Å være stedbunden i en tid og i et samfunn som vårt med en så stor grad av mobilitet, kan lett oppfattes som noe antikvert og negativt. For meg er det annerledes. Av mange gode grunner. Ikke et vondt ord om reiselyst og oppdagertrang. Det har absolutt sine velsignelser.
Men man behøver ikke å reise langt i fysisk forstand for å oppleve mye.
Disse linjene skrives mens jeg ser ut mot noen for meg kjente åser. Det er et landskap med ro og øynene finner hvile i å dvele ved dem. Her har jeg flesteparten av mine hverdager.
I en tid preget av så mye rastløshet er det godt å finne ro og fred i det hverdagslige. Jeg kjenner til mennesker som har bodd hele livet sitt på et sted, som aldri har reist mer enn noen få kilometer, men som har reist lenger inn i Guds dybder enn de som har reist til langtvekkistan! Som apostelen Paulus skriver i Rom 11,33: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar