Feiger vi ut eller våger vi å stå som Daniels menn?

 "De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden." (Åp 12,11) 

Dette ordet kom til meg i går, lørdag 28.juni, og med det et sterkt Gudsnærvær. Jeg skrev en bok for en del år siden med tittelen: 'En tro verd å dø for', om Døperbevegelsens historie. Igjen ble det aktuelt for meg å spørre meg selv: er min tro verd å dø for? Det er virkelig et ransakende spørsmål.

Går jeg kompromissets vei? Gir jeg etter for tidsånden? Feiger jeg ut? Dette er igjen blitt så alvorlig for meg. Er jeg en røst som roper i villmarken, som døperen Johannes? 

Om døperen Johannes heter det: "Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!" (Matt 3,3)

Det kreves troskap av en som forkynner Guds ord. Jeg skal en dag stå til rette for det jeg har sagt og det jeg har skrevet. Derfor trenger jeg å gjøre som sangen sier: '

Våg å stå som Daniel

Sett deg for et hellig mål, åpent det bekjenn! Stå i rekken fast som stål og kjemp som Daniels menn.

Kor: Våg å stå som Daniel, hjelp fra himlen vent! Fatt som han et hellig forsett, gjør det fritt bekjent.

Feige sjeler mistet har håp om himmelen. De ei korsets banner bar og stred som Daniels menn.

Stolte kjemper styrtet om, falt i døden hen, om dem rett i møte kom en flokk av Daniels menn.

Tross da Satan og hans makt, løft ditt banner venn: seirens krone er henlagt til alle Daniels menn.

Sang og melodi av Philip Paul Bliss (1873) Oversatt til norsk to år senere. Jeg er redd den ikke kunne vært skrevet i dag.