En annerledes og radikal måte å be Vår Far på - våger du?

VÅR FAR - du som alltid er på lag med de svake, de maktesløse, de fattige, de som er oppgitt av andre, de syke, de gamle, de veldig unge, de ufødte, ofrene for omstendighetene, de som sliter under dagens hete.

I HIMMELEN - hvor alt er snudd opp ned, hvor de første vil bli de siste, og de siste de første, hvor alt vil bli bra og hvor alle måter å være på vil bli bra.

LA NAVNET DITT HELLIGES - måtte vi alltid anerkjenne din hellighet, respektere at dine veier ikke alltid er våre veier, og dine standarder ikke våre standarder. Måttte ærefrykten vi gir ditt navn dra oss ut av selviskheten som hindrer oss i å se når nestes smerte.

LA RIKET DITT KOMME. LA VILJEN DIN SKJE - åpne vår frihet til å slippe deg inn, slik at fullstendige gjensidigheten som karakteriserer ditt liv måtte flyte gjennom våre årer, og slik at det livet vi forsøker å generere må utstråle din likeverdige kjærlighet for alle, og din særskilte kjærlighet for de fattige.

PÅ JORDEN SLIK SOM I HIMMELEN - må arbeidet vi utfører med våre hender, de bygninger og strukturer vi bygger i denne verden, reflektere de templer og strukturer som tilhører din herlighet, slik at gleden, barmhjertigheten, ømheten og rettferdigheten ssom finnes i himmelen, vil vise seg innen våre strukturer her på jorda.

GI - liv og kjærlighet til oss og hjelp oss til å se alt som en gave. Hjelp oss til å forstå at ingen ting kommer til oss som en rettighet og at vi må gi fordi det er blitt gitt til oss. Hjelp oss til å forstå at vi må gi til de fattige, ikke fordi de trenger det, men fordi vår egen helse avhenger av at vi gir til dem.

OSS - det virkelige oss i betydingen vi. Ikke meg alene men til alle, også de som er annerledes enn smalsporede oss. Gi våre gaver likt til alle.

I DAG - ikke i morgen. Ikke la oss dytte noe inn i en u definerbar fremtid slik at vi kan fortsette med å rettferdiggjøre våre liv på bekostning av den urett som begås mot andre, fordi vi kan finne årsaker til gode unnskyldninger for at vi ikke gjør noe.

VÅRT DAGLIGE BRØD - slik at hver person i hele verden har nok mat, nok rent vann, nok ren luft, adekvat helsehjelp, og tilstrekkelig adgang til utdannelse, slik at man kan ha nok næring for helsemessig godt liv. Lær oss å gi fra vårt eget livsgrunnlag og ikke bare fra vår egen overflod.

OG TILGI OSS VÅR SKYLD - tilgi oss at vi er blinde for vår neste, vår selvopptatthet, vår rasisme, og vår ubotelige tendens til til å bekymre oss for oss selv og vårt eget. Tilgi oss vår evne til å se kveldsnytt og ikke gjøre noe med det vi ser. Ikke sett oss på prøve, ikke døm oss hvorvidt vi har gitt mat til de som sulter, klær til de nakne, om vi har besøkt de syke, eller reparert systemene, som gjør de fattige til ofre. Spar oss for denne testen for ingen av oss består denne evangelie-testen. Gi oss i stedet, flere dager til å bedre våre veier, vår selviskhet og våre systemer.

OG FRELS OSS FRA DET ONDE - det er: fra vår blindhet, som tillater oss å fortsette å være deltagere i anonyme systemer som gjør at vi får mer og andre får mindre.

Amen.

- Skrevet av Ronald Rolheiser OMI
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En drøm - måtte den bli virkelighet

Hva ville skje om en gruppe mennesker kom sammen i den ene hensikt å leve ut Bergprekenen? Ta den på ramme alvor, ord for ord. Kirkehistorien gir oss flere eksempler på noen som våget å gjøre det. Så det er ingen utopi. Det er mulig.

Men det koster. Radikal etterfølgelse av Jesus har sin pris: forsakelser, oppbrudd, man må ut av komfortsonen, man må ta sitt kors opp daglig for å følge Ham.

Dette livet tiltrekker meg mer og mer. En kroppsliggjort tro.

Gå mot strømmen.

Jeg har noen tanker om  dette, som jeg gjerne vil dele, men først må jeg igjennom hjerteoperasjonen og få  kreftene tilbake.

Arthur Gish - radikal etterfølger av Jesus

I 1977 leste jeg en bok som har fulgt meg i alle år siden. Den er skrevet av Arthur Gish, og var en svensk oversettelse av hans bok: 'Beyond the Rat Race'. På svensk fikk boken tittelen: 'Ut ur ekorrhjulet'. Dessverre ble den aldri oversatt til norsk. Om den hadde blitt det ville den kanskje fått tittelen: 'Hopp av rotteracet.'  Boken har aldri vært mer aktuell enn nå, og jeg skal forklare def hvorfor.

Men først noen ord om forfatteren: Arthur Gish. I går ville han ha fylt 80 år, om han hadde fått leve. 28.juli 2010 ble han utsatt for en ulykke på gården sin, da traktoren hans veltet og han fikk den over seg, og han omkom av skadene.

Jeg sakser dette fra en artikkel jeg skrev om Arthur Gish og boken hans i 2011:

"Boken handler om den enkle livsstilen som et alternativ som kan befri mennesker fra konkurranse- og karrieretenkning i dagens komplekse samfunn. Forfatteren blottlegger tomheten og den åndelige fattigdommen i vårt vestlige velferdssamfunn og presenterer et radikalt alternativ basert på Guds ord, ikke minst gjennom den undervisningen Jesus gir om Guds rike i Bergprekenen. Boken er skrevet for mange år siden, men innholdet er langt forut for sin tid. Det er nå den trengs, og burde leses av alle som vil leve radikalt for Jesus.

Forfatteren Arthur G. Gish er nok ukjent her i Norge. Men i mange land har han og kona Peggy, satt djupe spor etter seg i manges liv. Det gjelder ikke minst i land preget av stor urett begått mot ulike folkegrupper, og i land hvor krig herjer.

Church of the Brethren

Arthur - eller Art - som han ble kalt, ble født i Lancaster County i Pennsylvannia, USA, og vokste opp på en bondegård. Oppveksten på gård skulle følge ham livet ut. Han elsket å se ting gro og vokse, særlig dyrking av organiske produkter som asparges. Han ble en av de som grunnla Athens Farmers Market, hvor bøndene kunne få solgt det de produserte. I to år - fra 1958 til 1960 - arbeidet Art i Europa for å hjelpe funksjonshemmede barn.

Art Gish hadde sin bakgrunn hos en anabaptistisk gruppe som kalles Church of the Brethren, som er en av de historiske fredskirkene med anabaptistiske og pietistiske røtter i Schwarzenau an der Eder, Tyskland (Nord Rhein-Westfalen). I denne sammenhengen var han ordinert pastor. Church of the Brethren er nokså lik de mer kjente mennonitene. Det som særpreger dem er at de døper med full neddykkelse tre ganger, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. De praktiserer det urkristne kjærlighetsmåltidet, som består av fotvasking og fellesmåltidet, og som en del av dette måltidet feirer de nattverden. De legger også sterk vekt på fellesskapet mellom de troende, og at de troende skal være atskilt fra verden, på ikke-vold og at kristne ikke skal avlegge ed.

Kommuniteten i Ohio

Et fellesskap av troende vokste fram på gården der Peggy og Art levde sine liv. Med utgangspunkt i dette fellesskapet var de begge svært aktive i fredsarbeid både i Israel og Irak.

Min venn, Peter Hoover, som jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen, forteller at han besøkte Art og Peggy Gish i januar i fjor. Ekteparet Gish bodde da på en skogkledd ås i Ohio med en blendende vakker utsikt til Hocking Hills og byen Athens. En del av hovedhuset er bygget i glass, og her fantes møtesalen og undervisningsrommene til den anabaptistiske kommuniteten New Covenant Fellowship. De store glassvinduene gav en utrolig flott utsikt til åskammene og dalen som omgir stedet. En peis gav varme til den kalde januardagen, hvor landskapet rundt huset var dekket av snø. Peter la merke til at det på veggen hang plankett fra Eberhard Arnold, grunnleggeren av den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof. Her fantes også vakkert sangbøker for skolebarna. Kona til Art, Peggy, var i Irak som utsending for Christian Peacemaker Team.

Ulykken

Onsdag morgen, 28. juli 2010, gikk Art Gish ut for å arbeide i hagen med sin gamle traktor, da han kjørte for langt ut på en kurve slik at traktoren veltet, og Art havnet under den. En mann ved navn David som arbeidet på gården på denne tiden løp bort til traktoren for å forsøke å hjelpe Art, men begge innså at David alene kunne ikke klare å hjelpe Art som lå fastklemt under traktoren. David løp til hovedhuset for å ringe etter hjelp, men da han kom tilbake hadde tratoren begynt å brenne og Art hadde gått hjem til Gud. Peggy befant seg i Irak da dette skjedde.

Lørdag 7. august ble han gravlagt fra First United Methodist Church i Athens. Art Gish ble 70 år. En av de som kjente ham sa: "Han var den personen av alle jeg kjente som var mest lik Jesus!" Det er litt av en attest å få. Helt til det siste var han levende opptatt av å leve radikalt for Jesus

Har vi skapt en ufarlig Jesus?

Er Jesus blitt ufarlig, dvask, pyntelig, respektabel, en som forsvarer min livsstil, en garantist for at jeg kan leve som jeg vil? Er evangeliene koselige fortellinger om kjærlighet, og at alt blir bra til slutt?

Eller skaper han fortsatt motsigelser, reaksjoner? Vender folk ryggen til ham for at hans krav om etterfølgelse, er for radikalt?

Har vi skapt en kristen tro der vi er livende redde for at noen kan bli støtt, så vi senker standarden så alle skal føle seg vel og ikke ille berørt? At mennesker kan fortsette å leve som om det ikke finnes et kors å bære?

Er det nytestestamentes Jesus vi forkynner, eller en spesialtilpasset frelser so passer det moderne mennesket i det 21 århundre?

Er det den virkelige Jesus vi følger?

Sett av datoen og kom!

Sammen med Fredrik Krunenes, lederen for UngKloster og pastor i Oslo sentrum baptistkirke, har jeg tatt initiativ til at dagseminar lørdag 14.september, med tittelen: 'Radikal tro. Radikalt liv. Å forme sitt liv etter Bergprekenens budskap.'

Med oss til å belyse dette spennende tema blir OSKAR SKARSAUNE OG STIAN KILDE AAREBROT. 
Se bildet for flere opplysninger!

Dette gleder jeg meg veldig til!

Med Rosa Parks som eksempel

I dag er det minnedagen til borgerrettighetsforkjemperen Rosa Parks. Helt riktig - det var damen som nektet å gi fra seg setet i 'den fargede' delen av Buss no 2857 til fordel for en hvit mann som gjorde krav på det fordi den 'hvite' delen var full. Rosa Parks var lei av å bli behandlet som annenrangs borger. Sannelig, det finnes noen modige kvinner, for det krevdes virkelig mot til slikt!

Parks ble arrestert. Ikke nok med det. Hun ble dømt og fengslet. Det ble starten på noe stort som skulle få vidtrekkende konsekvenser for mange. Slik små handlinger kan ha! Vi forstår kanskje ikke helt betydningen av dem med det samme. Handlingen setter igang en prosess, som så setter i gang en kjedereaksjon og så er noe stort på gang.

Kvelden etter samlet 50 ledere i det fargede miljøet seg. Blant dem var den svarte baptistpastoren Martin Luther King jr. Frem til da en ukjent mann for de fleste. De diskuterte reaksjoner på hendelsen med Parks. Resultatet ble en boikott av bussene i Montgomery som skulle vare i 381 dager. Aksjonen ble avsluttet i desember 1956. Da kom høyesterett i USA frem til at segregering av svarte og hvite på busser var grunnlovsstridig.

Rosa Parks ikke-voldelige aksjon satte i gang flere protester mot segregeringen i USA.

På bildet ser vi Shane Claiborne, som har hentet inspirasjon fra Rosa Park for sitt engasjement innen den nymonastiske bevegelsen, som ønsker å leve radikalt for Jesus, med Bergprekenen som regel og modell for et autentisk kristenliv. Han ber oss om å utfordres av våre egne bønner om rettferd for de marginaliserte, for fattige og utstøtte, og bli bønnesvaret.

Som i Rosa Park's tilfelle kan også det vi gjør synes lite og uten betydning. Men det kan også være starten på en kjedereaksjon som fører til endring til det bedre for mange.

Å hjelpe andre som trenger ens hjelp

Dette er kristent fellesskap og nestekjærliget i praksis! Hør bare:

I går dro 24 varebilder som denne ut for å selge 30.000 nybakte smultringer fra dør til dør for å reise penger til behandlingen av en som har fått leukemi blant Amish-folket i USA.

En av dem som solgte smultringer i går forteller:

'Akkurat når min varebil ble lastet opp med 100 dusin smultringer, kom en mann fra Amish-folket forbi med sin hest og kjerre og stanset opp. Han spør om han ikke kan få kjøpt noen smultringer av meg. Han kjøper fem dusin, drar frem en 100-dollar seddel og sier: Behold vekslepengene! Jeg tenker for meg selv: Disse folkene er forunderlige!'.

Salget av smultringene skal gå til å støtte familien Yoder, som lever i nærheten av Mt. Hope i Ohio. Far i denne familien har fått diagnosen leukemi og er for tiden under behandling ved Cliveland Clinic i Cliveland, Ohio. Som kjent dekkes ikke sykehusopphold eller behandlinger ved disse av det offentlige i USA. Pengene som kommer inn skal gå til å dekke disse utgiftene og oppholdsutgifter familien har.

10 ting jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. Del 6

Her er sjette del av artikkelen til Charles E.Moore, om kontroversielle ting Jesus har sagt og som utfordrer oss i vår etterfølgelse av ham. Første del ble publisert fredag 2. oktober, del to mandag den 5.oktober, del 3 torsdag 8. oktober, del 4 den 15.oktober og del 5 den 23.oktober:

6: Døm ikke (Matt 7,1-5) 'Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!' Alltid når jeg leser disse ordene, står jeg der dømt. For helt ærlig, jeg dømmer folk hele tiden - spesielt de som er annerledes enn meg og som jeg lever og arbeider sammen med hver eneste dag. Det jeg forventer av andre, krever jeg sjeldent av meg selv, i hvert fall ikke i samme grad. Så jeg står der skyldig.

For å hjelpe meg til å lette min samvittighet, forsøker jeg ikke å dømme i det hele tatt: 'Hvem er jeg til å dømme?'  og med dette under beltet mitt, så enten ignorerer jeg eller rasjonaliserer synden rundt meg. Befalingen om at vi ikke skal dømme, handler ikke om at jeg skal vende det blinde øyet til synden. Jesus sier: 'Dersom din bror gjør en synd mot deg, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd' (Matt 18,15). Feiler vi med å unnlate å gjøre dette er vi ikke vår brors vokter. Synd er ødeleggende, og å børste den vekk og si: ikke døm, motsier kjærlighetens renhet (Rom 12,9).

Jesus forbyr ikke det å dømme. Det Han er imot er at vi dømmer på feil grunnlag. Før vi forsøker å få splinten ut av vår brors øyne, må vi ta bjelken ut av våre egne. Bare da kan vi se klart nok til å ta splinten ut av vår brors øyne. Det er denne delen av lignelsen vi faktisk foretrekker å ikke gjøre. Selv om Jesus sier: 'Du må ikke stå til doms over andre' (det er vanskelig nok!), sier Han også: 'Døm selv!' Så vi skal være vår brors og søsters vokter. Gå og fjern splinten i deres øyne. Det er dette Jesus sier, og det er sannelig ikke lett å gjøre.

Ved å la Gud gjøre kirurgi på meg, ved hjelp av mine brødres og søstres dømmekraft, kan jeg bli en agent for helbredelse og håp for andre. Vi er alle blinde, på en eller annen måte, men med hjelp av andre, kan vi alle se. Spørsmålet gjenstår: vil vi se?

(fortsettes)

10 ting jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. Del 5

Her er fjerde del av artikkelen til Charles E.Moore, om kontroversielle ting Jesus har sagt og som utfordrer oss i vår etterfølgelse av ham. Første del ble publisert fredag 2. oktober, del to mandag den 5.oktober, del 3 torsdag 8. oktober, og del 4 den 15.oktober:

5. Om du ikke hater din far og mor (Luk 14,26) Jesus sa: 'Om noen kommer etter meg, og ikke hater sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel' (Norsk Bibel) 

Dette høres ikke bare uforståelig ut, men riv ruskende galt. Hvordan kunne Jesus, Den gode gjeteren, selve kjærligheten inkarnert, Verdens Frelser, si noe slikt? Og, hvorfor skulle vi elske våre fiender, samtidig som vi skulle hate vår egen familie?

Ok, Jesus mente aldri at vi skulle ta ordet 'hate' bokstavelig, like lite som Han mente at vi bokstavelig talt skulle hugge av oss hånda for å unngå å synde. Likefullt, Jesu advarsel med hensyn til vår familie skal det ikke tas lettvint på. 'Hvem er min mor, mine brødre og mine søstre?' sa Jesus ved en anledning. 'Bare de som gjør min himmelske Fars vilje'. (Matt 12,46-50) Dette er også et sterkt ord. Jesus kom ikke for å bygge lykkelige familier. Nei, Han bringer med seg et sverd som skiller familier. Alle de som elsker sine egne mer enn Ham er Ham ikke verd. (Matt 10,24-39).

De første som vendte seg mot Jesus var medlemmer av Hans egen familie (Luk 4,24) Dette er grunnen til å følge Jesus innebærer å forsake pårørende. Vår troskap til Ham overgår ikke bare naturlige bånd, men egger ofte til harme og motstand. Jesus kom for å fri oss fra alt som binder oss til denne jord - alle de tingene som undergraver Guds vilje, som at vi blindt foretrekker vår egen slekt, eller ved å overse syndige atferdsmønstre som vi er blitt vant med å dekke opp, eller å sikre et godt liv når det gjelder menneskelig komfort på bekostning av andre. Jesus brakte en revolusjon, en forvandling av våre verdier, som avslører vår egeninteresse. Hans sak - Hans rike av fred, rettferd, frelse og overvinnelse av det gode - betyr å ofre seg selv for de tingene som betyr noe, og vil vare.

Jesus spør: 'Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, eller mister eller taper sin sjel?' Men la oss ikke glemme, at Han også lover oss en ny familie av brødre og søstre bundet sammen ikke av naturlig blod, men av Hans blod - blodet som ikke bare renser oss, men hele verden fra urettferdighet. Selv om familien er et gode, så finnes det noe langt bedre. Det krever en høyere troskap, men det bringer oss bare kjærlighet som vil vare.

(fortsettes)

10 ting jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. Del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Charles E.Moore, om kontroversielle ting Jesus har sagt og som utfordrer oss i vår etterfølgelse av ham. Første del ble publisert fredag 2. oktober, del to mandag den 5.oktober, og del 3 torsdag 8. oktober:

4. Selg alt du har (Mark 10,21) 'En ting mangler du: Gå bort og selg alt du har, og gi det til de fattige'. Jeg er virkelig glad for at Jesus sa dette til den rike unge mannen, og ikke til meg. Jeg er verken ung eller rik. Eller overser jeg noe nå? For over alt ellers sa Jesus til folkemengden, ikke bare de fete kattene: 'Selg det dere eier, og gi det som almisser ... Slik kan ingen være min disippel uten at han oppgir alt han eier'. (Luk 12,33 og 14,33) Hmm ... kanskje dette med å selge alt angår meg likevel.

Selv om det skulle gjøre det, hva godt er det å gi alt til de fattige? Hvis jeg gjør det bytter vi jo bare plass. Fattigdommen er vinneren. Denne gangen, derimot, er det jeg som taper.

Den rike unge mannen gikk sorgfull bort. Han visste nøyaktig hva Jesus sa. Han forsøkte ikke å bortforklare Hans ord. Men hva meg deg og meg? Vi går videre i det vi forsøker å rettferdiggjøre oss selv. På en eller annen måte klarer vi å vri oss unna. Jesus ønsker bare at vi skal gi hva vi er eller er i stand til å gi, eller det som er innenfor vår rekkevidde. Men jeg er ikke så sikker. Jeg tror Jesus mente hva Han sa. Han mente det også når Han fortalte sine etterfølgere at de ville få tilbake alt de ga opp - ikke bare likt, men hundrefoll tilbake: en ny familie, og nye marker, i dette livet og i det som kommer. (Mark 10,29-31)

Jesus er kompromissløs: Han kan ikke gi oss det vi ikke vil gi opp. Det handler ikke om å bli nødlidende. Men, om å bli Hans etterfølgere sammen med andre, har oppgitt alt. Jesus inviterer hver av oss, rik eller fattig, til å legge den meningsløse hovedstrømmen som materialismen og tre inn i et nytt liv hvor brødre og søstre ikke hegner om sitt eget men deler dem radikalt med andre. Den form for liv er ikke bare et slag mot selviskheten, men tomhetens ensomme liv.

(fortsettes)

10 ting jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. Del 3

Her er tredje del av artikkelen til Charles E.Moore, om kontroversielle ting Jesus har sagt og som utfordrer oss i vår etterfølgelse av ham. Første del ble publisert fredag 2. oktober, del to mandag den 5.oktober:

3. Vend det andre kinnet til (Matt 5,39). 'Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til'. Hvem tror Jesus at jeg er? Jeg vet hvem jeg er når det tetter seg til. Om jeg ikke kan slå tilbake, kan jeg bite tilbake. Han vet hvordan jeg er. Dessuten, vil det å sette et ondt menneske ut av spill gjøre verden til et bedre sted? Gud vender i hvert fall ikke et blindt øye til ondskapen, og hvis vi leser slutten på historien, vil Han heller ikke gjøre det i framtiden.

Kanskje er Jesus ute etter at våre holdninger skal være annerledes - ikke å ha noen dårlige følelser til våre fiender, selv om vi må forsvare oss eller de rundt oss mot dem. Men problemet her er at Jesus ikke adresserer holdninger. Han refererer til virkelige livssituasjoner. En romersk soldat, for eksempel, kunne helt lovlig kreve av en som passerte ham at han skulle bære bagasjen hans en drøy kilometer - hvis ikke! Jesus ønsker ikke bare at vi skal tenke eller snakke annerledes om våre fiender, men gjøre godt mot dem.

Heller ikke ber Jesus om å vende det blinde øyet til. Han snakker om det andre kinnet - det venstre, det ene som vil tvinge vår motstander til å bruke sin skitne neve til å slå oss, han ønsker vi skal vende oss bort. En slik handling minner den som er sint hvem han slår - et medmenneske, lik ham selv, som også er skapt i Guds bilde. Og dette vil, slik ordspråket sier, gjøre at vi 'samler glødende kull på hans hode'. (Rom 12,20) og stoppe den som gjør galt i selve handlingen og hjelper ham til å forstå at når vi utnytter en annen person skader vi dem ikke bare, men vi fornedrer oss selv.

Å vende det andre kinnet til er aldri enkelt. I det minste har jeg funnet ut at det er slik. Det krever en vilje til å se Guds bilde i hvert menneske, til og med dem som sårer oss og utnytter oss. Det krever at vi erkjenner at takket være Guds nåde er vi i stand til det.

Vi og våre fiender er ett. Og så, når vi vender det andre kinnet til, vinner vi dem for det gode og det er en kraftfull ting. Det er det eneste som kvitter oss med ondskapen i verden og i oss.

(fortsettes)

10 ting jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. Del 2

Her er andre del av artikkelen til Charles E.Moore, om kontroversielle ting Jesus har sagt og som utfordrer oss i vår etterfølgelse av ham. Første del ble publisert fredag 2. oktober:

2. Synd ikke mer (Joh 8,11). Jesus sa: 'Gå bort og synd ikke mer fra nå av'. Synd ikke mer? Høres ut som det å være fullkommen nok en gang. Mener virkelig Jesus dette? På hvilken måte skal denne kvinnen, en hore, ikke synde mer? Selv ikke hennes anklagere, de lovkyndige og fariseerne, er ikke uten synd, så hvilket håp har da denne kvinnen til å leve uten å synde? Er det ikke slik at vi alle er syndere? Hvem av oss synder vel ikke? Forventer virkelig Jesus at denne kvinnen, eller noen av oss, ikke synder mer?

Kanskje Jesus mente å si at denne kvinnen måtte slutte å leve en promiskuøs livsstil. Kanskje. Men dette er Evangeliet etter Johannes. Og Johannes skulle skrive senere: 'Dere vet at han (Jesus) åpenbarte seg for å bære bort våre synder, og i ham finnes det ingen synd. Den som blir værende i ham, synder ikke. Den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham'. (1.Joh 3,5-6) Det er et sterkt utsagn! Og hvis vi er helt ærlige, hvem av oss tror på ramme alvor at Jesus hadde noen forventning om at denne kvinnen ikke skulle synde igjen?

Det er sikkert og visst: vi synder alle sammen! Men det er ikke meningen at vi skal gjøre det. Paulus skriver: 'Hva skal vi da si? Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større?' (Rom 6,1) Det er heller ikke slik at vi mangler kraft til ikke å synde. Vi er ikke lenger syndens slaver, vi er Guds slaver. (Rom 6)

Vi kan se det på denne måten: Jesu befaling handler mer om et tegn av håp enn et umulig ideal. Vi trenger ikke å bli holdt fanget i et liv levd i synd. Det finnes en vei ut av dette. Det er gode nyheter! Spesielt for de som ønsker en fluktrute, som er lei av å leve et syndefullt liv og er rede og villig til å tjene en ny Herre. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke alltid er klar eller villig. Det pågår stadig en kamp inne i meg - mellom Ånden og kjødet. (Gal 5,16-18) Men lovet være Herren! Ånden er villig, rede, mektig og Han går i forbønn for oss (Rom 8,26-27). Det gir meg ikke bare en mulighet, men virkelig håp.

(fortsettes)

10 ting jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. Del 1

Denne artikkelen, skrevet av Charles E. Moore, utfordret min etterfølgelse på en måte som har grepet meg så sterkt. Jeg måtte bare få oversette den og dele den med bloggens lesere. Charles E. Moore underviser i Bibelen ved The Mount Academy, og er tidligere assisterende professor i kristen etikk og filosofi ved Denver Seminary. Han og kona og deres datter er bosatt i Esopus, New York.

Jeg var 17 år første gang jeg leste Evangeliene. For å være helt ærlig: jeg likte ikke alt det Jesus sa. Og om jeg fremdeles skal være ærlig, så gjør jeg ikke det i dag heller. Fremdeles synes jeg det er vanskelig å svelge noen av Jesus-ordene.

Jeg har forsøkt å følge Jesus i mer enn 40 år. Og, helt ærlig, det har ikke vært lett. Og årsaken til det er at Jesus forkynte et ganske så tøft budskap. Selv om jeg skulle ønske at jeg skulle kunne omfortolke det Han sa, og vri og vende på det slik at det passet bedre, kan jeg ikke. Jesus sier ting jeg ikke liker å høre; ting som er vanskelig å gjøre. Selv om jeg er fristet til å glemme det, eller unnskylde meg, kan jeg ikke unngå det Jesus sa. Det eneste valget jeg har er å lyde Ham.

Hvilke utsagn er det jeg refererer til? De er som følger:

1. Vær fullkomne (Matt 5,43-48) 'Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen'. Virkelig? Hvordan i all verden kan man være det? Jeg har aldri vært eller kommer til å bli fullkommen. Dette er virkelig en overdrivelse - eller? Kanskje jeg ikke helt får tak på hva Jesus egentlig sier? Når jeg ser på den umiddelbare konteksten, så tar Jesus for seg påstanden om at du kan hate fienden din, så lenge du elsker din neste. Men Jesus sier at vi skal elske våre fiender, samtidig som vi også elsker vår neste. Det er slik Gud elsker. Hans kjærlighet diskriminerer ikke, den er fullstendig. Lik solen som stiger opp over både onde og gode, eller når regnet faller, så faller det både på rettferdige og urettferdige. Med andre ord: vis enhver du møter kjærlighet, uansett hvem de er, ikke bare de du liker, eller de som liker deg.

Ved første øyesyn synes denne måten å ta Jesu ord på litt mer overkommelig. I det minste trenger jeg ikke å oppnå en slik gudlik fullkommenhet. Stopp nå litt! Det kan være at jeg ikke trenger å være fullkommen, slik Gud er, men jeg skal altså elske på samme måte som vår himmelske Far gjør. Og det er ikke lett! Det er umulig. Men Fars kjærlighet har en slik forvandlende kraft. Hans kjærlighet gjør oss i stand til elske som Ham. Johannes sier det slik: 'Vi elsker fordi han elsket oss først'. (1.Joh 4,19) Og Paulus vitner på samme måte: 'For Kristi kjærlighet tvinger oss'. (2.Kor 5,14)

Vi kan elske våre fiender, ikke fordi vi er så gode men fordi Gud har elsket oss og forsont oss - vi som en gang var Hans fiender. Virkelig! Guds kjærlighet er fullkommen, og hvis vi er villig kan Han ikke bare forvandle oss, men nå våre fiender gjennom oss. Spørsmålet er ikke om vi kan elske betingelesløst, lik vår himmelske Far, men heller om vi vil. Det betyr at vi må bli forvandlet, fra innsiden og ut. Det finnes ingen unntak, ingen unnskyldninger. Men det er mulig. Og når alt kommer til alt, er dette det eneste som er verdt noe.

(fortsettes)  

Når radikaliteten i etterfølgelsen blir bortforklart

Den nye nådelæren som forfektes i en del kristne sammenhenger gir seg utslag i mange slags underlige villfarelser.

På et samtaleforum for bibelske spørsmål hevdet en av disse nye nådelærerne følgende: 'Dette med å ta opp sitt kors (bære sin egen forbannelse) og følge Ham var vel før korset'.

Med et lite pennestrøk har vedkommende som skriver nullet ut radikaliteten i etterfølgelsen av Jesus. Den gjelder ikke lenger.

Hva var det Jesus sa: 'Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, så må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det'. (Luk 9,23-24)

Hvem er det Jesus taler til? 'Så sa han til alle'. Altså ingen unntak. Ordene er ikke rettet til noen bestemte mennesker, men til ALLE som vil følge Ham, uten unntak.

Når skal dette skje? 'Hver dag'.

Hva er det som kreves for å følge Jesus?

1. At man fornekter seg selv.
2. At man tar opp sitt kors.

Dette mener altså de nye nådelærerne ikke gjelder lenger. Om ikke disse ordene gjelder så gjelder vel heller ikke noe annet av det Jesus sa eller lærte før korset. Da kan vi i grunnen nulle ut de fire evangeliene og si som disse at dette hører til tiden før forsoningen. Det betyr i praksis at ikke noe av det Jesus underviser om i Bergprekenen eller noen av lignelsene har noen som helst betydning for oss.

Men slik er det selvsagt ikke. Det vil jo bety at vi mister all den undervisningen Jesus gav oss om Guds rike, det riket Han var kommet for å bringe inn i verden. Problemet i dag er at vi ikke forkynner Evangeliet om Guds rike. Hadde vi gjort det ville Norges kristenhet sett annerledes ut. Da ville mange flere ha tatt Jesu ord på ramme alvor, slik våre kristne trossøsken i de land hvor kristne blir forfulgt, gjør. For dem er Jesu radikal om radikal etterfølgelse ramme alvor. Hver eneste dag betaler de en høy pris for å følge Jesus, slik mennesker har gjort siden urkirkens dager som har tatt Jesus på ordet, og ikke bortforklart dem.

Og for å si til den som skrev dette: Å bære korset har aldri handlet om 'å bære sin egen forbannelse', men om å legge ned sitt liv, sitt eget - det Jesus kaller 'å fornekte seg selv'. Tenk det - midt oppe i all forkynnelsen av 'nåde' kalles vi til å fornekte noe: oss selv.

Alternative kristne fellesskap, del 2

Her er andre del av artikkelen om den nymonastiske bevegelsen:

Wilson's datter er en av grunnleggerne av en av disse nye kommunitetene - The Rutba House i Durham, North Carolina (bildet).

Rutba ble startet og fikk sitt navn fra de erfaringene som et team fra Christian Peacemaker Team (CPT) gjorde i Irak ved starten av krigen. Leah Wilson Hartgrove og hennes ektemann, Jonathan, hadde fått sin opplæring i ikke-voldelig konfliktløsning gjennom CPT og i 'å komme i veien' for de som vil utøve vold. Gruppen deres ble utsatt for en bilulykke og et av medlemmene ble alvorlig skadet. De tok ham til Rutba, den nærmeste byen med et sykehus. Den irakiske legen behandlet skadene til amerikaneren uten å ta seg betalt, men ba gruppen om å gi et løfte om at de skulle fortelle om det som skjedde dem i Rutba - og det mens deres land slapp bomber over hans land, tilbød han legedom og fred. (Jonathan Wilson-Hartgrove forteller denne historien i boken: To Baghdad and Beyond: How I Got Born Again in Babylon [Cascade].)

Ekteparet Wilson-Hartgrove vendte hjem til USA og startet en denne kristne kommuniteten i Durham, hvor Jonathan hadde begynt sine studier ved Duke Divinity School. Kommuniteten holder til i et gammelt hus med knirkete tregulv i den hovedsakelig svarte delen av byen som heter Walltown; rusproblemer og kommunal forsømmelse gir dette nabolaget et rykte som et farlig sted. Jonathan Wilson-Hartgrove beskriver Rutba's oppgave der som en som handler om "gjestfrihet, fred-skapende arbeid og disippelskap." Han sammenligner kommunitetens visjon med det et utsagn fra det landlige Sørstatsbaptistene han vokste opp me: "Jesus ikke bare tilgir mine synder, Han gir oss også en helt ny måte å leve på - den beste måten å leve."

Kommunitetens medlemmer deler måltider og ber daglige bønner fra The Book of Common Prayer. Medlemmene har ikke felles økonomi, de har sin egen økonomi, men de har en felles kasse som de oppfordres til å gi til og ta fra som de har mulighet til eller har behov for.

Deres teologiske forpliktelser er synlige i bildene på veggen i stua: et er av Martin Luther King Jr, det andre av Dorothy Day, medstifter av Catholic Worker-bevegelsen. Rutbas medlemmer har forpliktet seg til å være i Walltown.

(fortsettes)

Alternative kristne fellesskap, del 1

Gud gjør noe nytt og spennende flere steder i verden! Små kommuniteter vokser fram, gjerne i deler av amerikanske og europeiske storbyer, hvor mennesker velger å leve ut troen i en radikal etterfølgelse av Jesus.

Jeg må innrømme at jeg ikke bare er fascinert av dette, men også drømmer om å se lignende kommuniteter eller fellesskap her i Norge.

Jason Byassee har skrevet en svært god og informativ artikkel om den Nymonastiske bevegelsen. Han er pastor for Shady Grove United Methodist Church i Providence, North Carolina, og har en doktorgrad i teologi. Artikkelen ble første gang publisert i The Christian Century, 15. oktober 2005. Jeg har oversatt deler av den til norsk:

'I en tid hvor kirken er blitt for familiær med de herskende myndighetene, hvor tro er blitt et middel til makt og innflytelse, har noen kristne søkt å leve ut en autentisk bibelsk tro. De har samlet sine ressurser og viet seg til et liv i askese og bønn. De fleste utenforstående har nok trodd at de var gale. De så på seg selv som mennesker som ønsket å gå på den smale og vanskelig veien som leder til frelse, med et kall til pirke borti samvittigheten til storkirken som kompromisser med 'verden'.

Jeg beskriver ikke det fjerde århundres munker, men fellesskap av dagens kristne som mener at kirken i USA altfor lettvint har tilpasset seg de konsumerende og imperialistiske verdiene i kulturen. De lever i hjørnene av det amerikanske imperiet, og håper å få være budbringere av en ny og radikalt annerledes form for kristen praksis.

Disse "nye klostrene" ønsker å følge idealene til de gamle klostrene: fattigdom, kyskhet og lydighet, men med en vri. Deres kommuniteter inkluderer gifte mennesker som velger kyskhet forstått som en forpliktelse til ekteskapelig troskap. Fattigdom i betydningen å unnslippe den typiske middelklassens økonomiske klatring, men ikke total nød - økonomiske ressurser er nødvendige for å bygge denne ørkenens rike. Lydighet betyr ikke at man lyder en abbed, men det er en lydighet til Jesus og til fellesskapet.

Beskrivelsen av dette nye klostervesenet stammer fra teologen Jonathan Wilson. I boken: "Living Faithfully in a Fragmented World: Lessons for the Church from MacIntyre’s ‘After Virtue’ (1998), svarer Wilson moralfilosofen Alasdair MacIntyre, som avslutter sin berømte kritikk fra 1991 av moderniteten, ved å etterlyse "bygging av lokale former for fellesskap.... som det intellektuelle og moralske liv kan opprettholdes gjennom den nye mørke middelalder som allerede er over oss. Vi venter på  - uten tvil en svært annerledes - St. Benedikt."                                                                        

Wilson er enig, og som en anabaptistisk teolog verdsetter han ressursene i sin egen kirke for å skape nettopp den slags nye klostervesen som MacIntyre etterlyser.

(fortsetter) 

Bildet viser Jonathan Wilson-Hartgrove, baptistpastoren som har vært en av foregangsmennene i den Nymonastiske bevegelsen. Han leder en liten kommunitet, Rutba House.

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 3

Bergprekenen har en forutsetning: inkarnasjonen!

Det at Jesus ble menneske og flyttet inn i nabolaget betyr at vi har sett kjærlighetens vei levd ut i praksis.

Evangelisten Johannes forteller: 'Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet'. (Joh 1,14)

Jesus presenterte oss ikke med et sett leveregler, men levd liv. Fordi Jesus levde det Han underviste om, så kan vi i Helligåndens kraft også leve dette livet. Det kristne livet er nettopp det: et levd liv.

'Lev rett blant hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer', skriver apostelen Peter i 1.Pet 2,12)

Den samme Peter, skriver: 'For til dette ble dere kalt, fordi Kristus også led for oss og etterlot oss et eksempel, for at dere skulle følge i Hans fotspor'. (1.Pet 2,21)

Bergprekenen er ikke et uoppnåelig mål, en standard det ikke er mulig å leve opp til. Dette er praktisk kristendom. Så trenger vi kraft til å leve dette livet, men det er vi også lovd:

'Dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ...' (Apg 1,8)

Det er fraværet av dette levde liv som gjør at den kristne tro kommer i vanry blant folk. For hvis det vi sier ikke leves ut, hva slags vitnesbyrd er vi da for andre? Vi kan strø om oss med ord, men hvis livene våre slår i hjel ordene, hvilken nytte har da ordene?

Hvis vi snakker om Kristi kjærlighet, og vårt liv bærer bud om at vi forakter mennesker, vil vi raskt bli gjennomskuet. Vi kan briljere med teologiske fraser, men hvis hjertet er fullt av hat og bitterhet, er vi den største motsigelsen av alle.

Det er mens disiplene flokker seg rundt Jesus, at 'han tok til orde og lærte dem'. (Matt 5,1)

Matteus er veldig tydelig på dette: 'Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, OG DISIPLENE SAMLET SEG OM HAM ...'

Den undervisningen som følger var ment for den kretsen av mennesker som ønsket å legge ned sine liv, ta opp sitt kors og følge Ham. Slik var det den gangen, og slik er det nå.

Og det hele begynner med hvem Jesus priser salig ...

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 2

Mange er de som har talt over Jesu ord om å bygge livet sitt på fjell - slik at når livets brottsjøer kommer veltende inn over en kan bli stående.

Ikke minst på søndagsskolen er denne historien av Jesus velegnet. Den er dramatisk og billedbruken levende.

Men som oftest er den tatt helt ut av sin sammenheng.
For Jesus forteller historien om de to to som bygget, den ene på fjell, den andre på sand, i en kontekst som det er særdeles viktig at vi får med oss. Hør bare:

'Derfor, hver den som hører disse Mine Ord og GJØR ETTER DEM ...' (Matt 7,24' Og: 'Men hver den som hører disse Mine Ord og IKKE GJØR ETTER DEM ...' (v.26)

Jesus forteller altså historien ved å legge visse forutsetninger til grunn: 1. Han sikter til noe Han allerede har sagt. 'Disse Mine Ord ...' er ikke hvilke som helst ord, men de ord som utgjør det vi kaller Bergprekenen! Det ser vi blant annet av vers 28: 'Når han hadde endt denne talen ...' Det andre forutsetningen vi bør merke oss er denne: Det er de som lever ut i praksis Bergprekenen som bygger huset sitt på fjell, og som vil oppleve at det blir stående i stormen.

Vi misbruker med andre ord denne fortellingen av Jesus ved å si at vi 'må bygge på Ordets klippegrunn', når vi tar disse versene ut av konteksten og hopper over det faktum at Jesu fortelling handler om å leve ut Bergprekenen!

Det er de som skyver hele Bergprekenen fra seg og sier at disse ordene gjelder ikke oss, de gjelder jødene, og ikke nå, men i det fremtidige 1000 års riket.

La oss se nærmere på denne teorien - en teori som er ganske så fremmed for kirkehistorien. Den dukker ikke opp før enn med dispensjonalismen på 1800-tallet.

Hvem er denne talen rettet til?

Det gir evangelisten Matteus svar på. Han skriver: 'Da Han så folkemengdene, gikk Han opp i fjellet. Og da Han hadde satt seg, KOM DISIPLENE HANS TIL HAM. HAN ÅPNET SIN MUNN FOR Å TALE, LÆRTE DEM ...'. (Matt 5,1-2a)

Bergprekenen er en tale rettet til de som følger etter Jesus, ikke til folkemengden som trengte seg rundt Jesus. De lyttet sikkert til ordene, men Jesus underviser altså sine disipler. Bergprekenen er en undervisning om prinsippene og lovene som gjelder for de gode nyhetene om Guds rike som Jesus kom for å proklamere.

Så er det teorien om at Bergprekenen er en undervisning Jesus gir for et kommende 1000 års rike. I følge Guds ord vil dette fremtidige 1000 års riket være et fredens rike. Profeten Jesaja sier det slik: 'Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen. Slangen skal ha støv til føde. De skal ikke gjøre noe ondt og ikke ødelegge noe på hele Mitt hellige berg, sier Herren'. (Jes 65,25, se også Jes 11,6-9).

1000 års riket er fredens rike. Hvordan kan man da mene at Bergprekenen ikke gjelder før dette riket fremstår?

For i Bergprekenen - i Saligprisningene - underviser Jesus om de som 'skaper fred, de skal kalles Guds barn', og om 'de som sørger, for de skal trøstes', og Han snakker om de som 'hungrer og tørster etter rettferdighet', og om de som er barmhjertige.

Hvorfor skulle man trenge fredsskapere i et rike som er preget av nettopp fred? Hvorfor skulle man trenge mennesker som fremmer rettferdighet, når dette er et rike hvor det ikke er klasseforskjeller, og hva skal man sørge over i et slikt rike, slik at man skulle ha behov for å trøstes?

Nei, teorien om at Bergprekenen hører til et fremtidig 1000 års rike og dermed ikke gjelder for oss i dag, tåler ikke å bli prøvd på Guds ord.

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 1

Jeg har bestemt meg for å løfte fram igjen Jesu radikale undervisning om lovene og prinsippene som gjelder for det Riket Han kom for å undervise oss om. For det er få ting som kan konkurrere med å være brennaktuell som Bergprekenen. Jesu ord om at 'salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn' kunne ikke hatt større aktualitet. Vi trenger et korrektiv til krigs-retorikken hos enkelte kristne i dag.

Jeg har slått følge med fire personer som hver på sin måte har bidratt til å tolke Bergprekenen inn i vår egen samtid:

Etikeren og baptistteologen Glen H. Stassen, professoren i kristen etikk ved Fuller Theological Seminary, som døde 26. april i år og som har satt djupe spor etter seg. Hans bok: 'Living the Sermon on the Mount' (bildet), er banebrytende i så måte.

Den andre er Eberhard Arnold (1883-1935), kristen tysk forfatter, filosof og teolog, som grunnla den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof. Hans bok 'Salt and Light', med undertittelen: 'Talks and Wrightings on the Sermon on the Mount', er blitt en klassiker i emnet. Jeg leste den første gang tidlig på 1970-tallet, og den ble bestemmende for mitt teologiske ståsted.

Vi kommer ikke utenom Dietrich Bonhoeffer (1906-1945) og hans bok 'Nachfolge', eller 'Etterfølgelse' som tittelen er på norsk. Boken som tar sitt utgangspunkt i Bergprekenen er en av de viktigste og mest siterte bøkene om disippelliv noensinne. Teologen og akademikeren Bonhoeffer treffer den ordinære etterfølgeren av Jesus som få andre.

Og sist - men ikke minst - har jeg hatt gleden - og utfordringen - av å lese en bok skrevet av en radikal Jesus-etterfølger av i dag: Jamie Arpin-Ricci, som med sin bok: 'The Cost of Community' sammenligner Jesu undervisning med Frans av Assisi, og hvordan Frans levde ut Bergprekenen i praksis. Jamie Arpin-Ricci som er en av stemmene innen den nymonastiske bevegelsen - en bevegelse jeg selv kjenner meg veldig hjemme i - lever selv i en kommunitet hvor Bergprekenen er utgangspunktet for den regel denne kommuniteten lever etter.

Artiklene i denne serien vil komme med jevne mellomrom - men ikke sikkert hver dag. Årsaken til det er at det krever mye forberedelse for å kunne skrive den, og jeg holder på med det bokprosjekt for tiden. Dessuten skal bloggen også oppdateres med nyhetsrelaterte artikler.

Da gjenstår det for meg å ønske deg lykke til med den videre lesningen.

(fortsettes)

Skal noe ha verdi må det koste

'Hva verdsetter vi høyest i en tid som vår, da alle verdier synes å synke', spør den kinesiske husmenighetslederen, Watchman Nee, og svarer:

'Det slagg som menneskelig dyktighet og verdens oppfinnsomhet frembringer, eller det gull og sølv som er av guddommelig opphav og forløsning gjennom Jesus Kristus?

Det er mange ting innen kristenheten som er altfor billige i dag, men det finnes i virkeligheten ingen snarvei til de åndelige verdiene. Forkynnelse, bønn og vitnetjeneste, til det ytre kan de virke som de ikke krever mye disse tjenestene, men for at de skal ha noen verdi, må de koste oss år av blodslit og disiplin.

Guds 'kar til ære' er det menneske som har latt seg undervise av Ånden, og ventet på at dette skulle skje, i mellomtiden har han ikke skammet seg for å innrømme at han ikke kjente til alle ting. For det kommer en dag da alle tings sanne vesen skal bli prøvet.

Forkynnelse, i en tid preget av oppbrudd og forvirring, er av liten verdi dersom menneskene ikke får se Gud gjennom den. I en slik tid kan det virkelig komme klart fram hvorvidt den som forkynner selv har fått gå med Gud gjennom slike opplevelser som han taler om. Det som ikke har berørt djupet av hans eget liv, har liten kraft i seg til å røre ved andre som befinner seg i lignende situasjon'.

'Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv'. (Mal 3,3)

Bildet viser en kinesisk Bibel holdt i en arbeiders hender.