Pratsomheten og Guds kjærlighetskyss

 Noen ord av Bernhard av Clairvaux (1090-1153) passer godt på Pinseaften: "Den hellige ånd, Han er selve kjærlighetskysset."

Det er så lett å tenke at det er vi som tar initiativet til å be. Men det er motsatt! Bønnen er alltid Helligåndens initiativ når vi kjenner en dragning til å be. Når vi forstår dette, er det befriende og skaper stor glede. Da avtar nemlig prestasjonsangsten. Bønn handler ikke om å lykkes med velformulerte ord. Bønn handler heller ikke om antall ord, men ene og alene om vårt hjerte. Kanskje er den mest inderlige av alle Bibelens bønner, den bønnen Ånden selv ber og Bruden gir gjensvar på: 

"Ånden og bruden sier: Kom! Den som hører, skal si: Kom! (Åp 22,17)

Mer trengs ikke. Dette inderlige "kom!" rommer jo alt. Hele oss, vår djupeste lengsel.

Det er denne samme lengselen bruden i Høysangen gir uttrykk for: "Dra meg med", og Jerusalems døtre svarer: "Vi vil løpe etter deg." (Høy 1,4)

'Kontemplasjon', skriver Johannes av Korset, 'er intet annet enn en mystisk innøsing av Gud i sjelen, en stille og kjærlighetsfull innstrømning av Gud selv, som tenner sjelen med kjærlighetens ånd, hvis man ikke hindrer det.' (Sjelens dunkle natt, side 55-56) 

Pratsomheten vår er et hinder også i vårt forhold til Gud. I møte med Gudsnærværet stilner ikke bare stresset, men også pratsomheten vår. Da forstår vi bedre ordene fra Forkynneren: "Vær ikke for snar med din munn og la ikke ditt hjerte forhaste seg når du taler ord for Guds ansikt. For Gud er i himmelen, og du på jorden. La derfor dine ord være få." (Forkynneren 5,1)

Men det krever mot å legge av seg pratsomheten i bønnen. Og den første tiden du gir slipp på den til fordel for det tause vennskapet med Herren, hvor du lytter til ham, er det ikke unaturlig at du sliter med dårlig samvittighet. For følelsen av å prestere noe sitter virkelig djupt i oss. Vi føler oss uverdige når vi ikke har noe vi skal gjøre. Den dårlige samvittigheten knuger oss. Hva var dette? Vi skulle jo ha sagt så mye mer! Men intimitetens språk er inderlighetens språk, de korte setningene som rommer så mye. La oss lære å be av Ånden.