Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 19

Her fortsetter serien med en gjennomgang av Bergprekenen. Del 18 ble publisert mandag 13.oktober:

Etter de åtte saligprisningene, fortsetter Jesus beskrivelsen av Guds rikes barn, og det borgerne av dette Riket representerer, ikke i noe som skal skje i et fremtidig 1000-års rike, men her og nå. Om dette skulle handle om noe som først skjer i 1000-års riket, slik enkelte hevder, hvor vi vil oppleve paradisiske tilstander med fred og harmoni, hvorfor skulle det da trengs 'salt og lys?'

For det er det Jesus taler om:

'Dere er jordens salt!' (Matt 5,13)

Dette snakker om noe dennesidig. Noe som gjelder livene våre, våre hverdager. Det Jesus underviser disiplene om handler om den innflytelsen Rikets barn skal ha på jorden. Rikets barn er jordens salt. Ikke som en teori, ikke som et begrep, men saltet er lik: mennesker.

Og Jesus er ikke før ferdig med denne sterke proklamasjonen av hva Rikets barn er, før Han legger til noe annet som også særpreger Rikets barn. Det er at de er:

'Verdens lys'.

Teologen og filosofen, Eberhard Arnold (1883-1935), grunnleggeren av den anabaptistiske bevegelsen 'Bruderhof', skriver følgende i sin bok om Bergprekenen:

'Saltets natur er å være salt eller å være ingenting. Saltets essens er handling. I seg selv har det ingen hensikt. Salt tjener en hensikt. En hver som mottar Guds liv og griper den fremtiden som finnes i Jesus har tatt på seg saltets karakter'. (Eberhard Arnold: Salt and Light. Talks and Writings on the Sermon on the Mount. Plough Publishing House, 1986, side 13)

Senere - i det samme kapitlet - skriver Eberhard Arnold:

'Salt kan bare ha kraft så lenge det er annerledes ...' (s.15)

Med det mener Eberhard Arnold at om kristne skal ha påvirkningskraft i det samfunnet menigheten er plantet i, må saltet representere en motkultur, verdier som er annerledes enn det samfunnet menigheten er plantet i. Foruten dette saltet vil dette samfunnet være i en forråtnelsesprosess. Saltet hindrer forråtnelsen. Det er det samme Jesus sier:

'Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten å kastes ut og tråkkes ned av menneskene'. (Matt 5,13b)

Hvis Rikets barn blir som denne verdens barn skjer dette: Saltet mister sin kraft, og 'det duger ikke lenger til noe'. Det har ingen påvirkningskraft lenger. Rikets barn er ikke lenger en motkultur, men er blitt oppslukt av tidens krav og tidsånden. Det interessante er at verdens barn ikke har respekt for mennesker som ikke våger å stå for noe, og bli stående om det koster, og 'tråkker ned' de som ikke lenger representerer 'salt og lys'.

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 18

'Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres', sier Jesus og så legger Han til:

'Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver alleslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere'. (Matt 5,10-12).

Guds rike er sannelig annerledes! Jesus saligpriser de som må lide for Hans og Himmelrikets skyld, og Han lover ikke sine etterfølgere en problemfri tilværelse! Her er ingen herlighetsteologi. Forsamlingens historie er et eneste stort vitnesbyrd om at Jesu ord er sanne. Evangeliet om Guds rike møter motstand med det samme.

'Samme dag brøt det løs en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og alle unntatt apostlene ble spredt utover bygdene i Judea og Samaria ...' (Apg 8,1)

Guds ord slår klart og tydelig fast: 'Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler ...' (Apg 14,22)

Leser vi historien om aposteltiden og urkirken frem til keiser Konstantin var det mer eller mindre en sammenhengende forfølgelsestid. Forfølgelsen av de kristne kom hovedsakelig fra to hold. Den kom først fra de jødiske lederne og senere fra de romerske myndighetene. En betydelig bølge av forfølgelse begynte under keiser Nero i år 54-70 e.Kr og varte i hele 250 år. Tusenvis av kristne led de mest grusomme kvaler.

Den unge kirken sto ansikt til ansikt med i hovedsak tre konfliktområder med hensyn til de romerske myndighetene. Den ble forfulgt og mange led martyrdøden fordi de avviste:

1) Tilbedelsen av keiseren
2) De nektet å avlegge ed
3) De nektet å avtjene militærtjeneste

År 314 skjer det dramatiske endringer av den kristne forsamlingen. Fram til da hadde den unge kirken gått gjennom ulike bølger av forfølgelse. Men dette har også vært en tid av enorm kirkevekst. La meg gi deg et eksempel: Menigheten i Korint, som ble grunnlagt av apostelen Paulus, startet med tre personer. Kirkehistorikerne mener at denne menigheten alene hadde så mange som 25.000 medlemmer. Forfølgelsene brakte vekst. Jo flere som mistet livet, jo flere ble lagt til menighetene. Hele området fra Israel til Rom ble evangelisert i løpet av 30 år. Lilleasia (dagens Tyrkia), Makedonia, Hellas, Kreta, Malta, Egypt, Nord-Afrika og Italia var sterkt berørt av de kristnes forkynnelse og liv. Også østover bredte evangeliet seg gjennom Syria, Persia (våre dagers Iran) og helt til India. Vi snakker om tusenvis på tusenvis av kristne.

Den ene keiseren etter den andre forsøkte å stanse Kristi forsamling. Gjennom forfølgelse. Men det hjalp ikke. Heller tvert om. Endringen kom med keiser Konstantin. Han gav kirken et pusterom. Spørsmålet er bare til hvilken pris?

For det var festet en prislapp på keiserens tilbud om fred. Stat og kirke blir ett, keiseren blir dens høye beskytter. I min bok: 'En tro verd å dø for' (Frihet forlag 2012) har jeg pekt på fire store endringer fra det som fra originalutgaven. Det er fire ting som forsvinner fra kirken:

1) Troende dåp
2) Ikke-volds linjen
3) Man behøver ikke lenger være atskilt fra verden, 'alle' er jo nå 'kristne'.
4) Kirken kunne ikke lenger beholde sin renhet, den bestod nå av mennesker som ikke var gjenfødt, men av mennesker som ble tvunget til å være en del av den.

Og noe underlig skjer: Kirken går fra å være en som blir forfulgt til å bli en som forfølger. Til og med dreper troende av annen oppfatning enn den som Keiserkirken eller Storkirken representerte. Det gjaldt ikke minst de som stod for troende dåp. Og slik ble det: Opp gjennom kirkens historie sto Storkirken for forfølgelsen av kristne som ønsket å holde fast ved urkirkens dåps- og forsamlingsmodell.

Den store forfølgelsen av kristne under det grusomme Sovjetregimet er et særdeles mørkt kapittel i kirkens historie, som vi ikke må glemme.

I dag opplever vi en ny stor bølge av forfølgelse av kristne. Ingen tid ligner så mye på vår egen som urkirkens. I dag må tusener av kristne bøte med livet. De tortureres på det mest grusomme, i tusentalls fordrives de fra sine hjem.

Alle disse er salige sier Jesus! Tenk det! Hvorfor? 'For himmelriket er deres'!

I dag forfølges kristne fra mange ulike kirkelige tradisjoner. Forfølgerne er ikke opptatt av hva slags kirkesamfunn de kristne kommer fra. Forfølgelsen i dag kommer for det meste utenfra: fra gudløse kommunister, islamister og fanatiske hinduer - for å nevne noen.

Apostelen Paulus utfordres oss som lever her i Vest, og som ennå ikke opplever de trengselstidene som våre trossøsken i Syria, Irak, Nord-Korea, Laos og deler av Afrika opplever - bare for å nevne noen steder:

'Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt'. (2.Tim 3,12)

La du merke til det lille, men dog så betydningsfulle ordet, 'skal'?

Så får vi spørre oss selv om vi virkelig lever gudfryktig siden vi ikke blir forfulgt.

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 17

I en verden med så mye hat, konflikter, vold, terrorisme, trengs virkelig mennesker som kan skape fred.

'Salige er de', sier Jesus, 'som skaper fred'.

Han sier de ordene vel vitende om at de som hører Ham denne dagen lider under en brutal okkupasjonsmakt. Blant dem fantes det seloter, en av dem var en del av disippelflokken. Vi snakker om 'Simon Kananeus' eller 'ivreren', hvilket betyr at han hørte til selotene som var et anti-romersk parti. De var ikke fremmede for å bruke våpen.

Det må derfor ha forbauset Simon Kananeus at Jesus kalte de som skaper fred for salige.

Jesus snakket om 'shalom'.

Vi trenger å gjenerobre Bibelens visjon om shalom. Amerikanske menonniter har gjort et godt stykke teologisk arbeid rundt dette hebraiske ordet for fred, og kommer med viktige bidrag til en dyp og radikal forståelse av det. Gud har en fredsvisjon for jorden, og ordet shalom inneholder uendelig mer enn fravær av krig og vold. Shalom er et positivt ladet ord, som betyr velbefinnende, fred, helse og helhet. Guds shalom berører hele livet, og begrenses ikke bare til vårt gudsforhold, til det å ha fred med Gud. Dessverre er det mange som mener det og forkynner at slik er det, men denne begrensningen er dypt ubibelsk. Ofte betegner shalom harmoni, helhet og velbefinnende i fysisk henseende eller i mellommenneskelige relasjoner. Shalom er også en gudgitt økologisk ordning, et kontinuerlig samspill mellom Gud, menneskene og hele skapelsen.

Fred i bibelsk mening kan ikke begrenses til bare å gjelde fravær av fiendskap, vold og krig - men er det også. Shalom er først og fremst nærværet av noe positivt, det dreier seg om fellesskap og samspill mellom Skaperen, menneskene og hele skaperverket.

Kirken som helhet har mer eller mindre mistet forståelsen av shalom begrepet. Dette til tross for at Jesus i saligprisningene sier: "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9) Derfor argumenterer våre mennonitiske venner for at vi på nytt må studere og grunne og deretter handle på det vi lærer ved å trenge inn i dybdene bak dette begrepet.

I brevet til forsamlingen i Efesos, beskriver apostelen Paulus det som skjedde på korset, når muren som skiller jøder og hedninger fra hverandre, ble revet ned.

'For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I èn kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. Han kom og forkynte fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær. Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i èn Ånd.' (Ef 2,14-19)

Her tales det om Guds shalom og hvordan shalom virker. Til dette er vi som kristne kalt at vi skal bringe ordet om denne forsoningen ut til alle mennesker, og være med på å forsone andre mennesker med Far.

Den fred Jesus taler om er Guds shalom. Det er den fred som kommer med Guds rike, og som det er vårt kall å bringe inn i denne verden. Vi er kalt til å bringe fred der hatet råder.

Denne fred som vi er kalt til å leve i, og gi andre del i, har sin bakgrunn i det apostelen Paulus skriver om i Ef 2,14: "Men han er vår fred..." Skal vi bringe fred og forsoning, må vi selv ha en erfaring av å ha opplevd fred med Gud.
Det er forunderlig å se hva kraften som finnes i Kristi forsoning kan utføre. Vi har sett det igjen og igjen. Mennesker som hater hverandre, og som finner Kristus, blir frelst og opplever det nye livets forvandling, faller sin fiende om halsen og ber om tilgivelse og hater smelter i en kjærlighetens omfavnelse. Vi har sett det i Nord Irland, hvor katolikker og protestanter har vært i stand til å leve sammen på grunn av forsoningens forvandlende makt, og vi har sett det i Israel hvor jøder som har funnet at Jesus er Messias og palestina-arabere som har hatt samme erfaringen, begynner å elske hverandre.

Om Kristi forsamling kunne begynne å leve ut shalom-budskapet i hverdagen, ville vi begynne å se mer av Guds rikes kvaliteter og realiteter bryte inn i de områdene hvor vi bor, og mennesker ville bli forvandlet. Det er dette som er den dypeste forklaringen på den sterke menighetsveksten som anabaptistene opplevde på 1500 tallet. De bar ingen våpen, de var overmannet av Kristi kjærlighet og dens forvandlende makt og de begynte å leve ut Bergprekenen.
Det finnes de som mener at innholdet i Bergprekenen hører 1000 års riket til. Men det finnes ikke noe bibelsk grunnlag for å hevde noe slikt. Bergprekenen er Guds rikets grunnlov, og skal leves ut her og nå- ikke en gang i fremtiden.

Kristi forsamling trenger å få åpnet sine øyne til å se dette - det vil revitalisere den, og bringe mange til tro på Kristus.

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 16

'Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det', leser vi i Ord 4,23.

Det er fullt mulig å ha en tro som ikke berører ens hjerte. Alt handler da om det som skjer i ens hode. Dermed blir troen omgjort til en intellektuell øvelse.

Jesus siterer ved en anledning en av profetene, profeten Jesaja, gjengir Guds tale: 'Dette folket ærer meg med leppene, mens deres hjerte er langt borte fra meg'. Anledningen er en konfrontasjon med skriftlærde og fariseere som vil prøve Jesus vedrørende Loven. Men Guds ord ved profeten Jesaja kan like mye gjelde oss: ærer vi Gud med hele oss, eller bare med leppene våre?

Apostelen Paulus gir oss et svært personlig innsyn i hans liv, hvor han avdekker sin djupeste lengsel, når han skriver: 'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø'. (Fil 1,20/2005 oversettelsen)

Troen må berøre både ånd, sjel og kropp!

Og det er hjertet som gjelder i den sjette saligprisningen:

'Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud'.

Ved en annen anledning sa Jesus:

'Øyet er kroppens lampe. Når øyet ditt er friskt, er det fordi kroppen er fylt av lys. Men er øyet ditt sykt, er det fordi det er mørkt i kroppen. Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke! Er nå alt i kroppen din lys og ingen del av den mørk, da blir alt lyst, som når en lampe lyser på deg med sine stråler'. (Luk 11,34-36)

Det er blitt sagt: 'Du blir hva du spiser', men det er like sant: 'Du blir hva du ser!' 'Jeg setter ikke noe fordervet for mine øyne,' sier kong David i Salme 101,3. 

Studiebibelen Ressurs kommenterer Luk 11,34-36 slik: 'En person som konsentrerer seg om det som er friskt (Guds undervisning), holder seg selv frisk. Men en person som fokuserer på det som er sykt (denne verdens falske lærdommer), blir full av mørke. En person kan bli som lys, som et levende bilde av hva Guds ord lærer oss, ved å konsentrere seg om sannhetens lys'. (Studiebibelen Ressurs/Norsk Bibel 2011, side 1570).

For en tid tilbake fant jeg et bilde av en ortodoks munk. For meg var han ukjent, men det var noe med ansiktet hans som tiltrakk seg min oppmerksomhet. Jeg synes å se noe av Jesus i det. De milde ansiktstrekkene, roen, de talende øynene. Så fikk jeg vite litt mer om personen som var avbildet. Han var abbed ved Chelije klostret i Valjevo i det vestlige Serbia, og het fader Justin. Fader Justin var en mann som elsket Guds ord. Han var bare 14 år gammel da han begynte å studere Bibelen på en virkelig seriøs måte. Resten av sitt liv bar han med seg sitt Nytestamente overalt hvor han befant seg, og leste trofast tre kapitler hver eneste da, resten av sitt liv. Spesielt elsket han evangeliene. En person som fyller seg så mye med Guds ord blir forandret innenfra og ut.

Fader Justin ble født 25. mars 1894 og kom fra et gudfryktig hjem. Han ble født inn i en prestefamilie - familien Popovich. Popovich på serbisk betyr egentlig "familie eller sønn av en prest". Som barn og ungdom var han kunnskapshungrig. Han søkte svar på livets spørsmål og utfordringer gjennom Den Hellige Skrift, Kirkefedrene og spesielt gjennom de livseksempler som Kirkens hellige menn og kvinner representerer. "De hellige" var for fader Justin "levende Bibler" eller "inkarnerte dogmer". En av de som fikk stor betydning for fader Justins liv var den hellige Serafim av Sarov, som jeg ganske nylig omtalte på bloggen min. Men han nevner også Johannes av Kronstadt - også omtalt på bloggen her - og Sergius av Radonezh og Anthony og Theodosios fra Klippeklostret i Kiev.

Det er mange ting som kunne vært nevnt om denne mannens liv, men poenget mitt med å skrive dette er å trekke frem det eksempel fader Justin er i det å bade sitt liv i Skriftens ord. Jeg ser mer og mer betydningen av dette, også fordi det er så få som forstår betydningen av det Bibelen kaller for "vannbadet i Ordet". Apostelen Paulus skriver om hvordan:

"Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den, for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i ordet." (Ef 5,25b-26)

Fordi vi utsettes for så mange inntrykk - så mye som påvirker oss i feil retning - trenger vi å bade oss selv i Guds ord hver dag. Guds ord renser oss.

Det andre jeg vil trekke frem i denne sammenhengen er de eksemplene som fader Justin henter frem av levd liv. Andre kristne kan være med på å inspirere oss gjennom de livene de har levd. Jeg har også noen slike som jeg lar utfordre meg gjennom å lese om deres liv og levned. Har du noen slike? Noen av mine er hentet fra Kirkens 2000 årige historie, og jeg har noen som fremdeles lever som er til stor hjelp for meg i å følge etter Jesus i dag. Disse eksemplene - både de historiske og de levende - motsier ikke Guds ord, men bekrefter det.

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 15

'Fylt av glede er de som praktiserer barmhjertighet og viser den i handling, for de vil motta Guds barmhjertighet'.

Slik oversetter professor i etikk ved Fuller Theological Seminary, baptisten Glen H. Stassen, den femte salingprisningen i Bergprekenen.

Han gjør det i boken: 'Living the Sermon on the Mount' med undertittelen: 'A Practical Hope for Grace and Deliverennce'

Det greske ordet for 'barmhjertighet i handling' er eleèmones som vanligvis oversettes 'full av nåde' - hvilket betyr 'å være generøs i det å gjøre gode forløsende gjerninger'. Nåde handler om en generøs handling som forløser noen fra nød eller bundethet.

En som ikke bare forholdt seg teoretisk til Bergprekenen, men som levde den ut, var Clarence Jordan, grunnleggeren av kommuniteten Koinonia, et bofellesskap og en bondegård midt i raseskillenes USA. Han var baptist og hadde doktorgrad i teologi, men var samtidig et av de mest jordnære menneskene du kan tenke deg. Både Glen H. Stassen og Clarence Jordan var begge vært faglig dyktige teologer, men samtidig også menn som har levd ut sin trosoverbevisning i hverdagene.

Clarence Jordan skriver følgende om den femte saligprisningen:

'Med den 'nådefulle' mener Han de som har en slik holdning av medfølelse mot alle mennesker at de at de gladelig deler alt de har med dem og med verden'. (Robert Guelich: The Sermon on the Mount. Word, 1982)

Glen H. Stassen skriver følgende i sin bok:

'Nåde slik det er brukt i evangeliene kan bety tilgivelse som setter oss fri fra skyldens bundethet, eller - kanskje oftere - helbredelse eller det som setter fri fra behovenes bundethet. Jesus skiller ikke mellom tilgivelse og nådens handlinger; de er alle del av Guds nåde'. (side 54)

Profeten Jesaja snakker om den fasten som er Gud velbehagelig, og den kan sees i lys av denne femte saligprisningen:

'Nei, dette er fasten jeg har valgt:
å løse urettferdige lenker,
sprenge båndene i åket,
sette undertrykte fri
og bryte hvert åk i stykker,
å dele ditt brød med sultne
og la hjelpeløse og hjemløse
komme i hus.
Du skal se til den nakne,
og kle ham,
du skal ikke snu ryggen til
dine egne'. (Jes 58,6-7)

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 14

Det er mange ulike måter å være barmhjertig på. Årsaken til det er at 'kjærligheten skjuler en mengde synder' (1.Pet 4,8)

Å vite noe om et annet menneskes synder, og ikke åpenbare det, og ikke dra fordel av det en vet, det er å vise barmhjertighet.

Dette skulle særprege en kristen. 

Vi som til vanlig feirer gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet er blitt veldig utfordret av månedens ord for september, og på årets siste septemberdag, er det godt å minne om dette radikale ordet: 'Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære'.

Flere av oss er blitt prøvd på en veldig praktisk måte denne måneden på dette ordet. Hvordan møter vi mennesker - alle slags mennesker - på samme måte som Kristus har møtt oss?

I forbindelse med 'Månedens ord' har jeg tenkt mye på lignelsen som Jesus forteller om den ubarmhjertige tjeneren. Dere husker sikkert lignelsen, men oss likevel minne hverandre på den:

'Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju! Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’ Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden. Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden. Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»' (Matt 18,21-20.

Jesus sier at annet sted: 'Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite'. (Luk 7,47)

Den som vet at han eller henne er en synder, som synder, viser man også barmhjertighet med andre syndere, som synder.

Salige er de barmhjertige, sier Jesus, og så legger han til: 'for de skal få barmhjertighet (Matt 5,7). 

Trenger man noe mer enn det? Etter hvert som man blir eldre - og modnes som kristen - forstår en mer om mer behovet for at Gud skal vise sin nåde mot oss. Vi blir bedre kjent med oss selv, og våre syndetilbøyeligheter. I Den Hellige Ånds lys ser vi vår egen synd.

Vi gjør oss samme erfaring som kong David. I sin store botssalme, Salme 51, kan vi lese i vers 5b: 'min synd ...' Ikke andres synd, men 'min'. Bakgrunnen for denne botssalmen er jo at kongen er blitt avslørt av profeten Natan, hvor Natan peker på David og sier: Du er mannen! - etter å ha avslørt hans synd.

Slik også for oss: Den Hellige Ånd avslører min synd for meg.

Derfor kjennes det så veldig meningsfullt ut for meg å be Jesusbønnen hver eneste dag:

'Herre, Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.

Det jeg trenger mest - hver dag - er dette: Forbarm Deg over meg!

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 13

Har du tenkt på hvor praktiske og konkrete Saligprisningene er, når du ikke 'åndeliggjør' dem?

Den fjerde av dem handler om de som er opptatt med sosial rettferd. Opptatt er et for svakt ord. Jesus snakker om de som 'hungrer' og 'tørster' etter rettferd. Bakgrunnen for en slik 'hunger' og en slik 'tørst', er at man har gjort seg erfaringer med de lider nød. Man blir berørt, man vil utgjøre en forskjell.

Troen vår har jødiske røtter, ikke greske. Den setter ikke sjelen og ånden opp mot kroppen, men ser helheten: ånd, sjel og kropp. Behovene - og om det er slik at alle mennesker er skapt i Guds bilde - hvilket det er - elsker vi ikke urett, men vil at alle skal ha det like godt som oss.

Men en som er blitt grepet av den menneskelige nøden slår seg ikke til ro med å tenke likhet, han eller hun, 'hungrer' og 'tørster' etter den. Få - om noen i det hele tatt - av de som leser denne artikkelen har vært uten de tingene som utgjør selve grunnlaget for at vi overlever. Mat på bordet er så selvfølgelig, at når vi ber Herrens bønn, som Han selv lærte oss: 'Gi oss i dag vårt daglige brød', (Matt 6,11), så er nok for det meste en bønn bedt med en viss overflatiskhet, hjertet vårt ber ikke. Maten har vi jo likevel.

Mens så mange sulter i denne vår verden, og må kjempe hver dag, hver time, for å overleve, skjer dette i Norge i følge avisen Nationen (2014):

"Forbruket av franske poteter steig frå 4.785 tonn i 2009 til 14.422 tonn i fjor, og svarar altså til ei tredobling på fem år.  I same periode stupte salet av norske poteter frå nesten 83.000 til under 56.000 tonn, ein nedgang på 32 prosent."

Nordmenn vil ikke lenger ha norske poteter. Problemet er at de er for stygge! De vil heller ha franske.

Det skjer mens tusener har vært på flukt i Irak uten tilgang på vann og mat. Noen døde underveis. De nådde aldri målet. Og så er vi her på berget opptatt av om potetene er pene! 

Finnes det sosial urett i Norge? Media avdekker stadig utnyttelse av billig utenlandsk arbeidskraft. Mennesker som arbeider under ikke bare tvilsomme forhold, men som lever under elendige kår mens de oppholder seg her i landet.

Nylig sto en ung enke fram på TV. Hun hadde små barn. Så skjer det fatale. Hun brekker beinet, og trenger med ett hjelp for å stelle barna og huset. Hjemkommunen sviktet fullstendig. De stilte ikke opp med hjelp som var nødvendig - ikke før TV laget en story ut av dette. Da jeg så den tenkte jeg: Tenk om en menighet kunne ha stilt opp for denne unge enken, tatt ansvaret for barn og hjem, til beinbruddet grodde?

Jeg hørte ikke om noen som gjorde det. Vi er vel alt for opptatt med at det er god lovsang på gudstjenestene våre! Men kjenner vi ordet fra Jak 1,27:

'En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden'.

Jakob beskriver den urett som fant sted også i den tidlige kirken:

'Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. Så legger dere merke til ham med de staselige klærne og sier: «Vær så god, her er en god plass», men til den fattige: «Du kan stå der!» eller: «Sett deg her ved føttene mine!» Har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten? Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere? Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, da synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere. For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle. For han som sa: Du skal ikke bryte ekteskapet, han sa også: Du skal ikke slå i hjel. Om du ikke bryter ekteskapet, men slår i hjel, da er du en lovbryter. Etter frihetens lov skal dere dømmes, etter den skal dere tale og handle. For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har vist barmhjertighet, men barmhjertigheten triumferer over dommen. (Jak 2,1-13)

Det er de som er opptatt av den sosiale rettferden som er salige, sier Jesus.

Det setter det hele i det rette perspektivet. Og det er interessant det Jesus gir løfte om til de som 'hungrer' og 'tørster' etter likhet, 'de skal mettes'. 

Det finnes en egen tilfredsstillelse i det å sørge for at retten skjer fyllest, at de sultne mettes, de bostedsløse finner et trygt ly, at de nakne får klær, at de ensomme og syke får besøk, at arbeidsplassene blir trygge, at ingen utnyttes.

Er det noen som 'hungrer' og 'tørster' der ute - etter at Guds rike skal komme og bringe rettferd på jord? Den rettferden kan vi være med på å skape allerede nå, og dermed bringe Guds rike inn i våre lokale sammenhenger.

Salige er de!

(fortsettes) 

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 12

'Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden'. (Matt 5,5)

Ikke de mektige - jordbaronene - ikke de som utnytter jorden - de internasjonale selskapene, ikke de som slåss om et stykke jord og krever det som sitt, ikke Storkirken, som utnyttet de fattige - men de ydmyke.

De skal arve jorden.

Jeg ser dem for meg: bøyd over en plog, sliterne som sådde, som ydmykt ba sitt Fadervår, som aldri krevde, men som gav og som takket. Som ikke så det som noen selvfølge at det var brød på bordet, men som takket for det daglige brødet.

La oss ikke glemme konteksten disse ordene er talt inn i. De som lyttet til saligprisningene var mennesker som ventet på Messias, og som samtidig levde med en okkupasjonsmakt. Deres forestillinger om den kommende Messias, var en som skulle være en befrier. Som skulle gi dem landet tilbake. Derfor lyder Jesu ord: Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden, så radikalt.

Jesus er tydeligvis kjent med Salme 37. Vers 11 lyder slik:

'Men de ydmyke skal arve landet, og de skal glede seg stort i rik fred'. (Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget)

Norsk Bibel 88/07 oversetter verset slik:

'Men de nedbøyde skal arve landet, og glede seg over rik fred'.

Og den nye oversettelsen av 2011 lyder slik:

'Men de hjelpeløse av arve landet, og glede seg over varig fred'.

Her har vi tre ord som alle hjelper oss til å forstå denne radikale saligprisningen: ydmyk, nedbøyd, hjelpeløs.

Med andre ord: vi snakker om mennesker som ikke setter sin lit til seg selv, eller til det store, mektige, prangende - men til Herren Gud. Og Ham alene.

Men la oss lese også konteksten til det ellevte verset i denne salmen!

' א Bli ikke sint på voldsmenn,
          misunn ikke dem som gjør urett!
         
     2 Som gresset visner de fort,
          som grønne vekster tørker de inn.
         
     3 ב Stol på Herren og gjør det gode.
          Bo i landet og ta vare på troskap!
         
     4 Ha din lyst og glede i Herren,
          så gir han deg alt ditt hjerte ber om!
         
     5 ג Legg din vei i Herrens hånd!
          Stol på ham, så griper han inn.
         
     6 Han lar din rettferd stige opp som lyset,
          din rett som høylys dag.
         
     7 ד Vær stille for Herren og vent på ham!
          Bli ikke sint på den som lykkes med sin vei,
          den som setter i verk onde planer!
         
     8 ה Gi slipp på vreden, la harmen ligge!
          Bli ikke sint, det fører til det onde.
         
     9 For voldsmenn skal utryddes,
          men de som venter på Herren, skal arve landet.
         
    10 ו Om en liten stund er den lovløse borte.
          Ser du etter ham der han var, er han ikke der.
         
    11 Men de hjelpeløse skal arve landet
          og glede seg over varig fred.'

Det er vanskelig for oss å forestille oss at 'ydmyke' eller 'hjelpeløse' mennesker skal kunne arve noe som helst. I hvert fall i en verd som vår hvor det meste kreves, og man må kjempe for sine rettigheter. Et klatresamfunn hvor den som teller med er den som har 'restarbeidsevne'. Hvordan kan noen finne på å gi noe til noen som ikke har gjort seg fortjent til det?

Gud kan.

Frans av Assisi
Frans av Assisi tok dette kallet til ydmykhet og fred svært seriøst. Han var en gang en soldat med drømmer om storslåtte militære seire for Gud og kongeriket.  Så - med ydmykhet og trygghet forkynte Frans Kristi evangelium, og la vekt på verdier som kjærlighet og fred. Hva hadde skjedd?

Han hadde møtt Fredsfyrsten - Jesus. Sakte - men sikkert - ble han overbevist om at det håp og de løfter som Kristus representerer ikke kan vinnes med sverdet. Frøene til den fransiskanske pasifismen ble dermed lagt.  I 1219 la Frans og noen av hans venner ut på en reise til Egypt, hvor frontlinjene til det femte korstoget med brutal voldsomhet ble tegnet opp. 

Som vitne til de store ødeleggelsene og tapene av menneskeliv på begge sider, krysset Frans fiendelinjene for å få snakke med den muslimske sultanen Malik al-Kamil.

Hans logikk var enkel: hvis han kunne omvende sultanen til den kristne tro, så ville han kanskje kunne skape fred. Med en prislapp på hvert kristent hode som hadde blitt utferdiget av sultanen, visste Frans og hans kompanjonger at de kunne ende opp som martyrer.

Og jo da, Frans ble fanget, slått og brakt til sultanen for å få sin dom. Frans proklamerte evangeliet for sultanen med stor frimodighet. 

Sultanen ble så imponert av lidenskapen til Frans, og av hans ydmykhet, så han sparte hans liv, og tilbød ham stor rikdom og berømmelse som belønning. Men Frans som var fullstendig forpliktet til fattigdomsidealet takket høflig nei. 

En slik kristen hadde sultanen aldri møtt før. Frans kroppsliggjorde evangeliet med en profetisk autoritet og med en enkel ydmykhet som etterlot et varig inntrykk hos sultanen.

Er det mulig å gjøre noe slikt i dag? Hvem våger i dag å leve Bergprekenen?

Billedtekst: Leo Tolstoj pløyer åkeren.

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 11

'Det er ingenting jeg kan gjøre for at Gud skal elske meg mer enn Han allerede gjør. Og det er heller ikke noe jeg kan gjøre for at Han skal elske meg mindre enn Han allerede gjør'.

Ordene tilhører Brennan Manning (bildet).

En mann som har hjulpet meg, og tusener andre, til å erfare Guds farskjærlighet.

Ordene ovenfor kan lett bli 'bare' ord. En teori. Noe ganske annet er det å erfare disse ordenes realitet. At Gud, min Far, virkelig elsker meg.

Guds ord er realisme, og en sann tro skjuler ikke realitetene. Den pynter ikke på virkeligheten. Apostelen Paulus skriver rett frem, og helt usminket: 'for dagene er onde'. (Ef 5,16) Og apostelen opplevde mange av dem:

* i fengsel flere ganger
* ofte vært i dødsfare
* pisket og slått
* lidd skibbrudd
* opplevd frykt og angst
* vært i mange farlige situasjoner
* vært sliten og strevd mye
* vært sulten og tørst
* ofte i nattevåk
* frosset og vært uten klær

Dette er bare noe av det Paulus ramser opp når han forteller om sitt liv i 2.Kor 11,23 flg.

Likevel, den samme mannen, kommer med følgende beskrivelse av den Gud han tjener, slik:

'Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud ...' (2.Kor 1,3)

For apostelen Paulus er ikke dette 'bare ord', men noe han har erfart. I det neste verset, skriver han: 'han som trøster oss i all vår trengsel ...'

'Salig,' sier Jesus, 'er de som sørger, for de skal trøstes'. (Matt 5,4)

Hvem trøster: 'Barmhjertighetens Far og all trøsts Gud'!

Har jeg erfart denne siden av Gud? Er det dette som du tenker på først når du tenker på Gud? At Han er barmhjertighetens Far og all trøsts Gud'? Om ikke så er kanskje dette noe du bør be Gud om å la deg erfare? At Gud viser seg for deg i all sin barmhjertighet? Og du lar Ham slippe til med sin trøst og sin legedom?

Da må du også våge å være sårbar, og slippe tak i eget levd liv og overlate seg selv i Guds armer, slik at Han kan favne deg og elske deg. Det er den øvelsen jeg selv er midt oppe i nå i min kroppslige svakhet. Dagene er virkelig onde, med mye smerter. Natten i natt er en av de tøffeste jeg har hatt hva smerter angår. Men det er dager også fulle av barmhjertighet og nåde, fordi jeg også lærer denne siden ved Gud å kjenne.

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 10

Det er en tid for alt - også for å sørge. Også i en kristens liv.

'... en tid til å gråte...', leser vi hos Forkynneren.

I Romerbrevet oppfordres vi til å gråte med de som gråter, jfr Rom 12,15.

Likevel - det må ryddes rom for sorgen i mange kristne sammenhenger. Fremdeles er det noe tabubelagt å vise følelsen av tap. Da tenker jeg ikke bare på døden. Det finnes så mye annet en kan tape. Helsen, for eksempel. Et vennskap. Et arbeid. En relasjon til en menighet. Bare for å nevne noe.

Enkelte mener at man skal legge lokk på følelser man har knyttet til sorg. Ikke vise dem i det offentlige rom. Som gode nordmenn hører dette med til det private rom. Slik er vi opplært.

Så annerledes Jesus er! Også når det gjelder sorgen.

'Salige er de som sørger', sier Han.

Er det mulig! Å være velsignet når man opplever sorg? Ja, om vi skal ta Jesus på ordet, og det skal vi.

Det er lett å hoppe raskt til neste setning i denne saligprisningen, for da får vi forklaringen på hvorfor det er salig å sørge. Men stans nå litt. Dvel litt med det radikale i Jesu ord: 'Salige er de som sørger'.

Tenk på det, når du selv opplever sorg, eller møter sørgende. La det være rom for sorgen, og opptre med varsomhet overfor mennesker som sørger. Gjør som apostelen Paulus oppfordrer oss til i Romerbrevet: Gråt, med de som gråter. Ikke kom med alle svarene, eller med trøsten. Kom med gråten. Kom med spørsmålene. Gud tåler ropene våre.

Psykologene snakker som sinne som fortrengt sorg. Det er det nok mye sannhet i. Kanskje fordi sorgen ikke har fått rom. Det er blitt lagt lokk på den. Men det er altså helt greit å sørge - også for en kristen.

Nå er det noen som åndeliggjør disse ordene og snakker om sorgen for synden, når de leser den andre saligprisningen i Bergprekenen. Men det står ingenting om det i teksten. Det er noe man i så fall leser inn i den.

Jesus sier det rett frem - uten noen tvetydighet: 'Salige er de som sørger'.

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 9

'Fordi de ikke eide noe fryktet de ikke for å miste noe'.

Ordene tilhører Thomas av Celano, italiensk lyriker og historieskriver, kjent for sin hagiografi over Frans av Assisi.

De passer i grunnen godt til den første saligprisningen: 'Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres'.

Om hele himmelriket er ditt, ja, da kan du være fattig på alt annet av gods, rikdom, ære, makt, - alt hva denne verdens rike har å by på! Hva er det, når du eier himmelriket!

Når Jesus blir fristet i ørkenen, handler en av fristelsene om denne verdens rikdom og posisjoner: 'Så tok djevelen han med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg'. (Matt 4,9)

Jesus avviser fristeren og fristelsen med ordene: 'Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tilbe'. (v.10)

Et annet sted i Bergprekenen viser Jesus med all tydelighet at det ikke er mulig å tjene Gud, og tilbe Ham alene, om vi også vil ha med oss Mammon. Mammon står for materialismen i sin mest grelle form, og er en avgud. Etterfølgelse av Kristus krever fattigdom!

Frans studerte grundig Jesu undervisning i Bergprekenen, og han ble inspirert til å leve et liv i enkelhet, blant annet på grunn av disse ordene:

'Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende!' (Matt 6,25-30)

Fransiskaneren og lovsangsmusikeren, John Michael Talbot, har skrevet boken: 'The Lessons of St.Francis. How to Bring Simplicity and Spirituality into Your Daily Life'. Han skriver blant annet dette om betydningen av enkelhet:

'Frans og hans etterfølgere regnet ikke enkelheten som en øvelse kun for munker eller andre uvanlige individer som ville nå en høyere grad av opplysning. Tvert om så de enkelheten som en have der andre dyder vokser og som en forutsetning for at vi skal kunne være både fullkomment menneskelige og fullkomment åndelige. Som grenene i et ubeskåret tre kveler ofte vår binding til eiendeler og rikdom våre liv, gjør vår sjel til slave og hindrer både vårt fellesskap med våre medmennesker og vår forening med Gud. Frans forordnet enkelheten som en motgift mot vårt umettelige begjær etter å ha'.
(John Michael Talbot: 'The Lessons of St.Francis. How to Bring Simplicity and Spirituality into Your Daily Life', side23.

Forfatteren og naturvennen Henry David Thoreau vendte i 1845 ryggen til jaget og trengselen i byen Concord i Massachusetts. Han bygget en enkel hytte inne i skogen i nærheten av sjøen Walden, og bodde der i to år, to måneder og to dager. Hans motto var: 'Forenkle, forenkle'.

Det kunne være en hver kristens motto, særlig i møte med vår tids materialisme, hvis innhold også en en fristelse for en hver kristen som vil ta Jesu ord på ramme alvor.

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 8

Uttrykket 'fattig i ånden' har vært gjenstand for mye debatt gjennom kirkens historie.

Fremmet Jesus fattigdom som et grunnlag for velsignelse? Handler dette om det samme som Jesus underviser om i lignelsen om den rike unge mannen, som måtte selge alt han eide for å følge Jesus?

Frans av Assisi tok disse ordene bokstavelig. Skulle vi gjøre det også?

Eller handler dette om noe rent åndelig? En hjertes holdning, og ikke bokstavelig, materiell fattigdom?

Utfordringen vi står overfor når det gjelder disse radikale ordene av Jesus er at vi her i vest er preget av en gresk tankegang, hvor vi skiller det åndelige fra det materielle. De som hørte Jesus tale denne dagen der oppe på Saligprisningsberget, så disse to aspektene som et hele. De var jøder og tenkte ikke på gresk, men på hebraisk!

Når Jesu disipler lyttet til disse ordene så erindret nok mange av dem tekster fra det vi kaller Det gamle testamente som de hadde lyttet til i synagogene og i Templet.

For eksempel: ansikt til ansikt med sine fiender, erkjente jødene fullt og helt sin avhengighet av Gud. Mange ulike erfaringer hadde gjort dem ydmyke på dette punktet:

'Pris Herrens storhet sammen med meg, la oss sammen opphøye Hans navn! Jeg søkte Herren, og Han svarte meg; Han fridde meg ut av alt jeg frykter for. De så opp til Ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet ikke av skam'.

'Jeg lar det bli igjen hos deg et ydmykt og saktmodig (ringe) folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn'. (Sef 3,12)

Skriftene til profetene, slik som Jes 66,2, uttrykker klart Guds forventning om folkets ydmykhet og omvendelse:

'For alt dette har Min hånd gjort, slik er det alt dette ble til, sier Herren. Men denne er det Jeg vil se til: Den som er ydmyket og knust i ånden, og som skjelver for Mitt Ord'.

I King James oversettelsen - som også er oversatt til norsk (må ikke forveksles med oversettelsen Bibelen Guds Ord fra Bibelforlaget) - er dette verset oversatt slik:

'Men Jeg vil se til denne mannen, nemlig til ham som er fattig og av en sønderknust ånd ...'

Men vante som de var med slike ord som dette fra Det gamle testamente, så kom nok ordene om at 'åndelig fattigdom' var knyttet til det å arve Guds rike som et sjokk!

Jesus kom med et annet perspektiv! Istedet for å komme ut av deres fangenskap og inn i deres arv, deklarerte Han at midt i deres fattigdom arvet de Hans rike!

Med andre ord: befrielse fra det romerske tyranniet de levde under, synes ikke å stå på Jesu agenda sånn med det første. Og som om ikke dette var nok: Jesus synes å mene at man kunne erfare dette Riket her og nå, selv under et gudløst imperium.

Ja, Jesus snakket altså om et Rike hvor det svake og beseirede var en velsignet arv. De som var de sanne arvingene av Guds rike var altså ikke fariseerne eller sadukeerne, disse selverklærte rettferdige som ikke akkurat var preget av ydmykhet og sønderknustelse.

Jesu ord i Matt 5,3: 'Salige er de fattige i ånden, for Himlenes rike er deres', blir utdypet noe senere i Jesu tjeneste, når Han sier:

'Men Jesus kalte dem til seg og sa: Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og at stormennene styrer dem med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener, og dem som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange'. (Matt 20,25-28)

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 7

'Salige er de fattige', 'Salige er de som sørger', 'salige er de ydmyke' - slik innleder Jesus Bergprekenen.

Hva betyr nå dette ordet 'salig'?

Det finnes to ord på gresk, som Det nye testamente er skrevet på, for 'salig'. Disse to ordene korresponderer med to hebraiske ord med parallell betydning.

Det ene er ordet 'eulogeo' som betyr å 'påkalle eller uttrykke gode ønsker eller intensjoner'. Dette ordet brukes for eksempel når man sier: 'Må Gud velsigne deg for alt ditt arbeid', 'Velsigne deg for din trofasthet mot Jesus'.

Men når Matteus skal gjengi det Jesus sier, bruker han ikke ordet 'eulogeo', men derimot det greske ordet: 'makarios'.

Mens 'eulogeo' brukes om noe man inderlig ønsker et annet menneske, så brukes 'makarios' for å beskrive en nåværende stilling, for eksempel en tilstand av lykke som oppleves her og nå. Professor i Det nye testamente, Ken Bailey, skriver dette ordet slik:

'Makarios er en bekreftelse av en åndelig kvalitet som er tilstede i det nåværende øyeblikket'. (Kenneth E. Bailey: Jesus Through Middle Eastern Eyes. IVP Academic, 2008, side 68)

Skal vi forstå Bergprekenen er det av avgjørende betydning at vi kjenner og forstår forskjellen mellom disse to greske ordene. Hvis Matteus hadde brukt ordet 'eulogeo' for å gjengi det Jesus sier, i stedet for 'makarios', ville meningen i disse saligprisningene ha endret mening ganske så dramatisk. 

Hvis ordet 'salig', eller som det også oversettes i enkelte oversettelser: 'velsignet', ble brukt som et utrykk for god fortjeneste, så ville man lett forstå Saligprisningene som om man sa: 'Du har gjort det bra midt i sorgen, så nå får du trøst som belønning'. 'Du har gjort en veldig bra jobb med å være ydmyk. Som en belønning skal du arve jorden'.

Det Jesus beskriver i Saligprisningene er en nåværende realitet av lykke midt i de ulike omstendighetene vi opplever. Med andre ord: det folket som beskrives i Saligprisningene er et folk som er lykkelige fordi de her og nå kan leve med forsikringen om Guds løfter blir oppfylt, både delvis her og nå og i sin fylde i framtiden.

Med Saligprisningene og Bergprekenen beskriver Jesus den forvandlende realiteten som Guds rike representerer i det det bryter seg vei inn i våre hjerter og i våre liv.

Med andre ord: Midt i vår åndelige fattigdom erfarer vi velsignelser som langt overgår våre omstendigheter.

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 6

'Etter at jeg kom hjem fra Calcutta strømmer minnene på: de aller minstes øyne, barn som har gaten som sitt hjem, blikkene til unge spedalske kvinner, som gjenspeiler håpløshetens ensomhet. Har man levd en tid i en asiatisk slum, virker Europas problemer latterlige'.

Det er bror Roger av Taize som skriver dette i et dagboksnotat fra 1977: 'Fleurissent tes deserts'. Da hadde han levd blant de fattigste av de fattige i India en tid.

Så legger han til noe svært interessant og ikke minst radikalt og utfordrende:

'Skulle evangeliet få større gjennomslagskraft, som vi ble rammet av den store fattigdom vi fikk oppleve i Calcutta? Kan man virkeliggjøre evangeliet mer radikalt, der hvor den ytterste fattigdommen råder? Tross alt finnes det på den nordlige halvkulen en åndelig hunger, en tørst etter Gud som bare synes å vokse.' (Broder Roger från Taize: Hans kärlek är en eld. Verbum 1990, side 21)

Jesus begynner Bergprekenen med å proklamere at det er de fattige som er velsignet!

Smak på ordet: fattig.

Det er et ord vi i Norge har liten forståelse av innholdet av. Vi som er så rike.

Det greske ordet Matteus benytter seg av når han skriver dette betyr: 'fattig og hjelpeløs, en som i sin elendighet trenger hjelp fra andre til å bli løftet opp og overleve'. Ordet kan også bety: 'En som er falt fra en bedre stilling' eller: 'en som erkjenner sin underlegne tilstand og nød'. (Innsikt: Studieutgave til Det nye testamente. Norsk Bibel 2009, side 979)

Det er veldig lett å gå glipp av det radikale budskapet i Jesu ord fordi vi leser for fort. Derfor stanser vi i dag kun ved ordet 'fattig', og så ber jeg deg bruke dagen til å tenke igjennom hva det ordet betyr i ditt liv.

Den messianske jøden, David Stern, har skrevet en kommentar til Det nye testamente. Denne har jeg hatt mye glede av. Om Matt 5,3:

'fattig: de som har den ydmyke, avhengige, sårbare holdningen til fattige mennesker'.(David H. Stern: Jewish New Testament Commentary'.

Hvordan stemmer dette med ditt liv?

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 5

'Velsignet er de som har et hjerte', skriver den tyske filosofen, teologen og grunnleggeren av den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof, i det innledende kapitlet til boken hans om Bergprekenen, og så legger han til:

'Velsignet er de som kan elske, som over alt bygger opp enhet. Velsignet er de som står sammen med de fattige; velsignet er de som selv er fattige tiggere. Velsignet er de som vet om seg selv at de er tiggere etter Ånden. Velsignet er de som er så fattige at de hungrer og tørster. Velsignet er de som føler denne hunger og tørst etter rettferdighet, for hjertets rettferdighet, for kjærlighetens, for de som arbeider for enhetens fred, for dette er de menneskene som bærer verdens lidelser i det innerste av sitt hjerte.

Dette er de som ikke tenker på seg selv, for hele hjertet deres er vendt mot andre.

Likevel - dette er de som blir misforstått og forfulgt av andre, for dette er de som elsker rettferd og som ikke tar del i noen urett. Og fordi de ikke tar del i noen urett, er de jordens salt...

Du vil møte hat fordi du bringer rettferd, og du vil bli forfulgt og jaget i døden fordi du ikke tar del i noen urettferdighet...'

Oversatt fra boken 'Salt and Light', skrevet av Eberhard Arnold, og utgitt første gang av The Plough Publishing House i 1967. Dette er en samling med taler og notater fra den vanskelige tiden mot slutten av Første verdenskrig.

Det var i denne sammenhengen Eberhard Arnold løftet fram igjen Bergprekenen.

Sønnen hans, Heini Arnold, forteller at 'Bergprekenens innhold brant i min fars hjerte på denne tiden. Han fikk anledning til å dele det djupe inntrykket Jesu ord hadde gjort på ham i en gruppe med kristne studenter som møttes i Marburg i Tyskland 1.pinsedag i 1919'.

Heini Arnold forteller at studentene som lyttet til Eberhard Arnold denne dagen var svært grepet. En av studentene sa det slik:

'Vi lyttet iherdig når Eberhard Arnold begynte å tale om Bergprekenen. Var dette virkelig Bergprekenen som vi hadde hørt om i konfirmantundervisningen og i timene på universitetet? Er ikke dette noe fullstendig nytt?'

I en rapport fra denne konferansen, skrevet av Erwin Wissman, og publisert i tidsskriftet 'Die Furche' (1918-1919, side 375) heter det:

'Fokus for alt det som ble sagt og undervist om var Jesu Bergpreken. Eberhard Arnold's ord brente seg inn i hjertene våre med en lidenskapelig åndelighet, med profetisk kraft ble budskapet hamret inn i viljene våre og med hele hans personlighet. Dette var Bergprekenen i hele sin innflytelseskraft i sin absolutte uforminskede relevans, i sin ubetingede endelighet. Her fantes intet kompromiss. Den som ønsker å tilhøre dette Riket må gi seg selv helt og fullt og holde fast ved det helt til enden! Å være en kristen betyr å leve Kristi liv. Vi er forpliktet, ved en brennende utfordring, et fengende kall til å leve, og en tydelig advarsel: Den som griper til sverd, skal falle for sverd. Det er vårt ansvar å se til at den ene, endelige Åndens revolusjon begynner, at vi i Jesu Ånd gjør Hans gjerninger, og hjelper våre medsøsken i sjel, ånd og kropp. Det finnes intet annet alternativ for kristne i denne tidsalder enn å leve som budbringere av Guds rike og som pionerer av Kristi regel, som er det eneste gjennomførbare, ja, det eneste politiske systemet vi trenger'.

(fortsettes) 

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 4

Kristen tro er ingen intellektuell øvelse. Det handler om etterfølgelse.

'Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier'. (Luk 14,33)

'Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Å  fornekte seg selv og ta sitt kors opp daglig - merk deg at det er det Jesus faktisk sier! - er den eneste autentiske responsen vi kan gi til den ufortjente nådens gave som vi mottar gjennom Kristus. I en individualistisk tid som vår, hvor mange snekrer sammen sin egen tro, er disse særdeles radikale ordene av Jesus ubehagelige, men sanne.

Det er til mennesker som fornekter seg selv og daglig tar sitt kors opp for å følge Jesus at Bergprekenen er gitt.

Det som fremstår fra en slik radikal lydighet er Guds rike som bryter fram i vårt livs sønderknuste realitet, i vår nabolag og i vår verden som det levende håpets alternativ og frelse. Dette er et rike av fred, nåde, tilgivelse, håp, forsoning og fremfor alt, av kjærlighet.

Scot McKnight skriver: 'Når Jesus taler om Guds rike, snakker Han om en konkret realitet her på jord; Han tenkte på kirken som kroppsliggjøringen av Jesu drøm, Han tenkte på deg og meg som lever sammen i fellesskap, slik vi skulle'.

Jamie Arpin-Ricci som har skrevet en svært lesverdig bok om Bergprekenen leser Bergprekenen parallelt med at han følger livet til Frans av Assisi. Det er en veldig interessant kombinasjon!

'Det var den forpliktelsen den hellige Frans hadde til å leve i solidaritet med de fattige, som et uttrykk for hans troskap til Kristus, som først ledet meg til ham. Og det var den radikale kroppsliggjorte forpliktelsen hos Frans (noen ganger ekstrem) til å leve ut Jesu ord i Bergprekenen som åpnet øynene mine for en mulig måte å leve et liv i tro som vi aldri hadde vurdert tidligere, en som gav løfte om den rikeste velsignelse, men som krevde som høyeste prisen'. (Jamie Arpen-Ricci: The Cost of Community. InterVarsity Press 2011, side 16).

Jamie Arpin-Ricci skriver også følgende: 'Når Frans begynte å etterfølge ordene til Jesus, var han naiv nok til å tro at Jesus mente hva Han sa'. (side 20)

Tolstoj og Gandhi
Leo Tolstoj, en av verdenshistoriens største forfattere noensinne, sentrerte hele sin tro og overbevisning på Bergprekenen, og så Jesu ord om å vende det andre kinnet til som en hjørnestein i hans pasifistiske og ikke-voldelige overbevisning.

Og forfatterskapet til Tolstoj fikk avgjørende betydning for Mahatma Gandhi, som hadde en slik respekt for Jesus og Bergprekenen at den ble grunnlaget for mye av hans egen bevegelse.

Det sies at Gandhi leste Bergprekenen to ganger om dagen de siste 40 årene av sitt liv!

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 3

Bergprekenen har en forutsetning: inkarnasjonen!

Det at Jesus ble menneske og flyttet inn i nabolaget betyr at vi har sett kjærlighetens vei levd ut i praksis.

Evangelisten Johannes forteller: 'Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet'. (Joh 1,14)

Jesus presenterte oss ikke med et sett leveregler, men levd liv. Fordi Jesus levde det Han underviste om, så kan vi i Helligåndens kraft også leve dette livet. Det kristne livet er nettopp det: et levd liv.

'Lev rett blant hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer', skriver apostelen Peter i 1.Pet 2,12)

Den samme Peter, skriver: 'For til dette ble dere kalt, fordi Kristus også led for oss og etterlot oss et eksempel, for at dere skulle følge i Hans fotspor'. (1.Pet 2,21)

Bergprekenen er ikke et uoppnåelig mål, en standard det ikke er mulig å leve opp til. Dette er praktisk kristendom. Så trenger vi kraft til å leve dette livet, men det er vi også lovd:

'Dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ...' (Apg 1,8)

Det er fraværet av dette levde liv som gjør at den kristne tro kommer i vanry blant folk. For hvis det vi sier ikke leves ut, hva slags vitnesbyrd er vi da for andre? Vi kan strø om oss med ord, men hvis livene våre slår i hjel ordene, hvilken nytte har da ordene?

Hvis vi snakker om Kristi kjærlighet, og vårt liv bærer bud om at vi forakter mennesker, vil vi raskt bli gjennomskuet. Vi kan briljere med teologiske fraser, men hvis hjertet er fullt av hat og bitterhet, er vi den største motsigelsen av alle.

Det er mens disiplene flokker seg rundt Jesus, at 'han tok til orde og lærte dem'. (Matt 5,1)

Matteus er veldig tydelig på dette: 'Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, OG DISIPLENE SAMLET SEG OM HAM ...'

Den undervisningen som følger var ment for den kretsen av mennesker som ønsket å legge ned sine liv, ta opp sitt kors og følge Ham. Slik var det den gangen, og slik er det nå.

Og det hele begynner med hvem Jesus priser salig ...

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 2

Mange er de som har talt over Jesu ord om å bygge livet sitt på fjell - slik at når livets brottsjøer kommer veltende inn over en kan bli stående.

Ikke minst på søndagsskolen er denne historien av Jesus velegnet. Den er dramatisk og billedbruken levende.

Men som oftest er den tatt helt ut av sin sammenheng.
For Jesus forteller historien om de to to som bygget, den ene på fjell, den andre på sand, i en kontekst som det er særdeles viktig at vi får med oss. Hør bare:

'Derfor, hver den som hører disse Mine Ord og GJØR ETTER DEM ...' (Matt 7,24' Og: 'Men hver den som hører disse Mine Ord og IKKE GJØR ETTER DEM ...' (v.26)

Jesus forteller altså historien ved å legge visse forutsetninger til grunn: 1. Han sikter til noe Han allerede har sagt. 'Disse Mine Ord ...' er ikke hvilke som helst ord, men de ord som utgjør det vi kaller Bergprekenen! Det ser vi blant annet av vers 28: 'Når han hadde endt denne talen ...' Det andre forutsetningen vi bør merke oss er denne: Det er de som lever ut i praksis Bergprekenen som bygger huset sitt på fjell, og som vil oppleve at det blir stående i stormen.

Vi misbruker med andre ord denne fortellingen av Jesus ved å si at vi 'må bygge på Ordets klippegrunn', når vi tar disse versene ut av konteksten og hopper over det faktum at Jesu fortelling handler om å leve ut Bergprekenen!

Det er de som skyver hele Bergprekenen fra seg og sier at disse ordene gjelder ikke oss, de gjelder jødene, og ikke nå, men i det fremtidige 1000 års riket.

La oss se nærmere på denne teorien - en teori som er ganske så fremmed for kirkehistorien. Den dukker ikke opp før enn med dispensjonalismen på 1800-tallet.

Hvem er denne talen rettet til?

Det gir evangelisten Matteus svar på. Han skriver: 'Da Han så folkemengdene, gikk Han opp i fjellet. Og da Han hadde satt seg, KOM DISIPLENE HANS TIL HAM. HAN ÅPNET SIN MUNN FOR Å TALE, LÆRTE DEM ...'. (Matt 5,1-2a)

Bergprekenen er en tale rettet til de som følger etter Jesus, ikke til folkemengden som trengte seg rundt Jesus. De lyttet sikkert til ordene, men Jesus underviser altså sine disipler. Bergprekenen er en undervisning om prinsippene og lovene som gjelder for de gode nyhetene om Guds rike som Jesus kom for å proklamere.

Så er det teorien om at Bergprekenen er en undervisning Jesus gir for et kommende 1000 års rike. I følge Guds ord vil dette fremtidige 1000 års riket være et fredens rike. Profeten Jesaja sier det slik: 'Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen. Slangen skal ha støv til føde. De skal ikke gjøre noe ondt og ikke ødelegge noe på hele Mitt hellige berg, sier Herren'. (Jes 65,25, se også Jes 11,6-9).

1000 års riket er fredens rike. Hvordan kan man da mene at Bergprekenen ikke gjelder før dette riket fremstår?

For i Bergprekenen - i Saligprisningene - underviser Jesus om de som 'skaper fred, de skal kalles Guds barn', og om 'de som sørger, for de skal trøstes', og Han snakker om de som 'hungrer og tørster etter rettferdighet', og om de som er barmhjertige.

Hvorfor skulle man trenge fredsskapere i et rike som er preget av nettopp fred? Hvorfor skulle man trenge mennesker som fremmer rettferdighet, når dette er et rike hvor det ikke er klasseforskjeller, og hva skal man sørge over i et slikt rike, slik at man skulle ha behov for å trøstes?

Nei, teorien om at Bergprekenen hører til et fremtidig 1000 års rike og dermed ikke gjelder for oss i dag, tåler ikke å bli prøvd på Guds ord.

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 1

Jeg har bestemt meg for å løfte fram igjen Jesu radikale undervisning om lovene og prinsippene som gjelder for det Riket Han kom for å undervise oss om. For det er få ting som kan konkurrere med å være brennaktuell som Bergprekenen. Jesu ord om at 'salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn' kunne ikke hatt større aktualitet. Vi trenger et korrektiv til krigs-retorikken hos enkelte kristne i dag.

Jeg har slått følge med fire personer som hver på sin måte har bidratt til å tolke Bergprekenen inn i vår egen samtid:

Etikeren og baptistteologen Glen H. Stassen, professoren i kristen etikk ved Fuller Theological Seminary, som døde 26. april i år og som har satt djupe spor etter seg. Hans bok: 'Living the Sermon on the Mount' (bildet), er banebrytende i så måte.

Den andre er Eberhard Arnold (1883-1935), kristen tysk forfatter, filosof og teolog, som grunnla den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof. Hans bok 'Salt and Light', med undertittelen: 'Talks and Wrightings on the Sermon on the Mount', er blitt en klassiker i emnet. Jeg leste den første gang tidlig på 1970-tallet, og den ble bestemmende for mitt teologiske ståsted.

Vi kommer ikke utenom Dietrich Bonhoeffer (1906-1945) og hans bok 'Nachfolge', eller 'Etterfølgelse' som tittelen er på norsk. Boken som tar sitt utgangspunkt i Bergprekenen er en av de viktigste og mest siterte bøkene om disippelliv noensinne. Teologen og akademikeren Bonhoeffer treffer den ordinære etterfølgeren av Jesus som få andre.

Og sist - men ikke minst - har jeg hatt gleden - og utfordringen - av å lese en bok skrevet av en radikal Jesus-etterfølger av i dag: Jamie Arpin-Ricci, som med sin bok: 'The Cost of Community' sammenligner Jesu undervisning med Frans av Assisi, og hvordan Frans levde ut Bergprekenen i praksis. Jamie Arpin-Ricci som er en av stemmene innen den nymonastiske bevegelsen - en bevegelse jeg selv kjenner meg veldig hjemme i - lever selv i en kommunitet hvor Bergprekenen er utgangspunktet for den regel denne kommuniteten lever etter.

Artiklene i denne serien vil komme med jevne mellomrom - men ikke sikkert hver dag. Årsaken til det er at det krever mye forberedelse for å kunne skrive den, og jeg holder på med det bokprosjekt for tiden. Dessuten skal bloggen også oppdateres med nyhetsrelaterte artikler.

Da gjenstår det for meg å ønske deg lykke til med den videre lesningen.

(fortsettes)

Det er den som lever etter Bergprekenen som bygger sitt liv på fjellgrunn

Jeg holder på å lese en bok av Jamie Arpin-Ricci, som vi ser her sammen med sin kone Kim, "The Cost of Community. Jesus, St. Francis and Life in the Kingdom". Om en stund skal jeg komme tilbake med en bredere omtale av den. I dag vil jeg bare stanse ved noe Jamie Arpin-Ricci, som er leder for kommuniteten Little Flowers Community i urbane Winnipeg i Manitoba, Canada, skriver innledningsvis.

Jamie Arpin-Ricci hevder med rette at vi ofte tar ut bruddstykker av Bergprekenen og behandler dem som om de var et hele i seg selv. Dermed løsriver vi innholdet fra dens meget radikale kontekst. La oss ta det Jesus sier om mannen som bygget huset sitt på sand. De fleste har hørt denne historien lagt ut som en historie som står alene, men den er altså talt i en helt bestemt sammenheng. Den er en del av hele Bergprekenen!

Om man tar det i betraktning får denne historien om mannen en noe annen betydning, enn om man bruker denne fortellingen isolert.

Ser man denne historien som en del av hele Bergprekenen, så betyr jo det at den som er klok er den mann som bygger sitt liv på det Jesus sier i Bergprekenen og gjør etter dem, og den mann som ikke lever i henhold til Bergprekenen er "en uforstandig mann". Om vi leser disse ordene av Jesus slik, forstår vi bedre hvor radikal Bergprekenen er og hvor avgjørende viktig det er å leve etter den og gjøre det den sier vi skal gjøre.

At det må være slik viser jo nettopp Jesu egne ord i Matt 7,24:

"Og hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier ..."