Viser innlegg med etiketten Metropolitan Tabernacle. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Metropolitan Tabernacle. Vis alle innlegg

mandag, juli 08, 2019

Charles Haddon Spurgeon led av kroniske sykdommer

Teorien om at bare du har tro nok, så blir du helbredet, holder ikke vann. Selv en troskjempe som Charles Haddon Spurgeon (bildet), den legendariske pastoren for  baptistmenigheten Metropolitan Tabernacle i London, med sine mer enn 5000 døpte medlemmer, slet med kronisk sykdom.

Spurgeon led av leddgikt, som ga ham store smerter. Mot slutten av sitt liv fikk han diagnosen 'Brights-sykdom', eller kronisk nyrebetennelse, som forårsaket sterke smerter, gjorde ham oppsvulmet og forårsaket store pustebesvær. I perioder var han sengeliggende, og klarte ikke å stå på beina. Han var deprimert og følte seg liten.

Jeg holder på å lese en bok: 'The Suffering Letters of C.H Spurgeon', som inneholder oppsiktsvekkende, bånn ærlige brev fra Spurgeon selv, hvor han avslører hvordan det var å leve med dette smerte-helvetet og hvordan han så på Gud i disse prøvelsene.

Men sykdom til tross: Spurgeon (1834-1892) ga seg ikke. Han måtte riktignok tilbringe måneder i rekonvalisens i det sørlige Frankrike, hvor klimaet var bedre for ham enn i London, men med de kreftene han hadde og med store smerter fortsatte han sin tjeneste som pastor.

I 13 år helt frem til 1867 var Spurgeon i stand til å være pastor på fulltid og utføre alle sine pastorale oppgaver. Men i oktober det året inntraff en serie med alvorlige sykdomstilfeller. For de neste 24 årene kastet han opp regelmesig, hadde perioder med høy feber og hadde store smerter i alle sine ledd. I tillegg var han svært utmattet.

Oppgavene hans som pastor for Metropolitan Tabernacle var enorme:

Ofte prekte han 10 ganger i uken, både i denne menigheten og i andre møter. Søndagsskolen møttes søndag kveld, med mer enn 1000 barn til stede, og Spurgeon var der! Søndagsskolen hadde over 100 lærere. Spurgeon oppmuntret til evangeliseringsarbeid, og en søndag kveld i 1884 var 1000 av menighetens medlemmer ute for å vinne mennesker for Jesus. Fra 1870 årene ba Spurgeon menighetens medlemmer om å holde seg borte fra kveldsgudstjenesten hver tredje måned, slik at Metropolitan Tabernacle kunne fylles med ufrelste! Og kirken fyltes kveld etter kveld. Og Spurgeon talte, og mange ble frelst.

Foruten søndagens to gudstjenster, var det også andre ansvarsområder, som pastor-skolen, menighetens mange barnehjem, traktatarbeidet. Så kom de mange menighetene de hadde plantet - 200 i London-område et og andre land.

Og som om dette ikke var nok!

Spurgeon skrev eller medvirket i sin levetid til 140 bøker. Han redigerte sin egen avis som kom ut en gang i måneden, 'Sword and Towel' og utga en preken i uken: The Metropolitan Tabernacle Pulpit, med tusenvis av lesere og besvarte gjennomsnittlig 500 brev i uken! Han forsøkte å holde onsdagene fri, men klarte det sjeldent.

onsdag, desember 03, 2014

Den apostoliske forkynnelsen, del 1

Dette er ingen hvilken som helst talerstol. Bak denne talerstolen sto legendariske Charles Haddon Spurgeon og talte Guds ord!

Den står inne på kontoret til nåværende pastor for Metropolitan Tabernacle i London, Peter Masters. For noen år siden hadde gleden av å stå bak den, inne på Masters kontor. Det var en underlig opplevelse med tanke på at fra denne talerstolen lød en tydelig evangelieforkynnelse, som nådde tusener av mennesker hver eneste søndag. Legg merke til den store klokken på høyre side!

Jeg kom til å tenke på denne talerstolen når jeg leste fra det første brevet apostelen Paulus skrev til menigheten i Tessalonika. Det ble sannsynligvis skrevet fra Korint omkring år 51.e.Kr og ansees å være et av apostelens eldste brev. Bare Galaterbrevet er muligens skrevet før dette.

I dette brevet får vi et innblikk i hva den apostoliske forkynnelsen handlet om. I det andre kapitlet beskriver nemlig Paulus sin virksomhet som apostel i Tessalonika.

På denne tiden var Tessalonika en svært strategisk by. Den var hovedstad og største by i provinsen Makedonia og hadde ca 200.000 innbyggere. Som havneby var den et handelssentrum i det nordvestlige hjørnet av Egeerhavet. Den såkalte Egnatianske veien som forbandt Rom med Bysants gikk gjennom Tessaloniki. Menighetsplantingen i byen førte til at menigheten i Tessalonika ble som et brohode for nye forsamlinger i hele regionen, ikke minst i Makedonia og Hellas.

Apostelen Paulus brukte synagogen i byen som utgangspunkt for menighetsplantingen i Tessalonika. Han forkynte der tre sabbater etter hverandre. Han fikk stor inngang. Ikke bare blant jødene, men også blant de gudfryktige grekerne.

I det første brevet til menigheten i Tessalonika erindrer han det som skjedde, for det var ikke bare lett, selv om framgangen var stor:

'Enda vi like før hadde lidd og var blitt mishandlet i Filippi, som dere vet, fikk vi frimodighet i vår Gud til å forkynne Guds evangelium til dere - under stor strid'. (1.Tess 2,2).

Hva var det som skjedde? Til tross for den store framgangen fikk han problemer med noen jøder som forkastet evangeliet. De betalte pøbler for å angripe Paulus. Da de ikke fant ham, førte disse jødene eieren av huset der han bodde, Jason, til dommerne i Tessalonika. De anklaget Jason som forræder. Du kan lese mer om dette i Apg 17,1-12.

Vekkelsen i Tessalonika førte til at 'mange ... kom til troen, og ikke få av de fornemme greske kvinner og mange greske menn'. (1.Tess 2,12)

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på den apostoliske forkynnelsen, ikke så mye på dens innhold, men mer på måten den ble fremført på. For det er nettopp dette apostelen Paulus forteller oss om i dette brevet.

Men han begynner likevel med å understreke at det var 'Guds evangelium' han forkynte. Altså ikke noe eget, eller egne meninger. Slett ikke. Hans undervisning var i tråd med den overleverte apostoliske undervisningen, som historikeren Lukas kaller 'apostlenes lære' (Apg 2,42): Jesu død, oppstandelse og himmelfart. 'Guds evangelium' er ordet om korset, om Guds rike. Det var et evangelium i kraft og Åndens manifestasjoner.

Men på hvilken måte forkynte han så 'Guds evangelium'. Det skal vi se nærmere på i neste del av denne serien:

(fortsettes)

søndag, august 10, 2014

Spurgeon og menighetens eldstetjeneste, del 2

Søndag 27. juli publiserte jeg en artikkel om Spurgeon og hans syn på eldstetjenesten i den lokale menigheten.

I denne andre og siste del av artikkelen skal vi se nærmere på hvordan Spurgeon så på valget av eldste og deres funksjon.

Jeg har oversatt følgene fra C. H. Spurgeon’s Autobiography, Vol 3, side 22-38:

'Jeg har alltid gjort det til en regel at jeg konstituerer de som allerede er valgt til ulike tjenester i menigheten, før jeg anbefaler valg av nye diakoner eller eldste. Jeg har også vært på utkikk etter de som har bevist sin egnethet til tjenesten, gjennom det arbeidet de har utført gjennom deres egen kapasitet. 


I vårt tilfelle, så er valget av diakoner permanent, men de eldste blir valgt for ett år ad gangen. Denne planen har fungert svært godt hos oss, mens andre menigheter har vedtatt ulike metoder for å utnevne sine tjenere. 

Etter min mening så er den aller verste metoden å selektere på at man skriver ut navnene på alle de mannlige medlemmene, og deretter stemmer på et visst antall, som settes opp på en stemmeseddel. Jeg vet om et tilfelle der en svært gammel mann ble valgt bare fordi hans navn begynte med A, og derfor ble satt på toppen av listen over kandidater.

Mine eldste har alltid vært til stor velsignelse for meg. De er uvurderlige når det gjelder å ha tilsyn med de åndelige sidene ved en menighet. Diakonene har ansvaret for økonomien, men hvis de eldste blir kjent med tilfeller av fattigdom som trenger å bli møtt, så har de myndighet til å gi en liten sum, for deretter å informere diakonene'.

søndag, juli 27, 2014

Spurgeon og menighetens eldstetjeneste, del 1

Dette er vel en artikkel for spesielt interesserte, men i anledning av at det i år er 180 år siden 'predikantenes fyrste', Charles Haddon Spurgeon, ble født har jeg funnet frem noen interessante opplysninger om Spurgeons syn på eldstetjenesten.

Som kjent var Spurgeon baptist, og i mange - kanskje de fleste - baptistmenighetene har man ikke eldste. Man velger diakoner, og i en norsk kontekst, menighetsråd. I sistnevnte kategori velges man for en bestemt tidsperiode, mens de som velger diakoner, velger dem ofte på 'livstid'. Det hele koker ned til hvilket syn man har på begrepene pastor, eldste og diakon. Det skal jeg ikke utdype her. Nå er det Spurgeons syn på tjenesten som eldste som gjelder. Her i min oversettelse:

'Når jeg kom til New Park Street, hadde menigheten diakoner, men ikke eldste; og jeg tenkte, fra mine studier av Det nye testamente, at de skulle ha begge deler. De er svært nyttige når vi kan ha dem - diakonene som forholder seg til alle sekulære forhold, og de eldste som kan hengi seg til den åndelige siden av arbeidet. Denne arbeidsdelingen gir uttrykk for ulike typer talent, og tillater to forskjellige slags menn å være tjenestevillige for menigheten; og jeg er sikker på at det er godt å ha to forskjellige slags brødre som tjenere, i stedet for en som skal gjøre alt, og som ofte blir 'herrer' og ikke tjenere i menigheten. Derfor skulle det være både diakoner og eldste i menigheten.

Det var altså ingen eldste i Park Street, men når jeg leste mitt Nytestamente og tolket de henvisninger til eldste som det refereres til der, pleide jeg å si:

Dette er en ordning av menigheten som synes å være glemt. På apostlenes tid hadde de både eldste og diakoner; men, et eller annet sted i historien har menigheten veket av fra denne praksisen. Vi har en forkynnende eldste - det er pastoren, - og det er forventet at han skal utøve alle de oppgaver som er tiltenkt en eldste.

En og annen av menighetens medlemmer begynte da å spørre meg:

'Burde ikke vi da, som menighet, ha eldste? Kan vi ikke velge noen av våre brødre som er kvalifisert til å inneha denne tjenesten?'

Jeg svarte da at vi burde nok ikke forstyrre den orden som allerede eksisterte; men noen yngre menn svarte da at de ville foreslå dette på et menighetsmøte, slik at det ble valgt eldste.

Menighetsmøtet var enstemmig. Vi skulle velge eldste.

Jeg tvang ikke spørsmålet fram. Jeg viste dem bare hva som var bibelsk, og selvfølgelig ville menigheten da sette dette ut i praksis'.

Menighetsmøtet hvor eldstetjenesten ble besluttet opprettet

I Spurgeons selvbiografi finnes det også et interessant avsnitt som forteller oss om vedtaket som ble gjort på dette menighetsmøtet, som ble holdt 12. januar i 1859:

'I samsvar med det vår pastor tidligere hadde uttalt, understreket han nødvendigheten av det han lenge hadde følt, når det gjaldt å oppnevne visse brødre til eldstetjenesten, slik at de kan våke over de åndelige anliggende i menigheten. Vår pastor pekte på at Skriften garanterer for en slik tjeneste, og siterte flere skriftsteder knyttet til ordinasjonen av eldste:

Tit 1,5 og Apg 14,23 som omhandler ordinasjonen av eldste, kvalifikasjonene blir beskrevet i 1.Tim 3,1-7 og Tit 1,5-9; de eldstes plikter i Apg 20,28-35; 1.Tim 5,17 og Jak 5,14, samt andre ting hvor eldste nevnes: Apg 11,30; 15,4,6 og 23; 16,14 og 1.Tim 4,14.

Hvorpå det ble bestemt at menigheten etter å ha hørt uttalelsen fra sin pastor skulle respektere eldstetjenesten; ønsker å velge et visst antall brødre som kan inneha denne tjenesten for ett år. Det forstås da slik at disse skal ta seg av de åndelige anliggender i menigheten, og ikke de timelige, da disse skal ivaretas av diakonene.

(Kilde: C.H. Spurgeon: Autobiography, Bind 3, side 22-38).

I neste artikkel skal vi se nærmere på Spurgeon's syn på valg av eldste.

(fortsetter)

fredag, juli 25, 2014

Pastor i 44 år i en og samme menighet - og menigheten vokser!

I dag fikk jeg lyst til å skrive noen linjer om Peter Masters (bildet). Hans pastortjeneste fascinerer meg. I 44 år har han vært pastor for legendariske Metropolitan Tabernacle i London, menigheten til like legendariske Charles Haddon Spurgeon.

Tenk det! I 44 år. Har det ført til nedgang i antall besøkende? Har folk gått lei av pastorens forkynnelse?

Nei. Tvert om. Når Peter Masters kom til Metropolitan Tabernacle i 1970 hadde menigheten opplevd nedgangstider en lang stund. Sakte, men sikkert, har Peter Masters bygget opp igjen menigheten slik at den i dag fremstår som en av de største, kanskje den største reformerte baptistmenigheten i Storbritannia.

Hva er hemmeligheten? En usvikelig tro på Guds ord! Som den eneste autoritative kilden for liv og tro, ufeilbarlig og guddommelig inspirert. Her er ingen fancy forkynnelse, her forkynnes Bibelens bøker, bok for bok, kapittel for kapittel, vers for vers. Her synges de gamle salmene, og en moderert utgave av nåtidens lovsanger. Ingen lyskastere, ingen røyk fra scenen, ingen skrikende stemme, intet mas om penger.

Kun Guds ord. Her lefles ikke med liberalteologi eller moderne strømninger som skifter fra år til annet. Kun Guds ord.

Klart og tydelig. Ingen er i tvil om hva pastor Masters lærer.

Går man til menighetens nettside ligger hans undervisning ute - både på video og som lydfiler. Men du finner ingen presentasjon av Peter Masters! Det finnes knapt noe på nett i det hele tatt om hans liv. Hans kone er svært aktivt med i menigheten som søndagsskolelærer.

Jeg var så heldig å få tilbringe en dag sammen med Peter Masters for noen år siden. Sønnen min, Joachim, var med. Det var en opplevelse å sitte der på hans kontor og lytte til denne Gudsmannen. Det kommer jeg aldri til å glemme. Heller ikke at vi fikk spesiell tillatelse til å ta del i menighetens nattverdsfeiring. Den er nemlig kun for medlemmene.

Peter Masters er likevel ikke alene om å ha vært pastor i så mange år for denne menigheten. Menigheten som ble grunnlagt i 1650 har hatt mange pastorer som ble lenge:

Den som har hatt lengst 'fartstid' er Dr John Rippon (1772-1863) som var pastor i 63 år! Han følges av Dr. John Gill (1720-1771), som var pastor i 51 år. Deretter følger Charles Haddon Spurgeon (1854-1892) som var pastor i 38 år, Benjamin Keach (1668-1704), som var pastor i 36 år, sønnen til Spurgeon, Thomas (1893-1908) var pastor i 15 år.

onsdag, februar 19, 2014

Han sto på Ordets klippegrunn, del 7

Her fortsetter artikkelserien om Charles Haddon Spurgeon:

Blant de mange som ble omvendt i den nesten uavbrutte vekkelsestid fra den tidligste virksomheten til Spurgeon i London, var det flere unge menn som tydelig var kalt av Gud til tjeneste i Kristi forsamling.

Blant disse var det mange mennene var det mange som hadde liten utdannelse og ofte var fattige. Mulighetene for dem til å gå på noen av de teologiske skolene som fantes i England på denne tiden, var derfor få.

Derfor ville Spurgeon starte sin egen skole for å utdanne menn til tjeneste i Guds rike. Spurgeon bestemte seg for å begynne i det små, slik han alltid hadde som prinsipp. Han begynte med èn student og med èn lærer! Denne læreren mottok studenten i sitt eget hjem.

Men det varte ikke lenge før tallet på studenter økte, og det ble nødvendig å flytte inn i et værelse i underetasjen i Metropolitan Tabernacle. Flere lærere ble ansatt. Spurgeon betalte av egen lomme alle utgiftene til elvenes kost og losji og lærerlønninger! Han avsatte årlig 800 pund til dette.

Etter en tid ble det mindre inntekter for Metropolitan Tabernacle. Dette skyldes at det ble solgt mindre av Spurgeons prekener i de amerikanske sørstatene. Bakgrunnen for dette var Spurgeons avstandstagen til slaveriet.

Men enkelte gav store beløp for å holde skolen gående. På denne tiden med sviktende inntekter i USA, ga en mann en sjekk på 200 pund. Pengene var øremerket undervisning av unge menn. Like etterpå kom det en ny sjekk, denne på 100 pund, til samme formål. En av menighetens diakoner ga også en årlig middag der det kom inn store summer.

Det viste seg at det ble nødvendig med en egen skolebygning. Men først måtte det skaffes en tomt, og det var ikke lett. Det var kirkelige kommisjoner som hadde hånd om disse, og de selger aldri tomter. Å anta at de skulle selge eller leie bort en tomt til en baptistskole, var utenkelig.

Men Spurgeon trodde på miraklenes Gud. Og tomt fikk han.

Skolebygningen kostet fullt ferdig 15.000 pund og ble åpnet gjeldfri i overensstemmelse med grunnleggerens ønske. Vi må ikke glemme at Spurgeon bare var 26 år gammel på denne tiden!

Tanker om pastorskolen
Det finnes et svært interessant dokument fra Spurgeons hånd om de tankene han hadde for pastorskolen. Dette dokumentet sier mye om hvordan han tenkte, og gjengis her:

1) Grunnlegg en skole der menn med alminnelig engelsk undervisning kan opptas uten å føle seg underlegne ved sammenligning med dem som graduerer fra de verdslige universiteter.

2) La dem ikke bli ærekjære etter kunnskaper for kunnskapenes egen skyld, men ha alltid målet klart i sikte: Å vinne sjeler og oppbygge de hellige. Legg derfor ikke vekt på karakterer og titler.

3) Sørg for at de fattige får det de trenger - kost, losji, klær og bøker.

4) Skaff alt dette for en billig pris, slik at mennene ikke får livsvaner som de senere ikke kan etterleve.

5) Foren skolen med en stor, levende menighet. Vent av mennene at de blir medlemmer.

6) Gjør skoletiden kort, f.eks to eller tre år. Aldri mer. Menn som ikke viser anlegg i denne tid er ikke til stor nytte for tyngre arbeid.

7) Gi enhver de første tre eller seks måneder som prøvetid og utelukk alle som er dovne, forfengelig, udugelige og som ikke viser noen iver.

8) Hold den kristne ånd ved like ved å avsette en halv dag i uken til bønn. Begynn hver skoletime med bønn.

9) La dem bo hos kristne familier, og send en kristen mann rundt for å undersøke deres vaner, både huslige og moralske.

10) Gjør det kjent i deres tidsskrifter og blader at menn mottas og ønskes.

11) Innskrenk ikke bestyreren med komiteer o.l

12) Sorter mennene og gi ikke alle de samme studier. Noen lærer ikke klassikerne, andre gjør det med letthet.

13) La dem øve seg i å forkynne, diskutere osv. og oppmuntre dem til å tale uten forberedelse.

14) La en mann som virkelig er god få være så lenge det er plass for ham, og la ham vende tilbake hvis det ikke går godt for ham i hans første menighet. Hold ham hos dere en termin til, og la ham så forsøke igjen.

15) Få i stand et lesebibliotek for de fattige for å holde dem med bøker, og hjelp dem til å undervise seg selv.

16) La lærerne være studentenes brødre, ikke deres herrer. Jo mer fortrolig omgang, dess dypere kjærlighet og sannere aktelse.

17) Innkall pastorer, misjonærer og andre arbeidere for å tale til dem og fortelle dem sine erfaringer.

18) Sett mennene til friluftsforkynnelse og oppmuntre dem til å vinne sjeler mens de studerer.

19) Gi naturvitenskapen en fremskutt plass, de gir eksempler, letter studiene og øker tankerikdommen. Forandringer i arbeidet gir hvile.

20) Få menigheten til å be for dem. Vekk folkets interesse for dem ved møter hvor mennene kan tale. La nybegynnerne tale, så vil folket etter noen måneder merke hvilken framgang de har gjort og se deres virkelige utdannelse.

21. Tro på dr. Francis Waylands 'Baptistenes grunnsetninger' og utfør dem i praksis.

22) Herren, Den Hellige Ånd, ledsage dere og velsigne dere. Følg Hans ledelse og ikke mine anbefalinger for de er mangelfulle.

C.H Spurgeon.

Bildet er fra hans personlige bibliotek. Her ble hans prekener til.

(fortsettes)

søndag, februar 16, 2014

Han sto på Ordets klippegrunn, del 6


 
Da tilbygget til kirken i New Park Street sto ferdig, rommet den 1800 mennesker. Men dette var slett ikke tilstrekkelig. Folkemassen som trengte seg på var for stor. Det måtte bygges nytt. I mellomtiden leide menigheten den nylig oppførte musikk-hallen i Surrey Gardens til søndagens kveldsmøter (bildet).

Søndag 6.oktober var det 7000 mennesker tilstede.

Det var et stort trosskritt for en menighet med ganske små midler å bygge et hus som skulle romme 6000 mennesker og med en kostnadsramme på 30.000 pund. Menigheten gikk bønnens vei.

Og dette er et viktig poeng! Det var mer bønn enn prekener som gjorde Spurgeon til det han var. Og slik skulle det forbli hele hans liv. Han understreket stadig betydningen av at menigheten sluttet opp om menighetens bønnemøter, og han deltok ivrig selv. Å bli kalt inn på Spurgeons kontor for å be sammen med ham, var en ære for alle som ble dette privilegiet til del.

Metropolitan Tabernacle - som skulle bli menighetens nye navn - ble da også et sterkt vitnesbyrd om bønnens og troens makt. Gang på gang under byggearbeidet viste det seg at menneskets nød er Guds anledning.

En mann i Bristol, som forøvrig aldri hadde hørt Spurgeon tale, sendte 5000 pund. En annen lånte ham 20.000 pund i obligasjoner, som han kunne bruke som pant når han skulle låne penger. La oss ikke glemme at vi her snakker om en pastor som bare var i 20 årene!

Grunnsteinen ble lagt 16.august 1859. Først i 1861 sto ferdig. I mellomtiden måtte menigheten leie Exeter Hall.

Den første prekenen i det nye kirkebygget holdt Spurgeon 23. mars dette året. En ny epoke ble innledet med den.

Hver preken ble skrevet ned av en sekretær. Spurgeon gikk igjennom den på mandager, og korrekturen ble lest på tirsdag. Deretter ble den trykket i ikke mindre enn 25.000 eksemplarer hver uke. Og ofte mer enn det, og den ble spredt verden over.

4.september 1855 preket han på et friluftsmøte i Hackey, og samlet 12.000 mennesker. Hans emne var: 'Himmel og helvete'.

I 1857, på fastedagen, talte han i Krystallpalasset i London til en forsamling på mellom 20.000 og 24.000 mennesker. I 1856 talte ha ved et jubileum for sin bestefar, pastor James Spurgeon, i Stambourne. Det er ved denne anledningen den ærverdige gamle mannen skal ha sagt:

'Min sønnesønn preker evangeliet bedre enn meg, men han preker ikke et bedre evangelium'.

Spurgeons grundige og systematiske bibelundervisning førte da også til en sterk menighetsvekst:

I 1854 talte menigheten 313 medlemmer, neste året 595, året etter 860. I 1857 talte den 1046 medlemmer og slik fortsatte det til den i 1875 talte 4813 medlemmer.

I 1886 gikk diakonene gjennom menighetsprotokollen og fant ut at det antall medlemmer som var blitt opptatt i Spurgeons tid, ved omvendelse og dåp, var hele 10.809 personer!

(fortsettes)

lørdag, februar 15, 2014

Han sto på Ordets klippegrunn, del 5

Baptistmenigheten i New Park Street bildet) i London, som Charles Haddon Spurgeon, tok over som pastor for i 28.februar 1854 var en reformert baptistmenighet. De er også kjent som kalvinistiske baptister.

Kirken var bygget i 1833, men menigheten ble grunnlagt allerede i 1650. Kjente pastorer hadde betjent den som Benjamin Keach, Dr. John Gill, Dr. John Rippon og nå Charles Haddon Spurgeon,

Han satte med det samme i gang en stor utbygging av kirken. Mens dette tilbygget var under oppførelse fra februar til mai, holdt menigheten sine møter i Exeter Hall. Denne rommet mellom 2500-3000 mennesker, men viste seg raskt å være for liten. Hele London kom for å se hva det var som trakk så mye folk.

Hva var det så de fikk se?

Ikke en stortalende mann, som de kanskje hadde ventet. heller ikke en mann med prestelig utseende. De fikk heller ikke høre utvannede læresetninger, som de hørte hos mange av de andre av Londons mange predikanter. De fikk høre puritansk teologi fremført på en djerv måte.

Det de så var en ung mann - 21 år gammel - som for ett år siden var kommet fra landet. Han var situasjonens herre, noe selvbevisst og anerkjent av den gamle menighetens kloke ledelse som deres ubestridte leder.

Han steg opp på talerstolen som Lord Nelson gikk på sitt dekk, men han ble adri beruset av framgang. Han følte seg ikke opphøyet, han var uredd. Han uttalte sannheter som ikke var populære, og han vek ikke tilbake for å påta seg ansvar.  Han forente på en måte ungdommens mot med alderdommens visdom. Og han var lynende intelligent.

Charles Haddon Spurgeon var en mann som trodde det han talte. Læresetningene var levende. Han fikk dem til å ånde og pulsere. De var ikke våpen som ble pusset bare for deres egen skyld og så lagt til side, men de styrte livet. Hvert øyeblikk i livet skulle være regulert av den kristne innstilling. Omvendelse var ikke bare en nødvendig forberedelse for å bli en del av menigheten. Den betydde at man skulle avlegge all synd.

Bibelen var heller ikke en bok man skulle legge til side i andektig og støvet ubrukelighet, heller ikke var den en bok man skulle lese som pliktarbeid, noe kjedelig, men uunngåelig. Det var en bok som skulle leses, tros, lydes og nytes, en rådgiver og en trøster.

Det de så var også en Ordets mester. Han preket med det ene mål at alle skulle forstå.

(fortsettes)

søndag, februar 09, 2014

Han sto på Ordets klippegrunn, del 4

Han hadde ikke vært pastor så lange stunden, Charles Haddon Spurgeon, for menigheten i Waterbeach før han fikk en ny forespørsel. Denne gangen fra New Park Street-kirken i London.

Menigheten i New Park Street kunne se tilbake på en strålende fortid. I denne kirken var sannheten blitt forkynt, denne menighet hadde båret byrder og utstått lidelser for Kristi skyld. En av menighetens pastorer var den legendariske Benjamin Keach, som hadde stått i gapestokken fordi han forkynte evangeliet.

Kirken lå ikke langt fra Southwark bro i en del av Southwark som med tiden var blitt et lite tiltrekkende sted. Bygningen var oppført i en bedre tid for en menighet som den gang bestod av 1200 medlemmer. Nå talte menigheten 200, men det var sjelden mer enn 100 på møtene. De få som var igjen begynte å bli mismodige.

Prekestolen sto for tiden tom, og menighetens ledelse så seg om etter en som kunne være pastor for dem, og kunne fylle de 1100 tomme sitteplassene! En mann som hørte Spurgeon tale i Southwark ble så fascinert og grepet av det han hørte, at han måtte dele det han hadde opplevd med ledelsen i Park Street.

Det førte til at Spurgeon en novemberdag i 1853 fikk et brev med en invitasjon til å komme til London for å preke de nærmeste søndagene. Spurgeon trodde først brevet ikke var til ham, at det hele måtte bero på en misforståelse. Han skrev derfor et brev tilbake, der han forklarte at pastoren i Southwark bare var 19 år gammel!

Svaret han fikk var at menigheten i Park Street kjente til hans unge alder, og gjentok invitasjonen.

Spurgeon reiste inn til London og tok inn på et hotell. Der var det flere som spøkte med ham, da de fikk høre om hans ærende i storbyen. De fortalte ham om de mange store predikantene som hadde sin tjeneste i London, og understreket hvilken galskap det var for en ung mann fra landet med ikke så mye kunnskap å drømme om ta opp gjerningen ved siden av dem.

Spurgeon gikk til sengs med tungt hjerte. Men han fattet mot og talte fra Jak 1,17:

'All god gave og all fullkommen gave er ovenfra, og den kommer ned fra lysenes Far. Hos Ham er det ingen forandring eller skiftende skygge'.

Det var omlag 80 mennesker til stede. Hele uken hadde lederne i menigheten gått på husbesøk for å få folk til å komme på gudstjenesten. Blant dem som var der var en ung kvinne ved navn Susanna Thompson, som senere skulle bli Spurgeons kone.

De som kom ble svært begeistret over det de hørte, og må ha snakket om det, for på kveldsmøtet var det flere hundre tilstede.

(fortsettes)

fredag, februar 07, 2014

Han sto på Ordets klippegrunn, del 3

Han hadde ikke levd lenge som en kristen, Charles Haddon Spurgeon, før han følte en sterk trang etter å tjene sin nye Herre og Mester. Han begynte å dele ut traktater, han underviste på søndagsskolen.

Etter at han flyttet til Cambridge, sluttet han seg til en menighet der den da så berømte Robert Hall hadde vært pastor. Han ble medlem av legpredikantenes forening, og hjalp til med møter rundt om på den engelske landsbygda.

En kveld ble han bedt om å reise til landsbyen Teversham, sammen med en kristen bror. Mannen som skulle være med, hadde ikke lyst til å reise alene. Spurgeon på sin side var opprømt og glad for at han skulle få en anledning til å be en bønn eller kanskje lese noe fra Bibelen.

Men mannen ville det annerledes: 'Jeg håper du blir velsignet under din preken i kveld', bemerket han til sin venn mens de var underveis. 'Hva mener du?,' spurte Spurgeon forskrekket. 'Jeg har aldri prekt i hele mitt liv'. Mannen svarte at om han ikke preket, så ville det ikke bli noen preken denne kvelden.

Spurgeon forstod at det ikke var noen vei utenom. Han ropte til Gud om hjelp. På kjøkkenet på en gård talte han så til en håndfull mennesker over Peters ord: 'Derfor tilhører æren dere som tror'. (1.Pet 2,7)

Dette var Charles Haddon Spurgeons første prekentekst!

Folk så med forundring på den unge gutten, kledd i en jakke med nedhengende krage (se bildet),

- Hvor gammel er du? spurte en.

Etter at møtet var over dukket spørsmålet opp igjen.

- Hvor gammel er du?
- Mindre enn seksti.
- Ja, det skal være sant og visst at du er. Du er vel mindre enn seksten også!
- Det betyr vel ingenting hvor gammel jeg er. Hør på Herrens ord!

Den unge predikantens navn ble snart kjent i vide kretser. Han ble sterkt etterspurt i landsbyene rundt Cambridge.

18 år gammel ble han kalt til pastor for første gang. Det skjedde i 1851. Det dreide seg om en liten menighet i Waterbeacg, i Essex. Han tok imot kallet og straks begynte folk å komme for å lytte til den unge forkynneren.

(fortsettes)

torsdag, februar 06, 2014

Han sto på Ordets klippegrunn, del 2

Det er i denne elva - River Lark i Isleham - at Charles Haddon Spurgeon lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro - 3.mai 1850.

Spurgeon kom fra en familie hvis foreldre og forfedre var kongregasjonalister. Han kom fra en slekt hvor forfedrene i mange slektsledd hadde bodd i Nederland. Herfra ble de fordrevet under forfølgelsene i det 16.århundre. I århundret som fulgte skjedde det at Job Spurgeon i tretten uker ble innesperret i Chelmford fengsel på grunn av samvittighetsspørsmål. Far til Charles Haddon Spurgeon var presten John Spurgeon, en alvorlig og rettskaffen mann. Også moren omtales som en gudfryktig person. Spurgeons bestefar var også prest. Han var kjent som en original og var kjapp i replikken:

'Charles, jeg har ikke noe annet å gi deg i arv enn gikten min, men den skal du til gjengjeld få mye av', pleide han å si til sønnesønnen. Og ordene var sanne. Gjennom store deler av livet skulle Charles Haddon Spurgeon slite med kronisk sykdom. Det samme skulle hans kone.

Det var etter grundig lesning av Det nye testamente at Charles Haddon Spurgeon ble overbevist om troendes dåp. Faren la ikke noe hinder for at dette kunne skje, og fredag 3.mai 1850 gikk Charles fra Newmarket, hvor han da var hjelpelærer, til fergestedet ved Isleham. Her ble han døpt av en pastor Cantlow.

Charles Haddon Spurgeon beskriver denne dagen slik, i sin dagbok. Her følger min oversettelse:

'3 Mai: Min mors fødselsdag. Må himmelens sol skinne på henne, og fornye henne, slik den allerede har gjort med den naturlige verden i dag. Startet å gå sammen med Herr Cantlow i dag klokka elleve. Vi nådde frem til Isleham klokka 13.00. På ettermiddagen var jeg så priviligert at jeg fikk følge min Herre, og bli begravd med Ham i dåpen. Velsignede elv. Velsignede symbol for min død for hele verden. Må jeg heretter bare leve for Jesus alene! Ta imot kroppen og sjelen min, som et fattig offer, bind meg til Deg, i Din styrke hengir jeg meg til tjenesten for Deg ...' (Lewis Drummond: Spurgeon - Prince of Preachers. Kregel Publications, Grand Rapids, MI 1992, side 142)

(fortsettes)

onsdag, februar 05, 2014

Han sto på Ordets klippegrunn, del 1

 I år er det ganske nøyaktig 180 år siden Charles Haddon Spurgeon (bildet), ble født. I forbindelse med jubileet vil jeg publisere en artikkelserie her på bloggen, som gir noen biografiske opplysninger om mannen som er blitt kalt 'Predikantenes fyrste'.                     

Noen tall kan være til hjelp for å forstå hvilken enorm betydning denne pastoren hadde: Det er anslått at han i sin samtid preket til 10 millioner mennesker! Hans prekener ble trykket i 25.000 eksemplarer uke i 1865. Disse ble oversatt til 25 språk. Spurgeon bygget Metropolitan Tabernacle opp til en forsamling på over 6000 døpte medlemmer, og la til godt over 14.000 medlemmer de 38 årene han tjenestegjorde i London. Forbløffende 3561 prekener er bevart i 63 bind.

Da Spurgeon døde 31.januar 1892 kom 60.000 mennesker for å vise ham den siste ære i løpet av de tre dagene kroppen hans lå på parade i Metropolitan Tabernacle. Et over tre kilometer langt følge fulgte båren hans fra Metropolitan Tabernacle, som har adresse Elephant and Castle til kirkegården ved Upper Norwood, og 100.000 stod langs veien. London sør for Themsen var i sorg - flaggene vaiet på halv stang, og butikker og puber var stengt.

I sin levetid hadde han satt tydelig spor etter seg. Metropolitan Tabernacle er fremdeles en livskraftig baptistmenighet midt i hjertet av London.

Han ble født 19.juni 1834 i Kelvedon i Essex. 15 år gammel ble han omvendt. Det skjedde 6.januar 1850, i et gammelt metodistkapell i Colhester. Der 'åpnet Gud hans hjerte for frelsens budskap', for å bruke hans egne ord. Teksten som grep ham slik denne kvelden var Jes 45,22:

'Vend dere til Meg, og bli frelst, alle jordens ender! For Jeg er Gud, og det er ingen annen'. 

(fortsettes)

lørdag, juni 15, 2013

Hvorfor jeg tror Guds ord er evig, uforanderlig, guddommelig inspirert og autoritativt, del 2

Charles Haddon Spurgeon er blitt kalt 'Predikantenes fyrste'. Den legendariske pastoren for baptistmenigheten, Metropolitan Tabernacle i London, var en tydelig Bibeltroende som forkynte Guds ord uavkortet. Han trodde på hele Bibelen.

Han holdt over fire tusen prekener. De dekket Bibelen fra 1.Mosebok til Åpenbaringen. Man kan sette disse prekener opp i en tekstrekkefølge og man vil da ha en komplett kommentar til hele Bibelen.

Spurgeon trodde på hver stavelse i Den Hellige Skrift. Han forkynte fra Det gamle testamente, og han forkynte fra Det nye testamente. Fra 1.Mosebok og Åpenbaringen. Fra Esters bok og Apostlenes gjerninger.

Hva ble resultatet? Mennesker kom til tro, de omvendte seg fra sine synder, lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro og ble lagt til menigheten.

Men det er ikke alt. Spurgeons forkynnelse og troskap mot Guds ord førte til at barnehjem ble opprettet, det samme ble hjem for enker. De ble sørget for at Guds ord ble spredt til de som ikke hadde det, og misjonærer ble sendt ut.

Fra denne ene mannens forkynnelse av Bibelen - bok for bok, vers for vers, - ble Guds ord spredt ut over hele jorden. Det fortelles at de fant en mann ihjelfrosset i Alpene. Han hadde en av Spurgeons prekener i sin hånd. Da David Livingstone døde, hadde han en av Spurgeons prekener i hattepullen.

Den innflytelsen Spurgeons bibelforkynnelse i Metropolian Tabernacle utøvet, beveget bokstavelig talt en hel verden i retning Gud.

Menigheten han betjente lever i beste velgående. Den preges av den samme solide bibelundervisningen, nå under pastor Peter Masters forkynnelse. Han har vært pastor for denne menigheten siden 1970. Tenk det: i 43 år! Jeg glemmer ikke dagen jeg tilbrakte sammen med ham, heller ikke søndagsgudstjenesten jeg og min sønn deltok på. Alle hadde Bibelen med seg, og slo ivrig opp og fulgte med mens Masters la ut Skriften for dem. Å snakke med Peter Masters var et stort privilegium. Han hadde en tydelig Bibelglede, og vi deler da samme tro og overbevisning om hva Bibelen representerer.

(fortsettes)

torsdag, mars 07, 2013

Spurgeons siste ord handlet om hvor stor Jesus er

7.juni 1891 taler C.H Spurgeon for siste gang fra talerstolen i Metropolitan Tabernacle i London, baptistmenigheten han var pastor for i hele 38 år. Han må tre tilbake på grunn av sykdom. Nylig kom jeg over det som var hans siste ord fra denne talerstolen, hvor han hadde åpnet Bibelen og talt til tusener på tusener og sett mange komme til en levende tro. Jeg synes de var så gripende at jeg har forsøkt å oversette dem til norsk. Som du vil se var han drevet av nøden etter at de som hørte ham måtte finne Jesus som deres Frelser og Herre:

"Om du er ikledd Kristi drakt, så vil du finne Ham saktmodig ydmyk av hjertet, slik at du vil finne hvile for din sjel. Han er den mest storsinnede av høvdingene. Du finner ingen like blant noen av de mest utsøkte prinser. Han finnes alltid i midten av kampen. Når vinden blåser kald, tar Han alltid den gufne siden av åskammen. Den tyngste enden av korset ligger alltid på Hans skuldre. Ber Han oss om å bære en byrde, bærer Han den selv også. Om det finnes noe som er nådig, generøs, snilt og vàrt, ja overdådig og rikelig i overflod i kjærlighet, vil du alltid finne det i Ham. Hans tjeneste er liv, fred og glede. Å, om du kunne tre inn i dette med det samme! Må Gud hjelpe deg til å stå under Jesu Kristi banner'.

tirsdag, august 07, 2012

Spurgeons etterfølger og Fundamentalismens far

Metropolitan Tabernacle i London, en menighet som ble grunnlagt allerede i 1650, er nok mest kjent på grunn av at Charles Haddon Spurgeon var pastor der i årene 1854 til 1892. Mindre kjent er nok han som overtok som pastor etter Spurgeon for denne baptistmenigheten i den sentrale delen av London, nemlig Arthur Tappan Pierson (bildet).

Men i sin samtid var han en kjent person, som preket over 13.000 prekener, og skrev over 50 bøker!

Det vakte berettiget oppsikt da Spurgeon spurte en presbyterianer som var barnedøpt om å være vikar for ham da Spurgeon ble syk. Men det gjorde han, og da den legendariske baptistpastoren døde helt uventet 31. januar 1892 ba menigheten med adresse Elephant & Castle om å bli deres pastor, og det ble han for to år. Arthur Tappan Pierson var av den oppfatning at kristne kunne være uenige om hvordan dåpen kan forrettes, og om den kan gis til spedbarn eller troende.

Døpt av Spurgeons bror
Men Arthur Tappan Pierson skulle komme til å forandre syn på dåpen. Han ble overbevist om at troende dåp var rette dåpen slik man finner den beskrevet i Det nye testamente. 1.februar 1896 ble han døpt på bekjennelsen av sin tro, av James A. Spurgeon, som var bror til C.H. Spurgeon. Da var Pierson 58 år gammel.

Det var under en metodistisk vekkelse 1850, i en alder av 13 år, at Arthur Tappan Pierson, bekjente offentlig for første gang at han ville høre Jesus til. Han fikk sin utdannelse ved Hamilton College i New York i 1857 og i 1869 ble han ferdig utdannet fra Union Theological Seminary. I 1860 giftet han seg med Sarah Frances Benedict, som han fikk syv barn med. Samtlige av barn bekjente seg til den kristne tro før de ble 15 år gamle, og de ble enten misjonærer, pastorer eller legledere.

Arbeid for de fattige og et liv i tro
Da Artur Tappan Pierson var 40 år gammel, og pastor for den største menigheten i Detroit, deltok han på en evangelisk møteserie. Under forkynnelsen av Guds ord ble han overbevist om at han hadde et stolt hjerte og at han selv var en grådig person, og hadde søkt sin anerkjennelse blant de rike. Som et resultat av dette ledet han sin forsamling til å hjelpe de fattige i Detroit. Han frasa seg også sin lønn, og ville heretter leve i tro.

I 1889-90 reiste han til Storbritannia på en misjonsreise. Siden 1888 hadde han vært redaktør for The Missionary Review of the World, og foreleste i misjon ved Rutgers College i New Jersey og ved Duff college i Skottland i 1892.

Moody og Keswick
Arthur Tappan Pierson talte ved ved Northfield konferansene som D.L Moody stod bak, og han talte også ved de berømte hellighetskonferansene i Keswick. Det var under denne perioden at Pierson fikk hjelp fra George Muller i synet på endetiden. Pierson endret syn fra postmillianisme til premillianisme. Hans lidenskap for misjon påvirket personer som Robert Elliot Speer, Samuel Zwemer og John R. Mott til å gi sine liv i misjonens tjeneste.

Fundamentalismens far
Ved siden av sitt store misjonsengasjement er Arthur Tappan Pierson mest kjent for sin kamp for 'den tro som èn gang for alle ble overgitt til de hellige' (Jud 3). Pierson slo seg i lag med de som sto bak "The Fundamentals", en serie med hefter som skulle gi svar på de spørsmål som reist av kritikerne av den kristne tro. Hvert av disse heftene ble sendt til pastorer over hele Amerika. Dette markete begynnelsen på det som er blitt kalt striden mellom fundamentalistene og modernistene. Ordet 'fundamentalist' i denne betydningen handler jo om kristne vil bygge på de fundamentale sannhetene i Bibelen. Først senere er ordet nærmest blitt et skjellsord brukt mot kristne som tar Guds ord på ramme alvor.

Disse heftene ble senere utgitt som en egen bok, som fortsatt er mulig å skaffe seg. Arthur Tappan Pierson er ofte blitt kalt for 'Fundamentalismens far'.

En av de mest betydningsfulle av de 50 bøkene Pierson skrev er boken 'In Jesus Christ' som kom i 1898. Her trekker han den konklusjonen at ordene 'i Jesus Kristus' er selve nøkkelen til å forstå Det nye testamente.

Etter å ha blitt pensjonist brukte han tiden til å preke i ulike menigheter og konferanser både i hjemlandet og utlandet. Han var Pierson som sto bak opprettelsen av Pyeongtaek University i Korea i 1912.

Åpen Bibel på gravsteinen
På gravsteinen til Arthur Tappan Pierson er det et bilde av en åpen Bibel. På denne Bibelen er det inngravert to vers: 1.Joh 5,11: 'Og dette er vitnesbyrdet: At Gud har gitt oss evig liv, og dette livet er i Hans Sønn'. Og Matt 28,19: 'Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn' (Bibelselskapets oversettelse)

Arthur Tappan Pierson døde 3.juni 1911. 

tirsdag, januar 31, 2012

120 år siden Predikantenes fyrste døde

I dag er det på dagen nøyaktig 120 år siden C. H. Spurgeon døde. Charles Haddon Spurgeon, eller Predikantenes fyrste, som han også ble kalt, er en av kirkehistoriens mest innflytelsesrike personer. I sin levetid, han var født 19.juni 1834 og døde 31. januar 1892, preket Spurgeon til omlag 10.000.000 mennesker, ofte opp til 10 ganger i uken, på ulike steder. Talene hans ble oversatt til mange språk, ofte umiddelbart etter at de ble holdt, trykket og spredt omkring i verden.

Spurgeon tilhørte den reformerte baptist tradisjonen, og bekjente seg til London Baptist Confession of Faith fra 1689. Han var kjent for sin Bibeltroskap, og bekjempet datidens liberale teologer. Han var pastor for New Park Street Chapel, senere Metropolitan Tabernacle i London, i 38 år. Menigheten er fremdeles svært aktiv, og under nåværende pastor, Peter Masters (siden 1971), er den i vekst. I sin levetid hadde Spurgeon en rekke kontroverser med den engelske baptistunionen, blant annet på grunn av deres liberale syn på Guds ord. Han kom derfor til å bryte med den, og Metropolitan Tabernacle ble en fribaptist menighet.

Charles Haddon Spurgeon hadde en enorm kapasitet til å skrive. Hans prekener ble håndskrevet, og er utgitt i mange bind. Han skrev også en kommentar til alle salmene i Salmenes Bok (The Treasury of David), som ble utgitt i tre tykke bind. Selv hadde han et bibliotek på over 5000 bøker. En av hans store inspirasjonskilder var en annen baptist, John Bunyan. Hans bok: 'En pilegrims vandring' leste Spurgeon en gang i året. Han hentet også mye inspirasjon hos puritanerne. Og selvsagt var Bibelen hans aller kjæreste inspirasjonskilde.

Både Spurgeon selv og hans kone var mye plaget av sykdom. Spurgeon var mot slutten av sitt liv en giftbrudden mann. Nylig ble en bok med hans brev skrevet i disse sykdomsperiodene utgitt, hvor han skriver svært åpent om sin lidelse. Det er likevel en oppbyggelig bok full av trøst og oppmuntring for den som er syk.

For meg personlig var det en stor opplevelse å tilbringe to dager i Metropolitan Tabernacle i 2007, hvor jeg blant annet fikk en hel dag sammen med nåværende pastor, Peter Masters.

søndag, desember 19, 2010

De kristne marginaliseres i Europa - må bryte seg ut av apatien

Kristne i Europa blir mer og mer marginalisert, og nye lover og forordninger gjør det vanskeligere enn før å evangelisere og tale om sin kristne tro og overbevisning i det offentlige rom.

Det viser en helt fersk rapport som er laget av Observatory of Intolerance and Discrimination Against Christians in Europe.

Tidligere i år gikk den kjente skuespilleren David Suchet - kjent blant annet for sin rolle som Poirot - ut i et intervju og sa at den kristne tro er i ferd med å bli marginalisert i England fordi men er redd for å fornærme andre religioners tro.

Menigheter over hele Europa sliter med å bryte ut av kirkerommet og vinne mennesker for Jesus. Et av unntakene er Metropolitan Tabernacle i London (bildet), C. H Spurgeons menighet, som fremdeles driver med gatevangelisering og husbesøk. En tid tilbake kjøpte de også reklameplass på T-banen. Ved hjelp av store reklameplakater vitnet de om Jesus. Hver søndag kveld er det et evangelisk utadrettet møte i menighetens lokale, og folk kommer og de blir frelst! Så det nytter.

Problemet er først og fremst apati! Ikke de nye lovene og forordningene. Når David Wilkerson var i Oslo for noen få år siden var det nettopp apatien han trakk frem som han mente lammet norsk kristenhet.

Akkurat det er nok tilfelle for resten av Europa. Det viktigste som vi kan be om for Europa i 2011 er at apatien brytes over de kristne, og at hver kristen kan bli et uredd vitne for Jesus.

tirsdag, august 10, 2010

Hva Gud gjør i Nepal, del 3

For 10 år siden ble det startet opp et menighetsarbeid i Tutunga, som ligger helt i ytterkanten av Pokara distriktet i Nepal. Dette arbeidet er ledet av pastor Kim, som var en av de første studentene ved Canaan Ministerial Training Center.

Menigheten som heter Immanuel Baptistkirke, driver et arbeid blant de kasteløse som ikke må berøres. Denne kasteløse gruppen arbeider med å gjøre rent toaletter, eller utfører manuelt arbeid på byggeplasser som ingen andre vil påta seg.

Til å begynne med var det stor motstand i lokalbefolkningen mot pastor Kim, men han har vært trofast og utholdende, og i dag er han og arbeidet som menigheten driver akseptert av samfunnet. Blant annet fordi menigheten har utført et arbeid med å sikre vannledninger. Pastor Kim er blitt en av lederne i det lille lokalsamfunnet. Menigheten driver også et eget barnehjem som gir husrom til 80 foreldreløse barn. Her får de mat, undervisning og omsorg.

På treningssenteret til Canaan baptistkirke har 24 forskjellige grupper med mannlige studenter deltatt og åtte grupper for kvinnelige studenter. Menigheten driver også et eget radioarbeid, hvor man kringkaster sendinger to ganger i uken. En gang i uken sender de også fra gudstjenestene i Metropolitan Tablernacle fra London, Spurgeons menighet.

Flere bøker er også blitt oversatt til nepalesisk, blant annet Baptist Confession of Faith fra 1689, samt bøker av C.H Spurgeon og Peter Masters, nåværende pastor for Metropolitan Tabernacle.

søndag, juli 25, 2010

Det har aldri vært så mange barnslige kristne som nå!


Peter Masters, pastor for Metropolitian Tabernacle i London siden 1970 - legendariske C.H Spurgeons menighet - underviser fra Efeserbrevet for tiden. I går lyttet jeg til en av hans siste taler med utgangspunkt i det fjerde kapitlet. Her sier Peter Masters (det lille bildet) noe jeg selv har tenkt mye på:

"Det har ikke vært så mange barnslige kristne i menighetens historie, som nå! Og det til tross for at det ikke har vært flere velutdannede mennesker."

Nå er det forskjell på det å være barnslig, og det å være barnlig. Det siste er noe vi bør be Gud om å få være livet ut! Vi er jo Hans barn, og vi trenger å stadig lære av et barns umiddelbarhet, tillit og hengivelse. Men barnsligheten er noe vi bør legge av oss. Kristi forsamling skal jo vokse til manns modenhet.

Utgangspunktet for Peter Masters undervisning denne gangen var Ef 4,14:

"for at vi ikke lenger skulle være som små barn og bli kastet hit og dit og bli drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster."

Noe av det som er karakteristisk for det barnslige er at man skal ha det som man selv vil! Vi lever i en tid med svært liten bevissthet om læren. Det er som Paulus sa: Man tar seg lærere i hopetall, som det klør dem i øret. Er det så farlig da, hva de lærer disse predikantene vi hører på? Kan vi ikke bare ta litt her, og litt der, det beste, liksom? Akkurat slik som det passer oss nå?

I det siste er jeg blitt forskrekket over visse predikanter, pastorer og bibelskolerektorer i frikirkelig sammenheng, som uten kanskje å tenke seg om, skriver rosende ord om en person som, når man ser ham etter i kortene, lærer det motsatte av det som deres egen menighet eller kirkelige sammenheng faktisk står for. Er det noe rart at det blir forvirring ute blant folk flest? Tar de seg virkelig ikke mer tid til å sette seg inn i teologien til de som de roser offentlig?

Det tas lett på vranglære i dag, og det er de underligste folk som slipper til på talerstolene i visse sammenhenger. Så annerledes enn det som Det nye testamente skriver med hensyn til vranglære og vranglærere. Er det så merkelig at menighetene er kraftløse, og har liten innflytelse?

I 1.Kor 13,11 skriver Herrens apostel:

"Da jeg var barn, talte jeg som et barn, og jeg forsto som et barn, og tenkte som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige."

Det er på tide at Kristi forsamling legger av det barnslige, og blir voksen!

mandag, juni 14, 2010

Hva Gud gjør i Nepal, side 1


For andre gang på tre år arrangerte Metropolitan Tabernacle i London lederseminar i Nepal. Også denne gangen var det den assisterrende pastoren i menigheten, Christopher Buss, som sammen med nepalesiske pastorer stod for undervisningen.

Lederseminaret varte i tre dager, og 45 menn, flesteparten av dem pastorer, deltok. Vertsmenighet var Canaan Baptistkirke - en menighet som er støttet økonomisk av baptistmenigheten i London. Assisterende pastor Christopher Buss, som jeg selv har hatt gleden av å være sammen med en dag under mitt besøk i Metropolitan Tabernackle, underviste om betydningen av den lokale forsamlingen, evangelisering og systematisk teologi. Samuel Rai - som er pastor for Canaan Baptistkirke supplerte Christopher Buss med relevante innspill på undervisningen med eksempler fra nepalisisk dagligliv. Det gjorde undervisningen enda mer matnyttig for elevene.

Pastor Rai har de siste årene drevet med en systematisk undervisning i lærespørsmål i sin menighet i Kathmandu, og han har også hjulpet de andre pastorene i dattermenighetene rundt om i Nepel til å bli mer bevisste i lærespørsmål. Det gjør de kristne i landet mer grunnfestet, og det blir ikke så lett å la seg drive med av ulike lærdomsvær.

Lederseminaret betyr veldig mye for pastorene i Nepal. En av disse gikk en hel dag på beina, før han kom frem til en bussholdepass. Selve bussturen tok 20 timer før han kom frem til stedet hvor seminaret skulle holdes. Denne pastoren leder en liten baptistmenighet i en landsby nær opp til grensen til Tibet. En annen pastor hadde gått på beina i tre dager for å komme seg til seminaret! Vi har sannelig noe å lære av våre trossøsken i andre land.

I neste artikkel skal vi se nærmere på det som skjer med utgangspunkt i Canaan Baptistkirke.

På bildet ser du en faksimile av Sword and Trowel, magasinet som C.H Spurgeon grunnla og som fremdeles utgis av Metropolitan Tabernacle. Et abonnement er absolutt å anbefale. Først nr kom i 1865.

(fortsetter)