Pastor ber om presidentskifte

Pastor Jose Chicas (bildet) både ber om og håper på presidentskifte i USA. Han og familien flyktet i sin tid fra borgerkrigen i El Salvador. Om Trump skulle bli gjenvalgt frykter både han og kona og de deres fire barn å bli tvangssendt tilbake til hjemlandet.

For tre år siden flyttet pastor Chicas fra Raleigh til Philadephia for å ta del i The School of Conversion, et tverrkirkelig fellesskap som har en egen bygning, et lite lysegult hus i Onslow Street i Durham. En av de hovedansvarlige for denne skolen er fredaktivisten og baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove.

Det var egentlig meningen at han skulle være i Durham i tre måneder, men det er blitt tre år. Lørdag var omlag 30 mennesker samlet til en bønnevake for å markere at de har sittet tre år i det vi vil kalle et kirkeasyl.

55 årige Chicas er pastor for Iglesia Evangelica i Raleigh. De tre årene han har vært borte fra menigheten og familien, har vært veldig vanskelige. Det vanskeligste av alt har vært å være borte fra kona og barna, og ikke kunne preke på søndagens gudstjenester.

Han har fått brev fra amerikanske myndigheter om at han og familien er uønsket i USA, og vil bli tvangssendt tilbake til El Salvador, et mest voldelige og farligste land å leve i.

Nå håper og ber han om andre tider.

Lyttende bønn

Bønn handler ikke om å overtale Gud til å gjøre det vi ønsker han skal gjøre, men om å overbevise oss selv om å gjøre det Gud ønsker vi skal gjøre.

Mor Teresa (bildet) ble en gang spurt i et intervju om hva hun sa når hun ba. 'Ingenting,' svarte hun, 'jeg bare lytter.' Da spurte selvfølgelig reporteren om hva Gud sa til henne. Hun svarte: 'Ikke noe særlig - han bare lytter.'

Bønn handler om en romanse med den guddommelige. Jo høyere vi elsker noen, desto mindre behøver vi å si. At vi kan ha det bra sammen med noen uten å bruke ord, er faktisk et sikkert tegn på at vi har et nært forhold til dem -vi kan bare sitte og beundre hverandre.

- Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne: Bli det du ber. Luther forlag 2009, side 14-15

Når bønnene våre blir en kvalmende stank

"Uten rettferdighet for de fattige er religiøse aktiviteter bare irriterende lyder i Guds ører, og bønnene som pleide å dufte av røkelse , blir en kvalmende stank for Gud når det ikke er noen som setter dem ut i livet. 

Som vår venn John Perkins sier det: Når du ser at noen trenger en rullestolrampe, ikke sett deg ned og be om det! Bygg den selv."

- Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne i 'Bli det du ber'. Luther forlag 2009, side 12 og 13.

Syv måter å gjøre Benedikts regel til noe som berører hjertet, del 3

4. LEV IKKE PÅ SAMME MÅTE SOM ANDRE MENNESKER; for du har kjærligheten til Kristus på førsteplass. Du slår ikke til i sinne mot noen som har gjort noe galt mot deg, nei du har lært en bedre måte å reagere på i møte med de prøvelser alle møter.             

Bedra ikke deg selv! Når du møter noen med Kristi fred, må du mene det! Ikke unngå noen som trenger å motta Guds kjærlighet gjennom deg. Gi bare løfter som du kan holde. Fortell alltid sannheten til deg selv på samme måte som du er ærlig mot andre.

5. BLI IKKE AVHENGIG AV DITT EGET SELVBILDE eller noe annet som lover billig tilfredsstillelse eller en lettvint måte å komme seg ut av problemene på. Vokt deg for å sove for mye og spise for mye. Vokt deg for latskap (Rom 12,11

Bruk ikke tid på å klage eller å snakke ned andre. Sett ditt håp til Gud alene.

(fortsettes)

Syv måter å gjøre Benedikts regel til noe som berører hjertet, del 2

2. MEN DET ER GRUNN TIL Å
VÆRE OBS! Å være en god lytter og bygge opp et fellesskap tilfredstiller Gud bare om vi gjør det vi er bedt om å gjøre, uten å himle med øynene og slepe foten etter oss.

Halvhjertet lydighet vil ikke gjøre det, selv om vi ender opp med å gjøre det vi blir spurt om i første omgang.

Nøkkelen er å se at når vi lytter til våre brødre og søstre, lytter vi til Jesus, som sa: 'Den som hører dere, hører meg' (Luk 10,16a). Og så, skal vi ikke bare lytte, men å gjøre det med glede, for Gud elsker en glad giver (2.Kor 9,7).

3. IKKE BLI OVERVELDET AV FRYKT og så rømme fra den veien som leder til frelse. Det er dømt til å bli hardt til å begynne med, men i det vi  begynner å bevege oss på denne livsveien i tro, vil vi løpe på den Gudsveien som er overstrødd med Guds løfter - vil våre hjerter strømme over av fryd. Vi vil vite hva det betyr å leve på denne kjærlighetens vei, selv om vi ikke finner ord til å  beskrive det.

(fortsettes)

Syv måter å gjøre Benedikts regel til noe som berører ditt hjerte, del 1

'Benedikts regel,' skriver baptistpastoren og en  av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen, Jonathan Wilson-Hartgrove, 'er i seg selv en katekisme', og legger til: 'Selv om den er blitt en guide for den vestlige monastisismen, så tilhører dens visjon ikke en spesiell gruppe med munker eller nonner. Det er en visjon for hele verden, som er rotfestet i en særegen måte å leve på.

Slik innleder Jonathan Wilson-Hartgrove en artikkel, som jeg synes er så interessant og lærerik at jeg har valgt å oversette deler av den til norsk. Jeg håper og ber om at den må bli til  hjelp for noen. Da er ikke mitt arbeid forgjeves.

'Helt fra begynnelsen,' skriver Wilson-Hartgrove, 'gir Benedict oss en visjon av det virkelige livet som antar at Det gamle og Det nye testamente åpenbarer sannheten om hva det vil si å være menneske. Den er som en klippegrunn. Det er visjonen hvor vi setter vår lit til at vi har sett det menneskelige fullt levende i Jesus Kristus. Men det er samtidig en fundamental, praktisk visjon for alle mennesker.

Visjonen i sin kortversjon er denne:

Overlatt til våre egne begjær, roter vi til våre liv.

Men vår Skaper har vist oss veien til et sant liv.

Å motta denne gaven som denne veien representerer er å gå den.

Dette er ikke regel for den del av vårt liv vi kaller åndelig, den er for alle aspekter av livet.'

Så følger de syv måtene å gjøre Benedikts regel til noe som berører ditt hjerte:

1. TIL Å BEGYNNE MED, BEGYNN HVER GOD GJERNING MED DENNE BØNNEN.

'Herre, fullfør det!'

Siden Gud er full av godhet og har allerede kalt oss sine barn, skulle vi ikke bedrøve Ham ved å gjøre noe galt. Istedet skulle vi dra fordeler av de gode gavene Gud har gitt oss, og bli gode lyttere.

(fortsettes)

Den hjemløse alkoholikeren som ble en beder

Jeg har aldri møtt Antonio Medina Parra (bildet), og han ville vel aldri i sin villeste fantasi ha trodd at han skulle bli omtalt i en bloggartikkel, og attpåtil på norsk! Men jeg ble så grepet da jeg leste det vakre minneordet Jonathan Wilson-Hartgrove ga ham i går ettermiddag.

De siste seks årene tilhørte Antonio den nymonastiske kommuniteten Rutba House, som ledes av Leah og Jonathan Wilson-Hartgrove. Forrige lørdag. 29.juni, døde Antonio på Duke Hospital, 63 år gammel. Hadde han levd to uker til hadde han rukket å bli 64. Antonio var en av mange meksikanere som har krysset grensa illegalt til USA, for å skaffe seg et økonomisk utkomme. Han levde et hardt liv. I perioder som hjemløs, enkemann, alkoholiker, men endte opp som en beder!

'De siste seks årene,' forteller fredsaktivisten, borgerrettighetsforkjemperen og baptistpastoren, Jonathan Wilson-Hartgrove, møttes Antonio og han tidlig om morgenen, før den første tidebønnen om morgenen, for å lese avisen eller en bok. Antonio satte på vannkokeren for å få seg en kopp te, Jonathan for en kopp kaffe. De sa sjelden noe til hverandre denne tiden på døgnet. De tilbrakte denne tiden i stillhet og taushet. Nå etter at Antonio er død er det spesielt denne tiden Jonathan savner.
 
Antonio arbeidet seg oppover Vestkysten. Han levde blant de fattige. En streik førte han østover,  og i North-Carolina, traff han en kvinne. De ble glad i hverandre og giftet seg. De fikk etter hvert en datter, og Antonio arbeidet med sine hender, der det var mulig å finne arbeid. Når Antonio kom til  Durham, så var det ingen som hadde hørt om tortillas. Livet var ikke enkelt. Kona døde i forbindelse med fødselen. Han begynte å drikke, og kom i konflikt med loven.

For ca.10 år siden kom Antonio ikke seg etter det som tilsynelatende var en vanlig forkjølelse. Han havnet på Duke Hospital og der oppdaget de at han hadde kreft. Legene fjernet en av lungene. Nå klarte han ikke å arbeide lenger og noe trygd kunne han ikke få siden han hadde levd mer enn 40 år som illegal innvandrer. Det var ikke fordi han hadde lyst til å slutte seg til kommuniteten i Rutba House at han en dag banket på døra der, men fordi han ikke hadde noe sted å bo. Han brakte med seg en djup katolsk overbevisning, en god humoristisk sans, et endeløst reservoar av historier og en fast bestemmelse på å kjempe mot alle odds. Mer hadde han ikke.

For to år siden, etter å ha feiret sin egen bursdag på en lokal meksikansk restaurant ble Antonio akutt syk. Det var så vidt han overlevde. Han tilbrakte tre uker på sykehus for å komme seg igjen. Der besøkte Jonathan ham, og en dag fant Jonathan ham i det han så et tv program om meditasjon. Det ble en øyeåpner for Antonio. Etter å ha levd i mer enn 60 år oppdaget Antonio at han var en beder. Han hadde ikke tenkt på seg selv som kontemplativ. Gjennom denne vanskelige og avsluttende fasen av sitt liv fant han styrke i bønnen. Når kroppen ikke klarte mer overga han seg til stillheten og til Guds favnende kjærlighet. Selv om han ikke hadde kraft til å endre omstendighetene, visste han at Gud ville ta seg av ham. Den hjemløse alkoholikeren var kommet hjem til Gud.

Antonio uttrykte sin tro ganske enkelt: "I'll be allright."

Politikeren Jesus

"Til alle de som sier at Jesus ikke var politisk, så er den uken de kristne kaller den hellige uken, et bevis på det motsatte. Det hele begynner med en innsettelsesparade, som inkluderer en direkte handling som handlet om korrupsjon og avsluttes med en offentlig henrettelse av Jesus som en fiende av staten.

Jesus døde for hele verdens synder, men det var ikke derfor Roma henrettet ham. Han startet en bevegelse hvor han ga løfter om å bytte om på rekkefølgen på denne verdens systemer. De folkene som hadde fordeler av dette systemet fjernet Jesus i den hensikt at de kunne opprettholde kontrollen.

Å tro på Jesu oppstandelse handler ikke om å tro at Jesus kan gi oss evig sikkerhet fra denne verden. Det er å stole på at den nye verden Jesus snakket om vil utstøte herskerne og autoritetene som synes å ha makten."

- Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), baptistpastor og en av grunnleggerne av Den nymonastiske bevegelsen. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Betydningen av å leve et kontemplativt liv, del 2

Bare fem dager ettter vår reise til Baghdad ble Leah og jeg arrestert av irakisk politi og vi fikk mindre enn 24 timer på oss til å forlate Irak. Neste morgen, før vi la ut på den farefulle reisen tvers gjennom ørkenen, ledet Jim fredsteamet i en andaktsstund.

Han delte med oss hvordan hans venn Thomas Merton, hadde lært ham å be, og oppmuntret til å forlate hele hans selv til det ukjente og stole på at Gud ville fange ham opp.

En slik bønn er en disiplin. Men vi kan ikke praktisere den alene.

Fordi 'Tom, som Jim kalte ham, nå var medlem av det evige fellesskapet av hellige, kunne han be for oss. På reisen vår gjennom ørkenen, forsikret Jim oss at Tom ville be.

Idet vi gjorde oss klar til å reise spurte jeg Jim om han ville være min Thomas Merton - om han kunne lære meg å be slik Tom hadde lært ham. Jim ble stille.

'Vel, la oss se. Hvis du spurte meg, kunne jeg spørre Tom, som så kunne spørre Gud... Ja, jeg tror det kunne fungere'.

Med de ordene, hadde jeg skaffet meg både en åndelig veileder og et nytt perspektiv på hva det betyr å ha en relasjon med Jesus og hans kropp, kirken.

(Sitert fra antologien School(s) for Conversion: 12 Marks of a New Monasticism. Edited by The Rutba House. Cascade books 2005, side 162-164)

Billedtekst: Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove, som er en av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen.

Sørstatsbaptistene beklager sin slave-fortid - men burde gått lenger

Sørstatsbaptistene offentliggjorde nylig en rapport hvor de innrømmer sin fortid med støtte til slavehold, og hvor de beklager den. Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), en av de mest markante lederne innen den nymonastiske bevegelsen, er født og oppvokst blant sørstatsbaptister. Han er glad for beklagelsen, men synes ikke rapporten går langt nok i å berøre og avdekke teologien bak forsvaret for slavehold.

I en større artikkel i The Washington Post 13. desember, utfordrer han Sørstatsbaptistene, som er det største protestantiske kirkesamfunnet i USA, til å stille spørsmålstegn ved den rollen arven med slavehold og rasisme spiller hos Sørstatsbaptistenes altoverveiennde støtte til dagens 'hvite overlegenhet' i det amerikanske samfunnet.

Jonathan Wilson-Hartgrove utfordrer dagens Sørstatsbaptister til å engasjere seg i spørsmål som handler om migrantene fra Sør-Amerika. Ikke bare gi dem Bibler, men også hjelpe dem praktisk. Han stiller også spørsmålstegn ved de hvites overlegenhet i forhold til marginaliserte grupper, når den førstnevnte gruppen understreker sitt kall 'om å ta Amerika tilbake.' Hvem hadde det først? Han problematiserer også de som setter skille mellom religiøs frihet og evig sikkerhet, fra behovene for sosial rettferdighet.

Dessverre er artikkelen for lang til at den kan oversettes for denne bloggen. Dessverre ligger den bak en betalingsmur. Jeg har lest den.

Stor feiring av 75 års jubileet til Koinonia Farm

Radikale og progressive kristne satte hverandre stevne i Americus, Georgia 8.-10 mars for å feire 75 års jubileet til Koinonia Farm. Et sympositum markerte den profetiske visjonen til Clarence Jordan, sørstatsbaptisten, om å bygge opp en verden preget av fred, fellesskap og rettferdighet for alle mennesker. I tillegg handlet sympositumet om ikke-volds prinsipper, og bærekraftig praksis for et kristent liv levd i fellesskap.

Jonathan Wilson-Hartgrove, en av lederne for den nymonastiske bevegelsen i Amerika, var vertskap for sympositumet, som ble holdt i First Baptist Church i Americus og First Metodist Church i Americus. At sympositumet ble holdt her hadde en stor symbolsk verdi.

I 1965 fjernet diakonene i First Baptist Church en gruppe fra Koinonia som bestod av både hvite og svarte fra gudstjenesten julaften. De fikk ikke delta. Høsten 1968 blokkerte en gruppe fra First Metodist Chruch kirkedøren slik at amerikanere med afrikansk herkomst skulle få komme inn. Heller ikke Clarence Jordan eller andre tilhørende Koinonia Farm fikk lov å komme inn.

Nå feiret begge menighetene 75 års jubileet for det store forsoningsarbeidet som i alle disse årene har pågått på bondegården Clarence Jordan startet. Talerne på sympositumet var Rev Dr William J. Barber II, Kathy Kelly, Ruby Sales, Shane Claiborne og Jonathan Wilson-Hartgrove.

Fra programmet kan nevnes:

Torsdag 8.mars talte Rev Dr William J. Barber II over emnet: 'Poor peoples campaign: A national call for moral revivial'.

Fredag 9. mars talte Anton Flores om 'Building up Justice" og Kathy Kelly, sistnevnte en fredsaktivist-veteran og grunnleggeren av Voices for Creative Nonviolence, om 'Building up peace.'

Lørdag 10. mars startet med en tale av Shane Claiborne. Han talte over emnet: 'Building up Community.' I den forbindelse delte David Johnson fra Bruderhof sitt vitnesbyrd. Jonathan Wilson-Hartgrove talte ved avslutningen av sympositumet.

Søndag var det samling på Koinonia Farm hvor det ble servert brunsj og hvor det var mange gode muligheter for å hilse på gamle kjente.

Profet og martyr

I går - på Martin Luther King søndagen - var jeg så heldig å få lytte til en direkte-sending fra Greenleaf Christian Church i Goldsboro, North Carolina, USA. De hadde invitert Jonathan Wilson-Hartgrove, en av de ledende skikkelsene innen den ny-monastiske bevegelsen og baptistpastor, til å tale. Han tok utgangspunkt i en tekst fra Lukas, lignelsen om Den rike mannen og Lasarus. En tekst Martin Luther King arbeidet mye med den siste tiden han levde.

Det var en utfordrende tale. Virkelig. Slik er det når man våger å la den bibelske teksten få tale inn i vår egen samtid, med de utfordringer våre samfunn står overfor. Og Jonathan Wilson-Hartgrove har en profetisk stemme i vår tid. Han taler direkte til de som innehar maktposisjoner og utfordrer de.

Som president Donald Trump. Der er det mye å ta tak i! Jonathan Wilson-Hartgrove nevnte Trumps siste uttalelser om 'dritt-land', uttalelser som svært mange i de landene den amerikanske presidenten siktet til, opplever som rasistiske. Og han nevnte uttalelsene som hvem som har størst atom-knapp.

Men det som opptok Jonathan Wilson-Hartgrove mest er uretten som rammer de fattigste og de marginaliserte.

'Problemet med den rike mannen," sa Wilson-Hartgrove, var ikke at han var rik, men at han ikke så den fattige Lasarus. Og da snakker vi virkelig om å se! Med hele oss. Som innebærer at vi gjør noe. Praktisk. Konkret. Ikke bare snakker.

Noe må gjøres med uretten. Vi kan ikke lenger overse den og holde den på avstand.

Leser vi profetbøkene i Det gamle testamente ser vi at Gud er på de undertryktes side. Han tar parti med de fattige, de fremmede i landet, enkene, de farløse, de syke. Og profetene refser de som undertrykker. Det har de fått i oppdrag av Gud.

Mange av vår tids profeter spår lykke, snakker om hvor velsignet du kommer til å bli, hvor rik, og hvor mektig og forteller deg at det er fred og ingen fare. Men det er sjeldent vi hører en profet tale mot de som har makt, mot uretten, mot de som undertrykker.

Men vi finner det samme hjertelaget hos Gud i Det nye testamente. Apostelen Paulus sier det slik i Gal 1,10: "Vi skulle bare huske på de fattige, og nettopp det har jeg lagt vinn på å gjøre."

Det er noe å tenke over på Martin Luther King dagen i dag. I dag er det 89 år siden han ble født, og 4. april er det ganske nøyaktig 50 år siden han ble myrdet.

Hellige Benedict - bederen som fortsatt inspirerer bedere

Europa, slik vi kjenner kontinentet i dag, ville sett ganske annerledes ut hadde det ikke vært for denne mannen: Benedict av Nursia (480-547). Det hele skyldes en regel han skrev. Han er blitt kalt 'den vesterlandske klosterbevegelsens far', og selv i dag henter mange mennesker, inkludert meg selv, stor inspirasjon fra det han skrev. Benedict vokste opp i en tid hvor kirken kjempet med sin identitet. Han skulle bli et redskap Herren brukte til å rense den.

Benedict ble født i Nursia i Italia, men på slutten av 400-tallet ble han sendt av sine foreldre til Rom for å studere. Men i Rom følte Benedict seg som en fremmed. Drevet av en sterk lengsel etter Gud forlot han keiserbyen og bega seg opp i fjellene for å lete etter stillheten og for å be. Her treffer han en eldre munk, ved navn Romanus, og denne munken blir hans åndelige veileder. Her i fjellene holder Benedict til i en grotte. Det er bare han og Gud. Lik mange andre som bærer på en så sterk Gudslengsel, trekker han seg tilbake fra det offentlige liv.

Men det varte ikke så lenge før ryktene begynte å gå. De når et kloster i nærheten, og munkene der forstår at de har med en hellig mann å gjøre. Om ikke han ville bli deres leder? Det ble slutten på et liv i stillhet.

Men det varte ikke så lenge dette livet heller. Munkene i klosteret fant snart ut at Benedict mente alvor med sin reform av klosteret. Livet ble for utfordrende og krevende for disse munkene og munkene ville ikke ha ham lenger som deres åndelige leder.

Benedict trekker seg tilbake til grotten sin i Subiaco. Nå begynner en ny tid. Stadig flere unge mennesker oppsøker munken i grotten. Han blir en åndelig veileder for dem. Snart blir de så mange at han starter en kommunitet, så en til og så en til. Benedict blir en samlende kraft i disse kommunitetene, og han velges til deres leder. Men han utgjør ikke lederskapet alene. Han utpeker en leder for hver av kommunitetene, og hjelper dem inn i et bønnens liv hvor lesningen av Den Hellige Skrift står helt sentralt.

Det er fra Benedict og dette miljøet at ordene "ora et labora" kommer. "Be og arbeid". Ordene skulle komme til å sammenfatte hele den livsholdningen som skulle komme til å prege det som skulle bli de benediktinske klostrene. Det mest berømte av dem skulle grunnlegges i Monte Cassino i år 529. Benedicts regel, som Benedict av Nursia forfattet, er tydelig inspirert av ørkenvekkelsen på  200-300 tallet - og av Johannes Casianus.

Vår egen kristenhistorie er knyttet til Benedict av Nursia. Selje kloster var et benediktinerkloster. Etableringen av et bispesete på øya Selja i 1068 og senere byggingen av et benediktinerkloster der var en direkte følge av at hellige Sunniva og munkene som reiste med henne fra Irland, slo seg ned på stedet.

Og Benedict fortsetter å inspirere moderne mennesker. Som Ragnhild Helena Aadland Høen, den drivende kraften for å få gjenreist et benediktinsk kloster på Selja. Vi er mange som ber om at hennes visjon for et 24/7 bønnesenter må bli en realitet. Hele den nymonastiske bevegelsen er inspirert av Benedict av Nursia. En av grunnleggerne, baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove, er en av dem. Han har til og med skrevet en moderne parafrase av Benedicts regel. Og selv har jeg latt jeg inspirere i arbeidet med Kristi himmelfartskapellet. Og mange av de bønnehusene som nå reises i land etter land er tydelig inspirert av munken fra grotten i Subiaco.

Det er mange gode grunner til å minnes den hellige Benedict på denne hans minnedag.

Brennaktuell artikkel av Joel Halldorf - den tar pulsen på vår tid

Joel Halldorf (bildet), har skrevet en svært leseverdig artikkel som vekker berettiget oppsikt i vårt naboland. Den burde leses med like stor interesse av nordmenn!

Joel, som er sønn av Christina og Peter Halldorf, er dr.theol og forfatter, lektor ved den teologiske høgskolen i Stockholm og skribent i svenske Dagen, Expressen og Vårt Land. Han har dermed et solid utgangspunkt for sine meninger, for dette er en mann med sine meningers mot.

I artikkelen, som du finner en link til nederst, spør Joel Halldorf om vi er rustet til å stå imot om staten skulle bli ond? Utgangspunktet er valget av Donald Trump som USA's nye president.

"Med Donald Trump som president kan hat, antipluralisme og fremmedfiendtlighet raskt få feste politikken," skriver Halldorf. Det er en bekymring han deler med mange andre. Men det er den gode samfunnsanalysen som er så interessant i artikkelen til Joel Halldorf og ikke minst hans konklusjon:

- At vi må bygge gode fellesskap snarere enn gode individer!

Dette er mer enn interessant. Vårt samfunn blir jo mer og mer individualistisk og som et speilbilde av dette samfunnet, hvor JEG settes i fokus, blir også troen vår individualistisk. Alt handler om meg og hva jeg kan få ut av det, hvordan jeg kan bli velsignet. Men troen vår handler først om fremst om en felles tro, vi tror sammen med kirken, med fellesskapet.

Individualismen er likevel ikke lenger så betydningsfull som fellesskapet.

Når jeg leser Joel Halldorf glitrende gode artikkel kommer jeg til å tenke på to ting:

1. Dietrich Bonhoeffers visjon for den fremtidige kirke

2. Frikirkebevegelsen

Jeg har nevnt dette i mange bloggartikler, og kommer sikkert til å gjøre det i tiden fremover også, fordi er det en visjon for forsamlingens fremtid i et etterkristent samfunn som vårt jeg deler, så er det denne.

14. januar 2015 var det ganske nøyaktig 80 år siden Bonhoeffer skrev til sin bror og sa at fremtidens kirke ville trenge en ny type monastisisme. I dag er Bonhoeffers profetiske visjon blitt til virkelighet i mange nymonastiske kommuniteter mange steder i verden, og flere blir det.

Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. 

Det andre jeg vil si er at den folkebevegelsen som den frikirkelige bevegelsen representerer, og som jeg selv er en del av, faktisk er en betydningsfull aktør hva angår den kroppsliggjøringen av troen vår tid trenger! Likhet, brorskap, solidaritet - dette hentet arbeiderbevegelsen fra idealene vi finner i den nytestamentlige forsamlingen. Som frikirkebevegelse har vi absolutt noe å bidra med i en tid som vår. Om vi går tilbake til våre røtter.

Her er Joel Halldorfs artikkel;

http://www.expressen.se/kultur/vi-ar-inte-redo-om-allt-skulle-spara-ur-totalt/

Pilegrimsferd med Benedikt, del 6

Her gjenopptas artikkelserien skrevet av Jonathan Wilson-Hartgrove, i min oversettelse. Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli, tredje del mandag 4. juli, fjerde del mandag 6. juli, femte del onsdag 11.juli

Jonathan Wilson-Hartgrove er baptistpastor og sammen med Shane Claiborne, en av lederne innenfor den nymonastiske bevegelsen:

Benedikts regel sier at vi skal ta imot hver gjest som om gjesten var Kristus selv - og spesielt pilegrimer som deler troen. Dette har også, disse brødrene og søstrene her, tatt til sitt hjerte, og de hadde spesielt tilrettelagt for oss anifonene på engelsk, og hadde invitert fader Martin til å lese dagens utvalg av regelen på engelsk. "I utgangspunktet er dette en smal vei å gå," proklamerer Regelen. "Men som vi gjør framgang på denne troens og livets vei, skal vi løpe på Guds buds stier, og våre hjerter flyter over med usigelig glede og kjærlighet." Hvis Benedikts botsvei synes hard, er hans ønske at vi skal forstå vårt mål: å utvide våre hjerter. Det er denne gleden vi ser i øynene til Donatello's Maria Magdalena, lovprisningen som Salme 51 leder oss hen mot. Det er denne paradoksale fred som stråler ut fra en søster som serverer oss lunsj, og som så setter seg ned for å fortelle oss om sitt liv.

I det jeg lytter til kvinnens historie forsøker jeg å se henne for meg i en av mine klasser på Duke Univeristy. Hun er på omtrent samme alder som de fleste av mine studenter, og jeg ser den samme energien i øynene hennes som animerer så mange av deres når de snakker. Men det løfte hun har avgitt forstyrrer deres grunnleggende forutsetninger. Hun har giftet seg med Jesus på en konkret måte i en praktisk forening av ånd og liv som mange av dem lengter etter. Jeg vil ikke for et øyeblikk late som at hun ikke deler sorger og bekymringer som er felles for oss alle. Men denne unge kvinnen er forskjellig fra så mange av elevene mine. Hun er ikke engstelig. Jeg husker Jesu ord til Marta om hennes søster, og jeg innser at jeg ser hva Han mente:

"Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne." (Luk 10,42)

(fortsettes)

Pilegrimsferd med Benedikt, del 5

Her er femte del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli, tredje del mandag 4. juli og femte del onsdag 6. juli:

Vi har to primærkilder for Benedikts liv: Pave Gregor's Vita, som ble skrevet et halvt århundre etter Benedikts død og som holder ham opp som en helgen, og Regelen selv. Ifølge Gregor, oppga den adelige Nursia's sønn, skolegangen i Roma og omfavnet det monastiske livet som en handling av omvendelse. Kanskje var klassekameratene hans typiske studenter? Kanskje var det forfall i den store byen? Kanskje var det ideen om å investere all sin energi idet å bli rik og mektig som fikk ham til å rømme byen?

Uansett årsak - Gregor kjente vitaen til Hl.Antonios som forlot byen til fordel for ørkenen, idet han fulgte veien som Maria Magdalena gikk før ham. For Gregor, var disse historiene en støpeform. Benedikt finner en hule, og begynner et liv som eremit og blir oppdaget av en annen munk som holder til i dette området, en viss Romanus. Han gir ham en munkedrakt. En enkel tunika som dekket kroppen forfra og bakfra, med en hette som dekket skuldre og hode.

På en enkel måte proklamerer plasseringen av statuen av Maria Magdalena foran korset med styrke: et liv i bot finner sin mening i Kristi kors.

Hvis vi tar Benedikts regel som en målestokk på hans eget liv, vet vi at han startet hver dag med å be Salme 51 - botssalmen David ber etter at Natan har konfrontert ham med hans synd: "Gud, skap i meg t rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!" Å leve regelen er å be denne bønnen, ikke bare ordene ved begynnelsen av en ny dag, men også med hele ens liv.

Siden det 10 århundre har munkene i Badia Fiorentina (bildet) levd slik Benedikt gjorde. Vi deltok på middagsbønnen. Dante, som vokste opp rett over gaten her, skrev i sin Guddommelige komedie: "hvorfra det ringte for Non og Ters (tidspunkter i tidebønnen, overs. anmerkn, henholdvis ved den niende time, som er klokken 15.00 og ved den tredje time, kl.09.00) til alle i byen."

Vi slutter oss til brødre og søstre tilhørende Jerusalem-fraterniteten som har arvet dette stedet etter Benediktinerne. Mens vi sitter i benkeradene, merker jeg meg at de er på gulvet, knelende på enkle benker laget i stil med de som de bruker i Taize.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30.juni, andre del fredag 1. juli og tredje del mandag 4.juli:

I forbindelse med messen søndag inviterte Monsignor Verdon fader Martin og meg til å dele på prekenen sammen med ham. En Monsignor, en anglikansk prest og en baptist går inn i kirken. Fader Martin sier: "Nå, hvor kommer denne historien til å ta oss?" Teksten fra Det gamle testamente er historien om profeten Natan's konfrontasjon med kong David og hans synd; evangelieberetningen er historien om Maria Magdalena som vasker Jesu føtter. "Den som er tilgitt mye, elsker mye." Fra ulike tradisjoner, har Benedikt ført oss sammen for å lese disse historiene med våre liv. Vi er syndere; vi er tilgitt. Å få denne sannheten innenfor huden er måten vi vokser i kjærlighet.

På mandag, etter at vi hadde sagt farvel med fire brødre og søstre i Barga presset vi oss vei gjennom folkemengden i Firenze. Monsignor Verdon presenterte oss for Donatello's treskulptur av Maria Magdalena.

Den finnes i katedralens museum. I følge tradisjonen levde Maria Magdalena som eneboer etter Kristi himmelfart, og ble en pioner innen den monastiske bevegelsen . Hun var også en forkynner av de gode nyhetene. I Donatello's skulptur har hennes lange hår blitt flokete og sammenklistret i den hårete skjorta til en profet. Ansiktet hennes er avmagret på grunn av faste, og hun er skrøpelig. Men ansiktet hennes er vendt opp mot himmelen, der hennes Herre sitter ved Guds høyre hånd og som alltid går i forbønn for oss. Og i hennes øyne har Donatello på en eller annen måte fanget den perfekte gleden.

Her i museets galleri, står statuen i midten av et smalt, mørkt rom - omtrent som en eneboers hule - opplyst foran korset. Dette livet i bot er bare mulig å forstå i lys av korset.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 3

Her er tredje del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet). Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli:

En dag med hvile gir sjelen vår mulighet til å finne igjen kroppen. Vi besøker katedralen i Barga, drikker italiensk espresso og blir kjent med våre felles pilegrims vandrere. Vi passerer en mann på markedet som selger bukser, og for å få i gang en samtale, spør jeg om han har en som passer meg. Gitt at jeg er et hode høyere enn gjennomsnitts-italieneren, har jeg mine tvil. Jeg må få spesiallaget buksene mine hjemme.

"Selvsagt", sier han, i det han måler meg med øynene.

"Prøv disse!"

Det skulle vise seg at Rosando Rossi designer jeans i hjembyen Barga. De passer utmerket. Jeg går derfra med to par bukser, og med en invitasjon til å bestille når som helst, direkte fra Barga. Italiensk lagede bukser fra designeren selv, billigere enn Old Navy priser. Du kan ikke finne opp noe slikt.

Men, vi kom jo ikke til Italia for å gjøre en god deal. Rett utenfor en skulptur fra det 12. århundre, rett bak alteret i katedralen, ser jeg tyngden til verden som hellige Christopher sa han kjente når han bar Jesus på sine skuldre over elven. I 12 år har vi vandret sammen med mennesker som har vært hjemløse, mennesker som har levd under bomberegnet, mennesker som kommer hjem fra fengselet, forbannet til å vandre på jorden i søken etter mat, et trygt ly og gjestfrihet. Jeg tenker på mennene som jeg møter hver tirsdag kveld og som venter på at dødsstraffen skal effektueres. Lik vår Herre, bærer de også på et kors. Og jeg gis en anledning til å ønske dem velkommen - å hilse dem, slik vi blir hilset her, slik Christopher ønsket Kristus velkommen.

"Selv de fattige fortjener skjønnheten", sa Dorothy Day, når de som arbeidet sammen med henne i Catholic Worker, spurte henne hvorfor hun ga bort en diamantring til en fattig mor i stedet for å selge den for å betale regninger.

De forteller meg at Italia er et fattig land, men hvor fattige er ikke vi amerikanere når vi ikke husker hvilke av våre steder som er badet i evig lys.

I det første kapittelet av sin Regel forteller Bendikt om fire typer munker (ikke alle av dem er gode). Hans Regel er først og fremst for de som deler liv i en kommunitet under ledelse av en abbed. Etter å ha lært hvordan en kan vende hele seg selv mot Gud i kommuniteten, beskriver han den andre typen munk - eremitten. Han som lever alene i kontemplasjon. Men den tredje, er den verste, i følge Benedikt. Det er han som lever sammen med de andre i fellesskapet og dømmer de andre selv om han deler livet sammen med dem.

Det var denne slags innsikt som fikk meg interessert i Benedikt første gangen. Han snakket om erfaringer jeg hadde gjort meg. Hvor lett er det ikke for meg å gå glipp av det jeg egentlig er ute etter fordi jeg elsker drømmen om fellesskap mer enn jeg elsker mine brødre og søstre.

Men, som om ikke dette var galt nok, sier Benedikt, finnes det en fjerde munk - den åndelige turisten som går fra det ene fellesskapet til det neste, som alltid idylliserer det andre stedet, og som aldri slår seg til ro og vender om. Jeg er ikke her for å tilbe min ide om noen annens fellesskap. Jeg er her som en pilegrim, invitert for å lære mer av Benedikt og generasjoner av hans disipler om hvordan vi kan vokse i det virkelige livet.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 2

Her er andre del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30.juni:

For ti år siden, i forbindelse med mitt første besøk til St.Johns Abbey i Minnesota, møtte jeg en annen 'nymonastisk' som fortalte meg historien om 'Jesu kommunitet', hvor han hadde vært medlem siden 1970-tallet. Denne kommuniteten var grunnlagt i den karismatiske ånd som karakteriserte Jesusvekkelsen. Denne kommuniteten på Cape Cod i Massachusetts har delt liv sammen i et nært fellesskap i snart et halvt århundre. Når grunnleggerne av denne kommuniteten, to legkvinner - som var begavede lærere - hørte gregoriansk sang på deres vei til Betlehem, følte de umiddelbart at dette var nøkkelen til de utfordringene med hensyn til enhet som denne kommuniteten sto overfor. De fortalte en karismatisk gruppe med unge amerikanere at de ville lære seg å synge bønner på latin. Men når sant skal sies ga ikke dette noen mening i det hele tatt til flesteparten av dem. Men de stolte på at det var Gud som hadde talt til dem. I månedsvis fikk de undervisning, og lærte å synge alle syv tidebønnene som utgjør det monastiske bønnelivet. 30 år senere, på terrassen til deres nye hus i Toscana, viste de oss hvordan de gregorianske hymnene til slutt brakte dem til Italia.

'Jesu kommunitet' sang sin vei inn i Benedikts regel, som talte mer og mer til deres liv. Etter hvert lærte de hvor viktig foredlingen av skjønnheten er hos benediktinerne. Tidebønnenes rytme krevde krevde et hellig rom, satt til side for å tilbe Gud. To tiår tok det å bygge kirken i romersk stil og byggeprosessen førte til at de fikk kontakt med britiske, franske og italienske kilder for benediktinsk kunst og arkitektur. De lærte seg å male fresker og samtidig ble de undervist i det monastiske liv av nåtidige veiledere.

Alt dette krever en lang reise, forstod vi, men kommuniteten kom i kontakt med Monsignor Timothy Verdon, en katolsk prest som hadde tilholdssted i katedralen i Firenze. Han hadde også ansvar for Duomos Art Museum i hjembyen til Michelangelo og Donateilo. For femti år siden vurderte Monsignor Verdon et monastisk kall ved Mount Savior Monastery i New York. Kallet var der, men ikke til dette klosteret. Hjertet hans ble dratt til evangeliet slik det ble proklamert gjennom mesterverkene i den kristne kunsten. I et halvt århundre underviste han i kristen kunsthistorie og tjenestegjorde i kirken. Han fant en måte å leve ut sin kall på ved å hjelpe mennesker til å føle kjærligheten som beveger solen og stjernene. Når han kom i kontakt med 'Jesu kommunitet' møtte han medvandrere. Sammen grunnla de Mt. Tabor Ecumenical Centre i Villa via Sacra i Barga.

For en tjeneste som har å gjøre med den hellige skjønnheten kunne de ikke ha funnet et bedre sted. Vi så oss omkring i huset etter lunsj - det er delvis et kloster, delvis et gjestehus, delvis et kunstgalleri. De siste to årene har seks til ti brødre og søstre fra 'Jesu kommunitet' skiftet på med re-modellere rom, og male vegger, i økter på tre og tre måneder, for å ønske gjester velkommen og presentere kunst. Her er terrassene frodige med lyse blomster i terra cotta potter. Hallene er prydet med mosaikk. Vi møtte noen fra lokalbefolkningen på markedet som kunne fortelle oss at de deltok når Villa via Saccra holdt åpne dører.

"Det er det vakreste huset i hele byen", forteller de med stolthet i stemmen.

Billedtekst: Mosaikk fra Villa via Saccra

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 1

Denne artikkelen er oversatt med vennlig tillatelse av Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. På grunn av lengden er den delt i flere deler.

Jonathan Wilson-Hartgrove, er en amerikansk forfatter, foredragsholder og baptistpastor. Han er en av foregangsmennene innen den nymonastiske bevegelsen og er kjent for sitt nære samarbeide med Shane Claiborne:

For flere år siden, mens jeg besøkte en kristen kommunitet, snakket jeg med en pastor som hadde holdt på siden denne gruppen hadde kommet sammen i forbindelse med Jesusvekkelsen på 1970-tallet. Fylt med en evangelisk iver, ga tusenvis som han opp den amerikanske drømmen, og henga sine liv til å leve i tråd med evangeliet sammen med nye brødre og søstre i små kommuniteter eller fellesskap. 40 år senere er flesteparten av disse kommunitetene borte. Med unntak av denne. Jeg ønsket å vite hvorfor.

"Vi møtte Jean Vanier," fortalte denne mannen meg. "Han introduserte oss for det monastiske livet."

Vanier, en katolikk fra Canada, var i Frankrike når en prest inviterte ham til å leve sammen med to menn som hadde blitt institusjonalisert på grunn av intellektuell funksjonshemming. Vanier's kommunitet, L'Arche (Arken), ble til ut av lydighet til en katolsk prest i skyggen til noen av Vestens store monastiske monumenter. For Vanier, var den monastiske visdommen en sang hvis ekko gjenlød gjennom århundrene, og var like virkelig som lyden av kirkeklokkene en søndag morgen. For meg, en ung baptist, lød det som en merkelig låt i en ukjent tonalitet.

Likevel - noe hadde jeg til felles med min venn fra Jesusvekkelsen. En generasjon senere, hadde min kone Leah og jeg hørt kallet fra Jesus om å leve et kommunitetsliv. Sammen med noen få venner hadde vi begynt å finne en vei sammen. Fra Minnesota, 150 år etter at en liten gruppe med tyske munker, hadde reist fra Europa for å etablere et kloster der, kom det et brev. Benediktinerne var oppmuntret over å høre at andre kristne utforsket kallet til å leve i en kommunitet. De strakk ut en hånd i gjestfrihet, og bygget en bro tvers over et kontinent, tvers over Atlanterhavet, tvers gjennom 1500 år. De lærte meg å lese Benedikts regel og introduserte oss for det monastiske livet.

10 år senere, takket være en generøs invitasjon fra "Kommuniteten til Jesus" kunne Leah og jeg fly til Florence, Italia, for å slå oss i lag med pilegrimer i fotsporene til hellige Benedikt. I det vi fløy mot den stigende solen, fikk vi ikke mye søvn og var vi ganske groggy da vi hilste på vår sjåfør fredag morgen. Han skulle ta oss gjennom Toscanas åser til byen Barga. En befestet by som kan dateres tilbake til det 9. århundre. Barga har utsikt til elven Arno, og ligger tvers overfor et fjell som er oppkalt etter Kristi kors.

Siden førkristen tid har denne elvedalen utgjort en nord/sør reiserute gjennom alpene. Og Berga har vært et hvilested. Byens forfedre dedikerte hovedkirken - Barga Dumo - til hellige Christopher - de reisendes skytshelgen. Et årtusen senere, får vi del i deres velsignelse når vi går gjennom byporten og blir møtt med klemmer idet våre gjester insisterer på å dra koffertene våre opp brosteinsgater og en svingete trapp opp til Villa Via Sacra, som ligger 40 fot over bymuren. Her setter vi oss ned for å nyte en lunsj bestående av stekt auberginer, asparges og svinekam, samtidig som vi lærer å kjenne legenden fra førkristen tid som sier at Barga er badet i evig lys.

(fortsettes)