Pratsomheten og Guds kjærlighetskyss

 Noen ord av Bernhard av Clairvaux (1090-1153) passer godt på Pinseaften: "Den hellige ånd, Han er selve kjærlighetskysset."

Det er så lett å tenke at det er vi som tar initiativet til å be. Men det er motsatt! Bønnen er alltid Helligåndens initiativ når vi kjenner en dragning til å be. Når vi forstår dette, er det befriende og skaper stor glede. Da avtar nemlig prestasjonsangsten. Bønn handler ikke om å lykkes med velformulerte ord. Bønn handler heller ikke om antall ord, men ene og alene om vårt hjerte. Kanskje er den mest inderlige av alle Bibelens bønner, den bønnen Ånden selv ber og Bruden gir gjensvar på: 

"Ånden og bruden sier: Kom! Den som hører, skal si: Kom! (Åp 22,17)

Mer trengs ikke. Dette inderlige "kom!" rommer jo alt. Hele oss, vår djupeste lengsel.

Det er denne samme lengselen bruden i Høysangen gir uttrykk for: "Dra meg med", og Jerusalems døtre svarer: "Vi vil løpe etter deg." (Høy 1,4)

'Kontemplasjon', skriver Johannes av Korset, 'er intet annet enn en mystisk innøsing av Gud i sjelen, en stille og kjærlighetsfull innstrømning av Gud selv, som tenner sjelen med kjærlighetens ånd, hvis man ikke hindrer det.' (Sjelens dunkle natt, side 55-56) 

Pratsomheten vår er et hinder også i vårt forhold til Gud. I møte med Gudsnærværet stilner ikke bare stresset, men også pratsomheten vår. Da forstår vi bedre ordene fra Forkynneren: "Vær ikke for snar med din munn og la ikke ditt hjerte forhaste seg når du taler ord for Guds ansikt. For Gud er i himmelen, og du på jorden. La derfor dine ord være få." (Forkynneren 5,1)

Men det krever mot å legge av seg pratsomheten i bønnen. Og den første tiden du gir slipp på den til fordel for det tause vennskapet med Herren, hvor du lytter til ham, er det ikke unaturlig at du sliter med dårlig samvittighet. For følelsen av å prestere noe sitter virkelig djupt i oss. Vi føler oss uverdige når vi ikke har noe vi skal gjøre. Den dårlige samvittigheten knuger oss. Hva var dette? Vi skulle jo ha sagt så mye mer! Men intimitetens språk er inderlighetens språk, de korte setningene som rommer så mye. La oss lære å be av Ånden. 

Hvilende i Guds fang

 Bønnen er veldig enkel hos meg for tiden. Av og til og oftere enn før hvisker jeg bare navnet Jesus - igjen og igjen. Jeg minnes den hellige Birgitta av Vadstenas ord: 'Jo mer jeg oppholder meg i Guds nærvær, jo enklere blir jeg.' Det gjelder også bønnen. Jeg dras mer og mer mot stillheten og det kontemplative.

Med smertene jeg opplever nå er det ikke så mye jeg orker å formulere med leppene mine. Men navnet Jesus flyter så lett for hvert åndedrag. Ofte ber jeg også Gudsnavnet Jahve, som jeg har skrevet om tidligere. Da deler jeg Jahve i to deler, og uttaler det på inn og ut-pust. Det gir meg ro og smertelindring.

Men navnet Jesus - Frelserens navn, er kommet til meg som en gave. Det er blitt så dyrebart for meg. Jeg griper rundt gripekorset mitt og hvisker dette navnet igjen og igjen. Da hender det jeg sovner, og jeg våkner hvilende i Guds fang.

Den stadige bønnen som bes inne i deg

 I går hørte jeg på et intervju med den ortodokse metropolitten Kallistos Ware hvor han snakker om Filokalia, en samling artikler om den indre bønnen. I dette intervjuet siterer Ware Isak Syreren, som har sagt følgende, her i min oversettelse: "Søk fred med din egen sjel, så vil himmel og jord bli i fred med deg. Tre med iver inn i skattkammeret inne i deg. Da vil du oppdage det himmelske skattkammer. Det finnes en eneste inngang til dem begge! Bønnen. Gjør djupdykk i deg selv. Da vil du oppdage stegene som fører deg oppover!"

Som årene går har jeg blitt mer og mer klar over dette: bønnen er en gave, og er ikke noe vi gjør. Wilfrid Stinissen har sagt noe klokt om dette: "Den sanne bønnen finnes allerede der. På djupet av det døpte menneskets sjel foregår en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen. Og den finner sted inne i oss. Vår bønn består i å oppdage den, å lytte til den, å la oss tas i besittelse av de tre Personenes bønn i vårt innerste."

Når vi oppdager dette blir vår bønn mer og mer enkel. Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei, er at vår bønn forenkles. Det er Birgitta av Vadstena som har sagt: "Jo mer vi oppholder oss i Guds nærvær, jo enklere blir vi." Det gjelder også vår bønn. 

I går fikk jeg en nyttårsgave, av min gode venn, oversetteren Geir Spachmo. Bildet er tatt 23.september i 2016 i stabburet ved siden av Kristi Himmelfartskapellet.

Tillat Gud å være skjult

 Som regel er det ikke bra å be Gud om tegn. "En ond og utro slekt krever tegn," sier Jesus bebreidende til fariseerne (Matt 12,39).

Å be om tegn tyder på manglende tillit. Den som virkelig stoler på Gud, trenger ingen andre tegn enn Jesu død og oppstandelse. Dette store, overtydelige tegnet er stadig nærværende i nattverden. Hva mer kan vi ønske oss? 

Iblant ga Gud etter for menneskenes små, egoistiske ønsker og lar det skje visse tegn når noen har bedt om det. Men det betyr ikke at han liker det.

Tomas vil ha et tegn, han vil legge hendene i sårene til Jesus. Han får til slutt det etterlengtede tegnet, men blir samtidig irettesatt av Jesus: "Salig er de som ikke ser og likevel tror" (Joh 20,29).

Jesus saligpriser ikke lengselen etter tegn, snarere tvert imot. Tomas fikk ønsket sitt oppfylt, men det gjorde ham ikke salig. Bare det Gud ønsker og planlegger for oss, kan gi oss en varig lykke og salighet. 

Hvis du vil lære å kjenne Gud slik han virkelig er, og lengter etter å oppleve noe av den evige og absolutt trofaste kjærligheten han har til deg, skal du ikke lete etter han i synlige og merkbare tegn. Han åpenbarer seg i sitt ord og i ditt hjertes dype stillhet, når du ikke lenger ønsker noe som du kan fatte med sansene. Når du stoler på ham og tillater ham å være skjult, kommer du til å finne tegn på hans nærvær der du minst venter det.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 247

Lykkelig over Guds lykke

Du ville ikke søke Gud hvis du ikke allerede var blitt funnet av ham. I det øyeblikket Gud skapte deg, tok han sin bolig i deg, og det er hans nærvær som lokker deg til å komme til ham.

Du er Treenighetens tempel. Du er uendelig rik, du kan glede deg over skatten din. Faderen, Sønnen og Ånden lever i deg. Livet ditt kan bli en himmel på jorden hvis du er oppmerksom på dette mysteriet. De tre guddommelige personenes stadige kjærlighetsutveksling foregår i ditt eget indre.

Kanskje finner du ingen grunn til glede i din egen livssituasjon. Likevel kan du alltid glede deg over den Guds glede og lykke som du alltid bærer dypt inne i deg.

Den reneste og mest opphøyde glede e4r gleden over at Gud er den han er og han er uendelig lykkelig. Da er du ikke først og fremst glad fordi Gud er god mot deg, men du er glad for hans egen herlighet.

Troen lærer deg at Gud alltid er nærværende overalt. Du trenger aldri tvile på at han er hos deg. I deg selv bærer du ham som er selve gleden og lykken. Hva som enn skjer og hvordan du enn føler deg, så kan du alltid være lykkelig for Guds lykke. 

Det å kunne glede seg over en annens glede, det er et tegn på åndelig modenhet. Guds glede er ubegrenset. Hvis du har lært deg å være glad for det han er i seg selv, da har du funnet en uuttømmelig kilde til glede.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 179
 

Gå djupere

 DYPERE

I går ba jeg Gud om å hjelpe meg å forstå alt som skjer: mørket og forvirringen som så mange av Hans dyrebare folk opplever: hva er Hans perspektiv, Hans hensikt?

Som svar fikk jeg et enkelt ord og et tilhørende bilde.   Begge var veldig tydelige, så selv om jeg ikke tror de sa noe nytt, var det en trøst å bli minnet på at alt er i Ham.

Jeg hørte ordet "Deeper", og så et bilde/visjon av en brønn.   Denne brønnen er en som jeg har sett før i et bilde som Gud ga meg for en profet jeg kjenner, og det er viktig fordi jeg tror at mange av menneskene som opplever den djupeste forvirringen og kampen for øyeblikket er hans profeter: de som har fulgt oppfordringen om å være pionerer inn i det ukjente Nye og som har nektet å vende tilbake til den gamle religiøse orden. Å leve i det ukjente er for vanskelig for de fleste, og mange har vendt tilbake til de gamle vinsekkene, men profetene kan ikke ignorere kallet, så de forblir omgitt av uformet kaos.  Men det er en tilsidesettelse - jeg tror ikke dette ordet bare er for profeter, bare at mange av dem vil forholde seg sterkt.

På bildet/synet var det en bøtte som ble senket ned i brønnen som for å trekke fra det krystallklare vannet den inneholdt.   Men etter hvert som bøtta nådde bunnen av brønnen fortsatte den å gå, gjennom et lag med forstyrret grunn: silt, gjørme og steiner, og fortsatte videre nedover til den nådde et lag med magma (glødende smeltet stein).   Og bøtta som tidligere hadde blitt brukt til å trekke opp vann til vasking og drikke, ble nå brukt til å trekke opp ild for innvielse og renhet, og flytende stein som skal brukes til etablering, når de først har størknet.   Og de som deltar vil bli innviet og gitt i oppdrag - for alltid merket, som Jesaja da det brennende kullet rørte ved hans lepper (Jes 6:1-10), og som disiplene som ble forvandlet av Den Hellige Ånds flamme (Apg 2:3-4), forvandlet fra de som desperat trenger forfriskning, til de som løper og tar Guds ild over hele verden.

Det viste meg at denne sesongen med forstyrrelser, forstyrrelser, rystelser og forskyvning av jorden i bunnen av brønnene våre (som representerer stedene i livene våre der vi setter vår lit til Gud), er å bryte opp hardheten i våre hjerter som pleide å sette våre grenser, slik at vi er i stand til å gå djupere i Ånden. Det er slik at vi kan trekke ikke bare vann for å tilfredsstille vår egen tørst, men presse oss gjennom smerten for å trekke ild for å tilfredsstille GUDs tørst etter vekkelse. Og det er ikke bare vekkelse som stikkordet som alle ser ut til å snakke om akkurat nå, men sann vekkelse som begynner med den dypt personlige innvielsen og renselsen av individet, langt borte fra andres blikk.

Magma – eller lava som det kalles når den først bryter gjennom til jordoverflaten – endrer landskapet. Det brenner opp det gamle og danner ny grunn, full av rike næringsstoffer for å støtte nye avlinger. Men den er ikke høflig og tar ikke hensyn til strukturer som prøver å stå imot den. Det som kommer er veldig bra, men det vil se destruktivt ut. Gud leter etter representanter på jorden som allerede har blitt innviet ved å underkaste seg og standhaftig tilbe Ham gjennom forstyrrelsen og den rene gjørmete av en forvirrende og til tider hjerteskjærende sesong. Det er hans profeter og ledere og de som vil gi hans ild videre til de rundt og berolige de som er redde for endringen. For de har blitt kalt så mye DJUPERE enn før. Det føles ikke hyggelig eller behagelig i det hele tatt, men det er BRA.

Herre, takk for at du tar oss djupere, og for at du holder oss standhaftige mens vi setter vår lit til deg. Takk, for alt du gjør er bra. Amen.

Rachel Yarworth/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Ett er nødvendig

 Herren møter meg med disse ordene, etter at jeg kom hjem fra rehabiliteringsoppholdet på Steffensrud, i går ettermiddag: "...men ett er nødvendig." Hvor går veien videre nå? Av og til, og oftere enn man tror, er det viktig å stille det spørsmålet. Vi lever i ulike åndelige årstider, og er inne i ulike faser av livet. Likevel er det aller viktigste for en Kristi disippel å følge Herren der han er.

Jeg er nå i gang med nye parkinsonmedisiner. Riktig nok ikke i den styrken jeg hadde håpet på, men vil øke på etter hvert som kroppen tillater det. Jeg har også fått hjelp til egentrening, noe som vil komme godt med for å bremse utviklingen av parkinson. Den spiser stadig mer av livet mitt. Derfor spør jeg: hvor går veien videre nå?

En ting er sikkert: tjenesten fortsetter så langt kroppen tillater det. Men det aller viktigste for meg nå, er å leve nært Herren slik Maria fikk beskjed om. Vi kalles til å søke Herren for hans egen skyld. Maria valgte den gode del, og den skal ikke tas fra henne, sa Jesus. Den veien ønsker også jeg å gå, så hjelpe meg Gud.

Bønnens betydning

 Få har lært meg så mye om bønn som den koptiske munken, Matteus den fattige eller Matta L-Miskeen (bildet). Han ble født 20.september 1919 og døde 8.juni 2006. Denne munken, som var en beder som tilbragte hele netter i bønn, er en av mine åndelige veiledere.

Om sin erfaring med bønn skrev han, her i min oversettelse:

"Når sulten knuger, fant jeg min tilfredstillelse i bønnen. Når vinterens bitende kulde var uvennlig mot meg, fant jeg min varme i bønnen. Når mennesker var harde mot meg - og deres hardhet var virkelig streng - fant jeg min trøst i bønnen. Kort fortalt: bønnen har blitt min mat og min drikk, min kledning og min rustning, enten ved natt eller dag."

"

Samtale med den gamle Svetogorec

 Her følger en kort samtale med den gamle åndelige serbiske veilederen Svetogorec. Den er full av underfundig og djup åndelig visdom:

"Jeg spør deg, gamle mann, er den vanskelige tiden forbi?" Den gamle Svetogorec svarer: "Harde tider ligger bak oss, men det verste ligger foran oss!" "Hva vil du råde meg til å gjøre da, gamle mann?" Svetogorec svarer: "Spis maten din med en liten skje." "Hvorfor det om jeg tør spørre? Handler det om å bli sunn?" "Nei, for å bli vant til sult, min velsignede." "Gamle mann, kan du ikke komme med noe mer optimistisk?" "Vil du ha sannheten eller en løgn?" "Sannhet!" Svetogorec svarer: "Kristus er oppstanden! Det finnes ingen annen sannhet! Så lenge folk vender ryggen til Kristus får kaoset i sjelene deres en tragisk dimensjon. Det blir mer ondskap!"

Oversatt fra: Min venn Goran Zorica Zivic's Facebookside av Bjørn Olav Hansen

Stedbunden

 Å være stedbunden i en tid og i et samfunn som vårt med en så stor grad av mobilitet, kan lett oppfattes som noe antikvert og negativt. For meg er det annerledes. Av mange gode grunner. Ikke et vondt ord om reiselyst og oppdagertrang. Det har absolutt sine velsignelser.

Men man behøver ikke å reise langt i fysisk forstand for å oppleve mye.

Disse linjene skrives mens jeg ser ut mot noen for meg kjente åser. Det er et landskap med ro og øynene finner hvile i å dvele ved dem. Her har jeg flesteparten av mine hverdager.

I en tid preget av så mye rastløshet er det godt å finne ro og fred i det hverdagslige. Jeg kjenner til mennesker som har bodd hele livet sitt på et sted, som aldri har reist mer enn noen få kilometer, men som har reist lenger inn i Guds dybder enn de som har reist til langtvekkistan! Som apostelen Paulus skriver i Rom 11,33: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier."

Stillhetens velsignelse

 Den beste poesien er stillhet. Den beste stillheten er bønn. Den beste bønnen er omvendelse. Omvendelse er fåfengt uten tilgivelse. Det beste for Gud ligger i djupet av stor ydmykhet.

- Matyushin /oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Møte på dypet

Du kan ikke nå dine medmenneskers indre hvis du ikke møter dem i Jesus. Hvorfor er våre relasjoner ofte så overfladiske. Fordi vi holder Jesus utenfor. Kanskje vi ler og har det hyggelig sammen, samtidig som vi hele tiden befinner oss ved siden av hverandre. Vi greier ikke å trenge inn i den andre, men møter bare utsiden. Derfor kan vi kjenne oss uendelig ensomme midt i et lystig selskap. Vi forholder oss bare til hverandres ktopper, intelligens eller følelser, og svært sjelden til hverandres dyp.

Det er svært vanskelig for et menneske å oppdage sitt eget dyp, hvis ingen andre hjelper til. Vi trenger alle en bror eller søster som taler til dypet i oss ut fra dypet i seg selv. Da er det Guds liv i den andre som taler til Guds liv i oss. 

Dypest inne i oss mennesker finnes det en bit av det guddommelige livet vi er skapt til å avbilde. Og det er i dette dypet at vi virleig kan møtes. Jo mer du lar Guds liv i deg blomstre, desto lettere kan du møte det i dine medmennesker.

Jesus har sagt: 'Ingen kommer til Fadere uten ved meg' (Joh 14,6). Men han kunne også ha sagt: 'Ingen kommer til en bror eller søster uten ved meg.' Hvis Jesus lever i deg kjenner du ham igjen i blikket til din neste. I hverandre kommer dere til å lære ham stadig bedre å kjenne. Et møte på dypet fører også til enda større dyp.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 292

Geskjeftighet

Geskjeftighet. Smak litt på ordet før du leser videre. 

Det er ikke et ord vi bruker i dagligtale. Før jeg kommer med ordbokas definisjon, la meg si det så enkelt som mulig: Det er den rake motsetningen til hjertets hvile, eller å være i harmoni med seg selv, som benediktinermunken Anselm Grün (bildet) skriver om.

Ordet kommer fra tysk, og ifølge Store Norske Leksikon: 'Geskjeftig betyr travel og overdrevent virksom, eller vimsete opptatt med noe. Man kan for eksempel løpe geskjeftig fram og tilbake på arbeidsplassen, det betyr at man er svært ivrig og travel i jobben man utfører. Geskjeftig kan brukes ironisk, og betyr da altfor aktiv eller upassende virksom. I setningen middagen var god, men servitøren var geskjeftig, brukes geskjeftig ironisk. Det betyr at servitøren upassende ofte kom bort til bordet hvor gjestene satt og ikke lot dem spise i fred.

Om dette skriver Anselm Grün blant annet: 'Mark Twain mener at geskjeftigheten i nyere tid er et uttrykk for mangel på mål og orienteringsevne: Når de ikke lenger har målet for øyet, fordobler de sine anstrengelser. Den som virkelig har målet for øyet, går konsekvent i retning av det, uten stadig å anstrenge seg mer. De som ikke lenger har noe mål, forsøker å fylle det indre tomrommet med aktivisme. De synes at de selv er betydningsfulle fordi de har så mye å gjøre. De vil bevise overfor seg selv at de fører et meningsfullt liv...Med sin aktivitet synes de bare å dekke over det tomrom som lurer som en farlig avgrunn bak det hektiske...Jo mer geskjeftig man er, desto mer oppstår det en indre tomhet i en...Vår tid er kjennetegnet av denne onde sirkel av det hektiske og det tomme.'

Veien til hjertets hvile

Jeg leser Anselm Grün (bildet) for tiden. Benediktinermunken Anselm Grün. 78-åringen med tilholdssted i klosteret Münsterschwarzach i Tyskland, er en svært produktiv forfatter. Han har skrevet utrolig nok 300 bøker, flere av dem er oversatt til norsk, deriblant den jeg leser nå: 'Hjertets hvile', utgitt av St.Olav forlag i 2006. 

I stadige møter med meg selv, i erkjennelsen av min egen uro og rastløshet, og etter sjelesørgriske samtaler gjennom årnes løp med mange mennsker, anser jeg det største behovet jeg kjenner er behovet for hvile. Derfor handler også mye av den undervisningen jeg gir om bønn, om nettopp bønnens hvile.

Hvile fra selvstrevet, hvile fra jaget etter anerkjennelse og aksept.

Anselm Grün skriver: "Veien til hjertets hvile, slik den fremfor alt er blitt beskrevet hos de tidligere munker, er i dag høyaktuell. Mangel på ro og hvile er blitt en tidstypisk sykdom. Utallige mennesker klager over at de ikke faller til ro. De tidlige munker vet fra egen erfaring at man ikke rett og slett faller til ro ved å arbeide mindre. Å finne fram til hjertets hvile er en lang vei, som gjennom ærlig selverkjennelse og møte med seg selv til sist fører til Gud. Ifølge Augustins berømte ord er det bare i ham vårt hjerte kan falle til ro. Det er en krevende vei som munkene beskriver, men samtidig en innbydende vei. For den forespeiler oss at vi kan gå inn i Guds sabbatshvile allerede her og nå og nyte den midt i verdens uro."

Anselm Grün henter inspirasjon hovedsaklig fra to kilder: Evagrios, den viktigste forfatteren i det østlige munkevesen (345-399), og til Johannes Cassian (ca.360-430/35) Sistnevnte dro inn i den egyptiske ørken for å kunne gjøre munkenes djupe erfaringer med Gud tilgjengelige for oss her i Vesten. Selvsagt henter også benediktineren Grün også inspirasjon fra Benedikts regel ( han levde ca.480-547) og fra Den hellige skrift. 

Anselm Grün er opptatt av at den manglende evnen til å falle til ro svarer til lenselen hos dagens menneske: endelig en gang å kunne sjalte om og finne fred. Det ser man blant annet at kurs og seminarer som forespeiler en vei til indre ro, er overfylte. 

Grün skriver: "Man forventer at en gjennom psykologiske metoder eller kroppslige avspenningsmetoder endelig vil komme fram til den ro en lengter etter. Men hvilen kan ikke bli frembragt gjennom ytre avspenningsteknikker. Den er resultatet av å gå en åndelig vei. De tidlige munker hadde som mål å føre mennesker inn i Guds ro. Hesychia var det store ordet som fascinerte munkene. Munkebevegelsen ble alt fra det t redje århundre kalt Hesychasme, veien til den indre ro. Den ro munkene beskriver, er ikke en ro der man ikke vil bli forstyrret av noen. Det er snarere en ro der hjertet kommer til hvile, der man blir beroliget for angsten og erfarer oppløftelse og fornyelse. Hvilen er egentlig erfaringen av den evige sabbatsro, som Gud har tiltenkt oss. De som erfarer Gud i bønn og meditasjon, bli rolige både i det indre og i det ytre. De kommer til seg selv, til harmoni med seg selv. Munkenes åndelige vei er for meg på samme tid en terapeutisk vei."

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 3

Det guddommelige kysset er den guddommelige berøringen og omfavnelsen! Det er den treenige Gud som synger sine kjærlighetssanger over oss. Ingenting kan sammenlignes med dette. Hos profeten Sefanja leser vi dette vidunderlige løftet: "Herren din Gud er midt iblant deg, en helt som frelser. Han fryder seg over deg med glede, han tier i sin kjærlghet, han jubler over deg med fryderop." (Sef 3,17) Hva ville ikke skje med livene våe om vi åpnet oss opp for dette fantastiske budskapet?! 

Det er Gud som "lar lovsanger lyde i natten" (Job 35.10). Han synger sine lullabies over oss mens vi sover. Vår Gud er en syngende Gud. Skaperverket, og vi som selve kronen på dette vidunderlige skaperverket, bringer Ham så mye glede, at Han og englene har så mye å synge om! 

Høysangen er som en guddommelig opera, det mest kraftfulle musikalske stykket noensinne. Det er skrevet av kong Salomo for nærmere 3000 år siden, og er en sang som forteller en utrolig historie. Denne kjærlighetsagaen - for det er det dette er - er blitt inkludert i Bibelen for å lede deg og meg inn i Guds hjerte. Har du en gaang lyttet til denne musikken, kan du ikke gjøre annet enn å ta del i Treenighetens dans. Da blir du en del av rytmen.                                                                                     

Så la oss åpne oss opp for Helligåndens lyrikk.

La Ham synge over livet ditt. Bli stille! Ta imot Hans ømme berøring. Dette vil ta tid. Vi er så oppjaget, så opptatt av aktiviteter, så  rastløse, at vi ikke har tid til å bli brørt, ikke tid til kysset - vi raser videre i jaktn på tilfredstillelse. Det finnes bare i det goddommelige kysset. Herren må ånde på oss, først da blir vi levende!

Gud kysset Adam og Adam ble til en levende sjel.

Vi trenger også det guddommelige åndedraget så vi blir levende. Det krever mot, for Ånden blåser dit den vil, sier Jesus. Når Gud kysser oss, blåser Livs Ånd, i oss må vi ikke holde igjen, men la oss drive med. Mange av oss har et så sterkt kontrollbehov. Men Guds åndepust lar seg ikke kontrollere eller begrense. Livet blir så mye mer spennende om du slipper taket, og lar deg lede.

David hadde opplevd dette guddommelige kysset: "Jeg sier til Herren: Du er min Herre! Jeg har intet gode utenfor deg." (Salme 16,2) For kong David var det bare Gud selv som kunne fullt ut tilfredsstille, så dette hadde sønnen Salomon erfart gjennom å se på farens liv og eksempel. David hadde gjort seg djupe erfaringer av å være elsket - av Gud. 

Det guddommelige kysset vekker vårt hjerte, Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 2

Samværet med Den Elskede, mellom Bruden og Brudgommen, har sin egen intimitet, sin egen sødme og sin egen ømhet. Det  er ikke mulig å ha et teoretisk forhold til dette. Guddommens åndepust i form av et kyss må erfares! Vi må la oss elske! Vi må la oss overvinnes!

"Å, ville han bare kysse meg med kyss av sin munn!" (Høy 1,2)

Vi merker den sitrende - og djupe - lengselen i disse ordene. Dette er sjelens rop, sjelens tørst, etter Gud: "Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds ansikt." (Salme 42,2-3) Og: "Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall." (Salme 42,8)

Denne sjel er allerede kjøpt, lovet bort: hun har allerede ført hans invitaasjon, ordene hans: 'Du er min', og hun har svart: 'Jeg er hans!' 

Det har vært som en åpenbaring for henne! Ting er blitt avdekket, pakket ut. Hun har fått se et syn, en åpenbaring av foreningen med Kristus. Denne åpenbaringen rører djupt ved henne, begeistrer henne.

"La Ham kysse meg!", roper hun ut. Dette er mer enn den hjemkomstens kyss et menneske får del i, når det vender hjemover og blir tatt imot av Faderens favntak, og bliir født på ny. Dette er mer. Dette er det mest intime samfunn og fellesskap som finnes i releasjonen, ja den guddommelige trenighetsdansen, mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne dansen inviteres vi til å være en del  av. 

Dette er det intime bønneropet vi leser om i Åp 22,17: "Og Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann for intet!"

Sjelen trenger dette himmelske synet - og djupe erfaringen! Om ikke, vil vi henfalde til et liv i teorienes vold, hvor man kappes om å overgå hverandre i å ha den rene læren, og anklage våre søsken i troen. Uten det guddommelige kysset består den kristne tro av lære, uten liv. Jesus kom som LIVET, ikke bare sannheten.

All fremgang kommer av dette indre begjær. Åndelig utvikling og modning kan ikke løsrives eller skilles fra den indre hungeren og tørsten.

fortsettes

Ditt hjerte er sentrum for ditt vesen

I den bibelske forståelsen er hjertet vårt i sentrum av vårt vesen. Det er ikke en muskel, men et symbol for selve sentrum av vårt vesen. Nå er det vakre med hjertet at hjertet er stedet der vi er mest oss selv. Det er selve kjernen i vårt vesen, det åndelige sentrum av vårt vesen. Ensomhet og stillhet, for eksempel, er måter å komme til hjertet, fordi hjertet er stedet der Gud taler til oss, hvor vi hører stemmen som kaller oss den elskede. Dette er nettopp det mest intime stedet. I den berømte historien sto Elia foran hulen. Gud var ikke i stormen, Gud var ikke i ilden og ikke i jordskjelvet, men Gud var i lyden av skjør stillhet (se 1. Kongebok 19:11–12). Den myke lille stemmen ... snakker til hjertet. Bønn og ensomhet er måter å lytte til stemmen som taler til hjertet vårt, i sentrum av vårt vesen. Noe av det mest fantastiske er at hvis du går djupere og djupere inn på det stedet, møter du ikke bare Gud, men du møter hele verden der.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hva vedovnen fortalte meg om det djupere livet med Gud

Jeg elsker å sitte foran vedovnen i stua vår. Se inn i flammene. Etter at jeg fikk Parkinson er jeg blitt mer avhengig av å ha det varmt. Kulda gjør kroppen stivere, og jeg skjelver mer. 

Å se inn i flammene er avstressende. Det gir ro i sjelen. 

Mens jeg satt slik foran vedovnen en dag minnet ilden meg om ulike prosesser Herren fører oss igjennom. Når vi tenner opp i ovnen sprer ilden seg fort. 'Det fater ti', for å si det på min dialekt. Ilden er nå på et ganske overfladisk stadium. Den er vill, den er begeistret. Så brenner det en stund slik utemmelig, men så er det som om ilden går over i et annet stadium. Den har fått skikkelig fyr, men så dempes intensiteten, og nå kommer varmen! Veden er blitt glødende, og man hører denne vakre sprakingen og krakkeleringen. 

For meg ble dette et bilde på modningen i et menneskes liv med Gud, det djupere livet med Herren. Det begynner med at det tar fyr. Ilden brenner over alt. Vi er fulle av iver, Begeistring. Men vi berøres bare på overflaten. Så går ilden over i et annet nivå, vi gløder og det brenner på djupet. Det er da vi gir varme til oss selv og andre.

Gode åndelige råd fra en erfaren medvandrer

Jeg har hatt behov for en liten pause etter den siste samtalen med Isak Syreren. Jeg skal forsøke å gjengi noe av det Isak sa, selv om det det er veldig personlig. Samtalen - det vil si det var mest Isak som snakket - fikk meg til å tenke på mitt eget liv. Hvordan det leves nå, og så måtte jeg tenke på episoder fra ting som har skjedd år tilbake og hvordan jeg har reagert.

"Tror du om deg selv at du er ydmyk?" Isak svarer på spørsmålet før han i det hele tatt gir jeg anledning til å svare. Kanskje han ikke retter det mot meg i det hele tatt, men snakker generelt. Han svarer: "Du tåler jo ikke engang å  bli anklaget av andre! På denne måten kan du vite om du er ydmyk: at du ikke rykkes ut av din ro når du blir urettmessig anklaget for noe."

Så fortsetter Isak, og det synes som om han rett rett gjennom meg, når han sier: 

"Det er flott å forkynne om Gud, å hjelpe mennesker til å overlate seg til Hans vilje og å lede dem fra villfarelse til sannheten. Det var hva Kristus og apostlene gjorde. Og denne vei er en opphøyd vei. Men om noen kjenner at en slik måte å leve på og en slik stadig nærhet til andre hindrer deg fra å nå frem  til kontemplasjon fordi man mangler kraft til indre samling, at hans ro blir frarøvet ham og at hans sinn blir formørket og han mister sin egen helse i streben etter å hjelpe andre, er han til slutt ikke fri i sin egen vilje og klar i sitt indre blikk - da bør han minnes apostelens ord: fast føde er for voksne! Måtte han da vende om, og slå inn på en mindre krevende vei."

"Jeg har mer å si deg," sier Isak, men først drikker vi te.

Når bønnesvaret drøyer

I det laudesbønnen toner ut, setter Isak seg på en stor stein utenfor grotten hvor  han sover. Det er her han ber sine personlige bønner. En smal dør er satt inn i grotteinngangen, og jeg kommer til å tenke på ordene fra Bergprekenen når jeg ser den: "Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,14)

Isak er mer stille i dag. 

"Om du har bedt Gud om noe og Han drøyer med å bønnhøre deg, bli ikke bedrøvet", sier han med ett. Så legger han til: "Du er ikke visere enn Gud."

Jeg forsøker å avbryte stillheten som har kommet så påtagelig etter laudesbønnen, for jeg er så ivrig etter å lære. Men Isak hysjer på meg, og sier: "Tørst etter Kristus for at Han skal fylle ditt hjerte med kjærlighet. Lukk dine øyne for denne verdens fristelser slik at Gud kan la sin fred råde i ditt hjerte."

Jeg stiller ikke mitt spørsmål. Jeg har fått svar.