Slipp ikke grepet om meg på den dagen

 Hvordan skal vi be når tiden nærmer seg for døden? En setning fra et dikt av fransiskaneren og poeten, Thomas av Caleno, som skrev den aller første biografien om Frans av Assisi, har fulgt meg en tid nå. Setningen er formet som en bønn, og lyder slik: "Slipp ikke grepet om meg på den dagen!" Det er en god bønn å be, selv om apostelen Paulus skriver i det åttende kapittelet i Romerbrevet: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?...For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8,35 og v.38-39)

Det sies at Salme 104 i Salmenes bok i Bibelen inspirerte den hellige Frans av Assisi til å skrive det poetiske mesterverket 'Solsangen'. Det forstår jeg godt og jeg foreslår at du tar deg en pause i dag og leser denne vakre salmen. Forfatteren er ukjent, men vedkommende kjenner Gud. I 'Solsangen', skriver Frans om 'søster Død'. Jeg liker så godt Olov Hartmans gjendiktning i den svenske salmeboken. Den er ikke en ordrett gjengivelse, men den gjengir meningen så blendende vakkert: 

"Tack, Gud, för syster Död, som tar allt levande i sitt förvar. Hon för oss i sin tysta vagn en afton hem från mödans mark. Tack för alla dina under."

Biografien til Tomas av Calanos ble skrevet kort tid etter at Frans var død i 1226. Her skildrer han hvordan Frans tilbrakte sine siste dager med å prise og takke Gud og oppfordret samtidig sine etterfølgere til å gjøre det samme. Frans fulgte oppfordringen i Salme 142,1: "Jeg ropte høyt til Herren." Frans hilste så en venn som sto ham nær: "Han oppfordret selve døden, så forferdelig og avskyelig for alle, til lovsang, mens han med glede gikk henn i møte og innbød henne til å gjeste ham med ordene: "Velkommen, min søster Død."

For Frans som betraktet alt Gud har skapt som sine brødre og søstre, var selv døden et søsken som man møtte vennlig og respektfullt.

Verset om døden, som er det siste verset i 'Solsangen', er sannsynligvis skrevet mot slutten av Frans sitt liv. Det må nok forstås på bakgrunn av at han i mange år var hardt prøvet med sykdom og smerter, og tanken på døden kom nok som en befrielse. Frans ble 44 år gammel.

Det heter videre i Salme 142,1-4a: "Jeg ber til Herren om nåde. jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød. Når min ånd blir svak, kjenner du min vei.

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 11

 "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud." (Matt 5,8)

Man har kommet langt i åndelig modenhet og vandring med Herren, når man har kommet til samme erkjennelse som profeten Jeremia: "Hjertet er mer svikefullt enn noe annet, det kan ikke helbredes. Hvem kan forstå det? Jeg, Herren er den som gransker hjerter og prøver nyrer." (Jeremia 17,9-10)

Det er bare når vi erkjenner at hver eneste velsignelse vi får fra Gud - hvert uttrykk av barmhjertighet og trøst - er gitt oss av hans ufortjente nåde, at vi kan ane hva det betyr å ha et rent hjerte. Det skjer når vi erkjenner vår egen åndelige fattigdom og ser vårt eget hykleri, den fattigdom og hykleri som består av at vi tror at vi er rene som et resultat av vår egen trofasthet og lydighet i stedet for den ufattelige og ufortjente nåden det er. Det er når vi erkjenner vår egen religiøsitet og ser vår egen synd, at vi kan tro at alt, absolutt alt skyldes ufortjent nåde.

Apostelen Paulus hadde fått lys over dette. Hans åndelige utvikling handler om en erkjennelse av at han var en synder, og den erkjennelsen ble djupere og djupere med årene. Cirka år 59 e.Kr beskriver han seg slik: "For jeg er den minste av apostlene..." (1.Kor 15,9) Noen år senere, cirka år 64 e.Kr, bruker han disse ordene for å beskrive seg selv: "Jeg som er den minste av de hellige..." (Ef 3,8) Et år senere er erkjennelsen blitt enda djupere: "...for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største..." (1.Tim 1,15)

Dette er en sann og moden åndelig utvikling. Det er når vi komme fram til denne erkjennelsen av å se sin egen åndelige fattigdom og synd, og har tatt imot Kristi rettferdighet, at vi blir gitt håpet om at vi skal se Gud.

Dette vil inspirere og lede oss til å leve transparente liv, våge å vise vår egen svakhet og sønderbrutthet og vise nåde og barmhjertighet mot andre. Da vil vi få se vår neste som skapt i det samme gudsbildet som oss selv. 

Et av de mest kraftfulle eksemplene på et 'rent hjerte' finner vi i Matt 21. Etter at folkemengdene hyllet Jesus på hans ferd inn i Jerusalem, etter å ha renset Tempelet for pengevekslerne, kom mange blinde og lamme til Jesus for å bli helbredet. Jeg vet ikke om vi får med oss hvor radikalt dette er. For Jesus bryter nemlig med en gammeltestamentlig tradisjon her. I 2.Sam 5,8 leser vi at kong David forbød blinde og lamme å komme inn i Tempelet. Og som om det ikke var nok forbød presteskapet dem å ofre. (3.Mos 21,17) Årsaken var at de som skulle tre inn i Tempelet måtte være uten lyte, hvis ikke ble Tempelet urent. Å være blid og lam ble den gangen ansett å ha en lyte. Det ironiske er jo at de tillot pengevekslerne å være der. Her opptrer Jesus som øversteprest som bærer fram det fullkomne offer, seg selv, og gjør hjertene rene! Så også for oss.

Det finnes en hendelse i livet til Frans av Assisi som ikke slipper taket i meg. Som med de fleste i sin samtid var det en ting Frans fryktet mer enn noe annet: spedalskhet. 

En dag han kommer ridende utenfor Assisi støter han på en spedalsk mann. Da overmannes han av frykt og avsky. Men så skjer det at Frans gripes av kjærlighet til den spedalske og han stiger ned av hesten, bøyer seg ned, griper den spedalskes hånd og kysser den! Evangeliene forteller oss at Jesus berørte de spedalske, til tross for at han da etter Moseloven å ansees so uren, og han gikk inn i huset til Simon med tilnavnet 'den spedalske'.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 6

 "Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres." (Matt 5,3) Alternativ oversettelse: "Salige er de som er fattige i seg selv."

Uttrykket "fattige i ånden" har vært en kilde til debatt gjennom hele kirkens historie. Fremmet Jesus fattigdom som et ideal, et grunnlag for velsignelse? Vi husker jo fortellingen om Den rike unge mannen, som fikk beskjed om å selge alt han eide og gi det til de fattige, for å følge Jesus. Den hellige Frans av Assisi (bildet) tok denne saligprisningen på ramme alvor, og tolket den bokstavelig. Skulle vi gjøre det samme?

Eller indikerer ordene "i ånden" at Jesus talte om noe åndelig? En hjertets holdning og ikke en faktisk, materiell fattigdom?

Hvorfor må det være enten det ene eller det andre? Det er i så fall en typisk vestlig tankegang, hvor vi skiller den åndelige verden fra den materielle. Jesus og hans disipler, som var preget av en østlig, jødisk tankegang, så dette som to dynamiske aspekter, som ikke skal skilles ad, men som et hele!

Det er rimelig å ants at disiplene, når de hørte dette uttrykket, så trigget det umiddelbart deres assosiasjoner tekster fra den hebraiske Bibelen. Som for eksempel Salme 34,7: "Den hjelpeløse ropte, og Herren hørte, han frelste ham fra alle hans trengsler." Eller Sefanja 3,12: "Jeg lar det bli igjen hos deg et ydmykt og fattig folk. De skal ta sin tilflukt til Herrens navn."

Så familiære som disse ordene enn måtte være for de som hørte Jesus denne dagen, må sammenhengen mellom en tilstand av åndelig fattigdom og det å arve himmelriket ha kommet som et sjokk på dem.

Nå var ikke jødene fremmede for tanken om at Gudsriket brøt igjennom i nødstider, når de var i eksil, men i tidligere tider var deres redning knyttet til at de beseiret sine fiender og ble satt fri fra deres fangenskap. Men her skifter Jesus perspektiv. I stedet for at de kom ut av deres fangenskap og inn i deres arv, proklamerte Jesus at midt i deres fattigdom arver de hans rike! med andre ord: frihet fra den romerske okkupasjonsmakten sto ikke på Jesu agenda. Dette var ikke den messianske revolusjonen de forventet. I stedet introduserer Jesus et rike de svake, slagne og fattige var de velsignede arvingene. Ydmykhet og et angrende hjerte utgjør den fruktbare jorda i Guds rike. Jeg vil anbefale at du tar deg tid til å lese Marias lovsang i Luk 1,46-55 i lys av den første saligprisningen.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 4

 Leo Tolstoj (bildet), som blir ansett som kanskje en største romanforfatteren noensinne, sentrerte hele sin tro og overbevisning rundt Bergprekenen, og så på Jesu ord om "å vende det andre kinnet til" (Matt 5,38-42) som selve hjørnesteinen i hans pasifistiske og ikke-voldelige overbevisning.

Det Tolstoj skrev om pasifisme og ikke-vold påvirket blant annet i en så betydelig grad, Mohandas Gandhi, at Gandhi hadde for vane å lese Bergprekenen to ganger om dagen de siste 40 årene av sitt liv. 

Den tysk-lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer, levde Bergprekenen så konkret at han ble ansett som fiende av nazi-regimet. På en kraftfull måte satte han ord på sin tro på budskapet i Bergprekenen gjennom boken 'Etterfølgelse'. Martin Luther King jr., baptistpastor, aktivist og borgerrettighetsforkjemper, bygget hele sin teologi og filosofi om like rettighet og en ikke-voldelig revolusjon på Bergprekenen. En annen som tok Bergprekenen på ramme alvor og levde den ut i hverdagslig liv var Frans av Assisi. Reformasjonens tredje gren, anabaptistene, bygget sin tro på prinsippene for etterfølgelse som uttrykkes i Bergprekenen.

Dette er bare noen få eksempler på mennesker som anså Bergprekenen so forpliktende for sin tro og overbevisning.

Jesus kaller oss til et liv i radikal etterfølgelse. Det er ikke nok å bare gjøre rom for Jesus i våre liv, eller stille opp frivillig for misjonsarbeid - Han kaller oss til noe mye mer radikalt - å legge ned våre liv for Ham, og bli ambassadører for Guds rike, ved å stille vår menneskelige styrke, gaver og ressurser ti disposisjon for ham.

Bergprekenen kan ikke løsrives fra Jesus, den er uløselig knyttet til Jesu person. Den er en del av Jesus. Du kan ikke ha Jesus for seg selv, og ikke gjøre det han sier. Jesus sier det så klart og tydelig i Joh 14,23-24: "Jesus svarte: Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg."

fortsettes

Minn meg om at en kjærlighet venter meg!

Fransiskanermunken Thomas av Celano, den aller første til å skrive en biografi om den hellige Frans av Assisi, som også var poet skrevet følgende dikt om døden, her i min oversettelse: "Slipp ikke taket i meg den dagen!" Det er også min bønn!

Jeg stemmer også i med karmelittnonnen Alice-Aimee av Jesusbarnet i et dikt over samme emne, også i  min oversettekse: "Om jeg frykter - hvorfor ikke? - påminn meg ganske enkelt om dette: at en kjærlighet venter meg."

Presten, poeten og sangeren Gregers Lundh skriver så sterkt og befriende om døden og håpet om det evige liv: "Døden er å slukke lampen når morgengryet kommer".

Tau-korset, Frans av Assisi og samtalen med legen

I går fikk jeg en uventet anledning til å vitne for en lege om Jesus. Samtalen begynte med at legen spurte hva slags kors jeg gikk med. Jeg forklarte at det var 'Tau-korset", et kors formet som en T, hvor den ene korsarmen mangler. Korset har også et annet nevn, nemlig "De spedalskes kors', og stammer fra den tiden hvor Frans av Assisi begynte å ta seg av de spedalske. Dermed var den gode samtalen i gang. Om den manglende korsarmen. 

Jeg bærer mitt kors i en enkel lærsnoren rundt halsen. Lærsnoren har tre knuter. De skal minne meg om mine tre forpliktelser som min personlige livsregel inneholder. Disse er er: 

ENKELHET

SÅRBARHET

TILGJENGELIGHET 

Jeg ønsker å leve et liv i enkelhet, våge å vise sårbarhet og være tilgjengelig for andre. Og på denne måten, med mitt levde liv, være et vitnesbyrd om Jesus, for andre. I går hjalp Tau-korset mitt meg til å snakke med en lege om Frans av Assisi og om Ham min sjel elsker, Jesus! Det ble en god samtale.

Hellig likegyldighet

 Jeg håper du holder deg nær Jesus midt i alt. Jesus er, som du vet, mye mer enn en historie. Han er en kilde til liv og er virkelig i stand til å berøre deg dypt, slik at du kan gå utover suksess-fiasko syndromet. Jeg tror virkelig at det er mulig for deg å utvikle et enkelt bønneliv som kan gi deg den "hellige likegyldigheten". Med det mener jeg stedet hvor du føler deg så virkelig trygg og så godt holdt at oppturer og nedturer i livet ditt ikke er i stand til å plage deg eller begeistre deg. Jeg har personlig funnet mye hjelp til å bruke litt tid hver dag på å bare gjenta en hellig tekst i mitt sinn, for eksempel hellige Frans av Assisis bønn: "Gjør meg til et redskap for din fred. . . . ” Når jeg lar disse ordene komme dypt inn i bevisstheten min, skjer det noe nytt i meg, og jeg beveges utover stedene der jubelen eller depresjonen bor.

Henri J. M. Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

I fotsporene til Frans av Assisi - en profetisk røst for vår tid, del 3

Det er mulig å lære seg en spesiell religiøs sjargong, og bløffe seg til et hellig liv. Ikke slik med Frans av Assisi. Han levde som han lærte. Frans er et talende eksempel på noen som trodde mer på handling enn på sine ord. I sine mange stunder hvor han var alene med Gud, når han var sammen med sine disippler eller når han talte for store skarer av mennesker rettet han ofte en kritisk pekefinger mot seg selv og sine egne feil og mangler i stedet for å være opptatt av andres synder.

Frans hadde begge beina på jorda, mens hans hjerte ved himmelvendt. Han var et virkelig menneske. Et barn av sin tid. På godt og på vondt.

Samtidig var han brennende og radikal. Han gikk ikke på kompromiss med sin tro og sin overbevisning. Den var ikke til salgs. Hans tro gav seg utslag i en brennende og inderlig kjærlighet til Gud. Hans mange biografer forteller om en rekke hendelser som understreker dette, hendelser mange av oss ville anse som litt merkelige. Som denne:

En natt våknet innbyggerne av en svært oppstemt Frans. Han var ikke i feststemning på grunn av litt for mye vin, slik han opptrådte i sin vellystige ungdom, og kom ravende hjem syngende med sine venner.

Denne natten hadde den ensomme Frans i stedet blitt slått av månens majestetiske skjønnhet der den hengte på en nattsvart stjernehimmel. Frans ble så overveldet av stundens skjønnhet og ville at hele verden skulle se det han så!

Han smøg seg inn i byens kirke, klatret opp i klokketårnet oh begynte å ringe med kirkeklokkene for harde livet.

'Løft blikket, mine venner', ropte han ut de nysgjerrige og søvndrukne naboene. 'Løft blikket. Se på månen!'

Kanskje flere av oss burde bli grepet av en slik 'galskap'. Kanskje blir alt for mye ved livet selvfølgeligheter?

fortsettes

I fotsporene til Frans av Assisi - en profetisk røst for vår tid, del 2

Jeg er redd for å frata Frans av Assisi noe av hans radikalitet med det jeg skriver. Gjøre han mer spiselig, dvask, mer kompatibel med måten vi lever våre liv på , mindre konfronterende. Tro hva Frans ville gjort i dag? Bokstavelig ville han talt Roma (les: makteliten) midt imot, men jeg er overbevist om at han ville likt sin navnebror, paven. Han ville sympatistreiket med Greta Thunberg og klimaundommen, og forarget klimafornektende middelaldrende menn som forsvarer sine poisisjoner og sin materialisme. Frans ville vært 'a pain in the ass' for Donald'ene i USA og EU, og han ville ha ett og annet å si om båtflyktninger fra Middelhavet. Han ville nok også sagt noe om det nye våpenkappløpet mellom Russland og NATO.

Kort sagt: Frans av i dag ville vært en ubehagelig profetisk stemme for de aller fleste av oss. Han ville ha konfrontert oss med vår materialisme og anklaget oss for å ha bøyd våre knær for guden Mammon.

For å si det slik: Få av oss ville kjøpt fuglebad i hagen laget som Frans av Assisi med nusselige fugler i bronsje eller plast, for å hedre hans minne.

Vi ville forsøkt å stanse hans brysomme profetiske stemme.

Kalt ham fanatiker.
Forsøkt å sette diagnoser på ham.

Som de gjorde med Frans, kjøpmannssønnen som ble en radikal etterfølger av Jesus.

Når det er sagt tror jeg dagens maktelite og mange kirker ville ha takket nei til å få Jesus fra Nasaret på besøk. Det ville vært for brysomt. For utfordrende.

Vi ville kalt ham fanatiker.
Og vi ville satt diagnoser på ham.

I fotsporene til Frans av Assisi - en profetisk røst for vår tid, del 1

Jeg kan ikke tenke meg en mer brennaktuell profetisk røst inn i vår egen samtid enn Frans av Assisi. 'Guds lille fattige' vendte opp ned på Europa på 1200-tallet, og hans radikale etterfølgelse av Kristus, utfordrer fremdeles mennesket i Det 21 århundre. Hans profetiske kall: 'Bygg opp min kirke', gjelder fremdeles. Ikke som et restaureringsarbeide for forfalne kirkebygg, men som et åndelig hus.

Lørdag 3.oktober 1226 kom en gruppe av hans nære venner og disippler sammen i noen små hytter midt inne i en skog i Umbria. De var kommet for å våke over Frans, som ventet på 'vår søster, den legemlige død.' Frans, 'Guds trubadur', dør den natten. Han er bare 44 år gammel, utmattet, men innesluttet i den freden som han hadde søkt - og gitt videre til så mange - kroppsliggjort i hans eget liv.

Frans av Assisi var et barn av sin tid. Vant med luksus og rikdom. Han brukte mye av sin ungdom på å more seg og gjøre seg populær. Men alt dette gir han opp for å gi seg helt til Gud, leve et liv i fattigdom og tjene de spedalske og marginaliserte og alle de som led nød. Til å begynne med tar slekt og venner avstand fra ham,  og trodde han var gal eller fanatisk, men snart blir mange overbevist når de så hvordan han levde og hørte hans sterke forkynnelse. Først en liten skare etterfølgere, så tusentalls, like inn i vår egen tid.


'I Middelalderen var kirken en stor, rik og byråkratisk institusjon med politisk innflytelse. Kirkens ledere minnet mer om selvopptatte, maktsyke statstjenestemenn enn om uselviske tjenere som lever for Gud og menneskeheten. Det hendte til og med at mange klostere, som fra begynnelsen av hadde vært som oaser, ble små øyer av rikdom og verdslighet,' skriver John Michael Talbot, selv viden kjent musiker og selv franiskaner.

Så legger han til: 'Men Frans hadde en brennende kjærlighet til Gud. Det var den som gav ham kraften og gløden. I all enkelhet og på største alvor tok han til seg Jesu ord, tenkte seg inn i hva de betydde og kom frem til hvordan de kunne omsettes i praksis.'

Denne dagen starter mitt år med Frans av Assisi. Jeg vil bruke dette året til å studere nærmere hans liv og se det i et profetisk lys, hva det kan bety for meg og for den tiden vi lever i. Med nokså jevne mellomrom vil jeg publisere noen artikler om hva jeg har funnet. Håper du følger med meg på reisen. Betyr det at jeg er i ferd med å bli katolikk? Nei. Frans av Assisi er 'allemannseie.'

fortsettes

Illustrasjon: Frans av Assisi venter på døden. Tegnet av Eugene Burnand i 1919.

Frans av Assisi og pinsen

Det fortelles om Frans av Assisi at han en dag ble bedt om å tale for paven og hans kardinaler. Han pugget en preken utenat, som han hadde brukt mye tid til å forberede seg på.

Når han sto der midt i denne forsamlingen, med paven foran seg, og skulle fremføre denne talen, så full av gode formuleringer, fikk han plutselig hjernteppe. Han klarte ikke å få frem et eneste ord.

Han måtte innrømme dette foran både paven og kardinalene, i ydmyket og så påkalte han Åndens nåde.Plutselig strømmet ordene ut av ham, forunderlige ord, og de beveget disse høyttstående mennene, og de kom med en slik kraft, at det var tydelig for alle, at det ikke var Frans som talte, men Den Hellige Ånd.

Måtte vi alle ha den samme tro på Ånden.

Morsomt, men tragisk

I går hadde jeg en morsom, men dog så tragisk samtale. For å ta det morsomste først: Vedkommende mente å vite at jeg hadde konvertert og blitt katolikk, og kunne føre bevis for det. Det er mer enn jeg kan. Triumferende sendte han meg en bloggartikkel som jeg hadde skrevet, og hvor det fremgår at jeg har konvertert til Den romersk-katolske kirke. Jeg ba ham sjekke datoen for blogginnlegget: 1. april 2012. Sakte gikk det opp for ham hva den datoen innebar!

Det hele begynte med en samtale om noe han hadde skrevet, nemlig det utsagnet som er tilskrevet Frans av Assisi: Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord. Vedkommende mener dette er ubibelsk. Han er også av den oppfatning at det ikke finnes mange eksempler på ikke-verbal forkynnelse i Bibelen. Jeg er ikke så sikker på det. Og det var når jeg sa det, at vedkommende forstod at det hadde sammenheng med at jeg er katolikk.

Men jeg kan nevne flere bibelske eksempler på ikke-verbal forkynnelse:

1. Esekiel satt for eksempel blant de forviste jødene ved elven Kebar i syv dager uten å si et eneste ord. Hans taushet var en sterk forkynnelse i seg selv: "Jeg kom til de bortførte i Tel-Abib, de som bodde ved Kebar-elven og holdt til der. Og der satt jeg hos dem i sju dager, helt lamslått." (Esek 3,15) Alle husker vi vel Jobs venner. De hadde noe å si hele tiden, og måtte til slutt be om tilgivelse for alt det gale de hadde sagt. Det i motsetning til profeten Esekiel som vågde seg på å la livet forkynne i syv dager.

2. Jesus talte om at Hans disipler er jordens salt og verdens lys, og sa i den sammenhengen at mennesker skal SE de gode gjerningene vi gjør. De gode gjerningene er altså talende i seg selv.

3. Han ber oss også om å legge merke til fuglene under himmelen og liljene på marken. De er tause vitnesbyrd om Guds godhet og omsorg.

4. Ved en anledning skriver Jesus i sanden. Hans taushet er et mektig vitnesbyrd overfor skriftlærde som vil steine en kvinne grepet i hor.

Betyr det at vi ikke skal bruke ord i forkynnelsen? Selvsagt skal vi bruke ord. Jeg har forkynt Guds ord i 46 år. I mange år, stort sett hver eneste søndag. I Norge, Spania, Tyskland, Russland, Estland, Shetland, Tsjekkia. Når jeg var ung var jeg ute nesten hver eneste lørdag som gateevangelist. Det har vært flott, men jeg må være så ærlig å si at jeg ikke har sett veldig mange mennesker komme til tro. Noen har det vært, og det gleder jeg meg stort over, men de store skarene har jeg ikke sett komme. Stort sett har jeg talt til troende mennesker. Slik er det nok for de fleste av mine forkynnerkollegaer, i hvert fall de som ikke er evangelister.

Men på disse årene har jeg møtt mange som har forkynt sterkt gjennom sine liv. Stillferdige mennesker, som ikke liker rampelyset, men som gjør gode gjerninger i det skjulte. Jeg har møtt mennesker med kroniske sykdommer, ute av stand til å si et ord, men hvis liv er et sterkt vitnesbyrd om Kristus. Og, ja, noen av disse har til og med vært katolikker! Tenk det! For noen er det ikke til å tro, eller leve med. Men jeg finner Kristus-disipler i alle sammenhenger! Absolutt.

Og så finner jeg mennesker som sitter bak data-skjermer som har sterke meninger om mennesker de ikke har møtt. Som er forutinntatte, og som har svar på det meste. Selv livets gåter har de svar på. Det er liten ydmykhet å spore, og de ber sjeldent om unnskyldning om de tar feil. Det gjorde ikke denne mannen heller. Det var nok forsmedelig at han gikk fem på når det gjaldt aprilsnaren min.

Men det er virkelig tragisk når man danner seg meninger om andre folk, uten å ta seg tid til å sjekke fakta. Kanskje en telefon hadde vært greit å ta om man lurte på noe.

Jeg har katolske venner, og det er jeg glad for. Jeg kommer ikke til å kutte de ut selv om det sitter mennesker bak en dataskjerm og sprer usannheter om meg. Det er flere av dem. Deres kall i livet er å være en slags protestantisk inkvisisjon hvor de krever av deg svar om hva du mener og hvor du står. Jeg har ingen katolske venner, eller ortodokse venner, eller koptiske venner som holder på sånn. De er alle uten unntak protestanter, og mest sannsynlig pinsekarismatikere! Mange av dem har heller ingen menighetstilhørighet, og de har aldri studert teologi. Kirkehistorien er for de meste ukjent for dem.

Tilbake til utgangspunktet: Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord.

Jeg finner det å være veldig radikalt. Sommerfuglen får stå som et talende vitnesbyrd om en puppe som gjennomgår en FORVANDLING og blir mer og mer lik Kristus. Han forkynte både med ord og gjennom sitt liv. Begge deler er nødvendig. Og selv den ringe blant oss forkynner. Han eller hun som ikke er flinke med ord, eller har ord. De forkynner gjennom sitt blotte liv. Setter du deg ned og lytter vil du ofte få djup innsikt i åndelige sannheter.

Når livet vårt slår ihjel ordene vi sier

Hva hjelper det oss å påberope oss at vi eier sannheten, og snakker så fint om de riktige og viktige tingene, når livet vårt sier noe helt annet? Hva hjelper det om vi forsvarer den rette lære og sannheten når vi tar i bruk løgner for å sverte en annen?

Sosiale medier tyter over av kristne som står på sannhetens side, mener de, men hvis liv vitner om noe helt annet enn at Han som er Sannheten har tatt bolig i dem. Hva hjelper det om vi sier gode ord om Jesus, som livet vårt vitner om noe helt annet enn det som godt er? Når vi bevisst tar i bruk løgn for å ramme en annen, er det ikke sannhet vi formidler, men vi blir et talerør for den onde. I går ble noen tatt for å ha skrevet noe som var en direkte løgn, i den ene hensikt å ramme meg. Innlegget på Facebook ble slettet fordi vedkommende som skrev det nok forstod at han var tatt i løgn. Da blir det ikke så lett for folk å ha tiltro til det andre han legger ut, når han blir tatt i en åpenbar løgn. At den samme mannen også stjeler private bilder, misbruker tekst som det er copyright på og setter sykdomsdiagnoser på folk, hører også med til historien. Likevel mener han seg å være en forsvarer av sannheten!

Jeg har stor sans for disse ordene, som tilskrives Frans av Assisi:

"Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord."

Det hjelper ikke å bruke masse ord, om livene våre sier noe helt annet enn de ordene.

Det kan være grunn til å minne hverandre om apostelens ord:

"... ingen løgn kommer fra sannheten." (1.Joh 2,21)

Det er faktisk mulig å ha helt rett, og likevel ta fullstendig feil. Av og til avslører vi oss selv på grunn av den feilaktige ånd vi taler ordene i.

Skal vi kjempe for sannheten må vi selv ha vår sak i orden med Gud. Vi må snakke sant, også om andre. Løgn og Åndens fylde passer ikke sammen.

Hvilken verdighet!

"Tenk, menneske, på den høye verdigheten Gud har skjenket deg, da Han skapte og formet deg til sin elskede Sønns avbilde i kroppslig henseende og til likhet med seg selv i åndelig henseende."

- Frans av Assisi (1182-1226)

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem..." (1.Mos 1,27-28)

"Han (Jesus) er den usynlige Guds bilde ..." (Kol 1,15)

Bror Frans og de menneskeskapte klimaendringene

Det kunne ikke ha vært en bedre tid på året enn høsten for å feire Frans av Assisi - og han er virkelig en viktig person for vår tid på så mange måter.

Høsten kler seg i sin fineste skrud disse dagene, og trubaduren fra Assisi, hjelper oss til å se Skaperen bak alt det vidunderlig skapte. 3. oktober 1226 møtte han henne han kalte "vår søster, den legemlige død."

I en tid hvor de menneskeskapte klimaendringene virkelig herjer med "søster Jorden", for å bli i den vidunderlige vakre 'Solsangen' som bror Frans skrev, blir Frans av Assisis forhold til skaperverket så viktig. Det finnes mange legender som forteller om forholdet Frans hadde til naturen, til dyrene. Fuglene ble spesielt tiltrukket av stemmen til Frans, og de satt stille når Frans talte til dem.

Når man ser de menneskeskapte miljøødeleggelsene vi opplever i dag - også i Norge - tenker jeg på ordene i Åp 11,18 om at det kommer en tid når Herren skal "ødelegge de som ødelegger jorden."

Og Paulus forteller om et skaperverk som "sukker og stønner" over forgjengeligheten, og lengter etter forløsningen. La oss følge eksemplet Frans la igjen etter seg, og ta vare på alt det skapte, enten det er nyttevekster, blomster, bier, dyr - og takke Gud for dem.

Mangt og mye kunne ha vært skrevet om Frans på hans minnedag, men i år vil jeg stanse ved nettopp det jeg har skrevet om forholdet til naturen.

Hver vår pleier en venn av meg å takke Gud for at Linerla har kommet. Det griper meg like sterkt hver gang han gjør det, og har åpnet øynene mine for alt det fantastiske Gud har skapt rundt oss. La oss ikke ta det for noe selvfølgelig.

Det finnes noe som man ikke kan lese seg til - men som må erfares gjennom levd liv

"Jeg bruker ofte begrepet 'alternativ ortodoksi', en frase jeg har hentet fra min franiskanske tradisjon", skriver Richard Rohr (bildet) i en nylig publisert artikkel.

"Dette handler om en understrekning av en livsstil fremfor det verbalt korrekte. Frans av Assisi ønsket at vi skulle gjøre evangeliet, å leve liv fylt av enkelhet, kjærlighet, glede og ikke-voldelige", skriver Rohr videre.

Han er opptatt av at vi lett kan lese oss til ting, og dermed tro at det vi leser er blitt en del av oss. Vi leser oss til de rette svarene, men vi lever ikke hva vi leser. Vi havner lett på 'den rette siden' av spørsmålene, og vi oppholder oss i en verden av ord - i stedet for å gjøre våre egne erfaringer.

Så skriver han noe som i utgangspunktet kan høres ut som en selvmotsigelse, men som slett ikke er det. Rohr skriver at 'kontemplative mennesker skjuler seg ikke bak ordene, men er i umiddelbar kontakt med virkeligheten, mennesker og hendelser - slik de er".

Man ville kanskje tro at kontemplative mennesker er verdensfjerne og kun opptatt av det indre livet, men slik er det jo ikke. Da har man misforstått hva kontemplasjon er: man betrakter, skuer, for så å omsette det man har sett i praktisk handling!

Det er godt å kunne lese, studere, grunne, meditere. Men det finnes også ting man ikke kan lese seg til, men som må erfares gjennom levd liv.

Nødvendigheten av å slippe taket

I dag har jeg tenkt på noe som fransiskaneren, Richard Rohr (bildet), har skrevet i en av de meditasjonstekstene han publiserer på nettet.

Jeg synes det var så verdifullt og klokt at jeg har valgt å oversette det til norsk:

'Autentisk spiritualitet handler alltid om et visst nivå av eller en måte å slippe taket. Jesus sa: 'Sannheten skal gjøre dere fri'(Joh 8,32). Med det samme vi ser hva som fanger oss og holder oss borte fra friheten skulle vi se behovet for å slippe tak i det. Men i et forbrukersamfunn har de fleste av oss ingen trening i så måte. Istedet synes det som om mer er bedre. Sann frihet derimot er å slippe tak i vårt falske jeg, slippe tak i våre kulturelle fordommer, og slippe tak i vår frykt for tap og død.

Frihet handler om å slippe tak i det å stadig ønske mer og bedre ting, og det er å slippe taket i vårt behov for å kontrollere og manipulere Gud og andre. Det handler til og med om å slippe tak i vårt behov for å vite og vårt behov for å ha rett.

Dette oppdager vi først når vi blir modne.

Vi blir fri når vi slipper tak i våre tre primære energi-sentre: vårt behov for makt og kontroll, vårt behov for trygghet og vårt behov for hengivenhet og anerkjennelse'.

Frans av Assisi og gleden

'Det finnes en himmelfartsglede', skriver Edin Løvås, og Jesus ønsker å gi oss del i denne gleden.  Det er godt å minne hverandre om på Kristi himmelfartsdag. Nå sitter Jesus ved Faderens høyre side, og Helligånden øses ut.

Det fikk meg til å tenke på noe jeg har lest i en av dagbøkene til Henri Nouwen. I Genesee Diary skriver han om Frans av Assisi:

'Chesterton gir et vakkert innsyn i Frans' omvendelse. Han beskriver han som 'Guds akrobat, som står på hodet for å glede Gud. Da Frans ser hele verden opp ned 'med alle trærne og tårnene som henger med toppen ned' oppdager han at den av natur er avhengig. Frans så sin verden, sin by, opp ned, han så den samme verden og den samme by, men på en annen måte. 'I stedet for rett og slett å være stolt over sin sterke by som ikke kunne rokkes, kunne han være fylt av takk til Gud den allmektige fordi den ikke hadde falt ned'.

Denne omvendelsen, denne helomvendingen, denne nye synsvinkelen, gjorde det mulig for Frans å gjøre takk og lovprisning til sin bærende holdning i en verden som han hadde gjenoppdaget i dens djupeste avhengighet av Gud.

Her når vi virkelig det mystiske punkt hvor askese og glede berører hverandre. Frans som var en meget streng asket, er likevel kjent som den gladeste blant helgener. Hans glede over alt som er skapt, skyldes at han fullt ut innser hvordan det er avhengig av Gud. I faste og fattigdom minnet han seg selv og andre om Guds herredømme. I sine lovsanger og takkesanger åpenbarte han skjønnheten i alt som adlyder Skaperen'.

Genesse Abbey, 4. oktober 1974
Henri Nouwen

Vakker julekrybbe innviet ved Kristi himmelfartskapellet

I forbindelse med vår ukentlige nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina, hadde vi i går den store gleden av å innvie den vakre julekrybben som Finn-Rune Stabell har laget. Den har fått sin plass rett utenfor selve kapellet.

Der står den som et stille vitnesbyrd om julens store mysterium: Gud er blitt menneske. Han har fått et ansikt. Det ansiktet er Kristus.

Under en stjernestrødd himmelhvelving sang vi 'Deilig er jorden'. Riktig stemningsfullt ble det når vi slukket lommelyktene våre, og lot lysene ved krybben lyse opp kveldsmørket. Vi håper de mange som går turer forbi kapellet vil ha gleden av krybben og stanse opp en stund og undres over julens egentlige innhold.

Her er litt om julekrybbens historie:

'Det er Frans av Assisi som tidlig på 1200-tallet virkelig får julekrybben til å bli noe levende som mennesker kan feire sammen. Hans biograf, Thomas av Celano, forteller at Frans gav følgende instruksjoner til en venn han skulle feire julen sammen med nær byen Greccio:

"Hvis du ønsker at vi skal feire Herrens kommende fest i Greccio, må du så raskt som mulig gå bort og gjøre alt som jeg sier deg. Jeg vil nemlig gjerne feire minnet om det barn som ble født i Betlehem. Og jeg vil så anskuelig som mulig få fremstilt for mine legemlige øyne den bitre nød han alt som barn måtte lide - hvordan han ble lagt i en krybbe der okse og esel stod, og hvordan han fikk redet en seng i høyet." Så nærmet gledens dag seg, og Greccio ble så å si til et nytt Betlehem. Folk strømmet til, og ved det nye mysteriet ble de fylt av glede'. (Fra nettsiden til Den katolske kirke).

Med reformasjonen forsvant julekrybbene, men siden 1900-tallet har de fått sin rensesanse.

Foto: Marianne Aanstad Stabell

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 19

Her fortsetter serien med en gjennomgang av Bergprekenen. Del 18 ble publisert mandag 13.oktober:

Etter de åtte saligprisningene, fortsetter Jesus beskrivelsen av Guds rikes barn, og det borgerne av dette Riket representerer, ikke i noe som skal skje i et fremtidig 1000-års rike, men her og nå. Om dette skulle handle om noe som først skjer i 1000-års riket, slik enkelte hevder, hvor vi vil oppleve paradisiske tilstander med fred og harmoni, hvorfor skulle det da trengs 'salt og lys?'

For det er det Jesus taler om:

'Dere er jordens salt!' (Matt 5,13)

Dette snakker om noe dennesidig. Noe som gjelder livene våre, våre hverdager. Det Jesus underviser disiplene om handler om den innflytelsen Rikets barn skal ha på jorden. Rikets barn er jordens salt. Ikke som en teori, ikke som et begrep, men saltet er lik: mennesker.

Og Jesus er ikke før ferdig med denne sterke proklamasjonen av hva Rikets barn er, før Han legger til noe annet som også særpreger Rikets barn. Det er at de er:

'Verdens lys'.

Teologen og filosofen, Eberhard Arnold (1883-1935), grunnleggeren av den anabaptistiske bevegelsen 'Bruderhof', skriver følgende i sin bok om Bergprekenen:

'Saltets natur er å være salt eller å være ingenting. Saltets essens er handling. I seg selv har det ingen hensikt. Salt tjener en hensikt. En hver som mottar Guds liv og griper den fremtiden som finnes i Jesus har tatt på seg saltets karakter'. (Eberhard Arnold: Salt and Light. Talks and Writings on the Sermon on the Mount. Plough Publishing House, 1986, side 13)

Senere - i det samme kapitlet - skriver Eberhard Arnold:

'Salt kan bare ha kraft så lenge det er annerledes ...' (s.15)

Med det mener Eberhard Arnold at om kristne skal ha påvirkningskraft i det samfunnet menigheten er plantet i, må saltet representere en motkultur, verdier som er annerledes enn det samfunnet menigheten er plantet i. Foruten dette saltet vil dette samfunnet være i en forråtnelsesprosess. Saltet hindrer forråtnelsen. Det er det samme Jesus sier:

'Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten å kastes ut og tråkkes ned av menneskene'. (Matt 5,13b)

Hvis Rikets barn blir som denne verdens barn skjer dette: Saltet mister sin kraft, og 'det duger ikke lenger til noe'. Det har ingen påvirkningskraft lenger. Rikets barn er ikke lenger en motkultur, men er blitt oppslukt av tidens krav og tidsånden. Det interessante er at verdens barn ikke har respekt for mennesker som ikke våger å stå for noe, og bli stående om det koster, og 'tråkker ned' de som ikke lenger representerer 'salt og lys'.

(fortsettes)