Slipp ikke grepet om meg på den dagen

 Hvordan skal vi be når tiden nærmer seg for døden? En setning fra et dikt av fransiskaneren og poeten, Thomas av Caleno, som skrev den aller første biografien om Frans av Assisi, har fulgt meg en tid nå. Setningen er formet som en bønn, og lyder slik: "Slipp ikke grepet om meg på den dagen!" Det er en god bønn å be, selv om apostelen Paulus skriver i det åttende kapittelet i Romerbrevet: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?...For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8,35 og v.38-39)

Det sies at Salme 104 i Salmenes bok i Bibelen inspirerte den hellige Frans av Assisi til å skrive det poetiske mesterverket 'Solsangen'. Det forstår jeg godt og jeg foreslår at du tar deg en pause i dag og leser denne vakre salmen. Forfatteren er ukjent, men vedkommende kjenner Gud. I 'Solsangen', skriver Frans om 'søster Død'. Jeg liker så godt Olov Hartmans gjendiktning i den svenske salmeboken. Den er ikke en ordrett gjengivelse, men den gjengir meningen så blendende vakkert: 

"Tack, Gud, för syster Död, som tar allt levande i sitt förvar. Hon för oss i sin tysta vagn en afton hem från mödans mark. Tack för alla dina under."

Biografien til Tomas av Calanos ble skrevet kort tid etter at Frans var død i 1226. Her skildrer han hvordan Frans tilbrakte sine siste dager med å prise og takke Gud og oppfordret samtidig sine etterfølgere til å gjøre det samme. Frans fulgte oppfordringen i Salme 142,1: "Jeg ropte høyt til Herren." Frans hilste så en venn som sto ham nær: "Han oppfordret selve døden, så forferdelig og avskyelig for alle, til lovsang, mens han med glede gikk henn i møte og innbød henne til å gjeste ham med ordene: "Velkommen, min søster Død."

For Frans som betraktet alt Gud har skapt som sine brødre og søstre, var selv døden et søsken som man møtte vennlig og respektfullt.

Verset om døden, som er det siste verset i 'Solsangen', er sannsynligvis skrevet mot slutten av Frans sitt liv. Det må nok forstås på bakgrunn av at han i mange år var hardt prøvet med sykdom og smerter, og tanken på døden kom nok som en befrielse. Frans ble 44 år gammel.

Det heter videre i Salme 142,1-4a: "Jeg ber til Herren om nåde. jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød. Når min ånd blir svak, kjenner du min vei.