Staretser, åndelig veiledning og Dostojevskij, del 3

Jeg avslutter denne serien om Ambrosios av Optina med en bønn som den hellige Ambrosios ba daglig:

'Herre, la meg med sjelens ro møte alt som denne dag bringer meg. La meg helt hengi meg til Din hellige vilje. Undervis meg og hold meg oppe hver time denne dagen.

Hva jeg enn får lide denne dagen, lær meg å ta imot det med ro i sjelen og i en fast forvissning om at alt beror på Din Hellige Ånd.

Led mine tanker og følelser når jeg handler og taler. Under alle uforutsette hendelser, la meg aldri glemme at alt er sendt av deg.

Herre, gi meg kraft til å bære de begynnende dagers tretthet og alt som skjer i forbindelse med dem. Led min vilje og lær meg å be, tro, lide, forlate og elske. Amen.'

Kunnskap versus kjennskap

'Gud oppdages i det hverdagslige og ordinære, ikke i det spektakulære og heroiske. Hvis vi ikke kan finne Gud i hjemmets rutiner og på butikken, vil vi ikke finne Ham i det hele tatt.

Vi vet av erfaring hvordan kunnskap kan gjøre mennesker arrogante - selv kunnskap om Bibelen og Gud. Det er derfor ikke overraskende, at studier som fokuserer på kunnskap alene ikke leder til forvandling, som er menneskets virkelige behov.'

- Richard J. Foster (bildet), leder av Renovare. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Åndelig tilbakeholdenhet

"Herren formante oss til at verken våre bønner, våre allmisser, vår faste, ei heller noen andre gode gjerninger blir sett av mennesker, slik at vi ikke blir som hyklerne som søker verdens lovord. Vår himmelske Far som 'er i det skjulte' og 'ser i det skjulte' finner ikke behag i slike gjerninger (jfr Matt 6,1-18)

Det er ikke bare evangeliet som oppfordrer oss til å skjule vårt indre liv for fremmede blikk. Også vår naturllige åndelige innsikt forbyr oss, som et slags 'kategorisk imperativ,' å blottlegge sjelens hemmelige liv med Gud.

Angerens bønn innfor Den aller høyeste skjer i sjelens aller innerste rom. Dette føder et ønske om å dra seg unna slik at ingen verken ser eller hører oss, slik at sjelen blir ensom med Gud alene."

- Arkimandrit Sofrony (bildet) 1896-1993 i boken: Vi skall se Honom sådan Han är. Artos 2003, side 7. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Lønnkammerets hemmeligheter, del 2

Når vi trer inn i Guds nærvær, så vil vi ganske snart finne ut at veien inn dit, ikke er en travel veltrådt vei, men en sti, ikke så mange har gått.

Jesus sier: 'Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen og det er man.' (ge som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den.' (Matt 7,13-14)

Jeg tror at dette ikke bare gjelder spørsmålet om fortapelse og evig liv, men dette gjelder på mange andre områder også, særlig når det gjelder å leve med og i Guds hellige nærvær.

Det er ikke mye trafikk på den veien som fører til Kristus.

Etter å ha bestemt meg for å følge Kristus i 1972 har jeg funnet at fristelsen er stor når det gjelder veivalget. Skal jeg gå den veien andre går? En vei som fører til anerkjennelse av mengden? Eller skal jeg følge den minst opptråkkete stien? Den veien fører ofte til hoderistende bebreidelser fra andre.

Etter alle disse årene forstår jeg mer og mer betydningen av å be:

'Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.' (Matt 6,13)

Nei, jeg er slett ikke utlært og jeg må stadig ledes inn igjen på den smale stien. Det er altfor lett å velge den veien som er mest trafikkert.

Men jeg forsøker å lytte til lyden av skjør stillhet, som sier:

'Dine ører skal høre et ord bak deg, som sier: Dette er veien, gå på den! hvver gang du vender deg til høyre eller venstre side.' (Jes 30,21)

fortsettes

Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 1

Jeg befinner meg for tiden på reise. Langt avgårde faktisk. Neida, jeg har ikke beveget meg så veldig langt fra sofaen, men i tankene kan du reise langt, veldig langt. Det er befriende å reise slik. en reise uten særlig besværligheter. Faktisk har jeg hatt lyst til å reise hit lenge, men etter at jeg ble syk er nok denne reisen helt urealistisk.

Men i flere dager har jeg vært på Athos (bildet). Athos er som en øy i tidens hav. Å komme dit er som å ferdes bakover i tiden. Så er da også tidsbegrepet her helt annerledes. Her følges fremdeles den bysantinske tiden. I mer enn et millennium har denne øya først og fremst vært bønnens øy. Uavbrutt har bønner steget opp for Herrens trone, blandet med den hellige røkelsen som apostelen Johannes forteller at Herren legger til våre bønner. Hellige bønner er velduftende.

Reisen til Athos har ført til at jeg har blandet min stemme sammen med stemmene til de bedende munkene på denne hellige øya. Stemmer som har lytt gjennom seklene. de har blandet seg med stemmene til de som forretter gudstjenester på Athos den dag i dag. Jeg har tenkt på ordene fra Hebreerbrevet:

"Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen."(Hebr.12,22-23)

Dette blir større og større for meg: når vi feirer gudstjeneste gjør vi det ikke alene, men sammen med hele den himmelske festforsamlingen. Tiden opphører. Vi er i et evig nu. Når vi feirer gudstjeneste deltar vi i den lovsang som evig pågår i himmelen. Himmel og jord trer inn i en nær og inderlig forbindelse med hverandre.

I tiden fremover skal jeg fortelle litt mer om reisen til Athos. Athoshalvøya har aldri opphørt å fascinere. Jeg vil la deg møte hellige bedere som har bodd der, enten i klosterfellesskapene eller som eneboere under det mektige stjernestrødde himmelhvelvet.

fortsettes.

Foto: YouTube

Vennskap i hjertets skyggeland

Det finnes et skyggeland i hjertet som vi ikke selv kan se. Selv om vi vet en hel del om oss selv - om begavelse og svakhet, ambisjoner og forhåpninger, motiver og styrke - forblir visse deler av oss i bevissthetens skygge.

Dette er positivt. Vi kommer alltid delvis å være skjult for oss selv. Andre, spesielt de som elsker oss, kan ofte se bedre i vårt skyggeland enn oss selv. Hvordan vi ses og oppfattes av andre skiller seg fra hvordan vi ser og oppfatter oss selv. Vi kommer aldri helt å forstå hva vi betyr i våre venners liv. Dette er nåde, en nåde som maner oss til ydmykhet, men også til djup tillit til de som elsker oss. Det er i hjertets skyggeland som sant vennskap fødes.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Lys nok for neste steg

Vi skulle så gjerne ha sett inn i fremtiden. Vi sier: 'Hvordan vil det kommende året bli for meg? Hvor kommer jeg til å befinne meg om fem eller ti år?'

Det finnes ingen svar på disse spørsmålene. For det meste har vi akkurat så mye lys at vi kan se neste steg: hva vi har å gjøre den neste timen eller den kommende dagen. Kunsten å leve er å nyte av det vi kan se og ikke klage over den delen som ligger i mørket. Når vi kan ta neste steg, forsikret om at vi kommer til å ha tilstrekkelig med lys etter det steget, kan vi vandre gjennom livet gjennom livet med glede og overraskes over hvor langt vi kommer.

La oss glede oss over det lille lyset vi har og be om at den sterke lysstrålen tar bort alle skyggene.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Mangelen på åndelig modenhet

"Den største mangelvaren i verden er åndelig modenhet," sier biskop emetritus, Martin Lönnebo (bildet).

Så legger han til: "Modenhetens spørsmål er: Hva er sant? Hva er rett? Hva er galt? Hva er hellig? All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Jeg bør hos meg selv først bekjempe det jeg vil bekjempe hos andre. Det var økreneremitenes innsikt, derfor er deres tone så ren."

Det er noe å ta med seg inn i bots- og bededagshelgen.

Foto: Sigtuna stiftelsen