Filipperbrevet: Et gledens brev i trengelstider, del 4

Den kristne forsamlingen er ikke uten lederskap. I Filippi fantes det "tilsynsmenn og menighetstjenere" (Fil 1,1) eller "diakoner". Når apostler og evangelister hadde grunnlagt en menighet var urkirkens praksis å innsette eldste så raskt det lot seg gjøre. Vi ser dette blant annet i det brevet Paulus skriver til Titus: "Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg." (Tit 1,5) I urkirken fantes det to tjenester gitt til den lokale forsamlingen: eldste og diakoner. I Oldkirken skulle de to bli til tre: Biskop, presbyter (eldste) og diakon (menighetstjener).

Vi merker oss allerede nå at ordet 'menighetstjener' står i flertallsform i Fil 1,1: menighetstjenere. Det er ikke uten betydning. En menghetstjener sto ikke alene. Det var alltid flere. Rollen som en slags 'superpastor', som styrer alt, var den nytestamentlige forsamlingen fremmed. For den saks skyld fantes det heller ikke noe menighetsråd. Kun eldste og diakoner. 

Professor i kirkehistorie, Gunnar Westin, skriver om dette i boken: 'I urkristen tid', med undertittelen: 'Menighet, dåp og nattverd, tjenester til år 200 e.Kristus', utgitt av Norsk Litteraturselskap: 

"I menighetene fantes det eldste (presbyteroi), en betegnelse som er lånt fra jødedommen for ledende menn. Det fantes således en krets styresmenn. Disse ble kalt episkoper (episkopoi) f.eks i Apg 20,28 og Fil 1,1. I første tilfelle er det Paulus som har kalt til seg de eldste i menigheten i Efesus og sier til dem at Den Hellige Ånd hadde satt dem til episkoper ( Episkopous ) i hjorden. Eldste og episkoper er altså her det samme, og det fornorskede ordet biskop betyr egentlig tilsynsmann. Uttrykket i Apg.20,28 sier altså hvilken oppgave de eldste hadde i menigheten. Hverken eldste eller biskop er en kultisk-sakral betegnelse. I Fil.1,1 tales det også om episkoper ( Flere ) i menigheten. I vår oversettelse kalles de tilsynsmenn. Eldste nevnes ikke. Noe som må innebære at biskoper og eldste var en og samme ting liksom i Efesus. I brevene til Timoteus og Titus synes ordet biskop å ha samme betydning som eldste. I 1.Tim.3,2 kalles episkopos i den norske oversettelse tilsynsmann. I samme brevs kapitel 5,12 er de eldste kalt forstandere. I Titus 1,17 er ordet episkopos stadig oversatt med tilsynsmann og i vers 5 i samme kapitel synes eldste å være brukt i betydningen forstander. Det finnes ikke noen hentydning til at disse eldste eller biskoper skulle ha inntatt en sakral stilling i likhet med kultprestene. De er forstandere, ledere, tilsynsmenn. Men naturligvis har de hatt hånd om dåp og nattverdfeiringen. I hvertfall har de vært ansvarlig for disse ting i menigheten. Likeledes var de autoriteter i lærespørsmål og når det gjaldt menighetens disiplin. Se Apg.14,23 og Tit.1,5.

Ved siden av denne tjeneste som var den fornemste i menighetn finner vi også en annen oppgave. Det var diakonens. Ordet diakon ( Diakonos ) betyr ganske enkelt tjener. Slik er ordet oversatt i evangeliene, i alminnelighet også i brevene. Som menighetstjeneste har ordet fått et bestemt innhold. Eiendommelig nok forekommer det ikke i denne mening i Apg. hvor vi i kap.6 leser om opprettelsen av denne tjenesten, diakonia. Saken er altså der allerede i den første menigheten i Jerusalem, og oppgaven er også beskrevet. Det var spærsmål om understøttelse og hjelp til de trengende i menigheten, om 'å hjøre tjeneste ved bordene'. Senere syntes de også å ha fått hånd om en del andre, praktiske oppgaver i forbindelse med dåp og nattverdsfeingen. Av Stefanus' eksempel ser vi at diakonene også opptrådte som predikanter og åndelige ledere. Dette bestyrkes også av Filips virksomhet. Apg.6,5 og 8,5. Selve ordet diakonos som betegnelse for denne tjenesten forekommer bare noen få ganger i Det nye testamente."

Så langt professor Westin.

Apg.20,28 gir oss et godt eksempel på hva som er de eldstes oppgave i menigheten: "Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod."

Fortsettes

Spurgeon og menighetens eldstetjeneste, del 2

Søndag 27. juli publiserte jeg en artikkel om Spurgeon og hans syn på eldstetjenesten i den lokale menigheten.

I denne andre og siste del av artikkelen skal vi se nærmere på hvordan Spurgeon så på valget av eldste og deres funksjon.

Jeg har oversatt følgene fra C. H. Spurgeon’s Autobiography, Vol 3, side 22-38:

'Jeg har alltid gjort det til en regel at jeg konstituerer de som allerede er valgt til ulike tjenester i menigheten, før jeg anbefaler valg av nye diakoner eller eldste. Jeg har også vært på utkikk etter de som har bevist sin egnethet til tjenesten, gjennom det arbeidet de har utført gjennom deres egen kapasitet. 


I vårt tilfelle, så er valget av diakoner permanent, men de eldste blir valgt for ett år ad gangen. Denne planen har fungert svært godt hos oss, mens andre menigheter har vedtatt ulike metoder for å utnevne sine tjenere. 

Etter min mening så er den aller verste metoden å selektere på at man skriver ut navnene på alle de mannlige medlemmene, og deretter stemmer på et visst antall, som settes opp på en stemmeseddel. Jeg vet om et tilfelle der en svært gammel mann ble valgt bare fordi hans navn begynte med A, og derfor ble satt på toppen av listen over kandidater.

Mine eldste har alltid vært til stor velsignelse for meg. De er uvurderlige når det gjelder å ha tilsyn med de åndelige sidene ved en menighet. Diakonene har ansvaret for økonomien, men hvis de eldste blir kjent med tilfeller av fattigdom som trenger å bli møtt, så har de myndighet til å gi en liten sum, for deretter å informere diakonene'.

Spurgeon og menighetens eldstetjeneste, del 1

Dette er vel en artikkel for spesielt interesserte, men i anledning av at det i år er 180 år siden 'predikantenes fyrste', Charles Haddon Spurgeon, ble født har jeg funnet frem noen interessante opplysninger om Spurgeons syn på eldstetjenesten.

Som kjent var Spurgeon baptist, og i mange - kanskje de fleste - baptistmenighetene har man ikke eldste. Man velger diakoner, og i en norsk kontekst, menighetsråd. I sistnevnte kategori velges man for en bestemt tidsperiode, mens de som velger diakoner, velger dem ofte på 'livstid'. Det hele koker ned til hvilket syn man har på begrepene pastor, eldste og diakon. Det skal jeg ikke utdype her. Nå er det Spurgeons syn på tjenesten som eldste som gjelder. Her i min oversettelse:

'Når jeg kom til New Park Street, hadde menigheten diakoner, men ikke eldste; og jeg tenkte, fra mine studier av Det nye testamente, at de skulle ha begge deler. De er svært nyttige når vi kan ha dem - diakonene som forholder seg til alle sekulære forhold, og de eldste som kan hengi seg til den åndelige siden av arbeidet. Denne arbeidsdelingen gir uttrykk for ulike typer talent, og tillater to forskjellige slags menn å være tjenestevillige for menigheten; og jeg er sikker på at det er godt å ha to forskjellige slags brødre som tjenere, i stedet for en som skal gjøre alt, og som ofte blir 'herrer' og ikke tjenere i menigheten. Derfor skulle det være både diakoner og eldste i menigheten.

Det var altså ingen eldste i Park Street, men når jeg leste mitt Nytestamente og tolket de henvisninger til eldste som det refereres til der, pleide jeg å si:

Dette er en ordning av menigheten som synes å være glemt. På apostlenes tid hadde de både eldste og diakoner; men, et eller annet sted i historien har menigheten veket av fra denne praksisen. Vi har en forkynnende eldste - det er pastoren, - og det er forventet at han skal utøve alle de oppgaver som er tiltenkt en eldste.

En og annen av menighetens medlemmer begynte da å spørre meg:

'Burde ikke vi da, som menighet, ha eldste? Kan vi ikke velge noen av våre brødre som er kvalifisert til å inneha denne tjenesten?'

Jeg svarte da at vi burde nok ikke forstyrre den orden som allerede eksisterte; men noen yngre menn svarte da at de ville foreslå dette på et menighetsmøte, slik at det ble valgt eldste.

Menighetsmøtet var enstemmig. Vi skulle velge eldste.

Jeg tvang ikke spørsmålet fram. Jeg viste dem bare hva som var bibelsk, og selvfølgelig ville menigheten da sette dette ut i praksis'.

Menighetsmøtet hvor eldstetjenesten ble besluttet opprettet

I Spurgeons selvbiografi finnes det også et interessant avsnitt som forteller oss om vedtaket som ble gjort på dette menighetsmøtet, som ble holdt 12. januar i 1859:

'I samsvar med det vår pastor tidligere hadde uttalt, understreket han nødvendigheten av det han lenge hadde følt, når det gjaldt å oppnevne visse brødre til eldstetjenesten, slik at de kan våke over de åndelige anliggende i menigheten. Vår pastor pekte på at Skriften garanterer for en slik tjeneste, og siterte flere skriftsteder knyttet til ordinasjonen av eldste:

Tit 1,5 og Apg 14,23 som omhandler ordinasjonen av eldste, kvalifikasjonene blir beskrevet i 1.Tim 3,1-7 og Tit 1,5-9; de eldstes plikter i Apg 20,28-35; 1.Tim 5,17 og Jak 5,14, samt andre ting hvor eldste nevnes: Apg 11,30; 15,4,6 og 23; 16,14 og 1.Tim 4,14.

Hvorpå det ble bestemt at menigheten etter å ha hørt uttalelsen fra sin pastor skulle respektere eldstetjenesten; ønsker å velge et visst antall brødre som kan inneha denne tjenesten for ett år. Det forstås da slik at disse skal ta seg av de åndelige anliggender i menigheten, og ikke de timelige, da disse skal ivaretas av diakonene.

(Kilde: C.H. Spurgeon: Autobiography, Bind 3, side 22-38).

I neste artikkel skal vi se nærmere på Spurgeon's syn på valg av eldste.

(fortsetter)

Slik fungerer apostoliske team, del 1

Floyd McClung (bildet) har skrevet en artikkel om apostoliske team, som jeg synes var så interessant at jeg har valgt å oversette den:

Definisjon på apostoliske team: 'en gruppe med menn og kvinner kalt sammen av Gud for å utvide kongedømmet og forherlige Gud ved å gjøre disipler av fortapte mennesker og plante og multiplisere menigheter'. (Rom 15,7-20)

Hovedforskjellen mellom eldste som tjener i en menighet og et apostolisk team handler om visjon og funksjon. Eldste tjener ved å utruste, disippelgjøre og ha tilsyn med medlemmene av en lokal menighet. Apostoliske team fokuserer på å være pionerer blant mennesker som ennå ikke har hørt de gode nyhetene. Apostoliske team har tilsyn med bevegelser som driver pionerarbeid; de kultiverer et sett med kjerneverdier som gir kraft til en slik bevegelse.

Lokale eldste har omsorg for flokken de er betrodd; apostoliske team gjør det samme men kultiverer også en menighetsplantings kultur av tro og visjon for å nå de som ennå ikke har hørt de gode nyhetene. Eldsterådet i en lokal menighet kan vokse til et apostolisk team med tiden, hvis de kultiverer apostoliske verdier og visjon, og anerkjenner og bekrefter apostler og profeter til å lede teamet og legge grunnvollen i deres bevegelse.

Apostoliske team er fokusert. 
De er ikke tilfredse med å kun ha tilsyn med det som skjer i en lokal menighet. De brenner med en lengsel etter å plante menigheter og nå de som ikke er influert av evangeliet, og da spesielt de som ikke har hørt om Guds kjærlighet i Jesus.

(fortsettes)

Eldstetjenesten i Det nye testamente, del 1

Jeg har skrevet noe om eldstetjenesten tidligere her på bloggen, men det er mer å hente ut fra Det nye testamente, så her foreligger en ny serie som kompletterer den forrige:

Når vi leser Det nye testamentes beretninger om grunnleggelsen av de ulike menighetene, vil vi ganske raskt oppdage at ledelsen av disse menighetene ble overgitt fra apostlene til såkalte eldste. Dette var menn med visse kvalifikasjoner fastsatt av menighetens hode, Jesus Kristus. Fra 1.Tim 3, hvor vi finner en av disse kvalifikasjonslistene, slås det fast at en eldste måtte ha disse kvalifikasjonene:

1. Han måtte ikke kunne anklages for noe
2. Han måtte være èn kvinnes mann'
3. Nøktern
4. Forstandig
5. Høflig
6. Gjestfri
7. Dyktig til å undervise
8. Ikke drikkfeldig eller voldelig
9. Mild
10. Uten stridslyst og pengebegjær
11. Lede sitt hus på en god og hederlig måte
12. Ha lydige barn

Om vi kompletterer denne listen med en annen oversikt, den som finnes hos Titus, kan vi legge til følgende:

13. Ikke egenrådig
14. Ikke bråsint
15. Rettskaffen
16. Ikke ute etter skammelig vinning
17. Gudfryktig
18. Herre over seg selv
19. Holde seg til det troverdige ord som samsvarer med læren.
20. Dyktig til å veilede andre

Det er ut fra disse 20 kvalifikasjonene at man valgte menighetens eldste i den første kristne tiden. Det er ingen ting ved denne listen som har endret seg siden. Kravene er de samme. Vallget av tilsynsmenn eller eldste for de første menighetene var altså ikke vilkårlig. Man så ikke etter status eller utdannelse, men etter karakter! Karisma uten karakter er en farlig blanding.

I Apg 14 leser vi om Paulus og hans apostelteam som forkynner evangeliet i Lystra, Ikonium og i Antiokia:

'De styrket disiplene og formante dem til å holde fast ved troen og sa: "Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler." I hver menighet valgte de ut eldste for dem, og under bønn og faste gav de dem over til Herren, han som de var kommet til tro på.' (v.22-24)

Legg merke til fremgangsmåten: De eldste velges. Men det ligger forutsetninger til grunn for valget som gjøres. De som velges til denne tjenesten må oppfylle visse krav, slike som er gjengitt ovenfor. Denne utvelgelsen måtte da foregå - helt sikkert gjennom mye bønn og faste (som er nevnt i teksten) for å finne Guds ledelse - men også gjennom at man fikk personlig kjennskap til den enkelte. Når vedkommende så var valgt ble denne innsatt i tjenesten gjennom bønn og faste. Så ble menigheten overgitt til seg selv. Den var nå under ledelse av eldste.

(fortsettes)

Hva kreves ved valget av en eldste? Del 5

Her er siste del av serien om kvalifikasjonene som stilles til den som skal velges som eldste i en lokal menighet:

Gjestfri (Tit 1,8;1.Tim 3,2) Bokstavelig: 'en som elsker fremmede'. I den første kristne tiden hadde de mange omreisende forkynnere, og profeter. Vi leser om disse både i Apostlenes gjerninger, og i Didache. I 3.Joh kan vi lese om Gaius og hans gjestfrihet: 'Du kjære! Du gjør en trofast gjerning med det du gjør mot brødrene, enda de er fremmede. De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud'. (v.5-6)

Verdig (1.Tim 3,2) Ordet 'kòsmios' kan også oversettes ordentlig eller sømmelig. Platon beskrev en 'kòsmios' som en innbygger som lever stille i landet, som utfører de plikter som blir pålagt ham og som utfører dem med verdighet og ro. Dette handler om mer enn å kle seg pent - selv om det gjør det også - og som oppfører seg fint i det ytre. Det handler vel så mye om at hans ord og oppførsel avspeiler seg i det indre liv. Synonymet til 'kòsmios' er 'emnòs' som kan oversettes 'ærverdig', det er en som har et vesen og en verdighet som ikke bare skyldes det jordiske. Ordet betegner en som oppfører seg som en hellig person.

Ikke bråsint (Tit 1,7) Kan også oversettes 'hissig' eller 'snar til vrede'. Ordet er vel selvforklarende. En eldste må kunne styre sine følelser.

Ikke stridslysten (1.Tim 3,3) En eldste må ikke med sine ord eller sin oppførsel legge opp til strid i menigheten. Han må ikke ha sine 'kjepphester' som skal kjøres frem, men må tenke på enheten i menigheten. Et annet ord for 'stridslysten' er 'kranglevoren'. En eldste skal derimot være 'fredslysten'.

Edruelig (1.Tim 3,3) Det sømmer seg ikke for en eldste å være drukken. Han må vise måtehold.

Det siste apostelen Paulus fremsetter i listen over de krav som stilles til en som velges som eldste, er at han ikke skal være en nyomvendt. (1.Tim 3,6) Paulus oppgir to grunner for dette:

1) Vedkommende kan bli innbilsk og dermed stolt.
2) Han kan falle i djevelens snare, det vil si: bli forført. Vedkommende er med andre ord ikke moden til en slik oppgave.

Hva kreves ved valget av en eldste? Del 4

I de foregående artiklene har vi sett nærmere på de personlige og moralske kvalitetene ved valg av eldste. Nå skal vi se nærmere på de sosiale kvalitetene som kreves:

Lede sitt eget hus (1.Tim 3,4-5)

I disse versene utdypes det kall en mann har for sitt eget hus. Skriften underviser oss om et underordningsprinsipp for mann, kvinne og barn. Skal man utføre en tjeneste som eldste i en menighet, må en også leve etter de bibelske prinsippene for et familieliv. Bibelen er ikke utdatert når det gjelder dette. Den er autoritativ også når det gjelder familien.

Ta vare på familien (Tit 1,6 og 1.Tim 3,4)

Versene viser oss at en eldste er en gift mann. Hvordan er så den eldste i sitt eget hjem? Tar han vare på sin egen familie? Er han til stede for familien? Er han prest i sitt eget hus? Hvordan skal han kunne styre i Kristi forsamling, om han ikke har orden på eget liv? Hvis familien lider på grunn av hans neglisjering av eget hjem, vil også menigheten lide på grunn av det. Han skaper dermed også et dårlig forbilde for sine barn. Hvordan en eldste er hjemme står i direkte relasjon til hvordan en eldste er i menigheten.

Har man ekteskapelige problemer bør man tre ut av tjenesten og ta seg av familien først.

Godt vitnesbyrd (1.Tim 3,7)

Legg merke til at apostelen Paulus bruker ordet "må" to ganger i 1.Tim 3. Første gang i vers 2, andre gangen i vers 7. I det siste verset leser vi at en eldste må ha et godt ord på seg blant mennesker som står utenfor menigheten! Det er selvsagt at den som skal velge til eldste i en menighet, har et godt vitnesbyrd av de som er medlemmer i denne menigheten. Men her legges det vekt på at vedkommende også må ha et godt vitnesbyrd blant naboer, arbeidskollegaer etc. Om man ikke kan være lys blant dem, hvordan kan man da være det i menigheten? Hvis man er en tyrann på arbeidsplassen, er uærlig, upålitelig, vil man også være det i menigheten. Slike kan ikke velges til eldste.

(fortsettes)

Hva kreves ved valget av en eldste? Del 3

I de foregående artiklene i denne serien, har vi sett nærmere på de personlige kvalitetene man skal se etter, ved valg av eldste i en lokalmenighet. Nå skal vi se nærmere på de moralske kvalitetene Det nye testamente taler om:

Èn kvinnes mann: Tit 1,6;1.Tim 3,2

En eldste må m.a.o ha ordnede familieforhold. I en tid som vår må man være ekstra tydelig på at den som velges til eldste i en forsamling, må leve i pakt med Guds ord hva ekteskapet angår.

Rettferdig: Tit 1,8

En eldste må opptre rettferdig i møte med andre, og gjøre det som er rett i relasjon til andre mennesker. Mange mennesker opplever å bli urettferdig behandlet i en forsamling. En eldste må ikke bidra til dette, eller forsterke dette, men se en sak fra alle sider. Han skal heller ikke favorisere noen i forsamlingen.

Ikke lysten etter grådig vinning: Tit 1,7;1.Tim 3,3 og v.8;1.Pet 5,2

Ordet kan også oversettes 'pengekjær', eller 'skammelig vinning'. Apostelen Peter sier dette med klare og tydelige ord: "Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med et villig hjerte'. (1.Pet 5,2) En eldste er ikke ute etter penger, eller drives av pengebegjær. Hans lønn er av himmelsk karakter.

(fortsettes)

Hva kreves ved valget av en eldste? Del 2

Vi fortsetter her serien om hvilke kvaliteter man ser etter i valget av eldste for en lokalmenighet:

Tålmodig/mild (1.Tim 3,3;1.Tess 5,14)

Det greske ordet som er brukt i 1.Tim 3,3 er epieikès, som kan oversettes med mild, rimelig, en holdning som inkluderer tålmodighet. I 1.Tess 5,14 er det interessante ordet makrothymeò som betyr 'å lide lenge'. Det kan også oversettes: å være langmodig eller tålmodig i motsetning til å være snar til vrede eller straff. Dette gjelder både mennesker, saker og forhold. En eldste må være rede til betrakte og veie alt det han står overfor og komme frem til en rettferdig konklusjon, ikke hastig til å dømme eller konkludere.

Ikke bråsint (Tit 1,7)

En eldste bør ikke ha kort lunte!

Ikke egenrådig (Tit 1,7)

Ordet kommer av det greske adjektivet avthàdes, som beskriver en person som er preget av forakt overfor andre; frekk; gretten; det motsatte av å være elskverdig eller høflig. Ordet betegner en person som hardnakket holder på sin egen mening eller hevder sine rettigheter, men som er likeglad med andres rettigheter, følelser eller interesser. Slik skal altså ikke en eldste være.

(fortsettes)

Hva kreves ved valget av en eldste? Del 1

Jeg har skrevet om eldstetjenesten i forsamlingen tidligere på bloggen. I denne nye serien skal vi se nærmere på de personlige, moralske og sosiale kvalitetene som Det nye testamente beskriver for den som skal velges til denne tjenesten. Vi begynner med:

1. De personlige kvalitetene:

Uklanderlig. "En tilsynsmann (episkopos) må være uklanderlig." (1.Tim 3,2) I Bibelselskapets oversettelse oversettes dette verset slik: "En tilsynsmann må ikke kunne anklages for noe ..." I Tit 1,6 brukes ordet "ulastelig" om en tilsynsmann. I notene til Bibelen Ressurs forklares dette ordet slik: "Ulastelig vil si at et ikke finnes noe i oppførselen som kan gi grunnlag for anklage." (Bibelen Ressurs, Norsk Bibel 2011, side 1912) Den personlige integriteten hos en eldste må det aldri kunne stilles spørsmålstegn ved.

Sindig (Tit 1,8;1.Tim 3,2) Det er det greske adjektivet 'sôfròn' som er brukt. Det kan også oversettes med 'en som har et sunt sinn'. Det som kjennetegner et menneske som er sindig/har et sunt sinn, er at det tenker rett, utøver selvkontroll, som frivillig setter grenser for sin egen frihet og evner, med tanke på det om gagner, som holder sine lidenskaper og begjær i tømme.

Motsetningen til ordet 'sôfròn' er ordet 'hybristès', en hvis uforskammethet og forakt overfor andre gir seg utslag i dårlige og simple handlinger.

(fortsettes)

Eldstetjenesten, del 8

Et av kjennetegnene på en eldste er at han er gjestfri! Dette er kanskje ikke det man først og fremst ser etter når menigheten skal velge eldste, men det er likevel en av kvalifikasjonene nevnt i 1.Tim 3,2:

"En tilsynsmann må altså være ... gjestfri."

Et annet skriftsted som understreker dette sterkt er Rom 12,13:

"Del ut etter som de hellige trenger, legg vinn på gjestfrihet."

Enkelte ledere i dagens menigheter er utilgjengelige for andre. De har hevet seg opp på et nivå hvor de ikke lenger har vanlig omgang med vanlige mennesker. Dette er ikke bibelsk! Den som har en tjeneste som eldste i en menighet har fått en spesiell omsorgstjeneste, hvor noe av det viktigste han gjør er å se andre mennesker.

Tidlig i mitt kristenliv var jeg så heldig å treffe en del forkynnere fra England. Vi tilhørte den gangen en husmenighetsbevegelse med gode relasjoner og kontakter med tilsvarende husmenigheter i England. Ved siden av å være gode bibellærere, var også måten de levde deres liv på gode eksempler for alle. Jeg husker spesielt en av dem som alltid var den første til å ta del i oppvasken sammen med oss andre. Enda han var gjest! Og leder! Han skilte seg ikke ut som noe spesielt, han ville være som en av oss andre. Og når vi kom over til England for å være med på møter der møtte vi alltid mennesker som tok seg av oss. Vi fikk bo hos dem, spise i deres hjem og de tok oss med på sightseeing. De var gjestfrie. Og oftest var dette mennesker som hadde lederoppgaver i menigheten. De skjøv ikke dette over på andre - de påtok seg selv oppgaven. Det gjorde sterkt inntrykk på meg og alle oss andre som opplevde det.

Betydningen av gjestfrihet kan aldri overvurderes.

(fortsettes)

Eldstetjenesten, del 7

En av de tingene som apostelen Paulus ber de eldste i Efesos være spesielt oppmerksomme på er de glupske ulvene!

"For dette vet jeg: Etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere, og de vil ikke spare flokken. Også blant dere selv skal det stå frem menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg selv." (Apg 20,29-30)

Det er viktig å merke seg at apostelen taler om både en ytre og en indre fiende. Det er kanskje lettest å forholde seg til den ytre, enn det er til den indre. Apostelen er likevel tydelig: "... også BLANT DERE SELV ..." Judas beskriver den indre fienden - femte kolonnen - på denne måten: "For noen mennesker har sneket seg ubemerket inn, slike som for lenge siden ble oppskrevet til denne dommen: De er ugudelige som forvender Guds nåde til løsaktighet og fornekter den eneste Herre Gud og vår Herre Jesus Kristus." (v. 4)

Disse som har sneket seg inn og angriper menigheten innenfra angriper menigheten både:

1. Læremessig
2. Moralsk

Paulus sier rett ut: "De fører falsk tale." I dag får vi stadig høre mantraet: "Alt er relativt". Det er noen som tror at det faktisk er et bibelsitat, men det er det ikke. Guds ord sier det motsatte: Alt er ikke relativt. Det finnes noe som er sant, og noe som er løgn, noe er ekte og noe er falskt. Den som er satt til å forvalte denne sannheten er menigheten. I 1.Tim 3,14 kan vi lese om "Den levende Guds menighet". Den karakteriseres på følgende måte:

"sannhetens støtte og grunnvoll".

De som er satt til å ta vare på denne sannheten, og vokte menigheten mot vranglære, er menighetens eldste. Det er deres hovedansvar. Det handler om både et ansvar for det vårt Nytestamente omtaler som "apostlenes lære", slik den blant annet beskrives i Ef 4,3-6:

"... og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd! Det er èn kropp og èn Ånd, slik som dere ble kalt i ett håp ved deres kall, det er èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, Han som er over alle og gjennom alle og i dere alle."

Men vranglæren sniker seg også inn i menigheten med hensyn til moralske og etiske spørsmål. Også disse forholdene er menighetens eldste satt til å hanskes med. Et av problemene i vår tid er at man ikke lenger holder seg til hva Guds ord sier, og på den andre siden er man så redd for å støte noen, at man lar være å ta opp de tingene som er vanskelige. Slik var det ikke i den første kristne forsamlingen. Der utøvde man menighetstukt.

Billedtekst: Dette symbolet gjengir på tysk ordene fra Ef 4 som er gjengitt i teksten over.

(fortsettes)

Eldstetjenesten, del 6

I en tid hvor det i frimenighetene er en så sterk fokus på pastoren og dennes tjeneste i menigheten, er det viktig å få med seg hva apostelen sier om de eldste i Apg 20.

"Derfor, gi akt på dere selv og på hele den flokken som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet." (v.28)

Dette er altså ikke en enkeltmannsoppgave! Begrepet "eldste" står alltid i flertall i Det nye testamente. Det er aldri snakk om en eneste person. Det andre jeg merker meg er at Paulus understreker veldig sterkt at han har modellert et eksempel gjennom levd liv. I motsetning til det sterke pengefokuset det er i visse sammenhenger i dag, og hvor mange pastorer er blitt rike på gods og gull, leser vi dette om apostelen:

"Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen. Ja, dere vet selv at disse hendene har sørget for mitt behov og for det behov de hadde som var med meg. Ved å arbeide slik har jeg på alle måter vist dere at dere må støtte de svake." (v.33-35a)

Så annerledes Paulus er. Gjennom hardt arbeid sørget han for seg selv og sine medarbeider, så han ikke lå noen til byrde. Dette er et eksempel til etterfølgelse, både for de eldste i Efesos, og alle som kalles inn i denne tjenesten. Dernest skal vi legge merke til det apostelen sier:

"dere må støtte de svake."

Vers 20 kan også oversettes: "Vær hyrder for Guds menighet".

En av hyrdens oppgaver er å gi sauene mat.

I Johannes 21 får vi innsyn i det kall og oppgave som apostelen Peter fikk fra Herren: "Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, sønn av Jona, elsker du Meg mer enn disse? Han sier til Ham: Ja, Herre, Du vet at jeg har Deg kjær. Han sier til ham: Fø lammene Mine! Han sier til ham igjen for andre gang: Simon, sønn av Jona, elsker du Meg? Han sier til Ham: Ja, Herre, Du vet at jeg har Deg kjær. Han sier til ham: Vokt sauene Mine! Han sier til ham for tredje gang: Simon, sønn av Jona, har du Meg kjær? Peter ble bedrøvert fordi Han den tredje gangen sa til ham: Har du Meg kjær? Om han sier til Ham: Herre, Du vet alt. Du vet at jeg har Deg kjær. Jesus sier til ham: Fø sauene Mine!" (v.15-17)

Legg merke til hva kallet og oppgaven gikk ut på:
1. Fø lammene
2. Vokt sauene
3. Fø sauene

Her har vi eldstetjenesten beskrevet med få - men dog så betydningsfulle - ord.

(fortsettes)

Eldstetjenesten, del 5

I den forrige artikkelen så vi nærmere på versene 22-24 i Apg 20. Ut fra disse versene finner vi at:

1. Kristus-sentrerte ledere følger Åndens ledelse selv om de ikke fullt ut forstår hva det innebærer for dem selv.

2. Kristus-sentrerte ledere er ikke opptatt av å ta vare på sitt rykte.

3. Kristus-sentrerte ledere er villige til å ta på seg lidelse.

Om det siste skriver apostelen Paulus følgende til menigheten i Kolossæ:

"Som en slik (tjener) gleder jeg meg nå i mine lidelser for dere og oppfyller ved min kropp det som ennå mangler i Kristi trengsler, for Hans kropps skyld, som er menigheten. Gor den ble jeg en tjener etter den Guds forvaltning som ble gitt meg for dere, å oppfylle Guds ord, mysteriet som i tidligere tider og for tidligere slekter har vært skjult, men som nå er blitt åpenbart for de hellige." (Kol 1,24-26)

La oss nå se på resten av versene fra Apg 20, nemlig versene 25-35:

To ganger i dette avsnittet brukes ordene: "nå vet jeg" og "derfor".

Det første han vet er at han ikke kommer til å se de eldste i Efesos igjen. Derfor overdrar han dem det ansvaret han selv har hatt: de skal ta seg av menigheten. Og for det andre: legg nå merke til hva som ligger Paulus på hjertet i denne sammenhengen:

1) De er innsatt i menigheten. Dette er altså ikke noe de er valgt til for en periode, slik det praktiseres i en del sammenhenger, men de er innsatt eller vigslet til en slik tjeneste og innsettelsen er bekreftet av Den Hellige Ånd.

2) De er innsatt som tilsynsmenn. Vi skal senere i denne artikkelserien se nærmere på hva som ligger i dette, og har allerede beskrevet visse sider ved denne tjenesten i de punktene vi har satt opp.

3) De skal vokte menigheten. Det er med andre ord et betydelig ansvar som pålegges de eldste.

4) Og dette forsterkes ytterligere ved at apostelen Paulus understreker at de menneskene som utgjør menigheten er kjøpt med Kristi dyrebare blod. De som er innsatt som eldste må sørge for å ta vare på mennesker som er så dyrebare for Gud! Et slikt kall og en slik tjeneste kan man ikke ta lett på.

En eldste, sier Paulus, må ta vare på seg selv. Han må sørge for at ens eget liv holder mål i den forstand at man har et nært forhold til Jesus. En eldste prioriterer sitt åndelige liv, er en beder og en flittig student av Guds ord. Jeg slutter ikke med å forundre meg over å finne at eldste ikke deltar på menighetens bønnesamlinger. Tenk hvilket kraftig signal de sender til resten av menigheten, når de som er kalt og innsatt i tjeneste, ikke deltar på menighetens egne bønnesamlinger. De sier - uten å bruke ord - at dette ikke er så viktig. En eldste må gjennom levd liv være et eksempel for andre.

En eldste skal "vokte Guds menighet". Her kommer vi inn på det ansvaret en eldste har for læren, og dermed for å holde glupske ulver (vranglærere) borte fra menigheten. Dette skal vi komme tilbake til senere i denne serien.

(fortsettes)

Eldstetjenesten, del 4

Vi skal se nærmere på noen flere av prinsippene for et sant tjenende lederskap, slik vi finner dem beskrevet for oss i Apg 20. I den forrige artikkelen så vi på versene 17-21, i denne artikkelen skal vi se nærmere på versene 22-24.

Paulus minner de eldste i Efesos på at han på sin planlagte reise til Jerusalem vil møte store vanskeligheter.

Det første jeg merker meg er at apostelen Paulus verdsetter Åndens ledelse i sitt liv. Han nevner Den Hellige Ånd ved to anledninger:

1. Han opplever at han er "bundet av Ånden" (v.22)
2. Den Hellige Ånd taler til ham: "Den Hellige Ånd vitner ..." (v.23)

Det greske ordet som oversettes med "vitner" er ordet diamartyromai, og er et veldig sterkt ord. I den sammenhengen det her er brukt betyr det "å pålegge innstendig" eller "formane inderlig". Ordet kommer av preposisjonen dià - på grunn av - og martyromai hvorav vi har fått ordet martyr. Det andre ordet som brukes "bundet", sier jo sitt. Det kan også oversettes med "overtalt" eller "tvunget".

Hvem kan tale slik? En som ser seg selv som doulos - tjener eller slave. Det er jo slik apostelen Paulus gjerne omtaler seg selv. Det er ganske annerledes enn mange av i dag som begrunner at de er så frie. Paulus så seg selv som en som var lenket til Kristus, som en slave. Underlagt en annens vilje: Kristi vilje.

Paulus sier med dette at han er under en annens autoritet. Hans liv er ikke hans eget. Dette kommer veldig sterkt frem i Romerbrevet:

"For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For når vi lever, lever vi for Herren, og når vi dør, dør vi for Herren. Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til. Derfor døde jo Kristus, sto opp og var levende igjen, for at Han skulle være Herre over både døde og levende." (Rom 14,7-9)

Lidelser

Det andre jeg merker meg er at til tjenesten hører lidelsen. Det er gripende å lese hvordan vennene til Paulus så gjerne vil advare ham mot å reise til Jerusalem, de vil ikke at han skal lide. Hvem vil det? Men Paulus har en annen innstilling. Til sin unge medarbeider Timoteus, skriver han: "Derfor må også du lide ondt som en god Jesu Kristi stridsmann." (2.Tim 2,3) Den som vil tjene Kristi kropp må være forberedt på å betale prisen, som ofte er å bære lidelser. Den som ikke vil bære lidelser, har ikke noe å gjøre som eldste. Da bør han finne noe annet å foreta seg!

La oss legge oss disse ordene av apostelen på sinne: "Men ikke noe av dette er avgjørende for meg. Heller ikke har jeg livet kjært for min egen del; bare jeg med glede får avsluttet mitt løp og den tjenesten jeg mottok fra Herren Jesus: Å vitne om Guds nådes evangelium." (v.24)

Dette er sant lederskap.

(fortsettes)

Eldstetjenesten, del 3

Et av de skriftstedene som omtaler eldstetjenesten er Apg 20. Apostelen Paulus er på sin tredje misjonsreise og stanser i Lille-Asia for å møte de eldste i menigheten i Efesos. Paulus har tilbrakt mer tid i Efesos enn i noen annen by han har besøkt på sine misjonsreiser. Efesos var en betydelig havneby på vestkysten av Lille-Asia, i nærheten av det nåværende Izmir eller Smyrna som byen heter på nytestamentlig tid. Det første besøket som apostelen Paulus gjør til Efesos finner vi beskrevet i Apg 18,21. Men første gang han kom for å ha sin virksomhet her var vinteren 55 e.Kr. Da var han er i over to år (Apg 19,8-10) og han utvikler et djupt vennskapsforhold til menigheten her. Det er dette vennskapet som vi får et innblikk i når vi leser Apg 20,17-37. Når Paulus møter de eldste fra Efesos vet han ikke om han noengang vil se dem igjen. Av denne årsak har han noe svært viktig å si dem.

Vi skal se litt nærmere på disse versene, og i denne artikkelen konsentrerer vi oss om versene 17-21:

For å forstå betydningen av det Paulus taler om til de som har en eldstetjeneste i Efesos så må vi se litt nærmere på det som er beskrevet i det foregående kapitlet. På grunn av virksomheten til Paulus har det vært et oppløp i byen. Problemet var at Efesos var berømt for sitt Artemis tempel. Artemis var en kjent gresk fruktbarhetsgudinne som var svært populær. Avgudsdyrkelsen hadde stor utbredelse og det var mye penger knyttet til den. Men etter hvert som mennesker kom til tro på Jesus gikk de dårlig for forretningsvirksomheten til avgudsdyrkerne. Midt oppe i alt dette vokste menigheten i Efesos.

Enkelte i Efesos vil ødelegge ryktet til apostelen, og de reiser falske anklager mot ham. Dette gikk ikke bare ut over ham selv, men det kunne også føre til at menighetens fremtidige ledere ville trekke seg tilbake i frykt for omkostningene det ville innebære å aksle et lederskap i forsamlingen i Efesos i framtiden.

Tjente Herren under tårer

Legg nå merke til det apostelen har å si til eldste fra Efesos: "Dere vet hvordan jeg hele tiden har levd blant dere fra den første dagen jeg kom til Asia, at jeg tjente Herren med all ydmykhet, med mange tårer og prøvelser som møtte meg ..." (v.18)

Hva forteller dette oss?

At apostelen var en nærværende og autentisk leder. Han viser sin sårbarhet og ærlighet. Han levde ut sitt liv midt i blant dem så det var synlig for alle. Han lot ikke som om han var en annen, eller spilte en eller annen slags rolle. Han var seg selv. Alt dette viser tegn på sann ydmykhet.

Det andre jeg legger merke til er det som kommer til uttrykk i vers 20: "Dere vet også hvordan jeg ikke holdt tilbake noe av det som kunne være til hjelp, men forkynte det for dere og underviste dere offentlig så vel som fra hus til hus."

Det viser at apostelen ikke gikk på kompromiss med sannheten. Han opptrådte heller ikke forskjellig fra det offentlige rom til den mer private sfære. Han var den samme. Og, sist, men ikke minst, han stod for sin overbevisning selv om han fikk motstand. Dette er alle kjennetegn på sant lederskap. Falskt lederskap viser seg når man viker av fra sannheten når man møter motstand.

Corrie ten Boom sa en gang: Når Herren kaller deg snu deg da ikke for å se hvor mange som følger etter deg!

Her er noen flere ting vi kan lære fra Apg 20:

1. Det var mennesker som ønsket å diskreditere Paulus - og det vil være de som vil gjøre det med deg. Et liv levd i ærlighet med sine feil og mangler, men i nåde og autensitet vil gjøre dine kritikere tause.

2. Lederskap innebærer at du er virkelig nærværende blant de du er satt til å tjene - en fraværende leder er vanskelig å følge.

3. Kjernen i sant lederskap er ydmykhet og autensitet.

(fortsettes)

Eldstetjenesten, del 2

For å forstå hva sant kristent lederskap handler om er det viktig å se det i lys av det Jesus sier til sine disipler og som Matteus gjengir i Matt 20:

"Dere vet at herskerne over folkeslagene har fullt herredømme over dem, og de som er store, utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. For den som vil være stor blant dere, han skal være deres tjener. Og den som vil være den største blant dere, han skal være deres slave - slik som Menneskesønnen ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange." (v.26-28)

Herren Jesus er jo selv det fremste eksemplet på det å være en tjener. I den såkalte Kristus-hymnen i Filipperbrevet, skriver apostelen Paulus:

"La dette sinn være i dere, som også var i Kristus Jesus. Han som var i Guds skikkelse, holdt det ikke for et tilranet gode å være lik Gud, men Han uttømte seg selv, tok på seg en tjeners skikkelse og kom i menneskers likhet. Og da Han i sin fremtreden var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv og ble lydig til døden, ja, til døden på korset..." (Fil 2,5-8)

Dette viser hva sant lederskap handler om. Det handler ikke om å opphøye seg eller fremheve seg selv, det handler om å tjene, legge ned sitt liv, for andre. Apostelen Peter skriver om dette i sitt første brev:

"De eldste blant dere formaner jeg, jeg som er en medeldste og et vitne om Kristi lidesler, og en som også har del i den herlighet som skal åpenbares: Vokt den Guds hjord som er blant dere, og gjør tjeneste som tilsynsmenn, ikke av tvang, med frivillig, ikke for skammelig vinnings skyld, men med iver, heller ikke som om dere er herskere over dem som er tildelt dere, men ved å være forbilde for flokken. Og når Overhyrden åpenbares, skal dere få ærens uvisnelige krone." (1.Pet 5,1-4)

Det første vi derfor skal tenke på når vi tenker på den nytestamentlige eldstetjenesten er at det handler om å være en tjener. Lederskap i nytestamentlig betydning er tjenerskap.

(fortsettes)

Eldstetjenesten, del 1

I en serie med artikler skal vi se nærmere på eldstetjenesten slik den beskrives i Det nye testamente. Vi leser i Apostlenes gjerninger om hvordan man valgte eldste, og satte dem inn i tjenesten når en ny menighet var plantet. Til sin medarbeider Titus, skriver apostelen Paulus:

"Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by slik jeg påla deg." (Tit 1,5)

Og så beskriver han de kvalifikasjonene som kreves for at noen kan settes inn i denne tjenesten. Disse kvalifikasjonene skal vi komme tilbake til senere i denne artikkelserien. Nå til å begynne med skal vi se på hva denne tjenesten handler om.

Det nye testamente bruker to ord for å beskrive denne tjenesten: episkopos og presbyteros. Ordet episkopos betyr ganske enkelt tilsynsmann. På engelsk oversettes dette gjerne med biskop. En tilsynsmann er - som ordet sier - en som har tilsyn med, overoppsyn. Det andre ordet presbyteros oversettes med "eldste". Dette ordet står alltid i flertall. Vi skal også litt senere se nærmere på hvert av disse to ordene.

Første gangen vi støter på ordet "eldste" i den betydningen ordet har i Det nye testamente er i Apg 11,30:

"Dette gjorde de, og sendte det med Barnabas og Saulus til de eldste"

De eldste det her siktes til er de som utgjør ledelsen av menigheten i Jerusalem. Vi finner dette igjen i forbindelse med Apostelmøtet som ble holdt i Jerusalem noe senere:

"Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas sammen med noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem ..." (Apg 15,2)

Når beslutningen tas på Apostelmøtet om hva de hedningekristne skal forholde seg til med hensyn til omskjærelsen, så leser vi i vers 22: "Da vedtok apostlene og de eldste sammen med hele menigheten ..." Vi ser at det her opereres med tre størrelser:

1. Apostlene
2. De eldste
3. Menigheten

Aposteltjenesten er en særskilt tjeneste gitt til hele Kristi kropp: "Og Gud satte i menigheten først noen til apostler ..." (1.Kor 12,28) "Han er den som gav noen til apostler ..." (Ef 4,11) Eldstetjenesten er en tjeneste i den lokale menigheten. Mens aposteltjenesten er for universell å regne, er eldstetjenesten begrenset til lokaliteten til menigheten de eldste skal betjene. Deres myndighet er knyttet til den lokale menigheten, og tjener den - ikke den universelle menigheten.

(fortsettes)

Hva er apostlenes lære? Del 5

Til "apostlenes lære" hører håndspåleggelsen. Jesus instruerer jo sine apostler: "På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet." (Mark 16,18b)

Vi ser denne forbønnshandlingen utført f.eks i Apg 9 hvor disippelen Ananias legger hendene på Saulus, slik at han får synet tilbake (se v.12 og v.17-18)
Men håndspåleggelsen handler ikke bare om en forbønnshandling for syke. Håndspåleggelsen er i Det nye testamente et symbolsk handling for å formidle velsignelse, autoritet og helbredelse.

Den Hellige Ånd og nådegaver formidles ved håndspåleggelse:

I flere tilfeller i Apostlenes gjerninger ser vi at Den Hellige Ånd og de åndelige nådegavene formidles gjennom en forbønnshandling med håndspåleggelse:

"Men når apostlene som var i Jerusalem, hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem. De kom ned og ba for dem, at de måtte få Den Hellige Ånd. For Ånden var ennå ikke falt på noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd. Men da Simon så at Ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse ..." (Apg 8,14-18)

Som allerede nevnt ber Ananias for Saulus og da legger han hendene på ham: "... for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd." (Apg 9,17)

I Apg 19 leser vi om det som skjer i Efesos. Først blir 12 tidligere disipler av døperen Johannes som blir døpt, så legger Paulus hendene på dem og da "kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord."

Innsettelse av eldste i menigheten og utsendelse av misjonærer skjer ved håndspåleggelse:

Vi ser dette skje i menigheten i Antiokia. Etter at Gud har talt til menigheten, og kalt Paulus og Barnabas til misjonens tjeneste, leser vi: "Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem." (Apg 13,3)

Innsettelse av eldste skjer gjennom håndspåleggelse og bønn: "Og de valgte eldste for dem i hver menighet. Og etter bønn og faste overga de dem til Herren, som de var kommet til tro på." (Apg 14,23)

Og det samme skjer ved innsettelsen av menighetens diakoner: "Disse menn stilte de fram for apostlene, som ba og la hendene på dem." (Apg 6,6)

Hvem kan utøve praksisen med håndspåleggelse?

Det er noen ting vi skal merke oss når det gjelder håndspåleggelsen. Det ene er at det er ikke likegyldig hvem som gjør det, og det andre er at man skal være varsom med å gjøre det.

1. Jakob skriver i sitt brev at er man syk skal man kalle til seg menighetens eldste. Det er de som skal salve den syke og be for ham/henne, jfr Jak 5,14.

2. Jeg merker meg at det er to apostler som sendes ut fra menigheten i Jerusalem til Samaria for å be for de som er blitt omvendt der, og det er de som legger hendene på dem for at de skal motta Den Hellige Ånd. Vi ser dette i tilfellet med Timoteus. Det er apostelen Paulus som legger hendene på ham: "Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse." (2.Tim 1,6)

3) Timoteus, som altså var innsatt til tjeneste av apostelen Paulus, mottar fra denne en advarsel: "Vær ikke for snar til å legge hendene på noen! Gjør deg ikke medskyldig i andres synder! Hold deg selv ren!" (1.Tim 5,22)

Man skal ikke ukritisk legge hendene på noen, særlig ikke når det er snakk om tjenester de skal ha i menigheten. Kravene til eldste og diakoner er klart og tydelig beskrevet i Det nye testamente, og vi har ingen rett til å sette disse kravene til side.

Det å meddele Guds velsignelse er ikke noe vi skal ta lett på. Tjenesten med å legge hendene på noen hører altså med til en tjeneste man selv er innsatt i med håndspåleggelse av en eldste.

(fortsettes)

Hvilke kriterier setter Det nye testamente for å kalle en menighet en menighet

I forbindelse med artikkelserien om de 15 gode grunnene for å være medlem av en lokal menighet, har jeg fått spørsmål om hva jeg tenker om husmenigheter kontra det å møtes i et kirkebygg. Til det svarer jeg følgende:

I Den nye pakt er ikke menigheten synonymt med en bygning, menigheten består av mennesker. Derfor blir det feil når vi ønsker velkommen til Guds hus, når vi ønsker velkommen til våre møter. Huset vi møtes i er ikke og kan aldri bli Guds hus. Kirkens første diakon, martyren Stefanus sier med tydelig henvisning til Det gamle testamentes tempel:

"Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender, som profeten sier: Himmeen er min trone, og jorden er en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor jeg kan hvile?" (Apgj 7,48-49)

Apostelen Paulus skriver dette om menigheten: "Dere er Kristi kropp ..." (1.Kor 12,27)

Og i sitt første brev skriver Peter: "... og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus ..." (1.Pet 2,5)

Når Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus, kaller han menigheten for "den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15)

Menigheten er med andre ord ikke bygningen, men medlemmene. En menighet kan møtes i en bygning, i et hus eller ute i skogen. Det er irrelevant. Det er ikke dette som utgjør en menighet. La oss se på kriteriene for hva som kan kalles en menighet ut fra Det nye testamente:

1. Menigheten består av gjenfødte, døpte medlemmer. "De som tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler." (Apgj 2,41)

2. Den har et sterkt læremessig grunnlag. "Da jeg dro til Makedonia, bad jeg deg bli i Efesus, så du kunne formane visse folk til ikke å fare med fremmed lære." (1.Tim 1,3)

3. Det finnes kvalifiserte og ordinerte eldste. (Apgj 14,23;1.Tess 5,12-13;1.Tim 3; Tit 1;Hebr 13,7 og v.17)

4. Et bibelsk disiplinær ordning (1.Kor 5,1;1.Tim 5,19-22)

5. Et sterkt misjonsengasjement (Matt 28,18-20;Mark 16,15;Luk 24,44-48 og Apgj 1,8)

6. De feiret brødsbrytelsen (Apgj 2,46 og 20,7 og v.11)

Dette er kriterier Det nye testamente setter. Å komme sammen i et hjem for bibelstudier, er bra. Men dette kvalifiserer ikke for å kalle det en menighet i tråd med Det nye testamentes rettningslinjer. Heler ikke om det er en løst sammensatt gruppe, som ikke har en ledelse. For også her er Det nye testamente tydelig:

"Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå stod igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg." (Tit 1,5)