Misjonsmetodene til Paulus - eller våre? Del 3

Her følger tredje og siste del av sammendraget i undervisningen til Roland Allen. Første del ble publisert tirsdag 21. oktober, andre del den 24.oktober:

7. Dåp og ordinasjon for lederskap
Det lokale fellesskapet har noe det skulle ha sagt når det gjelder å teste kandidatene både når det gjelder dåp og valg av eldste. Eldste velges blant medlemmene av menigheten.

8. Økonomi
Hans økonomiske politikk var en del av hans arbeidsmetode:

* Han søkte ikke økonomisk hjelp for seg selv og mottok heller ikke penger fra de han preket for. (Apg 18,3;20,33-35;1.Kor 9,3-18;1.Tess 2,8;2.Tess 3,7-8)

* Enkelte ganger mottok han støtte fra andre menigheter. (Apg 18,4-5;Fil 4,14-18;2.Kor 11,7-9)

* Han administrerte ikke lokalmenighetens økonomi.

9. Autoritet og disiplin
Paulus hersket ikke over de nye menighetene, men tjente dem og appellerte til dem ut fra den åndelige autoriteten som var ham gitt. Han overlot ansvaret med å disiplinere til den lokale menigheten. (1.Kor 5.1-5;2.Tess 3,11-15) De lokale menighetene var selvstyrte.

10. Enhet
Paulus' forståelse av enhet var åndelig, det viktige var at den åndelige enheten fikk et uttrykk:

* den kunne ikke uttrykkes likt alle steder
* den kunne ikke unngå å fremstå i vital enighet
* den kunne ikke påtvinges gjennom tvang
* den måtte komme til uttrykk i ytre enhet

Den måten Paulus skapte enhet på:

* Paulus avviste å overføre Loven og skikkene til kirken i Judea til de fire provinsene

* Han avviste å sette opp en sentral administrasjon med en autoritet som hele kirken skulle underordne seg.

Måten Paulus underviste om enhet på:

* Han underviste om enhet ved å ta den for gitt
* Han brukte til fulle sin posisjon som mellomledd mellom jøde og greker.
* Han opprettholdt enhet ved å initiere og oppmuntre gjensidig kjærlige handlinger.
* Han oppfordret til en konstant bevegelse av kommunikasjon mellom kirkene.

Misjonsmetodene til Paulus - eller våre? Del 2

Her følger andre del av sammendraget i undervisningen til Roland Allan (bildet) Første del ble publisert tirsdag 21. oktober:

4. Tegn og under som en del av forkynnelsen
Åndens kraft som gir seg utslag i tegn og under var viktig i misjonsarbeidet av flere årsaker: a) Miraklene fikk tilhørernes oppmerksomhet. b) Mirakler hadde en universell aksept som bevis på det guddommeliges inngripen. c) Miraklene var en god illustrasjon på den kristne tros innhold. d) miraklene understreket innholdet i frelsen (Apg 14,3 og 8-10;16,18;19,11-12;20,9-10 og Rom 15,18-20)

5. Forkynnelse av evangeliet - evangelisering
Måten Paulus preker på er veldig interessant. Hans holdning er full av sympati, mot, respekt, tillit og ydmykhet. Budskapet er enkelt og klart, og full av basisinnholdet i evangeliet. Budskapet er tilrettelagt for tilhørernes kunnskapsnivå og forståelse. (Apg 13,16-43;14,11-18 og 17,22-34).

6. Undervisning - menighetsplanting
Paulus trener og underviser de første som kommer til tro. Han grunnlegger selvstendige selvforsørgende menigheter. Han trener og velger ut ledere. Menighetene var ikke avhengige av det apostoliske teamet for lederskap. (Apg 14,21-23;15,36 og 16,40)

Paulus gav videre tradisjonen med å undervise til de nye menighetene, innholdet i evangeliet, de to sakramentene, Det gamle testamente og regler for det kristne livet.

Han forlot de nystartede menighetene ganske raskt. De som ble omvendte under hans tjeneste ble misjonærer. Menighetene ble selv-propaganderende. (1.Tess 1,7-8)

Det er fire ting som er nødvendige for å plante en menighet:

* Grunnleggende undervisning for tro og liv (1.Kor 4,17 og 15,1-4)
* To ordninger - dåp og Herrens måltid (Apg 16,14-15 og 32-34;1.Kor 1,14-17 og 11,23-26)
* Eldste - valgt innad i de nye menighetene (Apg 14,23)
* Skriftene (2.Tim 3,16-17)

(fortsettes)

Misjonsmetodene til Paulus - eller våre? Del 1

Jeg har gitt meg i kast med en bok som så absolutt forlengst burde ha vært oversatt til norsk! Den er skrevet i 1912 og er virkelig et pionerarbeid. Dessverre er det ingen som så boken som betydningsfull nok til å oversette den når den kom ut, og i dag finnes det vel ikke noe forlag som vil satse på en bok som er over 100 år gammel?

Det er dumt. For om mange som er opptatt av Guds rike hadde lest boken: Missionary Methods - St.Paul's or ours ville vi sett en ny bevissthet om nytestamentlige prinsipper for både misjonsarbeidet og for menighetsbygging.

Boken er skrevet av Roland Allan (bildet), en anglikansk prest som er blitt beskrevet som 'pioner, profet og prest'. Han var misjonær i Kina og opplevde det grusomme Boxeropprøret, som førte til så mange misjonærers død, men måtte avbryte sin tjeneste av helsemessige årsaker.

Jeg har forsøkt å oversette noen av prinsippene Roland Allan arbeidet etter. Dette er basert på en sammenfatning som Jonas Melin har gjort. Han er pionerkonsulent i Svenska Alliansemissionen, og leder for Nätverket Anabaptist i Skandinavia. Han er en aktiv blogger og skriver svært mye interessant på sin blogg: http://barnabasbloggen.blogspot.no/

Gjør gjerne denne oversikten til et personlig bibelstudium. Finn frem Bibelen din og les henvisningene til Den Hellige Skrift:

MISJONSMETODENE TIL PAULUS
Paulus plantet menigheter i de fire romerske provinsene: Galatia, Makedonia, Akaia og Asia (Apg 13-20). Han hadde en misjonsstrategi:

1.Team-arbeid - det apostoliske teamet
Paulus arbeidet alltid i et team. Det første teamet besto av Paulus, Barnabas og Johannes Markus. Det andre av Paulus, Silas, Timoteus, Lukas. Titus og andre. Menn og kvinner ble hans medarbeidere. Teamet var også en treningsarena for nye arbeidere. Teamet fungerte som modell-fellesskap med sine ulike gaver. Selv ikke Paulus kunne gjøre arbeidet alene. (Apg 13,4-5;15,39-16,3; 10-11 og 19,22)

2. Strategiske punkter
Paulus valgte viktige byer som sentre for evangelisering og misjon. Han plantet menigheter i strategiske byer og gav dem ansvaret med å evangelisere omgivelsene (Apg 16,12;19,1,9-10 og 1.Tess 1,7-8)

3. Forkynnelse til målgrupper
Når Paulus kom til en by forsøkte han først å nå de menneskene som var åpne. Ofte forkynte han først til jøder og gudfryktige hedninger. Han søkte de som hadde et åpent sinn. Så preket han til alle han fikk muligheten til. (Apg 13,5;14,1;16,13;17,2, 10 og 17)

Slik fungerer apostoliske team, del 1

Floyd McClung (bildet) har skrevet en artikkel om apostoliske team, som jeg synes var så interessant at jeg har valgt å oversette den:

Definisjon på apostoliske team: 'en gruppe med menn og kvinner kalt sammen av Gud for å utvide kongedømmet og forherlige Gud ved å gjøre disipler av fortapte mennesker og plante og multiplisere menigheter'. (Rom 15,7-20)

Hovedforskjellen mellom eldste som tjener i en menighet og et apostolisk team handler om visjon og funksjon. Eldste tjener ved å utruste, disippelgjøre og ha tilsyn med medlemmene av en lokal menighet. Apostoliske team fokuserer på å være pionerer blant mennesker som ennå ikke har hørt de gode nyhetene. Apostoliske team har tilsyn med bevegelser som driver pionerarbeid; de kultiverer et sett med kjerneverdier som gir kraft til en slik bevegelse.

Lokale eldste har omsorg for flokken de er betrodd; apostoliske team gjør det samme men kultiverer også en menighetsplantings kultur av tro og visjon for å nå de som ennå ikke har hørt de gode nyhetene. Eldsterådet i en lokal menighet kan vokse til et apostolisk team med tiden, hvis de kultiverer apostoliske verdier og visjon, og anerkjenner og bekrefter apostler og profeter til å lede teamet og legge grunnvollen i deres bevegelse.

Apostoliske team er fokusert. 
De er ikke tilfredse med å kun ha tilsyn med det som skjer i en lokal menighet. De brenner med en lengsel etter å plante menigheter og nå de som ikke er influert av evangeliet, og da spesielt de som ikke har hørt om Guds kjærlighet i Jesus.

(fortsettes)

Hva kan vi lære av de apostoliske teamene, del 3

Onesimus er den neste som Paulus lister opp i brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ. Han var også en del av det apostoliske teamet til Paulus. Onesimus beskrives slik:

"Onesimus, en trofast og kjær bror, som er en av dere..." (Kol 4,9)

Vi kjenner Onesimus som slaven til Filemon, en velstående borger av Kolossæ. Filemon hadde blitt en kristen gjennom forkynnelsen til Paulus. Onesimus hadde stjålet penger og flyktet. I Rom hadde han kommet i kontakt med kristne, og Paulus, og hadde funnet Herren Jesus som sin frelser og blitt totalt forandret. Nå ville han tilbake til Filemon, og til forsamlingen i Kolossæ, ikke lenger som en tyv og rømling, men som Kristi tjener. Han er blitt en "trofast og kjær bror", en moden kristen som er til å stole på!

Onesimus er et svært godt eksempel på den forvandlingsmakt som evangeliet har. I ham ser vi en som ikke bare endrer kurs, men som lar Kristus forvandle seg og begynner å leve et nytt liv som er totalt annerledes enn det livet han levde.

I dag finnes det mange som kaller seg kristne, men det er ingen eller svært liten forskjell på deres liv og livet til ikke-kristne. De er like opptatt av verdslige ting som alle andre. Det ser ikke ut til at de har fått en ny ånd og et nytt hjerte, de lever ikke for Herren og lar Hans ord være gjeldende for deres liv. Er de virkelig blitt født på ny? Har de virkelig møtt Herren, eller er de bare kristne i navnet?

Onesimus reiste hjem som en totalt forandret mann.

Har vi i sannhet omvendt oss fra vår synd? Søkt Herren, og satt vår lit til Kristi frelsergjerning på korset, og gjort Ham til Herre i våre liv? La oss gjøre som Onesimus!

I neste artikkel skal du få møte Aristark.

(fortsettes)

Hva kan vi lære av de apostoliske teamene, del 2

Her følger den andre artikkelen om noen av medlemmene av de apostoliske teamene som fulgte Paulus. I den første artikkelen skrev jeg om Tykikus. Jeg fortsetter med å skrive om ham:

Vi skal se litt nærmere på hvordan Paulus beskriver Tykikus: "Tykikus, vår kjære bror, trofaste tjener og medtjener i Herren ..." (Kol 4,7)

Det er tydelig at Tykikus er en person Paulus har stor hengivenhet for. Hans karakter, livsstil og kjærlighet til Kristus knyttet sterke bånd mellom dem. Tykikus hadde også en stor omsorg for både arbeidet Paulus utførte, og for helsen til Paulus. Han var følsom for de praktiske behovene apostelen hadde og forsøkte å dekke dem så langt det var mulig. Å være noen som beskrives som "trofast tjener ..." viser at Tykikus var en uselvisk person, hjelpsom og snill. Ingenting var "for mye" for Tykikus. En tjenende ånd var selve "varemerket" for hans liv.

Men Paulus er ikke ferdig med dette. Han kaller også Tykikus for "trofast". Med de ordene beskriver apostelen at Tykikus var en som brydde seg om mennesker. Han var forkynner, men også en oppmuntrer, en som utøvde en stor tjeneste i det å trøste og utfordre. Tykikus hadde de troende på sitt hjerte.

Tykikus var trofast mot Guds ord og mot Kristi forsamling. Han var derfor den rette personen å sende til Kolossæ, i en tid da vranglærere banket på døren til denne menigheten. Tykikus underviste i sannheten, i den apostoliske lære, trofast, som en medtjener, i lojalitet til misjonsbefalingen.

For Paulus var Tykikus også en "medtjener". I dette ordet ligger det en dyp mening. Først beskriver det jo Tykikus som en kollega, et medlem av teamet. Tykikus var ikke ute etter å ta vare på egen rykte, eller mele sin egen kake. Han var del av noe større, av en sammenheng. Han arbeidet for Guds rike, ikke egen interesse. Han var glad og fornøyd med å tjene apostelen Paulus. Det i seg selv var belønning nok.

Det er vel slik med mange av oss. I møtet med noen av Kristi disippler, som lever et så rikt liv sammen med Ham, er det en velsignelse bare å være i deres nærhet. Slik var det også for Tykikus i forhold til Paulus.

Men det er viktig å merke seg dette. Paulus så ikke på Tykikus som sin personlige tjener. Tykikus var en medtjener i Herren.

I neste artikkel møter vi Onesimus.

Om du klikker på kartet får du det opp i et større format. Det er ganske interessant om du har interesse av å studere misjonsreisene til Paulus nærmere.