Stedbunden

 Å være stedbunden i en tid og i et samfunn som vårt med en så stor grad av mobilitet, kan lett oppfattes som noe antikvert og negativt. For meg er det annerledes. Av mange gode grunner. Ikke et vondt ord om reiselyst og oppdagertrang. Det har absolutt sine velsignelser.

Men man behøver ikke å reise langt i fysisk forstand for å oppleve mye.

Disse linjene skrives mens jeg ser ut mot noen for meg kjente åser. Det er et landskap med ro og øynene finner hvile i å dvele ved dem. Her har jeg flesteparten av mine hverdager.

I en tid preget av så mye rastløshet er det godt å finne ro og fred i det hverdagslige. Jeg kjenner til mennesker som har bodd hele livet sitt på et sted, som aldri har reist mer enn noen få kilometer, men som har reist lenger inn i Guds dybder enn de som har reist til langtvekkistan! Som apostelen Paulus skriver i Rom 11,33: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier."

Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 1

Jeg befinner meg for tiden på reise. Langt avgårde faktisk. Neida, jeg har ikke beveget meg så veldig langt fra sofaen, men i tankene kan du reise langt, veldig langt. Det er befriende å reise slik. en reise uten særlig besværligheter. Faktisk har jeg hatt lyst til å reise hit lenge, men etter at jeg ble syk er nok denne reisen helt urealistisk.

Men i flere dager har jeg vært på Athos (bildet). Athos er som en øy i tidens hav. Å komme dit er som å ferdes bakover i tiden. Så er da også tidsbegrepet her helt annerledes. Her følges fremdeles den bysantinske tiden. I mer enn et millennium har denne øya først og fremst vært bønnens øy. Uavbrutt har bønner steget opp for Herrens trone, blandet med den hellige røkelsen som apostelen Johannes forteller at Herren legger til våre bønner. Hellige bønner er velduftende.

Reisen til Athos har ført til at jeg har blandet min stemme sammen med stemmene til de bedende munkene på denne hellige øya. Stemmer som har lytt gjennom seklene. de har blandet seg med stemmene til de som forretter gudstjenester på Athos den dag i dag. Jeg har tenkt på ordene fra Hebreerbrevet:

"Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen."(Hebr.12,22-23)

Dette blir større og større for meg: når vi feirer gudstjeneste gjør vi det ikke alene, men sammen med hele den himmelske festforsamlingen. Tiden opphører. Vi er i et evig nu. Når vi feirer gudstjeneste deltar vi i den lovsang som evig pågår i himmelen. Himmel og jord trer inn i en nær og inderlig forbindelse med hverandre.

I tiden fremover skal jeg fortelle litt mer om reisen til Athos. Athoshalvøya har aldri opphørt å fascinere. Jeg vil la deg møte hellige bedere som har bodd der, enten i klosterfellesskapene eller som eneboere under det mektige stjernestrødde himmelhvelvet.

fortsettes.

Foto: YouTube

På reise

I dag vil mesteparten av dagen gå med til hjemreisen fra Bjärka Säby. Men før vi setter oss i bussen skal jeg undervise om Fasten, og betydningen av fastetiden. Jeg skal komme tilbake til mer om dette senere på bloggen. Vi trenger å gjenoppdage betydningen av fasten og askesen.

Det er en som venter veldig hjemme, og det er vår herlige Wheaton Terrier, Poirot (bildet). Gleder meg veldig til å se ham og familien igjen.

Mandag blir en spennende dag. Da skal jeg nok en gang inn på sykehuset for en større utredning av hjertet. Resultatene av prøvene som tas denne dagen vil avgjøre hva som vil skje videre med meg. Jeg er takknemlig for forbønn. Som jeg nevnte i gårsdagens bloggartikel har mange følinger ført til at jeg sliter med synsproblemer. Er takknemlig for fortsatt forbønn for dette, og spesielt for mandagen.

Takk til alle dere som følger bloggen. Når jeg har kommet hjem vil det bli litt mer regelmessighet i bloggen enn det har vært de siste dagene.

Om å reise eller bli værende

Da jeg vokste opp var det en begivenhet at noen reiste til Sverige. Og hadde du beveget deg utenfor nabolandets grenser, ja da snakket vi om eksotiske reiser som få var forunt. I dag er det ikke eksotisk om vi ikke snakker om land i Sør-Amerika, hvor du har delt kår med en eller annen nærmest ukjent indianerstamme, eller vært på hvalsafari i Sørishavet.

I jula har jeg lest om en som ikke reiste noe sted, men som likevel levde et rikt og ikke minst svært fruktbart og innflytelsesrikt liv: Bede, en monk som levde i årene 673-735, altså den tidlige middelalder. De reiste den gangen også, men ikke Bede. Han forble på sitt hjemsted. Det er svært lite sannsynlig at Bede noensinne reiste ut over grensene for sitt kjære Northumbria, som ligger i den nordlige delen av England. Han levde et stille og kontemplativt liv. Tiden ellers tilbrakte han til å skrive, oversette, studere og reflektere. Og fikk gjort mer og av langt større betydning enn de fleste som lever i dag.

Han var født ved siden av et kloster, St.Peter's at Monkwearmouth, - du ser nåværende klosterkirke på bildet som følger denne artikkelen. Det var ikke uvanlig for barn på den tiden å bli oppdratt i en religiøs institusjon, slik også med Bede. Klosterets grunnlegger, Benedict Biscop, fikk ansvaret for Bede da denne var syv år gammel. I 682 ble et nytt kloster bygget i nærheten av et sted som heter Jarrow, og to år senere ble Bede overflyttet til dette klostret. Her lærte han gresk og latin, og litt hebraisk. Og det var her Bede fremfor alt studerte Bibelen. 19 år gammel blir han ordinert til diakon. Prest ble han da han rundet 30.

Bede levde et langt liv; de fleste vil kanskje hevde et liv uten de store begivenheter, men det forholdt seg ikke slik. For Bede levde et rikt indre liv. Hans sinn ble befolket av alle de store helter og helgener fra hans egen samtid og av legendene. Bede tilbrakte bokstavelig talt hele livet sitt et eneste sted: St. Paul, hvor han studerte, tenkte, skrev og til slutt døde.

Blant hans mange verk er Bede's Lives of the Abbots og, hans mest berømte, History of the English Church and People. Dette er en mesterlig dokumentasjon om hvordan den kristne tro kom til De Britiske øyer og hvor en kan lese historiene om de første helgener og misjonærer.

Jeg gikk og tenkte på Bede i går, og sammenlignet ham med dagens rotløse mennesker. Dagens mennesker må bryte opp, det må skje noe hele tiden, ferier må være opplevelsesferier, og vi må reise langt, ja lengre enn langt. Lengre enn naboen har vært.

Bede ble. Rotfast. Han levde i landskapet hvor han ble født, men reiste i sin indre verden. Og fikk utrettet mer enn de som har vært en snartur på Papa NyGuinea. Hva ville skje om du slo røtter?