen jeg kom til Asia, at jeg tjente Herren med all ydmykhet, med mange tårer og prøvelser som møtte meg ..." (v.18)

Hva forteller dette oss?

At apostelen var en nærværende og autentisk leder. Han viser sin sårbarhet og ærlighet. Han levde ut sitt liv midt i blant dem så det var synlig for alle. Han lot ikke som om han var en annen, eller spilte en eller annen slags rolle. Han var seg selv. Alt dette viser tegn på sann ydmykhet.

Det andre jeg legger merke til er det som kommer til uttrykk i vers 20: "Dere vet også hvordan jeg ikke holdt tilbake noe av det som kunne være til hjelp, men forkynte det for dere og underviste dere offentlig så vel som fra hus til hus."

Det viser at apostelen ikke gikk på kompromiss med sannheten. Han opptrådte heller ikke forskjellig fra det offentlige rom til den mer private sfære. Han var den samme. Og, sist, men ikke minst, han stod for sin overbevisning selv om han fikk motstand. Dette er alle kjennetegn på sant lederskap. Falskt lederskap viser seg når man viker av fra sannheten når man møter motstand.

Corrie ten Boom sa en gang: Når Herren kaller deg snu deg da ikke for å se hvor mange som følger etter deg!

Her er noen flere ting vi kan lære fra Apg 20:

1. Det var mennesker som ønsket å diskreditere Paulus - og det vil være de som vil gjøre det med deg. Et liv levd i ærlighet med sine feil og mangler, men i nåde og autensitet vil gjøre dine kritikere tause.

2. Lederskap innebærer at du er virkelig nærværende blant de du er satt til å tjene - en fraværende leder er vanskelig å følge.

3. Kjernen i sant lederskap er ydmykhet og autensitet.

(fortsettes)

Eldstetjenesten, del 2

For å forstå hva sant kristent lederskap handler om er det viktig å se det i lys av det Jesus sier til sine disipler og som Matteus gjengir i Matt 20:

"Dere vet at herskerne over folkeslagene har fullt herredømme over dem, og de som er store, utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. For den som vil være stor blant dere, han skal være deres tjener. Og den som vil være den største blant dere, han skal være deres slave - slik som Menneskesønnen ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange." (v.26-28)

Herren Jesus er jo selv det fremste eksemplet på det å være en tjener. I den såkalte Kristus-hymnen i Filipperbrevet, skriver apostelen Paulus:

"La dette sinn være i dere, som også var i Kristus Jesus. Han som var i Guds skikkelse, holdt det ikke for et tilranet gode å være lik Gud, men Han uttømte seg selv, tok på seg en tjeners skikkelse og kom i menneskers likhet. Og da Han i sin fremtreden var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv og ble lydig til døden, ja, til døden på korset..." (Fil 2,5-8)

Dette viser hva sant lederskap handler om. Det handler ikke om å opphøye seg eller fremheve seg selv, det handler om å tjene, legge ned sitt liv, for andre. Apostelen Peter skriver om dette i sitt første brev:

"De eldste blant dere formaner jeg, jeg som er en medeldste og et vitne om Kristi lidesler, og en som også har del i den herlighet som skal åpenbares: Vokt den Guds hjord som er blant dere, og gjør tjeneste som tilsynsmenn, ikke av tvang, med frivillig, ikke for skammelig vinnings skyld, men med iver, heller ikke som om dere er herskere over dem som er tildelt dere, men ved å være forbilde for flokken. Og når Overhyrden åpenbares, skal dere få ærens uvisnelige krone." (1.Pet 5,1-4)

Det første vi derfor skal tenke på når vi tenker på den nytestamentlige eldstetjenesten er at det handler om å være en tjener. Lederskap i nytestamentlig betydning er tjenerskap.

(fortsettes)

Eldstetjenesten, del 1

I en serie med artikler skal vi se nærmere på eldstetjenesten slik den beskrives i Det nye testamente. Vi leser i Apostlenes gjerninger om hvordan man valgte eldste, og satte dem inn i tjenesten når en ny menighet var plantet. Til sin medarbeider Titus, skriver apostelen Paulus:

"Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by slik jeg påla deg." (Tit 1,5)

Og så beskriver han de kvalifikasjonene som kreves for at noen kan settes inn i denne tjenesten. Disse kvalifikasjonene skal vi komme tilbake til senere i denne artikkelserien. Nå til å begynne med skal vi se på hva denne tjenesten handler om.

Det nye testamente bruker to ord for å beskrive denne tjenesten: episkopos og presbyteros. Ordet episkopos betyr ganske enkelt tilsynsmann. På engelsk oversettes dette gjerne med biskop. En tilsynsmann er - som ordet sier - en som har tilsyn med, overoppsyn. Det andre ordet presbyteros oversettes med "eldste". Dette ordet står alltid i flertall. Vi skal også litt senere se nærmere på hvert av disse to ordene.

Første gangen vi støter på ordet "eldste" i den betydningen ordet har i Det nye testamente er i Apg 11,30:

"Dette gjorde de, og sendte det med Barnabas og Saulus til de eldste"

De eldste det her siktes til er de som utgjør ledelsen av menigheten i Jerusalem. Vi finner dette igjen i forbindelse med Apostelmøtet som ble holdt i Jerusalem noe senere:

"Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas sammen med noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem ..." (Apg 15,2)

Når beslutningen tas på Apostelmøtet om hva de hedningekristne skal forholde seg til med hensyn til omskjærelsen, så leser vi i vers 22: "Da vedtok apostlene og de eldste sammen med hele menigheten ..." Vi ser at det her opereres med tre størrelser:

1. Apostlene
2. De eldste
3. Menigheten

Aposteltjenesten er en særskilt tjeneste gitt til hele Kristi kropp: "Og Gud satte i menigheten først noen til apostler ..." (1.Kor 12,28) "Han er den som gav noen til apostler ..." (Ef 4,11) Eldstetjenesten er en tjeneste i den lokale menigheten. Mens aposteltjenesten er for universell å regne, er eldstetjenesten begrenset til lokaliteten til menigheten de eldste skal betjene. Deres myndighet er knyttet til den lokale menigheten, og tjener den - ikke den universelle menigheten.

(fortsettes)

Et bibelstudium om hvordan menigheten skal fungere etter Guds prinsipper

Her er noen bibelske prinsipper for at en lokal forsamling skal fungere slik Guds hensikt for den er. Jeg anbefaler at du slår opp og leser skriftstedene:

1. Tal sannhet, hver med sin neste (Sak 8,16)

2. Hold fred med hverandre (Mark 9,50)

3. Vis troskap i det som hører andre til (Luk 16,12)

4. Elsk hverandre (Joh 13.34-35;Rom 12,10, 13,8 og 1.Joh 3,11)

5. Gi ære til hverandre (Rom 12,10)

6. Del med hverandre (Rom 12,13 og Hebr 13,16)

7. Lev i harmoni med hverandre (Rom 12,16)

8. Ikke døm hverandre (Rom 14,13)

9. Sett mot i hverandre (1.Tess 5,11)

10. Vær samstemte (Rom 15,16)

11. Ta imot og godta hverandre (Rom 15,7)

12. Rettled hverandre (Rom 15,14)

13. Ha omsorg for hverandre (1.Kor 12,25)

14. Tjen hverandre (Gal 5,13)

15. Bær byrdene for hverandre (Gal 6,2)

16. Strekk dere langt og bær over med hverandre (Ef 4,2 og Kol 3,13)

17. Vær gode mot hverandre (Ef 4,32 og 1.Tess 5,15)

18. Vis medfølelse med hverandre (Ef 4,32)

19. Tigi hverandre (Ef 4,32 og Kol 3,13)

Fariseer!

Jeg har deltatt i en samtale på en svensk blogg om ekteskap og skilsmisse. Der støter jeg på noe som jeg vil kalle et tidstegn: Vi som ønsker å stå for kirkens gamle syn i ekteskapsspørsmålet vi stemples som fariseere. Og med det mener man at man er ufølsom, ukjærlig, lovisk, trangsynt, altfor dogmatisk, mangler innsikt, forstår ikke "ånden i ordet", mangler fylden av Guds Ånd. Bare for å nevne noe.

Det skal altså ikke være mulig å sitere Guds ord, og ønske å stå for et bibelsk syn vedrørende ekteskapet, uten at det skal adstedkomme forakt - og det fra mennesker som kaller seg kristne.

Slik var det ikke før. Da hadde kristne respekt for Guds ord. Slik er det ikke lenger. At ekteskap kan gå i stykker, og at Gud kan lege og gjenopprette. Ja, det tror jeg. Men jeg tror også at det finnes en standard satt av Gud selv for forholdet mellom èn mann og èn kvinne. Men det er vanskelig å si det, uten å bli stemplet som ukjærlig og lovisk, og med manglende nåde.

Nå handler det mer om hva jeg føler er rett, og hva "Gud" viser meg.

Et ord i rette tid om manns- og kvinnerollen

Det er mangel på tydelige kristenledere i Norge. Heldigvis finnes det unntak. Lederen for Doulos-nettverket, pastor emeritus Reidar Paulsen (bildet) er et av dem. I Dagen/Magazinet for onsdag 24. februar har han et innlegg i debatten om menns- og kvinners rolle i hjem og menighet. Dette er et ord i rette tid. Jeg gjengir deler av innlegget. Dette fordi Paulsen henviser til et annet innlegg skrevet av journalist Terjei Gilje, og siden jeg ikke har omtalt dette, blir det for komplisert for leseren å lese hele Paulsens innlegg siden dette forutsetter at man kjenner til det Gilje har skrevet. Men her følger utdraget:

Striden om kvinnelige prester (pastorer, eldster, hyrder) er stort sett borte fra offentligheten og kanskje fra de fleste prekestoler og katetre. Jo, noen taler imot det tradisjonelle syn, ikke fordi de er blitt flinkere til å tolke Skriften, men de forsvarer seg med nytolkninger som med stor rett ka kalles "kløktig uttenkte eventyr".

Vi tror at mange troende og mange forkynnere vet hva Bibelen sier. De kjenner hovedtrekkene i Guds design for både ekteskap og menighet. Men menigheten blir sjelden styrket i sin overbevisning fordi den så sjelden hører noe om det fra prekestolen. Og forkynnerne kjenner på smerte ved å skulle tale om mener som er omstridte. For selv om mange vet hva Bibelen sier, så er der i alle forsamlinger mennesker som har skaffet seg andre meninger.

Hva skal til for å gjenvinne frimodig forkynnelse både når det gjelder å være en mann etter Guds hjerte og en kvinne etter Guds hjerte - og når det gjelder de mange andre etiske utfordringene i et samfunn mer og mer preget av farvell til bibelske idealer? Selvsagt trenger vi å vite at vi er på bibelsk grunn. Bibelen taler klart for eksempel om underordning. Den taler sterkt om likeverd mellom kjønnene, men også om forskjell på roller og oppgaver. Men det er ikke nok å vite det hvis vi samtidig innerst inne skulle ønske den ikke gjorde det. Mange kristne synes å ha en holdning til "umoderne" bibelske sannheter på linje med avholdsfolket som ble minnet om at Jesus gjorde vann til vin: "Vi vet det, men vi liker det ikke."

Men vi trenger mer enn viten om det vi forkynner, er bibelsk. Vi trenger en dyp overbevisning om at Guds design, Guds ordninger, Guds lover er gode, ja, det beste for alle mennesker. De er ikke gitt for å gjøre livet tungt og byrdefullt. Han som skapte oss, er den som vet hva som tjener oss best. Vi synger og bekjenner og vitner om at Gud er god! Skulle ikke Hans ordninger for oss da være de beste? "Vet vet det, og vi gleder oss over Guds godhet!"

Jeg henviser også til nettsiden til Reidar Paulsen:

www.basileia.no

Den kristne familien, del 4

Det finnes en guddommelig ordning for familien. Den er fremstilt slik i 1.Kor 11,3: "Men jeg vil at dere skal vite at Kristus enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, men Gud er Kristi hode." Dette er ingen politisk korrekt ordning i dagens samfunn, men den er likevel Guds gode ordning som bringer velsignelse! Vi snakker her evige prinsipper, uavhengig av tid og sted.


I denne artikkelen skal vi se nærmere på Guds bestemmelse for ektemenn. Den er først og fremst denne: Han skal elske sin ektefelle. Og Bibelen sammenligner den kjærligheten som mannen skal elske sin hustru med, med den kjrælighet som Kristus viste mot menigheten da Han døde for den! "Dere menn: Elsk deres koner, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den." (Ef 5,25) "Dere menn: Elsk deres koner, og vær ikke bitre mot dem." (Kol 3,19)


Apostelen Paulus taler her om en kjærlighet som er villig til å ofre alt. Det store forbildet er Kristus. Om man tar disse ordene på ramme alvor vil det være umulig å kunne opptre manipulerende, voldelig, herskende. Kristi kjærlighet er jo først og fremst kjennetegnet av den oppofrende kjærligheten. Hos Jesus er det en fullkommen balanse mellom myndighet og mildhet, fasthet og ømhet, autoritet og tjenersinn. Dette illustreres i Det nye testamente med to bilder: Løven og Lammet.


Jesu vei var tjenerens vei. "La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg ...." (Fil 2,5-7a)


Hva er så mannens forhold til sin hustru? De viktigste skrifthenvisningene om dette er i Ef 5,22 til 6,4;Kol 3,19-21 og 1.Pet 3,7. Jeg foreslår at du slår opp i din Bibel og leser det som står der, før du leser videre i denne artikkelen.


Mannens kall er å lede sitt hus, og han står ansvarlig overfor Gud for dette kall og denne oppgave. Dette bekreftes i disse henvisningene fra Den Hellige Skrift. Mannen er kvinnens hode, slik Kristus er det for menigheten. Dette betyr verken at mannen er mer intelligent eller vis enn sin kone. Dette handler om den ordning Gud har innstiftet, og vi finner den beskrevet allerede fra skapelsen av. "Gud har en fullkommen plan for våre liv Den kan bare bli virkelighet når mann og kvinne fullt ut sier ja til sine funksjoner, slik Paulus har beskrevet dem," skriver pastor Thomas Bjerkholt i boken: Bygg familien! Lunde forlag 1995, side 80.


En mann som elsker sin hustru etter Skriftens ord, vil først og fremst sørge for hennes åndelige behov. Han vil være prest for sitt hus. Be for henne og familien. Vise med sitt eksempel at han elsker henne, verdsetter henne og beskytter henne. Alt dette er i pakt med hans kall som mann og som ektefelle.


(fortsettes)