En redegjørelse: hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 3

Møtet med Edin Løvås og norsk retreatbevegelse førte for mitt vedkommende til en fornyet kjærlighet til Jesus og til Bibelen.

Og det er fra retreatstedene og små kommuniteter vi ser en fornyet intereesse for å lese Bibelen, og leve seg inn i dens innhold i våre hverdager. Det er håpefullt i en tid hvor stadig flere undersøkelser viser en dalende interesse for å lese Bibelen også i frikirkelige sammenhenger.

'Vi befinner oss i dag i Guds ords epifania - i Guds ords trettendedag. Vi som utgjør kirken bør glede oss over dette og takke vår Herre som har kalt oss tilbake og fått oss til å vende tilbake til sii Ord,' skriver Enzo Bianchi (bildet), grunnleggeren og den tidligere prioren for Monastero di Bose, det økumeniske klosteret ved foten av Alpene.

Monasterio de Bose er et sted som preges mer og mer av Ordets spiritualitet. Den bedende lesningen av Bibelen utgjør den viktigste formerende kraften i denne kommuniteten. Man oppholder seg ikke lenge her før man slås av den fremtredende plassen Bibelen har i denne kommunitetens liv. Det første du møtes av når du kommer hit er at når man har stått opp om morgenen, er det første man gjør er å lese Bibelen under bønn.

'Bibelen er Guds ord,' slår Enzo Bianchi fast og legger til:

'I det åndelige livet kan Skriften aldri forstås som en ideologisk utleggning eller reduseres til en bok som bare gir inspirasjon til teologien og katekesen. Den Hellige Skrift er et budskap fra Gud til menneskeheten, til hver enkelt person... Vi kan takket være Den Hellige Ånds medvirkning utforske Ordet... Vår moderne måte å ta til oss Ordet på er blitt åndsfattig. Årsaken til det er at vi nærmer oss det intellektuelt, mer spekulativt enn insiktsfullt, mer meditativt enn lyttende.' (Oversatt fra Enzo Bianchi: Att be med Guds ord. Artos 2011, side 25)

Enzo Bianchi skriver videre:

'Når vi nærmer oss Skriften for å gi næring til vårt åndelige liv, skal vi søke forbindelsen mellom Gud som taler til oss og selv være lyttere. Vi skal ikke lete etter bevis for nye ideer eller ha som mål å vokse i innsikt: vi må sammen komme til Gud for å opprette en pakt mellom oss. Guds ord er livets ord. Det innebærer at Ordet er sentrum for et liv i Gud. Uten det kommer vi aldri til å bli bærere av Kristi liv i oss.' (side 25-26)

Så skriver Enzo Biachi noe svært viktig i denne sammenengen:

'I den hebraiske kultursfæren betrakter man Guds ord på en helt annen måte enn i vår greskinfluerte kultur. I den hebraiske visjonen er Ordet alltid virksomt og aktivt. Guds ord er kraftfullt, aldri statisk og handling er dets grunnleggende egenskap. Se hva vi finner i Bibelen: ikke en avhandling om livet, menneskene og historien, men en djupere virkelighet som går bakom alle ting. En tilværelse der Gud finnes med den uinnskrekede  makt som bare Gud kan utøve. Guds ord er ikke en bok eller en samling skrifter, men et frø (Matt.13,18-23), noe som inneholder liv (5.Mos. 32,47) og som utvikles helt til det blir et stort tre for himmelriket. Guds ord gror under historien på samme måte som det gjør i hvert enkelt menneskes liv. Det vokser og fyller virkeligheten med sitt nye nærvær. Det helliger ettersom det gir næring og mat til alle som tar i mot det, og det gir dem lys. Det opplyser folk (Salme 119,105) ettersom det avslører hemmeligheten med saker og ting,'

(fortsettes)

Den sakte og den bedende lesningen av Bibelen, del 2

Guds røst taler til oss gjennom ordene til profeter og apostler. Ingenting kan sammenlignes med Bibelen.                                                       

"Så stor iboende kraft og styrke har Guds ord at det utgjør kirkens støtte og energi og gir kirkens barn styrke i troen, næring til sjelen og er en ren og uforgjengelig kilde for det åndelige livet," skriver Enzo Bianchi, den tidligere prioren for Monastero di Bose, det økumeniske klosteret ved foten av Alpene.

Det stemmer godt overens med det forfatteren av Hebreerbrevet skriver: "For Guds ord er LEVENDE og VIRKSOMT og SKARPERE enn noe tveegget sverd. Det TRENGER IGJENNOM helt til det KLØVER både sjel og ånd, ledd og marg, og er DOMMER over hjertets tanker og motiver." (Hebr 4,12. Min utheving)

Legg merke til at Guds ord er LEVENDE. Det er en årsak til det: "Hele Skriften er INNÅNDET AV GUD." (2.Tim 3,16)

I den gamle oversettelsen sto det: "INNBLEST".

Det betyr at bak hvert bibelord står Den Hellige Ånd som har blåst på, åndet på, ordet. Det gjør ordet levende for oss. Dette er vel en erfaring mange av oss har gjort: Vi leser en bibeltekst, mange mange ganger, uten at vi får noe ut av det, og så, plutselig, blir bokstavene levende for oss. Vi får lys over ordet og forstår hva som står og sammenhengen det står i. Det kalles åpenbaring. Det er Den Hellige Ånd som gjør ordet levende for oss.

Apostelen Paulus forteller oss hva Guds ord er i stand til:

"Hans nådeord, som kan bygge dere opp og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget." (Apg 20,32.

Her ser vi at Bibelen kan bygge oss opp og gi oss del i den arv som vi har fått i Kristi død og oppstandelse.

Til menigheten i Tessaloniki understreker apostelen Paulus hvor unik Bibelen er:

"Derfor takker vi stadig Gud, for da dere fikk overlevert det Guds ord vi forkynte dere, tok dere imot det - ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Og dette ordet er virksomt i dere som tror." (1.Tess 2,13)

Vi merker oss følgende:

* Guds ord er ikke menneskeord, men virkelig Guds eget ord til oss.
* Det er virksomt i oss.

Med andre ord, når vi leser det, skjer det noe i oss. Vi erverver oss ikke bare kunnskap, men kjennskap til hvem Gud er. Gjennom Bibelen åpenbarer Guds personlighet og karakter seg.

Det er viktig å ha denne forståelsen i bunn når vi nå skal se nærmere på hvordan vi kan lese Guds ord, og få bedre utbytte av det vi leser. Det er det denne artikkelserien handler om.

(fortsettes)

Hellighet og skjønnhet

"Den vestlige kirkens tradisjon har for det meste tolket begrepet hellig som noe moralistisk. Hellighet er imidlertid ikke et spørsmål om aldri å begå synd, men består heller i å ha tillit til Guds barmhjertighet - som er mye større enn våre synder og som kan gi gjenopprettelse til den troende som har falt.

Den hellige er som en sang som stiger opp til Guds barmhjertighet og som trefoldig om Guds seier - tre ganger hellig og tre ganger barmhjertig. 

Hellighet er en nådens gave og forutsetter av oss en grunnleggende åpenhet, slik at vi kan fylles av den guddommelige gaven."

- Enzo Bianchi, tidligere prior for Bose kommuniteten i Italia. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ny prior for det økumeniske Bose-klosteret - et sted for radikal Jesus-etterfølgelse

Brødrene og søstrene som utgjør kommuniteten i Bose-klosteret har valgt Luciano Manicardi (bildet) til ny prior for kommuniteten. Han etterfølger Enzo Bianchi, som grunnla Bose i 1965 i provinsen Biella i det nordlige Italia. Den økumeniske kommuniteten med base i Bose-klosteret er blitt en åndelig oase for svært mange mennesker - også for en del nordmenn.

Det var i 1963 at en gruppe studenter i Turin begynte å treffe hverandre noen kvelder i uken for å be vesper og lese Bibelen. "Den lille flokken" som de kalte seg selv, bestod av mennesker fra ulike kirker. På studenthybelen til Enzo Bianchi fant de hverandre i en lengsel etter å leve nærmere evangeliet.

Et kall til å leve et kommunitetsliv begynte å vokse frem hos flere av dem. De ville leve i radikal etterfølgelse av Jesus - uten sikkerhetsnett. I byen Bose ved foten av Dolomittene i det nordlige Italia fant de et hus. Her skulle de slå seg ned. Men slik skulle det ikke bli. Den da 22 årige Enzo Nianchi, som studerte økonomi, ble alene om prosjektet. Ingen av vennene ville være med. Fra ord til handling er det en vei å gå. For noen blir det bare med ordene.

I tre år levde Enzo helt alene. I stor enkelhet. Han hadde ikke elektrisitet eller rennende vann. Det hendte at noen av vennene i bønnegruppen i Turin besøkte ham, og andre som hørte om hans tilbaketrukne liv i bønn besøkte ham i Bose for å be og lytte til Guds ord.  Kallet til Enzo fordjupet seg. Han besøkte klostre som representerte ulike tradisjoner - både katolske og ortodokse. Blant annet dro han til Athos og til Taize.

De tre årene Enzo levde alene bestod hans kall i å lese Bibelen - ikke minst evangeliene - og be tidebønner.

Så - i oktober 1968 - er denne fasen over. Tre menn og en kvinne sluttet seg til ham, to av dem var katolikker, to av dem protestanter. Den økumeniske kommuniteten i Bose var født. I dag består den av et 70-talls brødre og søstre, flesteparten av dem er katolikker, men noen tilhører også protestantiske kirker og ortodoks tradisjon. Og hit strømmer nå mange mennesker - som lengter etter stillhet, bønn og åndelig veiledning. I Bose kan alle som kommer delta i eukaristien eller Herrens måltid. Kommuniteten i Bose er blitt et håpets tegn som viser at det er mulig for kristne å leve sammen i fellesskap og enhet, fra ulike kirkelige tradisjoner.

50 år siden Enzo Bianchi startet Bose-kommuniteten

Denne uken, nærmere bestemt på tirsdag, var det ganske nøyaktig 50 år siden Enzo Bianchi (bildet), slo seg ned i et leid hus i Bose i provinsen Biella i Italia. Den lille kommuniteten skulle utvikle seg til å bli et av Europas viktigste kristne kraftsentre i moderne tid. Man skal ikke forakte den ringe begynnelsens dag!

På midten av 1960-tallet forlot Enzo livet som student i Turin. Da var han 22 år gammel. Han lengtet etter å leve ut et autentisk kristent liv, preget av en djup kjærlighet til Guds ord. Den bedende lesningen av Bibelen utgjør den viktigste formende kraften i det som skulle bli Monastero di Bose. Enzo slo seg ned i et dalstrøk ved foten av de snøkledde alpene. Han ville leve som munk. De første årene var han her helt alene. Riktignok hadde det vært flere mens han studerte i Turin. Der forsøkte han å leve ut et liv i forpliktende fellesskap med andre. Til å begynne med var flere interessert, og de kom jevnlig til bibelstudiene han holdt. Men når de begynte å forstå hvor radikal denne veien, falt en etter en av og Enzo ble igjen alene.

Tre år senere skulle likevel flere slutte seg til, både protestanter og katolikker. Blant dem var det også tre kvinner.

Brødrene og søstrene i Bose-kommuniteten lever etter en monastisk regel inspirert av Pacmomius den store, Basilios av Cæsarea og Benedict av Nursia. De er hengitt til bønn og arbeid. Kommuniteten ønsker å leve etter Jesu eksempel og undervisning. Alle medlemmene av kommuniteten arbeider med grønnsakshagen, i ikonverkstedet, eller driver med trearbeider eller i pottemakerverkstedet. Noen av munkene arbeider utenfor klosteret.

Bose-kommuniteten legger stor vekt på å be tidebønnene og Lectio Divina tradisjonen. Lørdag kveld går kommunitetens prior gjennom søndagens lese- og prekentekster og utlegger meningen med disse.

Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg selv tilhører, har i mange år hentet mye inspirasjon fra Bose-kommunieten. Blant annet bygger de tidebønnsbøkene som kommuniteten i Bjärka Säby har utviklet, på tidebønnsbøkene fra Bose. Og mange svenske og norske kristne deltar årlig på retreater i Bose. I kommuniteten her kan både katolikker og protestanter ta del i nattverdsfeiringen.

Vi trenger en ny Bibelvekkelse og en fornyelse av Bibelstudiet

Ved to anledninger den siste uken har jeg på henholdsvis denne bloggen, og på bloggen Monastisk, skrevet om John Stott. Jeg klarer ikke helt å slippe taket i ham, og har gjort meg noen tanker om en av de tingene han var glødende opptatt av: bibelstudiet.

Vår tid er preget av en form for 'shopping-kristendom', hvis karakteristiske trekk er at man plukker litt her og litt der, og så setter man dette sammen og kaller det sin tro.

Men troen, slik vi finner den beskrevet i Bibelen, er ikke en individualistisk tro bygget på subjektivisme - hva jeg til enhver tid føler er rett. Den er i aller høyeste grad bygget på noe mer solid enn som så. Den er bygget på det vi kaller det objektive frelsesgrunnlaget: på Jesu Kristi soningsdød på korset. En sann, bibelsk tro, handler om en tro som for en gang for alle er overlevert fra en generasjon til den neste, og den bygger på 'apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv'. (Ef 2,20).

Judas, Jesu bror, skriver i sitt brev til alle 'dem som er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart i Jesus Kristus':

'Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige'. (Jud v1 og v.3)

De nytestamentlige forfatterne byr på solid kost. Jeg holder for tiden på med å studere Efeserbrevet, og der er det svimlende høyder, og brådjup. Noe å bryne seg på for de aller fleste av oss. Så ulikt mye av den tynne suppa som serveres i mange sammenhenger i dag.

Våre menigheter trenger å vende tilbake til bibelstudiet. Søndagens gudstjeneste er ukens høydepunkt, men vi trenger noe mer å bygge på enn det som det er mulig å gi fra en talerstol en søndag formiddag. Troen vår trenger substans. Margfulle retter. Gode vitaminer.

Sammen med studiet av Efeserbrevet leser jeg John Stott's kommentar til samme bok. Hvilken rikdom begge deler er! Jeg har gått med tanken om jeg skulle invitere til bibelstudier i vårt hjem denne høsten, og studere Efeserbrevet sammen, og på den måten bli oppbygget på vår høyhellige tro.

'Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro ...' (Jud v.20)

Det var skremmende å lese i avisen Dagen tidligere i år at det er så få - selv innen de frikirkelige kretser - som leser Bibelen daglig. Hvordan skal den 'overleverte troen' overleve når det er så få som leser og grunner på Guds ord? Som virkelig vil granske Guds ord for å finne ut hva Gud har å si. Jeg spør fordi dette uroer meg. Det er ikke så rart at situasjonen er slik den er i mange menigheter, når menigheten ikke leser og virkelig studerer Guds ord, og vil forholde seg til det som faktisk står der.

La oss be om en Bibelvekkelse. Om en ny trang og lyst til å lese Bibelen, grunne på den, leve seg inn i dens beretninger, og leve etter den. Heldigvis har vi sett de spede tegnene til en ny bibelvekkelse. Vi har sett det i oppblomstringen av seminarer om Lectio Divina.

Et sted hvor Bibelen virkelig har fått en renessanse er i Monastero di Bose, den økumeniske kommuniteten ved foten av Alpene. Dette stedet preges mer enn noe annet av Ordets spiritualitet. I forordet til en bok av Enzo Bianchi, som er grunnleggeren av denne kommuniteten, 'Att be med Guds ord', skriver Peter Halldorf: 'Lectio continua, lesningen av hele Bibelen i gudstjenestene, bok etter bok, i forening med Lectio Divina, den personlige lyttingen til Guds røst i Skriften, gjennomsyrer det meste i dette fellesskapet'.

Slikt gir håp.

Vær oppmerksomme! Del 2

Her er andre del av artikkelen til Enzo Bianchi (bildet) om betydningen av å være oppmerksom:

'Oppmerksomheten er en virkelighet som er uendelig mye djupere. Den er et strålende 'nærvær av seg selv' - og leder til at vi skjelner Guds nærvær i hver enkelt av oss. Basileios skriver i en kommentar til 5.Mos 15,9: 'Vokt deg at det ikke kommer en fordervet tanke opp i ditt hjerte':

'Pass på deg selv slik at du kan ha din oppmerksomhet rettet mot Gud'.

Denne oppmerksomhet leder til en kamp mot tanker som distraherer og drar oss bort fra vårt sentrum, og blir vokteren av vårt hjerte.

'Oppmerksomheten er den av tanken ubrutte stillheten i hjertet'. (Hesychios av Batos).

Inne i oss finnes det altså en medfødt side av kamp som får oss til å reflektere over de tanker som fødes i vårt hjerte og kjenne igjen disse tankenes natur og opprinnelse'.

(fortsettes)

Vær oppmerksomme! Del 1

Gudstjenesten vi feirer i Kristi himmelfartskapellet er delt i to: Ordets og Brødets del.

Mot avslutningen av Ordets del heter det: Vær oppmerksomme! Og så reiser vi oss og evangelieteksten leses. Det er det all grunn til. Vi bør vise stor ærbødighet overfor evangeliene, og vi bør være oppmerksomme!

Jeg har oversatt denne artikkelen av prioren for det økumenisk-monastiske fellesskapet Bose i Italia, Enzo Bianchi (bildet), hvor han betoner betydningen av nettopp oppmerksomheten:

'I den kristne tradisjonen har ordet 'prosochè' - oppmerksomhet. blitt definert som en holdning av 'konsentrasjon', en 'at man strekker seg mot noe i vårt indre' og 'å fokusere sitt mot noe'. Det greske ordet har en dynamisk nyanse, på samme måte som de latinske ordene 'attentio' og 'attendere', og gir uttrykk for en oppmerksom person som 'strekker seg etter noe'. Oppmerksomheten kommer ikke av en særskilt menneskelig evne men en indre bevegelse som berører hele vår kropp og sjel. Når vi har oppdaget vårt livs mening, sentrum og mål sammenfattes alt hva vi gjør i lyset av dette mål, i vår djupe hengivelse til dette sentrum.

Å utvikle evnen til å være oppmerksomme innebærer å vokse som menneske.                            

Begrepet 'oppmerksomhet' er vel kjent i orientalske meditasjonsteknikker og ulike asketiske retninger. I følge buddhismen er det gjennom oppmerksomhet at man kan nå frem til et gjennomtrengende syn på virkeligheten, det som ørkenfedrene og den kristne tradisjonen kaller for 'diorasi', det vil si en djupere måte å se på som ser bortenfor det ytre og det man kan se med det blotte øye. I den kristne tro henledes ordet 'prosochè' fra det hebraiske ordet 'kawwanah'.

'Prosochè' innebærer at vi i vårt sinn og i vårt hjerte, skal være våken og oppmerksom i vår relasjon til Gud. Vi skal med hele vårt jeg samtykke med Skriftens og bønnens ord og framfor alt, gjennom disse, med Guds nærvær. Derfor har oppmerksomheten en viktig rolle i den kristne tradisjonen og er særskilt viktig i forbindelse med feiringen av liturgien (opus dei) og bibellesningen (Lectio divina).

(fortsettes)

Enzo Bianchi: Pave Frans villig til å reformere paveembetet

Jeg slutter ikke med å forundre meg over pave Frans I.

Tirsdag denne uken kom han med en svært overraskende uttalelse hvor han sier at han til og med er villig til å reformere paveembetet om nødvendig for å kunne skape enhet.

Det skjedde samtidig med at pave Frans I utnevnte Enzo Bianchi (bildet), prior for den økumeniske kommuniteten i Bose, til en nøkkelrolle i pavelige rådet for kristen enhet.

Jeg kan ikke se at denne oppsiktsvekkende uttalelsen har fått noen oppmerksomhet i norsk presse - heller ikke i den kristelige.

Utnevnelsen av Enzo Bianchi kom også veldig overraskende. Enzo Bianchi leder en økumenisk kommunitet i Italia, som mer og mer er blitt et sted hvor det bygges broer mellom kristne av ulike konfesjoner. Det skjer gjennom bønn og måltidsfellesskap, og gjennom å feire gudstjenester og søke stillheten sammen.

Enzo Bianchi møtte pave Frans I den 2. juli, og dette var tredje gangen at han møtte paven siden Frans tiltrådte som biskop av Rom. De samtalte da om hva som kreves for å gjøre fremsteg på enhetens vei. Men paven nevnte ingen ting om sine planer om å utnevne Enzo Bianchi til denne viktige posisjonen.

I følge Enzo Bianchi er pave Frans svært opptatt av kristen enhet:

'Han er djupt overgitt til denne saken, han gir den sin høyeste prioritet, og er beredt til å reformere paveembetet for å oppnå kristen enhet'.

For de av dere som leser engelsk står det mye interessant å lese her:

http://vaticaninsider.lastampa.it/en/inquiries-and-interviews/detail/articolo/ecumenismo-ecumenism-ecumenismo-35400/

Hva en slik reformasjon av paveembetet går ut på sier Vatican Insider ingen ting om. Først og fremst vil en slik enhet kunne bli en enhet mellom Vest- og Østkirken. Noen enhet mellom evangelikale kirkesamfunn og Vest- og Østkirken er det vanskelig å kunne forestille seg. Dertil er de læremessige for store.

Hellighet og skjønnhet, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelen til Enzo Bianchi som jeg har oversatt:

'Kallet som er vi er til å bli hellige så er vi også kallet til skjønnhet. Vi kan i denne sammenheng spørre oss: hva har vi gjort med vårt oppdrag med å beskytte, fremme og leve skjønnheten? Det handler om en skjønnhet som gjenoppretter relasjoner, skaper fellesskap i kirken der vi utvikler relasjoner som preges av frihet, barmhjertighet og tilgivelse, og der ingen sier til den andre: 'Jeg trenger deg ikke', (1.Kor 12,21) for hvert sår i fellesskapet forderver skjønnheten i Kristi unike kropp.

Det er skjønnheten som bør kjennetegne kirken som en plass der det er rom for lyset (Matt 5,14-16), og der frihet og ikke frykt råder. En plass der den enkeltes horisont utvides og der man ikke tramper på andres rettigheter, der samstemmighet med andre råder og ikke motsetninger og når alt kommer til alt: et fellesskap der man deler med hverandre og viser solidaritet, ikke minst med de aller fattigste.

Skjønnheten skal gjennomsyre hele miljøet, all liturgi og fremfor alt vårt eget indre - vi som er Den levende Guds tempel. Det er en skjønnhet som fremstår i det moderate, i fattigdommen, i kampen mot avgudsdyrkelsen og verdsligheten.

Det stråler av skjønnhet når fellesskapet seirer over forbrukermentaliteten, når kontemplasjonen og frihet erstatter det å eie og det umettelige. Ja, den kristne tro er 'filokalia', en kjærlighetens vei i skjønnhet. Det kristne kallet til hellighet innebærer også et kall til skjønnhet og å gjøre ens eget liv til et mesterverk i kjærlighet. Budet: 'Dere skal være hellig, for jeg, Herren deres Gud, er hellig' (3.Mos 19,2 og 1.Pet 1,16) er uatskillelig fra det andre: 'Slik som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre'. (Joh 13,14)

Den kristne skjønnheten er ikke noe som er gitt, den er noe som skjer. En kjærlighetshandling som fortelles igjen og igjen på ulike kreative eller poetiske måter i historien - den vanvittige og tragiske kjærlighetsdød gjennom hvilken Gud har elsket oss gjennom å gi oss sin Sønn, Jesus Kristus.

Hellighet og skjønnhet, del 3

Her følger tredje del av en artikkel skrevet av Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Hellighet er den skjønnhet som utfordrer oss når vi er bundet opp i oss selv, den utfordrer vår selvopptatthet, egosentrisitet og vår egen-kjærlighet - vår philautia. Det er gleden som trosser bedrøvelsen når noen ikke vil ta imot kjærligheten, akkurat som den unge mannen som gikk 'bedrøvet bort' (Matt 19,22)

Leon Bloy har skrevet: 'Det finnes bare en sorg og det er ikke å være hellig'. Helligheten og skjønnheten er både en gave og et ansvar for oss kristne. I en verden er mye er 'svært godt', som 1.Mosebok sier i skapelsesberetningen, skaper Gud mennesket til å stå i en innbyrdes relasjon som mann og kvinne. Tilsammen utgjør de en egnet samarbeidspartner til Gud og eier evnen til å ta imot Guds kjærlighet. Et skaperverk som blir lovprist, noe noe 'overmåte godt' (1.Mos 1,31)

I en verden som er kalt til skjønnhet, er vi som er utsett til å ta ansvar for skapelsen også ansvarlig for skjønnheten i verden, såvel i vårt eget som i andres liv.

Om skjønnheten er 'et løfte om glede' (Stendhal), innebærer det at hver gest, ord og handling som inspireres av skjønnhet er en forsmak på den gjenløste verden, av den nye himmel og den nye jord. Den gir en forsmak av menneskeheten samlet i det himmelske Jerusalem i et fellesskap uten ende.

Skjønnheten er en profeti om frelsen.

'Det er skjønnheten,' skriver Dostojevskij, 'som kommer til å frelse verden'.

(fortsettes)

Hellighet og skjønnhet, del 2

Her følger andre del av en artikkel skrevet av Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Allerede i Det nye testamente gis følgende parallelle formaninger: 'Slik skal også dere være hellige i all deres ferd'. (1.Pet 1,15-16) 'Lev rett blant hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer'. (1.Pet 2,12)

Når vi betrakter hellighet som skjønnhet er det ikke noe privatanliggende eller resultat av en personlig og kanskje heroisk kamp. Nei, det er en anledning til fellesskap. Et fellesskap som gjengis symbolsk av Moses og Elia: 'De viste seg i herlighet ...' (Luk 9,31) og hos disiplene Peter, Jakob og Johannes, når de sto samlet rundt Kristus der Han strålte i lys på Forklaringsfjellet. Der ble et hellig fellesskap kroppsliggjort, et fellesskap mellom alle hellige og de som tar del av det guddommelige livet. De har fellesskap med Ham som er kilden til all hellighet (jfr Hebr 2,11)

Hvordan skal man kunne glemme katedralen i Chartres der statuer av hellige fra både Det gamle og Nye testamente står samlet omkring Gud, likesom solstråler som strømmer ut fra den eneste solen? Herligheten hos Ham som skaper all skjønnhet preger Jesu ansikt (2.Kor 4,6) Messias besynges i en av salmene i Salmenes Bok som 'Du er den fagreste blant mennesker' (Salme 45,3), og fra djupet av de kristnes hjerter strømmer takknemlighet for Åndens helliggjørende gjerning.

Takket være den formes deres sinnelag til Kristi avbilde og likhet. De individuelle, biologiske egenskapene blir til en forutsetning for deres relasjon og fellesskap. Det er altså mulig for oss kristne, å erfare noe av den skjønnhet som finnes i den guddommelige Treenighetens liv - et liv som er fellesskap og en forening i kjærlighet.

(fortsettes)

Hellighet og skjønnhet, del 1

Enzo Bianchi's gode åndelige veiledning er til velsignelse for mange. Jeg har derfor valgt å oversette en ny artikkel av hva med et særs aktuelt tema. Her er første del:

Den vestlige kirkens tradisjon har for det meste tolket begrepet hellig som noe moralsk. Hellighet er imidlertid ikke et spørsmål om aldri å begå en synd, men betyr snarere å ha tillit til Guds barmhjertighet - som er mye større enn våre synder og som kan gi gjenopprettelse til den troende som har falt. Den hellige er som en sang som stiger opp til Guds barmhjertighet og som trefoldig vitner om Guds seier - tre ganger hellig og tre ganger barmhjertig.

Hellighet er en gave av nåde og forutsetter av oss en grunnleggende åpenhet, slik at vi kan la oss fylle av den guddommelige gaven. Hellighet vitner fremfor alt om at den kristne eksistensen i sin natur handler om å høre til, en egenskap som mer sier hvem vi er enn hva vi gjør, vår frihet mer enn vår bundethet.

Den kristne formen for hellighet, også i sin etiske dimensjon, er verken legal eller juridisk, men eukaristisk. Den er et svar på Guds nåde, charis, som er åpenbart i Jesus Kristus og kjennetegnes av frihet og glede - den hellige er den som sier: 'ikke jeg, men du'. Utifra synspunktet at vi fritt får del i Guds nåde kan vi gi et annet navn på helligheten og det er skjønnhet. Ut fra en kristen synsvinkel er hellighet skjønnhet.

(fortsettes)

Åndelig liv, del 3

Her er tredje og siste del av artikkelen til Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Ut over dette må vi også være ærlige og trofaste i forhold til virkeligheten, det vil si at vi må gi vårt samtykke til den - for det er i historien og i hverdagen, når vi er sammen med andre mennesker og ikke uten dem, at vi lærer Gud å kjenne og vår relasjon til Ham vokser.

Det er i slike tilfeller at vårt åndelige liv kan skape harmoni i lydigheten mot Gud og trofastheten mot jorden i et liv av tro, håp og kjærlighet. Det er da vi kan gi vårt 'ja' til Gud som kaller oss med de gaver og de begrensninger som karakteriserer oss som skapte vesener. Det er å gi seg på en trosvandring i Kristi etterfølgelse for å erfare at Kristus bor i oss. Paulus skriver til de kristne i Korint:

'Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Kristus bor i dere?' (2.Kor 13,5)

Vår åndelighet utvikles i 'hjertet', i vårt aller innerste, der ønsker, beslutninger og viljen tar form. Det er der ektheten i vår kristne tro kommer til uttrykk. Det kristne livet består ikke i å gå videre i en stadig leting etter noe nytt, men snarere om å 'gå på djupet'. En nedstigning i vårt indre for å oppdage at det aller helligste i Guds tempel befinner seg i vår kropp. Det handler altså om å 'holde Kristus hellig i våre hjerter' (jfr 1.Pet 3,15). Det er i våre hjerter vi blir helliget, det er der vi tar imot den guddommelige Treenigheten: 'Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham'. (Joh 14,23) Målet med vårt åndelige liv er å bli delaktig i det guddommelige livet, det som kirkefedrene kalte for guddommeliggjørelse.

'Gud er blitt menneske for at menneske skulle bli Gud', skriver Gregorios av Nazianos og Maximos Bekjenneren sammenfatter så godt: ' Guddommeliggjørelsen virkeliggjøres når den guddommelige kjærligheten, som podes inn i oss, får oss til å tilgi slik Kristus tilgav på korset. Når blir du som Gud? Når du, som Kristus på korset, kan si: 'Far, forlat dem' eller 'Far, jeg gir mitt liv for dem'.

Dette er meningen med vårt åndelige liv, et liv befestet i troen på Gud Faderen og Skaperen. Å være berørt og styrt av den helliggjørende Ånden, innpodet i Sønnen, vår Frelser, som lar oss elske slik Han elsket oss. Det er i relasjonen til Kristus at vi får mat slik at vi vokser.

Åndelig liv, del 2

Her følger andre del av artikkelen til Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Åndelig erfaring er fremfor alt vissheten om at Gud søker deg! Han søker oss, og kaller og går foran oss. Det er ikke vi som oppfinner Gud for å stå i en relasjon med Ham - Han er allerde der! Gudserfaringen oppstår bare gjennom Kristus: 'Ingen kommer til Far uten ved meg'. (Joh 14,6)

Åndelig erfaring er samtidig en erfaring av å være Guds barn. Den Hellige Ånd er det lys som Gud gir oss og gjennom hvilken Han leder oss under vår vandring mot hellighet, en vandring som er i Kristi etterfølgelse. Den åndelige erfaringen er altså ikke noe annet enn et svar på troen, håpet og kjærligheten til Gud vår Far, som i dåpen vender seg til oss med de avgjørende ordene: 'Du er min sønn' eller 'Du er min datter'. Ja, sønner og døtre i Sønnen - Jesus Kristus.  Dette er det løfte og den vei som dåpen fører med seg.

Akkurat som Irenaeus av Lyon uttrykte det: 'Den Hellige Ånd og Sønnen er de hender med hvilke Gud former våre liv i lydighetens frihet, i fellesskap med Ham og med hverandre'.

Det finnes ulike faser i den åndelige utviklingen som er avgjørende for at vår åndelighet skal bli ekte og sann. Fremfor alt handler det om den krise som handler om vårt selvbilde. Dette er en smertefull, men nødvendig begynnelse på vår omvendelse. Det er det øyeblikk da vi er tvunget til å bryte med det idylliserte bildet av vårt 'jeg' som ikke stemmer overens med virkeligheten. Et 'jeg' som vi har skapt for vår egen skyld og som vi tror vi behøver å utvikle for å virkeliggjøre oss selv.

Uten denne krisen får vi ikke tre inn i det sanne liv i Ånden, for om vi ikke dør fra oss selv kan vi ikke oppstå til det nye livet som tilbys oss i dåpen:

'Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv'.

(fortsettes)

Åndelig liv, del 1

I dag starter en ny artikkelserie på bloggen. Jeg har oversatt en artikkel skrevet av Enzo Bianchi, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i byen Bose i det nordlige Italia. Det har jeg gjort fordi jeg tror mange flere enn meg vil ha både glede, nytte og velsignelse av den!

Det finnes ikke noe kristent liv uten åndelig liv. I møtet med de troende er kirkens grunnleggende oppdrag å tilby en erfaring av Gud, et liv i samklang med Gud. Det er i dag av stor betydning å innprente disse elementære sannheter, for vi lever i en tid da kirken - preget som den er av pastorale bekymringer - har annammet ideen om at vår troserfaring stemmer overens med det sosiale engasjement i samfunnet snarere enn at den grunner seg på en personlig relasjon til Gud. En personlig relasjon som leves i et sosialt fellesskap med andre, får sine røtter i en oppmerksom lytting til Guds ord i Skriften, formes av eukaristien og kommer til uttrykk i et liv i tro, håp og kjærlighet.

Å redusere den kristne erfaringen til å være en moralsk, etisk dimensjon er den raskeste veien til å uthule troen. Troen derimot leder til en virkelig erfaring av Gud. Den fører oss inn i det åndelige livet, som er et liv under Den Hellige Ånds ledelse. Den som tror på Gud må få en erfaring av Gud - et holder ikke bare å ha en korrekt oppfatning om Gud.

Erfaringen, som alltid gjøres i tro, og ikke gjennom visjoner (jfr 2.Kor 5,7: 'For vi vandrer i tro, uten å se'), er noe som overrumpler oss og får oss til å gjenta ordene til Jakob: 'Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke'. (1.Mos 28,16), og som forfatteren av salmen i Salmenes bok skriver: 'Bakfra og forfra omgir du meg ...Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg med i dødsriket, er du der ...' (Salme 139,5 flg)

Ved andre tilfeller kjennetegnes vår åndelige erfaring av tomhet, av Guds taushet, og av en tørke som får oss til å gjenta Jobs ord: 'Går jeg mot øst, er han ikke der, går jeg mot vest, merker jeg ham ikke. Arbeider han i nord, vet jeg det ikke, og snur han mot sør, ser jeg det ikke'. Job 23,8-9)

Likevel kan Gud tale til oss gjennom hverdagens taushet. I selve verket handler Gud i våre liv gjennom de erfaringer som livet gir oss, gjennom 'kriser', tider av mørke som kan oppstå under vår livstid.

(fortsettes)

Lectio Divina, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelen til Enzo Bianchi (bildet) om betydningen av å lese Bibelen:

Bibellesningen leder oss med tiden til å vitne om et nærvær, martyria, hvis høyeste mål er martyriet, å gi sitt liv i kjærlighet til andre. Rabbi Akiva levde sitt martyrium som en fullendelse av ordene fra Shema: 'Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, med hele din kropp og med all din kraft'. (5.Mos 6,5). Mens hans kropp ble skjært i biter av bødlene resiterte rabbi Akiva 'Shema' og til de brødre som ville avbryte ham svarte han: 'Hele livet har jeg vært urolig når det gjelder dette vers: 'Du skal elske Gud av hele ditt liv', det innebærer at du skal elske Ham selv om Han tar ditt liv, og han sa: 'Hvordan skal jeg kunne gjøre det?' Og nå er det her en mulighet - burde jeg ikke gjøre det?' (Babylonske Talmud, Berakot 61b).

Ordet som har belyst livet levendegjør også døden. Dette hjelper oss kanskje til å besvare en innvending som i dag har spredd seg i katolske sammenhenger og som kommer til uttrykk på følgende måte: Om Guds ord er virksomt i dag, om de troende vender tilbake til Guds ord som de har hørt i Bibelen - hvordan kommer det da til uttrykk? Hvor kan vi finne tegn på Hans makt?

Denne innvending viser oss hvor vanskelig det er å utgå fra Skriften, og ikke fra oss selv eller den sekulariserte verden vi lever i, slik at vi med rette kriterier, det vil si med korset, kan bedømme virksomheten. Ordet, likesom Kristus, kan ikke skilles fra korset og Hans makt og visdom er like paradoksal som makten og visdommen på korset. Det er ingen tilfeldighet at Paulus, taler om 'ho logos to tou stauru', det vil si: 'tal om korset' (1.Kor 1,18), og denne virkningsgrad er bare merkbar og forståelig gjennom troen.

Bare vår tro kan gjøre at vi forstår at det martyrium som kirken i dag gjennomlider er en konsekvens av Ordets virkning. Ordet som vi lytter til og lever etter helt til det punkt der vi gir vårt liv for andre av kjærlighet. I kjærlighet til Gud og til menneskene, også til fiender og bødler.

Lectio Divina, del 3

Her følger tredje del av artikkelen til Enzo Bianchi (bildet):

Ved Lectio Divina nærmer vi oss ikke lesningen på et intellektuelt plan men mer gjennom vår innsikt, og vi holder oss til den salige Frans av Sienas ord: 'Innvielse - ikke ytre kunnskap; bevissthet - ikke vitenskap; kjærlighet - ikke på papir'. Det er en lesning som krever evnen til å integrere det leste, slik at Ordet slår rot i våre hjerter. Det krever utholdenhet, det vil si en daglig fornyelse av vår vilje til å lytte og vår evne til å bli værende i tiden - for troen er ikke en erfaring av et øyeblikk eller en stund i livet, men omfatter hele vår eksistens. Lesningen leder til en åndelig strid som handler om vår evne til å forbli ved Ordet og beskytte det som om det var en dyrebar eiendom.

Vår lesning av Bibelen gjennom Lectio Divina leder oss til den evangelisk mest fruktbringende spenning som er omvendelsen. Den leder oss til å lese og reflektere over våre egne liv i forhold til den guddommelige viljen som åpenbares i Skriften, slik at vi kan leve i tråd med denne guddommelige viljen. I våre liv gjenspeiles vår bibellesning, ikke bare i den betydningen at det får oss til å utføre visse ting men ikke andre, men heller i den meningen at det inneholder det brennende lys som gjør at våre handlinger blir levende vitnesbyrd for andre mennesker.

'Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen'. (Matt 5,16)

For virkelig å forstå Skriften kreves det at vi lever den og at gjør det i fellesskap med andre.

'Det var mye i Den hellige Skrift, som jeg av meg selv ikke forstod, og som jeg lærte meg å forstå når jeg stilte meg framfor mine brødre ... jeg forstod at mye av det jeg hadde lært meg, hadde jeg dem å takke for' (Gregorios den Store).

Det er den måten som overføringen av Den hellige Skrift skjer, fra tekst til vitnesbyrd, den inspirerte Skriften er også inspirerende og vil tenne i våre hjerter den hellige ild (jfr Luk 24,32), slik at den kan vise sin makt gjennom oss.

(fortsettes)

Lectio Divina, del 2

Her er andre del av artikkelen om viktigheten av å lese Bibelen, skrevet av Enzo Bianchi (bildet), som jeg har oversatt:

Den prosess som påbegynnes i forbindelse med Lectio Divina er en svært menneskelig utvikling som fra en posisjon av å lytte går over i kunnskap og som i tur leder til kjærlighet. I dens første fase, lesningen, handler det om at vi anstrenger oss for å forlate oss selv, slik at vi kan overvinne det som er annerledes i teksten og bygge bro over de kronologiske og kulturelle forskjellene som finnes der. Under meditasjonen fordjuper vi vår forståelse av teksten og leter etter dens viktigste budskap, som kommer ut av våre egne liv og vi forsøker å se våre liv i lyset av det bibelske budskapet. Bønnen formes som et svar på Ordet i form av bønn, men også som en ansvarliggjøring av det hørte Ordet.

Bønnen og livet befinner seg på samme nivå; etikk og tro er ikke atskilt men er i bunn og grunn forbundet med hverandre. Den intensjon som samtalen i Bibelen en gang hadde blir nå virkeliggjort i Lectio Divina og i møtet med vårt grunnleggende behov av å være i dialog. Hvilken virkning Guds ord i Bibelen har på oss viser seg på vår måte å være, mer enn på hva vi sier og gjør. Dette betyr kontemplasjonen, som man ikke setter i forbindelse med mystiske eller ekstatiske erfaringer, men angir et kommunikasjonsnivå som man ikke kan gjengi med ord: stillhet, tårer, elskerens nærvær hos den elskede, evnen til å skjelne det ubeskrivelige nærværet av Herren.

Kontemplasjonen viser oss også skjer i oss gjennom Ånden, som bor i Ordet. Den Hellige Ånd skaper i oss langsynthet, tålmodighet, en indre enhet, evnen til å skjelne, en eukaristisk holdning, medfølelse med alle skapte vesener - med andre ord utvider Den Hellige Ånd vår kjærlighet.

Takket være Lectio Divina blir de bibelavsnittene vi leser integrert i våre liv og gjør oss til lydhøre personer og dermed troende.

(fortsettes)

Lectio Divina, del 1

Jeg har valgt å oversette en artikkel av Enzo Bianchi (bildet), som er prior for det økumeniske Bose-kommuniteten i Italia, fordi det å lese Bibelen er kilden til et rikt åndelig liv:

'For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss ...' (Tit 2,11-12)

Denne nytestamentlige passus omtaler Kristus som nåden personifisert gjennom hvilken vi lærer oss til lå leve. Om det er Ånden som er læremesteren i det kristne livet, kan Skriften, som er et sakrament for Guds ord og for Hans vilje, forstås som det element som formidler denne lærdom. Naturligvis gjelder dette om Skriften er tolket i lyset av Den Hellige Ånd og når Skriften leses under bønn.

Lectio Divina, som er en kunstart med røtter i den jødiske tradisjonen av bibellesning og i den store patristiske teksttolkningen, er en måte å forsøke å aktualisere den bibelske teksten på slik at den angår vårt liv her og nå. Dette har vist seg å være et verdifullt redskap som kan hjelpe oss til å bygge bro mellom liv og tro, fromhet og hverdagslighet. Dette er en eksistensiell tolkning av Skriften, der vi oppfordres til å vende blikket mot Kristus og søke Ham i bibelteksten. Deretter begir vi oss ut i en dialog med den i teksten åpenbarte Kristus som står over vår egen eksistens - slik at vi til slutt ser vår egen hverdag i et annet lys.

De fire grunnelementene i Lectio Divina er: lesning, meditasjon, bønn og kontemplasjon. De representerer en gradvis fordjupning av vår forståelse av den bibelske teksten. Vår lesning blir et levende møte med Herren der vi får en dialog med Ham og lar vårt liv gjennomlyses av Kristus som styrer våre liv.

(fortsettes)