Livsfrisk 90 åring

Jeg ser av avisen at Raufoss baptistmenighet fyller 90 år i dag. Her var jeg pastor i årene 1995-2000. Før den tid hadde jeg vært menighetens viseforstander.  Det var gode, men også utfordrende år. May Sissel og jeg delte fellesskap med noen flotte mennesker, og vennskap som holder livet ut. Noen av dem er hjemme hos Herren nå, og jeg takker Gud for deres gode minne. Jeg ser dem  for meg! Utfordrende år fordi jeg var uerfaren som pastor. Her hadde jeg mine første vigsler, første begravelser, første dåpshandlinger. Læringskurven var bratt. Jeg har så mye å være takknemlig for. 

I praktverket "Våre kirker" heter det: "Menigheten ble formelt stiftet den 18. oktober 1931. Den har imidlertid røtter tilbake eet par tiår tidligere. Karoline og Even Løkken regnes som Raufoss’ første baptister. De skal ha bygget på en etasje på huset sitt og innredet møtelokale, «Løkkens lokale», der i 1912. De som utgjorde menigheten, var først knyttet til Lillehammer baptistmenighet og siden Oslo 1. baptistmenighet. I 1920 ble det besluttet å kjøpe tomt til fremtidig kirkebygg, men det skulle ta noen år før kirken ble innviet den den 5. juni 1927. Formelt stiftet ble menigheten altså noen år senere.",

Jeg ber om Guds velsignelse over menighetens jubileum og ber om framgang for Guds rikes sak i årene fremover. Menighetens pastor i dag er Sissel Østlien.

10 års jubileum

I dag er det på dagen 10 år siden dette bildet av Peter Halldorf og meg ble tatt. 6. juli 2011 ble jeg tatt opp som medlem av Ekumeniska konmuniteten i Bjärka Säby. Da hadde jeg vært novise siden 2007. Siden har jeg vært medlem, og det har betydd uendelig mye for meg. Fellesskapet med venner i kommuniteten har vært til stor hjelp og velsignelse. Reisene til Nya Slottet har vært som en pilegrimsreise til et sted hvor troen har fått næring, ikke minst gjennom tidebønnene, eukaristien og undervisningen og kontinuiteten til den hellige historien som Kirken utgjør. Å være en del av kommuniteten har utvidet horisonten min, og jeg har oppdaget mine søsken i andre trossamfunn og det var vært svært så berikende.

Hvert år fornyer vi de løftene som jeg ga for to år siden, og det kommer jeg til å gjøre i år også. Det er her jeg hører hjemme, i dn store, vide familien som kalles Kirken. 

Vennskapet med han som startet kommuniteten, Peter Halldorf, har også betyddd mye for meg. Ikke minst i tøffe sykdomsperioder. 

En vakker perle fra Sverige

I går feiret hele 'Nordens biskop Martin' 90 år. Ikke bare er han opphavsmannen til 'Kristuskransen', et pedagogisk perlekjede for bønn, han er selv en perle fra vårt naboland Sverige. En vakker perle. Det er takket være biskop Martin Lönnebo at vi både har fått 'Kristuskransen' eller 'Frelsarkransen', som den heter på svensk, men også Bønnegloben, som er å finne også i mang en frikirke. Få har som biskop M;artin hjulpet hverdagsmennesket til en kroppslliggjort, en inkarnert tro.

Det er jeg veldig glad og takknemlig for.

Jeg har truffet Martin Lönnebo bare en gang i mitt liv, men jeg glemmer det aldri. Det skjedde under et stort internasjonalt Taize-møte i Linköping, hvor Martin Lönnebo i sin tid var biskop.

Biskop Martin, er ikke bare en vis mann, men han bærer så mye av Kristus med seg. I den personlige samtalen, i undervisningen han gir i form av taler og prekener og gjennom sine mange bøker. Flere av dem oversatt til norsk.

I sin hånd holder biskop Martin "Kristuskransen"Den ble til under en seilas i Middelhavet i opprørt.  hav hvor biskop Martin og reisefølget måtte søke ly for stormen, og hvor biskop Marin tegnet et perlekjede eller en perlekrans som skulle bli til et pedagogisk hjelpemiddel for manges bønneliv - også mitt.                        

For noen år siden leste jeg antologien "Spegeln", som han er medforfatter til. Det er en bok om hvordan man kan bruke "Kristuskransen" i menighetsarbeidet. I denne boken forteller biskop Martin om en kveldstur. Han går med Kristuskransen i lommen, og fingrene leter seg frem til den store Gudsperlen. Så ber den nå 87 årige biskop emeritus:

Du är gränslös
Du är nära
Du âr ljus
och jag är din.

Bønnen finner gjenklang i meg. Kjenner den tar tak. Jeg tenker på noe jeg leste for lenge siden, noe Birgitta av Vadstena sa ved en anledning:

"Jo nærmere Gud vi kommer, desto enklere blir vi."

Livssituasjonen min nå er slik at det passer best med et enkelt bønnespråk. De korte bønnene. Derfor har denne bønnen blitt "min" bønn, akkurat slik som med 'vandrerbønnen' som jeg lærer bort på alle mine bønneseminarer: "Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg." Det er også en bønn skrevet av Martin Lönnebo.

Jeg liker godt disse korte bønnene som har sin egen rytme.

Her er en liten film med Martin Lönnebo om hvordan Kristuskransen ble til:

https://www.youtube.com/watch?v=0YzeLA_lfVs

Barn av danske baptister ble tvangsdøpt med politiets hjelp

Førstkommende søndag er det ganske nøyaktig 180 år siden, de første dansker ble døpt med troendes dåp. Elleve menn og kvinner gikk utenfor Københavns bymurer og ble døpt i all hemmelighet i Lersøen. I dag er dette en gressplen i en park.

Dåpshandlngen måtte foregå i djupeste hemmelighet. Dåp utenfor Den danske Folkekirken var forbudt. I de ti årene som fulgte, frem til Danmark fikk religionsfrihet, ble baptistenes ledere forfulgt og fengslet og deres barn tvangsdøpt med politiets hjelp. Danmark fikk religionsfrihet i 1849 da den danske grunnloven ble vedtatt.

Lederen for de danske baptistene, P.C Mønster, ble arrestert hele fem ganger, i årene 2839 til 1845, og satt tilsammen to år i fengsel for sin tro og overbevisning. Respek for mennesker med en annen tro enn den lutherske, og som våget å handle på deres overbevisning var dermed med på å bane vei for religionsfriheten i Danmark.

De som lot seg døpe var helt alminnelige mennesker, som var kommet til tro på Jesus, og tok konsekvensen av sin overbevisning. I dag er Baptistkirken i Danmark et nettverk av femti selvstendige menigheter, med mer enn 5.000 døpte medlemmer.

Foto: Baptistkirken i Danmark.

150 års jubileeum for baptister i Skottland

29. september i år feiret baptistmenigheter over hele Skottland 150 års jubillet til Den skotske Baptisunionen. Det var i 1869 at 52 baptistmenigheter i Skottland kom sammen for å danne en union. I dag består fellesskapet av 162 menigheter med 10.000 døpte menigheter og 24.000 som regelmessig går til gudstjeneste i alle aldre.

En av menighetene, baptistmenigheten i Tiree, feiret 150 års jubileet med dåp. Og det utendørs i en sjø like i nærheten av menighetslokalet. Det var ekteparet Peter og Nicola MacFarlane som ble døpt. For denne baptistmenigheten ble dette en stor høytidsdag. Det var 10 år siden sist de hadde hatt en dåpshandling.

En gudfryktig kvinne som setter Guds rike først

"En dyktig kone - hvem finner vel henne? Langt mer enn perler er hun verdt." (Ord 31,10) De ordene passer så godt på Annie Poonen (bildet), som fyller 76 år i dag på 1.juledag. 19. juni i år kunne hun og ektefellen Zac Poonen feire 50 års bryllupsdag. Fire sønner har de fått, og alle fire tjener Herren.

Zac Poonen er et navn kjent i vide kretser som en bibeltroende, og for meg er det en hederstittel. Pastor i Bangalore, India, og internasjonal forkynner med stor integritet. Men det hadde ikke vært noen Zac Poonen uten 'en dyktig', jeg vil si en gudfryktig kone, i dette tilfellet Annie.

Annie ble født 25. desember 1942 og er utdannet lege. 14 år gammel ble hun forgiftet av en tjener i sitt barndomshjem og holdt på å dø. Men Gud reddet hennes liv hun ga sitt liv til Kristus rett etterpå. 16 år gammel innviet Annie sitt liv til å tjene de fattige og reiste 1500 kilometer med tog for å komme til en avsidesliggende landsby i det sentrale India. for å lære hvordan hun kunne hjelpe spedalske i et sykehus for spedalske. 23 år gammel var hun ferdig utdannet lege fra det som den gangen var Indias fremste medisinske utdannelsesinstitusjoner, Christian Medical College i Vellore i Tamilnadu.

25 år gammel giftet hun seg med Zac Poonen, en Herrens tjener som ikke hadde noen inntekt eller formue. Han hadde gitt bort alt han eide til de fattige, og søkte Guds rike først. I hele sitt liv som  pastor har han ikke tatt imot lønn fra menigheten. Han vil leve i tro, og tjene de fattige.

Annie har helt siden de giftet seg opplevd det som sitt kall å støtte sin mann. Det fikk hun som et spesielt kall fra Herren. I 28 år var hun hjemmeværende, og tok seg av deres hjem, mann og barn. Først etter fire år fikk de sitt hjem. Frem til da hadde de ikke hatt penger til å leie en gang, og bodde i et hjørne av stua til hans far og mor. Mens Annie var hjemmeværende, reiste Zac som forkynner og etablerte menigheter i avsidesliggende landsbyer og flere byer.

54 år gammel, etter at barna har flyttet hjemmefra, begynner hun å reise sammen med sin mann. De har reist sammen i 22 år, både innenlands i byer og landsbyer i den sørlige delen av India, og utenlands. Hun har også gitt medisinsk hjelp til hundrevis av kvinner og barn, uten å ta seg betalt for det.

Annie og Zac Poonen har hele sitt liv satt Guds rike først, og levd i troskap mot Guds ords prinsipper for ekteskap, underordning, hjem og menighet.

Her kan du se en film fra Annie og Zac Poonens 50 års bryllupsfest. Anbefales. Her er det veldig mye å lære:

https://www.youtube.com/watch?v=a7fM5m36nAk

Feiret dåpsjubileum med husmøte og nattverd

I helgen som var feiret svenske baptister 170 års jubileet for den første troende dåp på svensk jord. Jubileet ble blant annet markert med et husmøte i den historiske Borekullastugan i Vallersvik. Her feiret de Herrens måltid, akkurat slik de også gjorde det etter dåpshandlingen i 1848, hvor også baptistmenigheten i Vallersvik ble grunnlagt.

Samlingen ble en sterk påminnnnelse om de offer de første baptistene var villige til å betale for å la seg døpe på bekjennelsen av sin tro. De var rede til å gå i fengsel, ikke bare på grunn av sin trosoverbevisning, men også for å grunnlegge Sveriges første frimenighet. Den skulle få stor betydning på mange måter. 50 år før Sverige innførte alminnelig stemmerett hadde alle kvinner og menn tilhørende Vallersvik baptistförsamling stemmerett!

Jubileet ble innledet fredag i Vallersvikyrkan med en samtale over temaet: "Ikke noe demokrati uten religionsfrihet". I panelet deltok statsviteren, professor Marie Demker, høgskolelektor Sune Fahlgren og den tidligere misjonsforstanderen Birgit Karlsson.

Lørdag ettermiddag fant husmøtet i Borekullastugan sted. Etter nattverdsfeiringen ble det holdt et møte utendørs utenfor dette huset, hvor Baptistsamfunnets misjonsforstander, Sören Carlsvärd, fortalte personlig om minnene han har da han ble døpt som 17 åring før han skulle begynne på sin pastorutdannelse.. Han lot seg døpe i havet på samme sted som de første svenske baptistene.

Lørdagens kveldsbønn ble holdt nede ved havet der en minnestein over dåpshandlingen i  1848 ble reist for 70 år siden. Her ble navnene på de første fem pionerene lest opp. Minnesteinen ikke langt fra det stedet hvor de første spadetakene ble gjort til det nye kirkebygget Vallersvik økumeniske forsamling, som skal stå ferdig neste sommer. Nylig ble to ungdommer døpt i denne menigheten, som nå teller 70 medlemmer.

Søndag ble det holdt jubileumsgudstjeneste i den gamle Vallersvikskyrkan.

Foto: Billeddupp fra nettsiden til Världen idag.

70 års profetisk historie

Vi skrur klokken tilbake til ettermiddagen 14. mai 1948. I en hall i Tel Aviv Museum møtes de jødiske lederne til en seremoni av stor historisk og profetisk karakter. En æresvakt med Haganah-soldater står langs fortauet utenfor. En bil kjører fram. En mann stiger ut av bilen. Han har en karakteristisk hårmanke. Det er David Ben Gurion. Han passerer æresvaktene og setter kursen mot trappeoppgangen. Klokka er ganske nøyaktig 16.00. Den høytidelige seremonien kan begynne. Nå lyder Hatikva, den israelske nasjonalsangen. David Ben Gurion reiser seg. Med sin karakteristiske stemme leser han opp Uavhengighetserklæringen. De som er tilstede signerer erklæringen. Nok en gang synges Hatikva, og Ben Gurion reiser seg og sier: "staten Israel er etablert."

Bare noen timer før hadde den britiske høykommisæren, Alan Cunningham og den britiske mandat-administrasjonen reist fra Jerusalem. De skulle til Haifa og derfra skulle britiske marinefartøyer ta dem tilbake til Storbritannia.

14 mai 1948 er dagen da den sionistiske drømmen til Theodor Herzl og alle jøder i diasporaen skulle gå i oppfyllelse, ja, ikke bare det: Guds evige løfter gitt til Hans utvalgte folk skulle fullbyrdes! Jødene skulle få vende tilbake til det landet Gud selv hadde lovet dem. Hos profeten Jesaja heter det: "På den tid skal Herren enda en gang rekke ut sin hånd for å vinne tilbake resten av sitt folk...Han skal løfte et banner for folkene, han skal samle de fordrevne av Israel og sanke de spredte av Juda fra jordens fire hjørner."

Vi finner det samme hos profeten Esekiel, hvor det heter: "Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land....Dere skal bo i det landet jeg ga deres fedre. Dere skal være mitt folk og jeg vil være deres Gud."  (Esek.36,24 og v.28).

Men det er ikke bare profetene Jesaja og Esekiel som profeterer om dette. Vi finner det også hos flere av de andre profetene, blant annet Sefanja: "På den tid vil jeg føre der hit. På den tid vil jeg sanke dere. For jeg vil gjøre dere til ry og til pris blant alle jordens folk, når jeg gjør ende på fangenskapet for deres øyne, sier Herren." (Sef.3,20)

Om gjenopprettelsen av staten Israel heter det hos profeten Jesaja: "Hvem har hørt slik? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på en dag, eller blir et folk født på en gang? For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner." (Jes.66,8) 

Det har gått 70 år siden den moderne staten Israel ble etablert. Israel ble truet av sine naboer ved grunnleggelsen og 70 år etter er landet fremdeles omkranset av fiender med et brennende og intenst hat mot verdens eneste jødiske stat. Iran truer landet med total utslettelse. Det samme gjør Hamas. Og mens selve den jødiske statens eksistens er truet, brer antisemittismen og jødehatet seg i verden. De siste tiårene er det blitt utrygt for jøder i land som Frankrike, Belgia, Danmark, men heller ikke i Norge er det trygt. Det eneste demokratiet i Midt-Østen er den jødiske staten. Hit kan de komme. Her vil alt gjøres for at jøder skal føle seg trygge. Men de må leve med hatet og truslene hver eneste dag.

På 70 årsdagen kan vi bidra med en ting: vi kan gjøre som vi ble oppfordret til i Salme 122: "Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg. Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler!" (v.6-7)

Billedtekst: Det vakre bildet er laget av Birgitta Yavari-Llan, og brukt med hennes velvillige tillatelse. Birgitta Yavari-Llan, svensk illustratør, kunstner og forfatter, kjent siden 70-tallet. Særskilt for sine vakre kalendere med bibelord. Hun er bosatt i Jerusalem.

Estland 100 år

I går feiret Estland 100 år. Det er det all grunn til å feire. Lik sine baltiske naboer, Latvia og Litauen, var Estland del av det russiske imperiet før landet erklærte sin uavhengighet i 1918. Landet ble så okkupert av Sovjetunionen i 1940 og av tyskerne i tre år under 2.verdenskrig.

I 1991 ble landet fritt igjen, og i 2004 medlem av nåde EU og NATO. Rett etter frigjøringen fra sovjetveldet i 1991 var jeg heldig å få besøke dette vakre landet. Jeg talte i den gamle metodistkirken i Tallinn. Biskop Olav Pärnamets var min tolk. Det var en stor opplevelse. Jeg trives godt blant metodister! På denne tiden arbeidet jeg som redatør for daværende Ropet fra Øst, og jeg møtte flere av misjonens kontakter i Estland. Den gangen bar de preg av å ha vært forfulgt i mange år av kommunistene.

Men Estland har reist seg og blitt en moderne stat. Estland har klart å ta vare på sin rike kulturarv: arkitektonisk, den rike sangen og musikklivet, de gamle mattradisjonene. Så er da Estland blitt et populært reisemål også for mange nordmenn.

Vår familie har hatt et helt spesielt nært forhold til Estland. Vi ble vertsfamilie for en da 19 år gammel estisk jente, Helina Vatsel, som begynte på Toten folkehøgskole på Lena. I dag er Helina gift med sin kjære Frode, og sammen har de en datter og er bosatt i Kristiansand.

Gjennom årene har vi også hatt kontakt med landets baptister.

Esterne er gjestfrie, kunnskapsrike og rolige. De har mange gode grunner til å være stolte over sin historie. I dag gratulerer vi dem med 100 års jubileet og jeg vil oppfordre bloggens kristne lesere til å velsigne Estland og be for landets fremtid. Landet, som er en republikk med president, har en befolkning på drøy 1,3 millioner.

Fire bemerkelsesverdige jubileer i 2017

Når vi nå står på terskelen til det nye året ifølge den gregorianske kalenderen, 2017, merker jeg meg tre betydningsfulle jubileer:

I: 500 års jubileet for Reformasjonen.

II: I 2017 er det 100 år siden slaget om Jerusalem, et slag som utgjorde slutten på 400 års ottomansk okkupasjon.

III: I år er det også 50 år siden Jerusalem ble forenet som Jerusalems evige hovedstad. 

IV: Vekkelsen i Pyongyang, Nord-Korea

Hva kan disse fire jubileene ha å si for 2017 hva angår Herrens profetiske kalender? Den er tross alt mer interessant for oss enn den gregorianske!

Reformasjonsjubileet vil utvilsomt sette sitt preg på 2017 både i Europa og her i Norge, selv om den norske markeringen er heller nedtonet fra det vi ser i andre land. I Norge markeres jubileet av et seminar! Selv har jeg merket meg at avisen Klassekampen har hatt flere sider om Martin Luther og den betydningen Reformasjonen fikk både religiøst, sosialt og politisk i Europa. Og det er kommet så langt to nye Luther-biografier på norsk.

Slaget om Jerusalem. Man trenger ikke være profet for å forutse at 2017 vil bli et svært hett år hva angår Jerusalems nåtidige og fremtidige stilling. Kanskje vi vil se oppfyllelsen av profetien hos Sakarja:

"Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir beleiret, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det ..." (Sak 12,2-3)

Første delen av denne profetien ble oppfylt i år 70 e.Kr når Jerusalem ble beleiret. Andre del er ikke blitt oppfylt ennå.

Den påtroppende presidenten i USA, Donald Trump, har sagt at en av de første tingene han vil gjøre som president er å flytte den amerikanske ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem. Hva det kan medføre er det ingen som helt vet, men at det vil vekke sterke reaksjoner blant palestina-araberne er det vel ingen som helst tvil om.

Men tilbake til 2017 og jubileene med hensyn til Jerusalem.

Det var i 1517 at den ottomanske sultanen Yavuz Selim erobret Jerusalem. Det var begynnelsen på et særdeles langt muslimsk fangenskap, ja, det skulle vare i hele 400 år. Okkupasjonen skulle ende i 1917 da det ottomanske imperium måtte gi tapt for et annet imperium, det britiske. Kampene om Jerusalem vare fra 17. november til 30. desember 1917. Som du ser er det ganske nøyaktig 100 år siden.

Men det er også 50 år siden Øst- og Vest-Jerusalem ble forenet. Det skjedde i 1967. Og i tilknytning til akkurat denne begivenheten bør vi merke oss Jesu egne ord om Jerusalem:

"Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningenes tider er til ende." (Luk 21,24)

Da har Jesus i de foregående versene - vers 20-24a - profetert svært detaljert om Jerusalems fall i år 70 e.Kr. Så sier Han: etter at byen har falt skal den være nedtrådt av hedninger (ikke-jøder) en viss periode. Denne perioden kalles 'hedningenes tider" - det er menighetens tid på jord, når evangeliet skal forkynnes for alle folkeslag. Men denne tiden - hedningenes tider - er ikke evigvarende. Den er tidsbegrenset. Den vil avsluttes en dag - den dagen Herren Jesus kommer igjen. Ut fra det Jesus sier synes det som om at det er en sammenheng mellom det faktum at Jerusalem igjen er på jødenes hender og avslutningen på det som kalles hedningenes tider.

Om det er slik så betyr det at vi lever på overtid hva angår nådens tidshusholdning.

Vekkelsen i Nord-Korea. Men det jubileet som gir meg aller størst håp for det nye året handler om verdens mest lukkede og antikristelige land, Nord-Korea. For ganske nøyaktig 110 år siden ble Nord-Korea rystet av en gjennomgripende vekkelse, en vekkelse så sterk at Pyongyang skulle få navnet "Østens Jerusalem". Det hele starter 14. januar 1917. Jeg kommer tilbake til denne vekkelsen i flere bloggartikler her på bloggen, men tenk om 110 års jubileet for denne vekkelsen kunne bli et vekkelsens år for Nord-Korea. Det er et bønnemne vi kan ta med oss.

10 års jubileum for bloggen med artikkel nr 11.375 - antallet lesere stiger

I år feirer denne bloggen 10 års jubileum. 15. januar 2006 begynte jeg å skrive og 10 år senere har jeg produsert 11.374 artikler og året er ikke ferdigskrevet ennå. Bloggen har passert 2 millioner besøkende. Gjennomsnittlig besøkes bloggen av 20.000-25.000 i måneden. Antallet er stigende. Så langt har 32.000 besøkt den i travle desember måned.

Vanligvis oppdateres denne bloggen med to-tre innlegg hver dag. Størst fokus har forfulgte kristne og undervisning om bønn og det indre livet. Det finnes også nyhetsartikler hvor håpet er å gi et speilbilde av det som skjer i Guds rike nasjonalt og internasjonalt.

Nytt neste år er at jeg fra januar 2017 vil begynne med podcast-sendinger. Disse vil i all hovedsak inneholde bibelundervisning, som det er et stort behov for. Dette kommer i tillegg til bloggingen, som fortsetter som før. Jeg minner også om den andre bloggen min: Monastisk, som også oppdateres jevnlig, men ikke daglig.

Jeg får mange gode tilbakemeldinger på bloggingen. Ikke minst er det hyggelig å treffe mange av mine lesere når jeg har mine bønneseminarer eller preker i ulike menigheter ulike steder i landet.

Takk til alle dere som skriver til meg og som ber for dette arbeidet. Det er ikke alltid jeg klarer å svare før det har gått noen dager.

Bibeltrykkeri i Kina jubilerer

Kinas eneste offisielle bibeltrykkeri, Amity Printing Company, kan se tilbake på litt av en milepæl 8. november. Da trykket de sin Bibel nr 150 million. Bibeltrykkeriet, som i seg selv er litt av et under med tanke på at det befinner seg i selveste kommunist-Kina, har trykket Bibler på mer enn 100 språk. Deriblant norsk. Biblene er sendt til mer enn 70 land.

Bibeltrykkeriet i Kina startet opp i 1988 i Nanjing og har nettopp feiret sitt 30 års jubileum. Amity Printing Company har hatt og har stor betydning for Kinas kristne, men klarer likevel ikke å dekke det enorme bibelbehovet som finnes i det veldige kinesiske riket. Forsatt bringes Bibler inn i Kina illegalt, og fortsatt trykkes det Bibler hemmelig i Kina. Slik nå det nødvendigvis være når vekkelsen i Kina fortsatt fosser frem.

Jeg gleder meg over alt Bibelarbeid i Kina. La oss fortsette å be og bidra til at alle som ønsker det skal få sin egen Bibel.

Billedtekst: Bibelttrykkeriet i Nanjing, Kina. Foto: Amity Printing Company.

Anders Wiberg - presten som ble baptistpioner, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til Jonas Melin om baptistpioneren Anders Wiberg. Første del ble publisert i går:

Med det samme begynte Wiberg å skrive en bok for å presentere sitt nye syn. Denne ble ferdig høsten 1852 og fikk tittelen: "Vilken bör döpas och varuti består dopet?" Den ble en klassiker i svensk vekkelseshistorie og bidro sterkt til baptismens gjennombrudd i vårt land.

Wiberg hadde problemer med helsen og legene anbefalte at han gjorde en sjøreise for å få en endring i klimaet. Et par venner som eide et emigrantfartøy tilbød ham en gratis reise til Amerika. Den 17.juli 1852 forlot skipet Stockholm. Fem dager senere skulle det gjøre en stans i København. Wiberg oppsøkte der baptistpioneren F.O Nilsson, som hadde blitt landsforvist for sin baptistiske virksomhet og som nå ledet den lille baptistmenigheten i København.

Wiberg ble så døpt av Nilsson den 23. juli. Da var han 36 år gammel.

Slik fikk den første svenske baptistpioneren døpe den mann som skulle den svenske baptismens store lederskikkelse og ideolog.

Dagen etter gikk reisen videre mot Amerika og Wiberg fikk med seg et anbefalingsbrev fra Nilsson. Et par måneder senere ankom fartøyet New York og Wiberg oppsøkte med det samme de amerikanske baptistene og der fikk han en hjertelig velkomst. Han ble også ansatt av dem som misjonær blant sjømenn og immigranter i New York. I mars 1853 ble han ordinert til baptistpastor og virket blant de svenske baptistene i Amerika. Han bosatte seg i Philadelphia og arbeidet der med en ny bok om dåpen. Den fikk tittelen: Det kristliga dopet og kom ut i 1854. Jeg har den i min bokhylle og den er på 370 sider.

Wiberg sto i nær kontakt med baptistene i Sverige og disse ba ham inntrengende om å komme hjem til hjemlandet. Av ulike årsaker skulle dette ta sin tid, men i 1855 og Wiberg ble antatt som de amerikanske baptistenes misjonær til Sverige. Et avskjedsmøte ble holdt i en baptistkirke i Philadelphia og ved samme anledning giftet Wiberg seg med en amerikanerinne ved navn Caroline Lintemuth. Hun ble en sterk støtte for ham i arbeidet i Sverige. I oktober kom de til Stockholm og rett etter dette grunnla baptistene i Stockholm en menighet der Wiberg ble valgt til forstander.

Wiberg ble ikke bare forstander for menigheten i Stockholm, men hadde også omsorg for alle menighetene. Han hadde også ansvar for kolportørvirksomheten og startet avisen Evangelisten, som fikk stor betydning for utbredelsen av baptismen i Sverige. Videre startet han et seminar for utdannelse av predikanter og han organiserte den første konferansen for baptistmenighetene i Sverige. Den fant sted i 1857. På slutten av 1850-tallet fantes det 95 baptistmenigheter i Sverige med 4300 medlemmer. Anders Wiberg virket utrettelig som en av de svenske baptistenes fremtredende ledere fram mot sin død i 1887. Når han døde hadde Det svenske baptistsamfunnet 473 menigheter og nesten 32.000 medlemmer. Det kan man kalle multiplikasjon.

Anders Wiberg - presten som ble baptistpioner, del 1

Søndag var det ganske nøyaktig 200 år siden Anders Wiberg ble født. Han var luthersk prest, og skulle bli en av baptistpionerene i Sverge.

Jonas Melin, svensk baptist, pastor, bibellærer og pionerkonsulent i Svenska Alliansmission, har skrevet en artikkel om Wiberg. Med Melin's vennlige tillatelse har jeg oversatt den til norsk. Her er del en av to deler:

I går var det 200 år siden Anders Wiberg ble født. Det er verd vår oppmerksomhet. Han ble født 17. juli 1816, i byen Wi, utenfor Hudiksvall og han ble en av de mest betydningsfulle lederne innenfor den svenske baptismen. Her forteller jeg kortfattet hans livshistorie:

Når Anders var sju år døde hans far i forbindelse med et fylleslagsmål. Hans mor fikk dermed eneansvar for å ta vare på gården de eide. Sønnen fikk studere og ved 19 års alderen ble han skrevet inn ved Universitetet i Uppsala hvor han skulle studere teologi for å bli prest. Under oppveksten hadde han lyttet til mange vekkelsespredikanter og vært åndelig søkende, men under studiene i Uppsala kjølnet den åndelige interessen. I 1939 avbrøt han studiene og flyttet til Stockholm.

I Stockholm ble han kjent med den engelske metodistpredikanten George Scott og hørte mye på ham. Her opplevde han en åndelig oppvåkning og ble Scotts medarbeider. En annen av Scotts unge medarbeidere var C.O Rosenius, som senere skulle bli leder av EFS. I 1842 ble George Scott utvist fra Sverige på grunn av sin misjonsvirksomhet. I den forbindelse forlot også Wiberg Stockholm og gjenopptok sine prestestudier i Uppsala.

Anders Wiberg ble presteviet i juni 1843 og fikk sin første prestetjeneste i hjemtraktene utenfor Hudiksvall. Der var han en virkelig vekkelsesprest som arbeidet flittig og førte mange til en levende tro på Kristus. Han hadde ulike prestetjenester frem til 1849 da han ba om å få en pause. Hans samvittighet forbød ham nemlig å dele ut nattverden til mennesker som ikke levde i troen på Kristus. Under sitt opphold i tjenesten som prest var han i virksomhet som predikant for de såkalte norrlänska separatistene. Han ble stadig mer tvilende til statskirken og våren 1851 tok han avskjed med sitt presteembete. 

I forbindelse med et besøk i Stockholm støtte han på baptistiske meninger, men han var overbevist i sitt syn på barnedåpen. Han begynte å studere dåpsspørsmålet for å gi ut en bok hvor han ville forsvare barnedåpen, men så hendte det noe som skulle endre hele hans livsretning. Wiberg fikk følge med en venn til Hamburg som tolk. Der besøkte de baptistmenigheten og samtalte med pastorene Oncken og Köbner. De diskuterte dåpen og Wiberg forsvarte ivrig barnedåpen. Han ble likevel svært tiltalt av menighetens liv og så det slik at han for første gang hadde møtt en menighet som levde etter det nytestamentlige mønster. På hjemreisen studerte han noen hefter om dåpen han hadde fått i Hamburg. Der fant han noen nye synspunkter som rokket ved hans overbevisning og han begynte å studere dåpspørsmålet med ny iver og kom etterhvert frem til en baptistisk overbevisning. Han forteller om dette selv i et brev:

"Før jeg tok dette avgjørende steget, hadde jeg i selskap med en broder besøk Hamburg for å tjene som tolk. Der ble jeg bekjent med baptistmenighetene og med brødrene Oncken og Köbner, med hvilke jeg som ortodoks lutheraner samtalte om dåpen. Da jeg forlot Hamburg, fikk jeg av Köbner noen traktater om dåpen, og de tyske baptistenes trosbekjennelse, og da jeg på hjemreisen leste disse og Pengillys avhandling om dåpen, fikk jeg noen tanker om dåpen som jeg ikke hadde hatt tidligere. Etter at jeg kom hjem til Stockholm studerte jeg Hintons History of Baptism, som De hadde lagt igjen her, og nå er jeg fullt overbevist om at barnedåpen ikke har noen grunn i Bibelen." (Brev til F.O Nilsson, mars 1852. Fra boken: Sanningen är odödlig av Erland Wendel-Hansen, Wetserbergs 1962).

(fortsettes)

De skulle bare bli i tre måneder - ble i 50 år

Det var meningen at de skulle hjelpe brødrene i Taize for tre måneder. De ble i 50 år!

Det var bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, som inviterte Hl.Andreas søstrene i mai 1966. Brødrene trengte hjelp. En stadig strøm av unge mennesker søkte seg til til det kristne fellesskapet på høydedraget til den lille franske landsbyen. Mange av dem trengte sjelesorg og undervisning i den kristne tro. Brødrene klarte ikke å dekke alle behovene som oppstod, og bror Roger kontaktet Hl.Andreas søstrenes hovedkvarter i Belgia.

Og søstrene kom og har blitt til stor velsignelse. Ikke bare for det økumeniske brødrefellesskapet, men for de mange tusener av ungdommer som kommer til Taize hvert eneste år,

I mai ble søstrene feiret i Taize. Høydepunktet under feiringen var da to søstre, den ene fra Australia, den andre fra Kongo, avla sine løfter til denne nonneordenen. 60 søstre tilhørende Hl.Andreas ordenen deltok i festen, mange av dem er bosatt i Taize. Etter en festmiddag kom alle sammen i den store Forsoningskirken for å feire gudstjeneste og det også holdt en minnesmarkering ved graven til bror Roger hvor Magnificat - eller Marias lovsang - ble fremsagt.

Det gode samarbeidet mellom Hl.Andreas søstrene og det økumeniske brødrefellesskapet i Taize fortsetter - til manges store glede.

Billedtekst: En av Hl.Andreas søstrene leder bibelstudier for unge jenter på besøk i Taize.

65 år siden premieren på Quo Vadis

Husker du filmen? I dag er det ganske nøyaktig 65 år den hadde premiere, og i år er det 100 år siden forfatteren av boken bygger på, den polske nobelprisvinnerne Henryk Sienkiewich døde. Det er også 170 år siden han ble født.

Han het egentlig Henryk Adam Aleksander Pius Sienkiewich, ble født 5.mai 1846 og døde 15. november 1916 og arbeidet som journalist i Polen, hans fødeland. I 1905 fikk han Nobelprisen i litteratur. Sienkiewich kom fra svært fattige kår. Han skrev en rekke historiske romaner, men han er nok best kjent som forfatteren av Quo Vadis.

Handlingen i romanen og senere filmen er lagt til Rom under keiser Nero og forfølgelsene mot den første kristne menighet. Den skildrer kjærligheten mellom den kristne kvinnen Lygia og den romerske offiseren Marcus Vinicius.

Vinicius har kommet hjem til Rom fra England, og i Rom møter han kristne som kommer sammen i husmenigheter. Deres enkle levesett og åndelige kraft og vitalitet står i skarp kontrast til det dekadente livet i keiserhovedstaden. Den romerske offiseren får et møte med Kristus og hans liv endrer seg radikalt.

Den latinske tittelen: Quo Vadis hentyder til Joh 13,36 'Herre, hvor går du hen'.

Har du ikke sett filmen burde du ta deg tid til det. I sin tid var dette en av storfilmene og den har fortsatt store kvaliteter i seg. Den ble nominert til åtte Oscars.

Stanley Sjöberg 80 år

En av Sveriges mest profilerte kristenledere, Stanley Sjöberg (bildet) fyller 80 år i dag. Hans tydelige Kristus-hengivelse, solide bibeltroskap, hans evangelist-gave, hans djerve stillingstagen overfor Islam, har satt djupe spor etter seg, ikke bare i Sverige, men i Skandinavia og i verden forøvrig.

For noen år siden hadde jeg gleden av å treffe Stanley Sjöberg i Tallinn, Estland. Det var rett etter at Estland igjen var blitt en fri nasjon. Stanley Sjöberg var der i evangeliets øyemed. Han var glødende opptatt av hvordan evangeliet på nytt kunne spres i de Baltiske nasjonene. Det var inspirerende å høre ham dele fra sitt liv, der vi satt sammen på en kafe i Estlands hovedstad.

Familien Sjöberg har betydd mye i pionerarbeidet for Guds rike. Det gjelder både Stanley, hans bror, hele Nordens bønneapostel Kjell Sjøberg, og Bengt, som kalles Sveriges 'flyktningepastor'.

Sammen med broren Kjell arbeidet Stanley mange år som misjonær i Pakistan og grunnla mange menigheter. Han har vært pastor for pinsevennenes 'flaggskip' i Sverige, Filadelfiakyrkan i Stockholm, og senere også pinsemenigheten i Sundbyberg. I mange år var han en viktig bidragsyter til bladet Hemmets Vän, og har skrevet en rekke bøker. Stanley Sjöberg var også initiativtager og formann for gruppen som sto bak den store Jesusmanifestasjonen i Stockholm 3.mai 2008 som samlet 12.000-15.000 mennesker!

Selv som pensjonist har han arbeidet utrettelig for Guds rikes sak. I 2009 startet han Web-kyrkan, men har nå på grunn av sin høye alder måtte legge denne ned. Gjennom Web-kyrkan ble svært mange mennesker nådd med evangeliet gjennom Stanley Sjöbergs inderlige og lettfattelige forkynnelse.

Stanley Sjöberg har vært en uredd brobygger mellom kristne fra ulike kirkesamfunn. Han brøt også isolasjonslinjen til svensk pinsebevegelse overfor Aril Edvardsen, og er mannen bak den berømte annonsen i svenske Dagen. Aril Edvardsen var nemlig utestengt fra svensk pinsebevegelse og Dagen annonserte ikke hans møter i Sverige. Da var det at Stanley Sjöberg satte inn en annonse i Dagen hvor han annonserte evangelisten LIRA NESDRAVDE som skulle tale på hans møter. Mange trodde nok det var en indisk eller pakistansk taler som kom på besøk!

I dag sier vi en rungende halleluja for Stanley Sjöberg og takker ham for hans store bidrag for evangeliet i Norden. Forsatt taler han der han slipper til. La oss be om at dagen i dag og alle dager av hans liv må være velsignede dager, fulle av nåde og kraft.

Gratulerer med dagen, Stanley Sjöberg.

50 år siden Enzo Bianchi startet Bose-kommuniteten

Denne uken, nærmere bestemt på tirsdag, var det ganske nøyaktig 50 år siden Enzo Bianchi (bildet), slo seg ned i et leid hus i Bose i provinsen Biella i Italia. Den lille kommuniteten skulle utvikle seg til å bli et av Europas viktigste kristne kraftsentre i moderne tid. Man skal ikke forakte den ringe begynnelsens dag!

På midten av 1960-tallet forlot Enzo livet som student i Turin. Da var han 22 år gammel. Han lengtet etter å leve ut et autentisk kristent liv, preget av en djup kjærlighet til Guds ord. Den bedende lesningen av Bibelen utgjør den viktigste formende kraften i det som skulle bli Monastero di Bose. Enzo slo seg ned i et dalstrøk ved foten av de snøkledde alpene. Han ville leve som munk. De første årene var han her helt alene. Riktignok hadde det vært flere mens han studerte i Turin. Der forsøkte han å leve ut et liv i forpliktende fellesskap med andre. Til å begynne med var flere interessert, og de kom jevnlig til bibelstudiene han holdt. Men når de begynte å forstå hvor radikal denne veien, falt en etter en av og Enzo ble igjen alene.

Tre år senere skulle likevel flere slutte seg til, både protestanter og katolikker. Blant dem var det også tre kvinner.

Brødrene og søstrene i Bose-kommuniteten lever etter en monastisk regel inspirert av Pacmomius den store, Basilios av Cæsarea og Benedict av Nursia. De er hengitt til bønn og arbeid. Kommuniteten ønsker å leve etter Jesu eksempel og undervisning. Alle medlemmene av kommuniteten arbeider med grønnsakshagen, i ikonverkstedet, eller driver med trearbeider eller i pottemakerverkstedet. Noen av munkene arbeider utenfor klosteret.

Bose-kommuniteten legger stor vekt på å be tidebønnene og Lectio Divina tradisjonen. Lørdag kveld går kommunitetens prior gjennom søndagens lese- og prekentekster og utlegger meningen med disse.

Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg selv tilhører, har i mange år hentet mye inspirasjon fra Bose-kommunieten. Blant annet bygger de tidebønnsbøkene som kommuniteten i Bjärka Säby har utviklet, på tidebønnsbøkene fra Bose. Og mange svenske og norske kristne deltar årlig på retreater i Bose. I kommuniteten her kan både katolikker og protestanter ta del i nattverdsfeiringen.

Rich Mullins - en Herrens vagabond

Om han hadde fått leve ville Rich Mullins (bildet) vært 60 år i dag. Vi minnes han som en bånn ærlig radikal etterfølger av Jesus. Navnet hans er for alltid knyttet til Brennan Manning - også han en bånn ærlig og radikal etterfølger av Jesus. Begge har betydd så mye for så mange - særlig deres oppdagelse og erfaring av Guds farskjærlighet, og måten de raust delte den med andre.

Rich Mullins var først og fremst musiker. Mest kjent er han nok for sangen 'Awesome God'. Han var sterkt influert av Frans av Assisi og gjenfortalte historien om Frans ved å flytte den til en historie som foregikk i det gamle Vesten.

Han het egentlig Richard Mullins, hvis foreldre var John Mullins, som var skogeier, og Neva Mullins, som var kveker. Han hadde to søstre og to brødre. Han vokste opp og tilbrakte mye tid i kvekermenigheten Arba Friends Meeting i Lynn i Indiana og kvekernes vektlegging av fred og sosial rettferd skulle komme til å bli viktige elementer i hans lyriske diktning og sangtekster. I niårs alderen lot han seg døpe. Hans oldemor lærte ham å spille salmer da han var veldig ung, og han begynte å ta pianotimer hos en kveker-lærer da han gikk i barneskolen.

Tidlig på 1970-tallet kom han i forbindelse med New Creation Choir i Richmond i Indiana og for dette koret var han både pianospiller, sangforfatter og vokalist. Koret turnerte i mange av de amerikanske statene. Fra 1974-1978 var Ruch Mullins elev ved Cincinatti Bible College, og fra 1975-1978 musikalsk leder for United Methodist Church i Erlanger.

På 1980-tallet flyttet han til Nashville og begynte sin profesjonelle karriere som plateutgiver, blant annet for Amy Grant. I 1988 flyttet han til Wichita i Kansas hvor han i 1991 han startet på en bachelor i musikk ved Friends University. Han deltok regelmessig på gudstjenestene i Central Christian Church. Etter at han ferdig med sin bachelor flyttet han til et indianerreservat for Navajo-indianere i Tse Bonito i New Mexico for å undervise barn i musikk. Her levde han som indianerne gjør i spesielle hus av tre og stein, sommer som vinter, helt frem til død, 19. september 1997. Han ble altså bare 41 år. Han døde i en bilulykke.

Alt han tjente ga han til menigheten han tilhørte, som igjen gav Mullins en lønn, og resten ble gitt til de fattige. Han er djupt savnet.

Gjennom disse videoene får du et godt innblikk i livet til Rich Mullins:

https://www.youtube.com/watch?v=zsb7_yqOWkM

https://www.youtube.com/watch?v=zwuN03zyJ04

https://www.youtube.com/watch?v=BacEF9mMnbc

Flere jubileer markert i Taize denne helgen

Det har vært en veldig spesiell dag i Taize. Også for oss som ikke har vært der, men har fulgt det hele fra sidelinjen.

For det første er det på dagen 10 år siden grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten, bror Roger, ble knivstukket og drept under kveldsbønnen.

For det andre markerer denne dagen slutten på det som er blitt kalt 'Samling for en ny solidaritet', som startet i 2012 med: 'Nye veier til tillit mellom mennesker', ble fulgt opp i 2013 med: 'Nytt lys på kildene til tillit til Gud', i 2014 med: 'På vei mot synlig fellesskap av alle som elsker Kristus' og nå: 'Å bli jordens salt'.

Men 2015 markerer også at det er 100 år siden bror Roger ble født.

Det har vært store samlinger i Taize denne helgen - gudstjenester, seminarer og bønnesamlinger, som her hvor vi ser brødrene i hvitt med en stor folkemengde rundt seg.

Det er umulig å måle den betydningen bror Roger og Taize har hatt siden starten. Tusenvis av mennesker er blitt berørt, og mange er de som har fått sine liv forvandlet. Gjennom livene og vitnesbyrdet til brødrene, Bibelundervisningen, de unike sangene og gjennom det inderlige bønnefellesskapet. Mange er de som har fått den første smaken på hva kristen tro handler om når de har vært på besøk i Taize. Ikke minst mange norske konfirmanter.

Jeg kommer tilbake med mer fra denne spesielle helgen i Taize her på bloggen.

Foto: Taize/Facebook