Ekte åndelig liv

 "Det åndelige livet kan bare være ekte når det leves midt i smertene og gledene her og nå..Medfølelse ber oss om å gå dit det gjør vondt, å gå inn i smertestedene...Medfølelse krever at vi er svake med de svake, sårbare med de sårbare". - Henri Nouwen. Oversatt ti norsk av Bjørn Olav Hansen

Åndelig tilbakeholdenhet

"Herren formante oss til at verken våre bønner, våre allmisser, vår faste, ei heller noen andre gode gjerninger blir sett av mennesker, slik at vi ikke blir som hyklerne som søker verdens lovord. Vår himmelske Far som 'er i det skjulte' og 'ser i det skjulte' finner ikke behag i slike gjerninger (jfr Matt 6,1-18)

Det er ikke bare evangeliet som oppfordrer oss til å skjule vårt indre liv for fremmede blikk. Også vår naturllige åndelige innsikt forbyr oss, som et slags 'kategorisk imperativ,' å blottlegge sjelens hemmelige liv med Gud.

Angerens bønn innfor Den aller høyeste skjer i sjelens aller innerste rom. Dette føder et ønske om å dra seg unna slik at ingen verken ser eller hører oss, slik at sjelen blir ensom med Gud alene."

- Arkimandrit Sofrony (bildet) 1896-1993 i boken: Vi skall se Honom sådan Han är. Artos 2003, side 7. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Tid brukt til indre fornyelse er aldri bortkastet

Den virkelige testen vedrørende vårt åndelige liv finner ikke sted ute blant mennesker, men i vårt lønnkammer.

Ute blant folk kan vi late som, spille et skuespill, ha på oss en maske, som gir inntrykk av at vi lever med Herren. Lærer vi oss et religiøst språk, er det ingen problemer å lure andre.

Men vi lurer ikke Gud.

"Og ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for." (Hebr 4,13)

Det er Henri Nouwen som minner oss om følgende: "tid brukt til indre fornyelse er aldri bortkastet".

Om vi skal ha noe å gi andre som har verdi må vi først ha fått det selv - og - levd det ut.

Det er forskjell på å møte et menneske som snakker - og et menneske som lever det de snakker om.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for alle de menneskene jeg har møtt, enkle mennesker, men som lodder djupt fordi de lever et liv som er i samsvar med de ordene de bruker. Vårt største behov i dag er ikke for flere intellektuelle mennesker, men djupe mennesker, hvor det er sammenheng mellom det de sier og levd liv.

La oss sette av tid til å virkelig søke Herren og tilbringe tid sammen med Ham - alene.

Min fastelesning nå er Forkynneren. I kapittel 5, vers 1 heter det:

"Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få."

Åndelig liv, del 3

Her er tredje og siste del av artikkelen til Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Ut over dette må vi også være ærlige og trofaste i forhold til virkeligheten, det vil si at vi må gi vårt samtykke til den - for det er i historien og i hverdagen, når vi er sammen med andre mennesker og ikke uten dem, at vi lærer Gud å kjenne og vår relasjon til Ham vokser.

Det er i slike tilfeller at vårt åndelige liv kan skape harmoni i lydigheten mot Gud og trofastheten mot jorden i et liv av tro, håp og kjærlighet. Det er da vi kan gi vårt 'ja' til Gud som kaller oss med de gaver og de begrensninger som karakteriserer oss som skapte vesener. Det er å gi seg på en trosvandring i Kristi etterfølgelse for å erfare at Kristus bor i oss. Paulus skriver til de kristne i Korint:

'Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Kristus bor i dere?' (2.Kor 13,5)

Vår åndelighet utvikles i 'hjertet', i vårt aller innerste, der ønsker, beslutninger og viljen tar form. Det er der ektheten i vår kristne tro kommer til uttrykk. Det kristne livet består ikke i å gå videre i en stadig leting etter noe nytt, men snarere om å 'gå på djupet'. En nedstigning i vårt indre for å oppdage at det aller helligste i Guds tempel befinner seg i vår kropp. Det handler altså om å 'holde Kristus hellig i våre hjerter' (jfr 1.Pet 3,15). Det er i våre hjerter vi blir helliget, det er der vi tar imot den guddommelige Treenigheten: 'Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham'. (Joh 14,23) Målet med vårt åndelige liv er å bli delaktig i det guddommelige livet, det som kirkefedrene kalte for guddommeliggjørelse.

'Gud er blitt menneske for at menneske skulle bli Gud', skriver Gregorios av Nazianos og Maximos Bekjenneren sammenfatter så godt: ' Guddommeliggjørelsen virkeliggjøres når den guddommelige kjærligheten, som podes inn i oss, får oss til å tilgi slik Kristus tilgav på korset. Når blir du som Gud? Når du, som Kristus på korset, kan si: 'Far, forlat dem' eller 'Far, jeg gir mitt liv for dem'.

Dette er meningen med vårt åndelige liv, et liv befestet i troen på Gud Faderen og Skaperen. Å være berørt og styrt av den helliggjørende Ånden, innpodet i Sønnen, vår Frelser, som lar oss elske slik Han elsket oss. Det er i relasjonen til Kristus at vi får mat slik at vi vokser.

Åndelig liv, del 2

Her følger andre del av artikkelen til Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Åndelig erfaring er fremfor alt vissheten om at Gud søker deg! Han søker oss, og kaller og går foran oss. Det er ikke vi som oppfinner Gud for å stå i en relasjon med Ham - Han er allerde der! Gudserfaringen oppstår bare gjennom Kristus: 'Ingen kommer til Far uten ved meg'. (Joh 14,6)

Åndelig erfaring er samtidig en erfaring av å være Guds barn. Den Hellige Ånd er det lys som Gud gir oss og gjennom hvilken Han leder oss under vår vandring mot hellighet, en vandring som er i Kristi etterfølgelse. Den åndelige erfaringen er altså ikke noe annet enn et svar på troen, håpet og kjærligheten til Gud vår Far, som i dåpen vender seg til oss med de avgjørende ordene: 'Du er min sønn' eller 'Du er min datter'. Ja, sønner og døtre i Sønnen - Jesus Kristus.  Dette er det løfte og den vei som dåpen fører med seg.

Akkurat som Irenaeus av Lyon uttrykte det: 'Den Hellige Ånd og Sønnen er de hender med hvilke Gud former våre liv i lydighetens frihet, i fellesskap med Ham og med hverandre'.

Det finnes ulike faser i den åndelige utviklingen som er avgjørende for at vår åndelighet skal bli ekte og sann. Fremfor alt handler det om den krise som handler om vårt selvbilde. Dette er en smertefull, men nødvendig begynnelse på vår omvendelse. Det er det øyeblikk da vi er tvunget til å bryte med det idylliserte bildet av vårt 'jeg' som ikke stemmer overens med virkeligheten. Et 'jeg' som vi har skapt for vår egen skyld og som vi tror vi behøver å utvikle for å virkeliggjøre oss selv.

Uten denne krisen får vi ikke tre inn i det sanne liv i Ånden, for om vi ikke dør fra oss selv kan vi ikke oppstå til det nye livet som tilbys oss i dåpen:

'Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv'.

(fortsettes)

Åndelig liv, del 1

I dag starter en ny artikkelserie på bloggen. Jeg har oversatt en artikkel skrevet av Enzo Bianchi, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i byen Bose i det nordlige Italia. Det har jeg gjort fordi jeg tror mange flere enn meg vil ha både glede, nytte og velsignelse av den!

Det finnes ikke noe kristent liv uten åndelig liv. I møtet med de troende er kirkens grunnleggende oppdrag å tilby en erfaring av Gud, et liv i samklang med Gud. Det er i dag av stor betydning å innprente disse elementære sannheter, for vi lever i en tid da kirken - preget som den er av pastorale bekymringer - har annammet ideen om at vår troserfaring stemmer overens med det sosiale engasjement i samfunnet snarere enn at den grunner seg på en personlig relasjon til Gud. En personlig relasjon som leves i et sosialt fellesskap med andre, får sine røtter i en oppmerksom lytting til Guds ord i Skriften, formes av eukaristien og kommer til uttrykk i et liv i tro, håp og kjærlighet.

Å redusere den kristne erfaringen til å være en moralsk, etisk dimensjon er den raskeste veien til å uthule troen. Troen derimot leder til en virkelig erfaring av Gud. Den fører oss inn i det åndelige livet, som er et liv under Den Hellige Ånds ledelse. Den som tror på Gud må få en erfaring av Gud - et holder ikke bare å ha en korrekt oppfatning om Gud.

Erfaringen, som alltid gjøres i tro, og ikke gjennom visjoner (jfr 2.Kor 5,7: 'For vi vandrer i tro, uten å se'), er noe som overrumpler oss og får oss til å gjenta ordene til Jakob: 'Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke'. (1.Mos 28,16), og som forfatteren av salmen i Salmenes bok skriver: 'Bakfra og forfra omgir du meg ...Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg med i dødsriket, er du der ...' (Salme 139,5 flg)

Ved andre tilfeller kjennetegnes vår åndelige erfaring av tomhet, av Guds taushet, og av en tørke som får oss til å gjenta Jobs ord: 'Går jeg mot øst, er han ikke der, går jeg mot vest, merker jeg ham ikke. Arbeider han i nord, vet jeg det ikke, og snur han mot sør, ser jeg det ikke'. Job 23,8-9)

Likevel kan Gud tale til oss gjennom hverdagens taushet. I selve verket handler Gud i våre liv gjennom de erfaringer som livet gir oss, gjennom 'kriser', tider av mørke som kan oppstå under vår livstid.

(fortsettes)